Statsgrenseparadokset

Det kan virke merkelig hvordan vi tar for gitt at det er naturlig for fugler og dyr å krysse statsgrensene, mens det for mennesket - som oppfant flyet, toget, båten og bilen - skal kreves et papir for å gjøre det samme.

Globaliseringen er et faktum. Og den skremmer. Sammen med teknologiske fremskritt og stadig lettere tilgjengelige kulturprodukter, i form av musikk, litteratur, film, mat og annet, er dette et element i en tilsynelatende raskere snurrende verden.

Mens noen jubler over utviklingen - at vi endelig kan reise lett til steder i verden andre drømte om for hundre år siden og aldri fikk se og at vi kan høre på den musikken vi vil med et enkelt tasteklikk - ønsker noen å skru klokken tilbake. Det er fristende å trekke paralleller til Opplysningstiden da religionen mistet sitt grep. Noen utvikler en ny verdensforståelse, men andre vil gjerne trykke seg hardere til sitt gamle verdensbilde.

Nasjoner er historisk konstruerte. Dette er ikke et syn. Det er et faktum. Alle nasjonskjennetegn er underlagt historisk forandring. Dette gjelder språk, kultur, mentalitet, klesdrakt, politikk, religion, geografiske grenser og til og med utseende. For dem som tror på etniske nasjoner, vil jeg si at selv DNA er foranderlig.

Meg i Khor Virap, Kaukasus

Nasjonalisme er i all hovedsak en ideologi som oppstod på 1800-tallet. Dette er en ideologi som gjerne understreker nasjonens egenart og setter nasjonen foran andre verdier, men den forutsetter også tro på nasjon som fenomen. Det finnes da også flere måter å forstå nasjon på - noen betoner politikk, andre kultur og en del også etnisitet. Historisk sett kan nasjonalisme se ut som en pussig bastard. I tidligere tider ville det være mer naturlig å operere med tre-fire planforståelser av gruppe: jeg-et, familien, lokalsamfunnet med de ansiktene man hadde sett, samt verden som helhet. Nasjon er i stor grad en tro. Selvfølgelig kan vi finne fellesnevnere nordmenn imellom som skiller denne gruppen fra kinesere, for eksempel, men det er samtidig et faktum at det er unntak - og stadig mer i dag, som deler av kulturen er global. Men, mer viktig er det at selv språket og kulturen er flytende mellom norske landsdeler og dialekter og tilsvarende svenske, og at det er vanskelig å argumentere godt for at likhetene mellom en sørlending og en nordlending er større enn mellom en nordlending 1 km fra svenskegrensen og en mann på andre siden av grensen, uten å trekke inn statsgrensene, som er historisk skapte.

En friere verden der forståelsen av menneskeheten som helhet blir mer utbredt er mulig, men trues i dag, som i de siste 200 årene, av nasjonalisme. Men den trues også av selve statssystemet. Selv om venstresiden ofte har vært flinkere til å se verdens folk som helhet og betone solidaritet med mennesker i andre stater, er det også denne siden som ønsker å bygge staten opp. Alle reguleringene og statsoppgavene er også med på å skape lojalitet til staten snarere enn menneskeheten, og gjør ideen om nasjon og gitte stater stadig sterkere. Derfor er det paradoksalt at den nasjonalistiske høyresiden klager over sosialistene som har ødelagt den norske stat og nasjon, mens det uten sosialistisk statsoppbygging mest sannsynlig ville vært færre nasjonalister i det hele tatt.

Det er en utbredt forestilling at mennesket trenger noe å tro på, og det trenger et fellesskap. I en tid der familien er svekket og mindre enn før, og religionen har mindre rolle enn før, tyr folk til politiske ideologier. Eller nasjonen. Som er en politisk ideologi. Men den er så innlært og så lite stilt spørsmål ved at folk ikke ser at det er en tro mer enn en objektiv enhet. Kristendommen, og da spesielt den katolske, har en fordel som nasjonalismen og de politiske ideologiene ikke kan matche i 2011, og det er at den ser menneskeheten som lik under Gud. Derfor synes på mange måter kristendommen som mindre antimoderne enn nasjonalismen og statssosialismen.

Selv er jeg buddhist. Og har studert historie. En av buddhismens hovedsetninger er at verden er foranderlig, den er impermanent. Historien bekrefter dette. I buddhismen er det ofte to nivåer av forståelse: individnivå og verdensnivå, eller systemnivå. Slik ser jeg også verden. Jeg kan velge hvordan jeg vil handle, og så påvirker mine handlinger verden rundt meg, og verden rundt meg påvirker meg, og alt er forbundet med alt. Derfor er det for meg også unaturlig å sette unødvendige grenser for ferdsel og kommunikasjon - i teorien. I praksis innser jeg at det ville være vanskelig å krølle sammen alle statsgrenser og kaste dem i en papirkurv over natten. En sakte liberaliseringsprosess har allerede startet, og den bør fortsette som den gjør, ikke reverseres. Spesielt i Europa, denne lille verdensdel med så mange små stater, er det viktig at nasjonalismen ikke vokser seg for sterk, og dette gjøres nettopp ved å utfordre den. Det er allerede mange som har utviklet en europeisk eller global identitet, og disse vil stille seg imot krig mot sine naboland og andre land de føler fellesskap med. Samtidig er det naturlig at utviklingen tas i trinn.

Verden uten statsgrenser

Jeg definerer ikke meg selv ut fra nasjon. Ganske enkelt fordi jeg ofte har mer til felles med folk som ikke bor eller er født i Norge. Jeg har mange venner i andre land, og derfor er det personlig når Per Sandberg truer med å melde Norge ut av Schengen. Da griper han inn i mitt liv på en måte jeg ikke finner ønskelig. Han utfordrer mine friheter. Og andres. Ingenting engasjerer meg mer. Da denne debatten raste for noen uker siden følte jeg meg så dårlig at jeg rett og slett måtte gå og legge meg i forbitrelse. Også på grunn av fordomsfulle ytringer mot øst-europeere. Jeg tok dette personlig. Ganske enkelt fordi mye av litteraturen jeg har lest kommer fra Øst-Europa, fordi jeg har bodd der, fordi mange av vennene mine er derfra, og fordi jeg vet at den jeg er har mye å takke dem for.

http://www.vl.no/verden/article132237.zrm
http://www.vl.no/kristenliv/article132238.zrm

Litterært lørdagsinnlegg

Et par dager før jeg reiste til Armenia gikk jeg en tur på bokhandelen. Dette for å finne noe litteratur jeg kunne lese, mens jeg ventet i mangfoldige timer på flyplassen i Moskva på min connecting flight. I den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle unngå mine vanlige (i hovedsak øst-europeiske) favorittforfattere. Imidlertid gav jeg opp etter en times leting i bokhyllene. Hvorfor?

I hovedsak er Norge og Skandinavia inne i en, etter mitt syn, mangelfull litterær periode. Litteraturen som skrives passer for kvinner, eller er enkel underholdningslitteratur som menn kan få lese, der mannen finner et lik og skal oppklare et mysterium, mens han reduseres til en kalkuleringsmaskin for mysterieløsning. Jeg savner ganske enkelt en bok som fokuserer på menns mentalitet og følelsesliv, ført i pennen her til lands. Da med unntak av skandalepregede "Min kamp" av Karl Ove Knausgård, takk. Jeg sier ikke at mannen ikke en gang også var noe annet enn en bølle- og kløne-karikatur i norsk litteratur - Hamsun eksisterte jo (ups!) - men ærlig litteratur som setter menn i fokus anno 2011 ville selvfølgelig være noe helt annerledes. Skjevbalansen i tilgangen på slike bøker om menn i forhold til kvinner, er symptomatisk for en tid der selvmord er tre ganger vanligere for menn enn kvinner.

Tidligere i år så jeg den finske filmen "Fortellinger fra saunaen" på kino. Der fikk man servert en rekke mannshistorier, og det finske mannsbildet, og mannsrollen ble belyst. Et tilsvarende prosjekt er mangelvare i Norge. Enkelte vil hevde at den norske mannen er "frigjort" i større grad enn menn i andre land, da han i større grad tør å treffe valg, og også tidvis, i små porsjoner, kan gjøre feminine ting. Imidlertid betyr ikke dette at mannen kjenner seg selv. Det er trekk også utenfor litteraturen som tyder på at mannen som sådan er uinteressant. Jeg har tidligere argumentert på at kvinnefokuset i populærkulturen, selv halvnakne kvinner i musikkvideoer, ikke er kvinnediskriminerende, men tvert om mannsdiskriminerende. Kort sagt: jeg har ingenting imot å bli objektifisert, og det tror jeg få menn har. Men - bedre er det om man går ned på dypere nivå. Dette gjelder spesielt i dag hvor hverdagen er såpass hektisk som den tross alt er, og man mer og mer reduseres til yrker og beskjeftigelser. Hva med understrømmene? Følelsene som det aldri snakkes noe om? Følelsene som han ikke har satt ord på?

Verst av alt står det til med den mannlige seksualiteten. Man hører rett som det er at "hvis en mann har mange partnere er han en hingst, men hvis kvinnen har det er hun en hore". Jeg betviler denne setningens aktualitet for størstedelen av Norges og Europas befolkning i dag, men mest av alt ønsker jeg å poengtere at det er horen vi hører noe om. I kulturen. I litteraturen. Hingsten har ingen plass. Er det fordi ingen vil lese om det, eller fordi ingen tør skrive om det av redsel for rødstrømper?

Om vi skal våge oss på å generalisere snakker også menn i mindre grad enn kvinner om sine følelser. Nettopp derfor må det være greit å ha bøker eller andre kulturprodukter som setter dette i fokus. Tvert om ser bokhyllene ut til å bugne over av bøker for kvinner. Ta for eksempel serielitteraturen. Jeg har selv lest noe serielitteratur, og selv om det er mye dårlig kvalitet der, er det også noe som er lesbart. For eksempel en rekke av bøkene til Frid Ingulstad. Disse, og annen serielitteratur, har ofte en kvinne som hovedperson, og noen av dem er også gode til å gå inn på detaljer og skildre store deler av livsløpet. Hvor er tilsvarende for menn?

For meg har litteratur betydd mye. Forfattere som har skildret vanskelige situasjoner og tanker hos personer som gjennomgår det på en overbevisende måte, skaper forståelse hos leseren. Viktigst av alt er slike kulturprodukter livreddere. Ensomme mennesker, eller skamfulle mennesker, som har et problem de ikke vil snakke om, kan i litteraturen, eller i andre kulturprodukter, finne eksempler på andre som har opplevd det samme, og det rører en på en helt annen måte enn en akademisk artikkel om temaet gjorde. For mitt vedkommende var det fantastisk at jeg fant Lev Tolstoj i ung alder. Bedre enn noen andre skildrer han følelser og tanker, men samtidig ved å relatere det til omverdenen og gi det hele en filosofisk dimensjon. Imidlertid fortoner verden seg annerledes i dag enn den gjorde i Russland på 1800-tallet.

For å gå tilbake til starten på innlegget, gav jeg opp norsk litteratur og kjøpte "Kaddisj for et ikke født barn" av Imre Kertész, en ungarsk nobelprisvinner i litteratur. Med det fikk jeg en ny favorittforfatter. Enda en som forstod, som kan artikulere følelser på en ypperlig måte. I denne praktfulle boken får man et vanvittig troverdig og godt innblikk i hodet til en intellektuell mann som sliter med traumer. Jeg vil her sitere en passasje fra boken for å gi et eksempel på hva jeg ønsker å se mer av.

Ja, at jeg var så grusom, på et fortrolig vis grusom mot henne, syntes i mine øyne en gang for alle å gjøre henne uakseptabel, i en viss forstand, naturligvis er det enoverdrivelse, en stor overdrivelse, det jeg nå skal si, men i enviss forstand er det som om jeg drepte henne og hun var vitne til det, som om hun var vitne til at jeg tok livet av et menneske; og det syntes som om jeg aldri ville kunne tilgi henne det. Her har det ingen hensikt å fundere over tiden, for eksempel hvorlenge vi levde, hvor lenge vi kunne ha levd slik ved siden av hverandre, i taushet. Jeg var dypt nedstemt, ubehjelpelig ogforlatt, denne gang i en slik grad at det viste seg å være ukompenserbart, det vil si, det satte ikke fart på arbeidet mitt, som snarer tvert om ble fullstendig lammet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg ikke, mens jeg - naturligvis i mitt stille sinn - rettet anklager, kokte sammen et helt flettverk av anklager mot henne, i all hemmelighet likevel forventet hjelp av min hustru; og om det var slik, gav jeg henne ingen tydelige tegn på det. En dag, det var kveld, om jeg ikke tar feil, og det er jeg temmelig sikker på at jeg ikke gjør, og dét sent på kvelden, min hustru har nettopp kommet hjem, jeg vet ikke hvorfra, jeg forlangte heller ikke å få vite det, spurte ikke engang hvor hun hadde vært, hun var vakker, og flyktig, som lynglimt bak tette skyer, slo tanken ned i meg: "For en vakker jødepike!", naturligvis, forsmedelig og trist, slik hun kom og det virket som om hun krysset et blågrønt teppe som om hun kom over havet, og den kvelden brøt hun, min hustru, stillheten. At det var litt sent, sa min hustru, at hun hadde vært travelt opptatt, men atdet sannsynligvis ikke interesserte meg likevel. At jeg satt herog leste, leste eller skrev, leste og skrev, gikk ut på ett, sa min hustru. Ja, sa min hustru, det hadde vært meget lærerikt for henne, hele historien, det vil si ekteskapet vårt. 


Språket er som dette stort sett gjennom hele boken, og vil kanskje ikke appellere til alle. Men tematikken - menns følelser, og psykiske lidelser, er ikke tilstrekkelig dekket. Økt forståelse for mannen er en kamp ingen vil kjempe i Norge i dag.

Hva gjør vi med et dysfunksjonelt matmarked?

Du får ikke bedre ferdigmat på Rimi enn den maten du kan lage selv fra bunnen. Den som ikke har laget mat uten pulver, plast og vakuuminnpakning, eventuelt spist på en god restaurant, vet ikke hva matlaging er. Å vente til Toro kommer med en mikro-nyhet gjør deg til en passiv forbruker, og du får ikke den kvaliteten du fortjener. Det norske matmarkedet er dessuten dårligere enn de fleste andre i Europa. Dette skyldes hovedsakelig vernetoll, og beskyttelse av norske bønder, men i tillegg skyldes det lav forbrukerbevissthet, og makten til de norske kolonialvarekjedene. Du får ikke bedre ferdigmat på Rimi enn den maten du kan lage selv fra bunnen. Latskapen som gjør at man ikke lenger lager mat fra bunnen av, rammer en selv med at man får plastinnpakket mat med standard-smak, og rett og slett: maten blir kjedelig. Det fører dessuten til at tilbudet får makt over markedet, og ikke motsatt - altså et dysfunksjonelt matmarked. Så gå tilbake til kjøkkenet og styr unna mikroen. 

To kommentarer på to forskjellige nettdiskusjoner var sammen særdeles alarmerende. For kort tid siden ble det snakket om mulighetene for å stenge Schengen-grensene. I den sammenheng kom det frem en del fordommer og hat mot øst-europeere. Jeg poengterte da overfor noen jeg oppfattet som nasjonalistisk nettopp de kulturelle fellestrekk med Øst-Europa. Da blant annet fisking. Svaret var at dette ikke var noe felles, men at de var så fattige at de måtte ha matauk. Nordmenn har råd til å gå på butikken. Hvis dette er nasjonalisme, hva slags nasjonalisme er det da? Hvis nasjonalstoltheten bygger på at man kan kjøpe dekstrosedrøsset og tamt krydret Prior-kylling på Rema1000, og ikke trenger benytte seg av naturen, er det intet mindre enn ekkelt. Der kan man snakke om å være fremmedgjort for egen kultur og bakgrunn! Selvfølgelig er også premissene feil. Det er så klart veldig få som MÅ fiske for å ha nok mat. Det er en blanding av ønske om fersk mat, som ikke har ligget i fryseren i to år, og fritidsaktivitet. Den andre kommentaren jeg reagerte på var i en diskusjon om fiskearten brasme. Brasme er en veldig god matfisk som brukes mye i Øst-Europa, og er også ettertraktet i Frankrike. I Norge er mange skeptiske, og det er nå så. Kommentaren gikk på at en som fisket alltid slapp ut brasme. Det er mer fristende mat på Rimi, liksom. Det er ikke det. Fersk og frisk mat er alltid bedre. Jeg kan selv anbefale ovnsstekt brasme. 

Det er ikke luksus med pulvermat, bare fordi den er dyr takket være avgifter, høyt lønnsnivå og vernetoll. En annen sak er at norske butikker jevnt over har dårligere utvalg enn butikker i resten av Europa. Forbrukerne må bli mer bevisste. Det er også vanvittig synd at folk ikke kan sette pris på mat rett fra naturen. Mentaliteten viser seg også i det elendige utvalget i økologiske produkter sammenlignet f.eks. med i Litauen. 

Saken er at man må finne ut hva man vil spise. En del råvarer må man nesten ut i naturen for å få tak i. Det gjelder enkelte fiskearter, som f.eks. gjedde, abbor, sik og brasme. Det gjelder sopparter som piggsopp og steinsopp. Det gjelder til dels enkelte kjøtt-typer også, som diverse fuglearter. 

Selve matlagingen er også viktig. Det blir som regel bedre mat av den en har brukt halvannen time til to timer på kjøkkenet for å tilberede enn mikromaten til Fjordland. Dessuten er det gøy! Resultatet blir nemlig alltid litt annerledes fra gang til gang! 

Hvorfor er vi så passive?

http://www.vl.no/samfunn/okologisk-mat-er-mer-og-mer-populert/

Reduseringen av det moderne menneske

Forleden dag skrev jeg i innlegget kalt "Disiplin og fisk" at disiplin også burde implisere å sette grenser også for sin hengivenhet til faget eller jobben. Vi bør tillate oss selv å lytte til våre behov og ønsker, og ikke alltid sette dem til side. Dagens samfunn oppfordrer ikke til det. Dette er noe som griner mot en i en artikkel i dagens A-magasin (av Aftenposten). I en artikkel skrevet av Annette Münch kan vi lese hvordan presset om å være vellykket har økt, og hvordan sosiale medier og teknologi-revolusjon har ført til at unge har færre steder hvor de kan være alene og bruke tid på seg selv - nettopp den refleksjonen vi trenger for å ha det bra.

Jeg siterer: "Perfekt er normalt. Toppkarakterer er ikke alltid nok. Vil man lykkes i 2011, bør også kroppen stå til en sekser. Derfor trener 75 prosent av dagens 13- til 18-åringer mellom skole og lekser, ifølge Norsk institutt for forskning og oppvekst, velferd og aldring (NOVA). De melder om en markant økning i ungdom som trener fem ganger eller mer pr. uke, og at færre aldri er aktive".

Omtrent hver dag ser jeg at forsiden på Dagbladet kan fortelle om faresignaler, hvordan spise riktig, hva vi må unngå og så videre. Det går rett inn i hodet, og plasserer seg der. Man må være forsiktig med alt. Ikke minst har Aftenposten-artikkelen rett: det er viktig å se bra ut, det er viktig å ha gode karakterer, det er viktig å være tilgjengelig, det er viktig å ha ekstrajobb, tjene penger og så videre. Selv har jeg nå ikke ekstrajobb, og jeg tror ikke jeg taper noe på det. Det er nok å være perfeksjonist med studiene, og bekymre seg over hvilken mat som gir kviser, hvilken som beskytter mot kreft, og hvilken som er bra for hukommelsen.

Fokuset på skole, jobb og utseende er ofte det styrende prinsipp for dagens unge. Sammen med en svekking av familierelasjoner, har dette ført til mindre varierte liv. Selv om all mulig musikk på Youtube, selv om Facebook, Twitter og så videre kan fylle dagen med mye folk ikke hadde før, stjeler det også tid. Den tiden man skulle brukt til å lytte til seg selv. Dette kan kanskje også forklare noe av den økte populariteten til yoga, pilates og meditasjon.

Du skal dyrke din karrierevei og vie deg til det valget du har tatt. Vi har flere valg, ja, enn mange hadde før. samtidig må vi vie mye mer tid og krefter til nettopp dét vi velger.

Den russiske filosofen Nikolaj Mikhailovskij skriver i boken "Hva er fremskritt?" fra 1869 om at selv om samfunnet som sådan blir mer variert og folk spesialiserer seg mer enn før, fører dette til en homogenisering av individet. Selv om samfunnet blir mangefasettert, mister individet sin mangfoldige natur. Man får ikke gjort bruk av alle sine evner, men må dyrke noen få.

Jeg tror dette er naturstridig. Og sammen med det åpenbare presset som hviler i samfunnet i dag, er denne reduseringen av mennesket en av årsakene til eksplosjonsøkningen i psykiske problemer. Mer primitive samfunn ser ut til å ha mindre av disse, og dette kan forklares nettopp med at disse menneskene ofte har mer varierte arbeidsoppgaver. Nikolaj Mikhailovskij mener for eksempel at huleboeren hadde et rikere liv enn den moderne person (i Russland 1869). Mye tyder på at denne utviklingen har fortsatt, men likevel er det noen fremskritt i og med at individet i dag har mer fritid enn før, samt at økonomien tillater et mer allsidig liv. Samtidig er det nettopp her de sosiale mediene ødelegger noe. Man skal være tilgjengelig og en får mindre rom til seg selv. En annen positiv utvikling er selvfølgelig at arbeidsmarkedet på enkelte måter er mer fleksibelt enn før. Det er ikke lenger stas å få gullklokke for lang og tro tjeneste, men samtidig kreves det gjerne en lang studietid med gode resultater for å få de jobbene du gjerne vil ha. Og skulle du på et eller annet tidspunkt feile er du en taper.

Så spørsmålet blir om dagens menneske er så fritt som vi liker å tro, eller om vi rett og slett er fanget i en kultur som ikke gir oss pusterom, og om ikke valgfriheten vi har i stor grad er på et overfladisk nivå?

Vi har mulighetene til å gjøre opprør, og det trengs ikke mer enn å droppe det monotone, og velge et mer diversifisert liv, men med mindre suksess på de ulike aktivitetene. I stedet for å lese øyet tørt i desperasjon etter kun å få toppkarakterer, kan man gå den turen man egentlig har lyst til å gå, besøke den venninnen man ikke har snakket med på et halvt år fordi man ikke hadde tid, eller sette seg ned og meditere, eller finne en ny hobby man alltid har hatt lyst til å prøve ut. Ta frem strikketøyet, ta jegerprøven, eller få deg en moped.

Reise til Armenia

Jeg hadde faktisk drømt om Armenia - om Jerevan, til og med - hovedstaden, om natten. Gjentatte ganger. Jerevan, som stort sett er en samling sovjetblokker, grønne trær, eksos, glorete skilt og syke statuer, ligger imidlertid under det gigantiske, og ikke rent lite legendariske, Ararat-fjellet. Legendarisk er det i forbindelse med kristendommen og jødedommen, da Noahs ark endte opp på toppen av dette fjellet etter syndefloden. Ikke helt ueffent denne gang, da toppen faktisk er 5,137 meter over havet. Stigningen er også imponerende da Jerevan ligger 989 meter over havet, og stigningen ergo er på over 4000 meter!

Jeg må innrømme å ha vært lettere - eller hardere - panisk før jeg reiste til Armenia. Først av alt - Armenia er langt borte - og høyst interessant. Visum var lett å få. Det kan du bestille på nettet, og det hele foregår raskt og ubyråkratisk, noe det meste også gjør for turister i Armenia. Jeg skulle mellomlande lenge på Sheremetyevo-flyplassen i Moskva. Man trenger ikke transitvisum for å mellomlande på denne flyplassen, så lenge man ikke beveger seg ut dørene, vel og merke. Det hele er litt synd, for på tilbaketuren min til Norge, var jeg cirka 11 timer på denne flyplassen, og det var ikke noe vits å tenke på en gang å gå ut til et av hotellene som lå like utenfor glassveggene på flyplassen. Å skaffe seg russisk visum er en tung affære, og ikke minst koster det litt. Imidlertid må jeg si at flyplassen i Moskva er bedre enn sitt rykte. Jada, folk smiler lite, og servicen kan neppe sies å være eksemplarisk, men så var den da heller ikke grusom, ihvertfall ikke på sikkerhetssjekken. Enkelte av restaurantene tar ikke kort, eller de tar kun russiske rubler, men det er bare å traske litt videre til en ny kafé eller restaurant. Fenomenet er selvfølgelig noe merkelig, men det er ikke så galt. Ikke velg bort billige Aeroflot-billetter fordi det er mellomlanding i Moskva. På grunnlag av mine erfaringer var det slettes ikke så ille. Flyplassen i Jerevan i Armenia har en helt ny og flott terminal, og det stod linet opp med folk som kunne forklare og svare på spørsmål på engelsk selv om flyet landet midt på natten. 

Vi overnattet på hotell Regineh, som jeg godt kan anbefale. Det ligger noe utenfor sentrum, men er derfor også merkbart billigere, og hotellet har meget høy standard. Frokostbuffeten er kjempebra, rommene mildt sagt kjempestore i forhold til prisen, og personalet var hyggeligere enn noe annet sted jeg har vært. Mer hjelpsomhet skal man lete lenge etter, og i et land som Armenia, hvor langt fra alle kan engelsk, er det viktig å ha noen som kan hjelpe med råd og tips. 

Første dag vandret vi rundt i Jerevan. Bildet til venstre er fra Republikkplassen. Jerevan er en heller grå by, som kompenserer med å ha masse trær og grønt rundtomkring. Første dag vi var der var det regn, men Armenia er ellers et meget tørt land. Jerevan har i overkant av en million innbyggere, og det festligste med byen er definitivt de mange statuene, hvorav noen er av sovjetisk fabrikasjon, mens andre er av armensk nasjonal betydning, mens atter en tredje kategori er mer kunstnerisk, og dette er også den mest interessante. Spesielt kan man se dem under Kaskaden, som er en endeløs trapp som leder opp mot et nasjonalmonument. 

Dag to reiste vi til Sevan-sjøen. Her lå det snø på fjellene rundt, og det er således vanskelig å tro at sjøen er et badested om sommeren. Vi så Sevanavank-kirken og gikk tur på et lite fjell like ved. Vakkert, med flere vinterblomster. 

Bare å kjøre fra Jerevan til Sevan var en opplevelse, med fantastisk utsikt over store fjell og flott natur. Transportmiddel nummer en i Armenia ser ut til å være taxi, som er latterlig billig, og finnes i overflod. Også til Sevan-sjøen tok vi taxi, og taxisjåføren kom tilbake noen timer senere til avtalt tid og tok oss med tilbake til hotellet i Jerevan. Jeg vil anbefale reisende å avtale med taxisjåførene å komme tilbake. Dette vil muligens koste noe, men du vet du har en hederlig sjåfør. Om du bare sitter på med noen som tilbyr taxi tilbake til Jerevan kan du risikere å betale blodsummer, noe du ikke vil. 

Dag tre så vi de typiske turistattraksjonene Garni, Geghard og Khor Virap. Khor Virap ligger like under Araratfjellet og byr således på gode muligheter for spektakulære bilder. Personlig syntes jeg muligens Garni er mest interessant, da dette er et eldgammelt tempel i gresk stil. Alle tre stedene er omringet av vakker natur, og lett tilgjengelig fra Jerevan. Også til disse stedene var det en fin tur i seg selv. Taxisjåføren satte på akkurat min favorittmusikk, og spilte artister som Akcent, Edward Maya & Vika Jigulina, samt Bollywood-aktig musikk. Rundt disse stedene var det selvfølgelig turistboder, og også salg av søtsaker og slikt. Det er visstnok relativt vanlig å gå tur mellom Garni og Geghard, i canyonen som er mellom dem, men jeg har lest om folk som har gått vill og endt opp i en bygd istedet. Ikke at det ville vært en stor katastrofe, men vi gadd ikke ta sjansen på det, da vi ikke hadde med mat. Været var fint denne dagen, og det var nesten kvelende varmt, enda det bare var april. Riktignok ligger Armenia langt sør, og det er visst grotesk varmt i Jerevan om sommeren, selv om det ligger relativt høyt oppe. Området rundt Khor Virap er nærmest ørkenaktig, og herfra forklarte taxisjåføren på noe som nok var en miks av armensk, russisk og engelsk at vi kunne se over til Tyrkia og Araratfjellet, som likevel var skjult bak tåke, noe det var mye av tiden. Denne tåken kunne skyldes mye, men mest av alt varmen. Om sommeren er det visstnok et sjeldnere syn, i det hele tatt. I et av - ja, hva heter det - "kapellene", i Khor Virap kan man klatre ned en rak stige ned i et dypt hull. Her er det nettopp et slags nytt kapell. Dette var i det hele tatt morsomt, da jeg var redd for edderkopper eller hva annet kunne eksistere av utøy i den lille "sjakten" jeg klatret ned i, og det var et lite adrenalinforetagende. 

Dag fire var tid for nok en dag i Jerevan. Vi tok igjen noen etasjer i det gigantiske kunstmuseet, som er det tredje største i det tidligere Sovjetunionen, og har ihvertfall seks etasjer med utstilling. Det var også denne dagen vi i hovedsak utforsket området rundt Kaskaden, og ikke minst den flotte parken like ved, som har en kunstig sjø med båter for utleie, så det ut til. 

Dag fem var det fjelltur med to guider til Hatis-fjellet, som ligger et stykke fra Jerevan. Turen tok seks-syv timer, og guidene tok bare 25.000 dram for tjenesten, hvilket i norske kroner er 356, altså en timelønn på 25 kroner. Guidene var veldig hyggelige og det armenske påskefjellet var en opplevelse med flott utsikt og karakteristiske kaukasiske myke bølgefjell. Flott temperatur og vær, men det ble merkbart kaldere etterhvert som vi kom lenger opp. Vel oppe var det laget til en slags hule til ly for vinden som var grusomt kald. Her spiste vi heller mye, før vi tok skrytebilder og var stolte av oss selv, for så å ta fatt på nedturen. Også Aragats-fjellet, det største fjellet som faktisk er på armensk territorium (Araratfjellet er faktisk i Tyrkia), er mulig å bestige om sommeren. Dette fjellet er av vulkansk opprinnelse og har fire topper, men den høyeste er 4095 meter over havet. Imidlertid er det i april heller utilgjengelig. Armensk natur er definitivt den største attraksjonen i landet, ved siden av de karakteristiske kirkene, og heldigheten er at den er relativt lett tilgjengelig. Dette var definitivt den dagen vi syntes var morsomst, spesielt ettersom naturen var hovedmålet med turen, selv om det for en Øst-Europa-student også er interessant å se variasjonene innenfor regionen, generelt. 

Dag seks var tid for omvisning på Ararat-brandy-fabrikken i Jerevan. Ararat-brandyen er berømt i Øst-Europa, og Winston Churchill fikk også tilsendt årlige leveranser spesielt fra Armenia. Man fikk også smake ulike årganger med sjokolade som tilbehør. Hyggelig og pen omviser. Vi var også innom Matenadaran, som er en samling gamle historiske verker og dokumenter. Et av verdens største samlinger av middelalder-litteratur. Noe av dette er på utstilling, og noe er også interessant, grunnet miniatyrene og kalligrafien, samt bare å se så eldgamle bøker. Selve bygningen er også flott, med mange statuer utenfor, og staselig interiør. Armenia fikk tidlig sitt eget skriftspråk, utviklet av Mesrop Mashtots i år 406, det vil si før det kyrilliske alfabetet, for eksempel. 

Dag syv reiste vi til Ejmiadzin som ofte kalles Armenias vatikan. Armenia har sin egen kirke, som er noe annerledes enn de typiske tre retningene. Armenia var forøvrig verdens første kristne land, for dem som ikke visste det. Ejmiadzin er definitivt verdt et besøk. Utrolig vakkert og fredfullt sted, tross mange turister. Deilig med friskere luft etter en dag i den eksosfylte millionbyen Jerevan, hvor folk fortsatt kjører rundt i Ladaer. Ikke alle, vel og merke. Bilparken er høyst mangefasettert. 

24. april, som var den siste dagen jeg tilbrakte i Armenia, deltok jeg i tog til minne for det armenske folkemord i 1915. Jeg var også innom folkemordmuseet, hvor det tilfeldigvis var en ekstra utstilling om Skandinavias respons på handlingen. Nansen er kjent for sitt engasjement for Armenia, men også Bjørnson og en rekke misjonærer viste interesse. 

Vil absolutt anbefale å reise til Armenia, spesielt om en er interessert i natur eller gammel historie. Det er relativt billig å feriere der, selv om hotellene er noe over generelt allment øst-europeisk nivå i pris. Landet er veldig åpent, og det er informasjon på engelsk nesten overalt. Selv langs veiene og på utsiden av butikker, ihvertfall i nærheten av Jerevan, er det som regel skrevet på armensk, engelsk og russisk. Engelsk-kunnskapene blant folk flest er så som så, men en av de hyggelige resepsjonistene på hotellet kunne fortelle at man nå begynte å lære engelsk fra man var 7 år eller så. Noe av det flotteste med Armenia er kanskje menneskene. Ved siden av at det er mange særdeles vakre både menn og kvinner å se, er folk også veldig åpne, og smiler oftere enn i mange andre øst-europeiske land, selv om man tidvis også ser mer roping og voldsomme fakter. 

Det finnes en god del reisemateriale om Armenia, selv om informasjonen på norsk fortsatt er skral. Dagsavisen har en fin artikkel kalt Fjellturist i Armenia: http://www.dagsavisen.no/reiseliv/article450523.ece

Anbefaler også Lonely Planets reiseguide til Georgia, Armenia og Aserbajdsjan, selv om den skriver om relativt få av restaurantene i Jerevan, og en av de omtalte restaurantene var det eneste stedet vi opplevde å få grusom service, Caucasus Tavern het det, og bør unngås for enhver pris, mener nå jeg. Ellers var alle restaurantene gode. Trist nok fikk jeg ikke med meg navnet på en av de beste restaurantene vi var på, som hadde musikere begge kveldene vi var der. Flinke, sådan. Her spiste jeg også ørret i pannekake. Også den indiske restauranten Karma er veldig bra. Og kafeene og restaurantene like ved Kaskaden virket i hovedsak gode. En av de beste restaurantene var imidlertid ved Sevan-sjøen. Dyr, ja, men også veldig bra.

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10092426

Statsbesøk fra Litauen

Norge har fra i dag, 5. april, til i morgen, besøk av Litauens president Dalia Grybauskaite. Karl Johans gate er i dag pyntet med litauiske og norske flagg side om side.

Presidenten vant valget i Litauen i 2009, og fikk hele 68.18% av stemmene. Først og fremst vant hun nok på grunn av sin enorme erfaring og kunnskap, noe litauerne tillegger tung vekt. Ikke minst rollen som finanskommisær i EU-kommisjonen veide nok tyngt. Dalia Grybauskaite snakker også fem forskjellige språk: litauisk, engelsk, russisk, fransk og polsk. Selv om presidenter i Litauen velges i eget valg og således uavhengig av partier og sammensetningen i Seimas, Litauens parlament, regnes Dalia Grybauskaite for å tilhøre den økonomiske høyresiden. Hun kan på mange måter, både økonomisk og verdimessig, beskrives som liberal. Hun regner Margaret Thatcher og Mahatma Gandhi som sine forbilder. Til tross for sistnevnte forbilde er hun ikke hundre prosent pasifist, da hun forsvarer inngrepene i Libya, og har argumentert for at Litauen må støtte dette. Hun har også trukket frem poenget om at Libya kanskje ser langt unna ut på kartet, men også Libya er forbundet med oss økonomisk. Litauen er også et bevis på at man kan komme seg ut av et diktatur og bli et på alle måter fritt land.

Noe av det flotteste med Litauen er at staten tilsynelatende på null komma niks klarte å gå fra sovjetisk okkupasjon til å bli et reelt demokrati. Presidentpalasset ligger like ved siden av universitetet i Vilnius, og det er ingenting i veien for å sette seg på trappen og ta en prat med venner. Sånn sett minner det om avslappetheten utenfor Slottet i Oslo, eller Stortinget. Det er faktisk ikke mange land der dette er mulig, selv om de måtte være demokratiske. En annen meget interessant faktor, er at mens mange andre tidligere sovjetland har blitt svært mannsdominerte og patriarkalske, ihvertfall i politikken, har ikke dette skjedd i spesiell grad i Litauen, selv om litauere ofte er mindre kritiske til tradisjonelle kjønnsroller enn nordmenn er.

Presidenten har i dag holdt foredrag om "Geopolitics of Energy: the Reason and the Gains of Nordic-Baltic Cooperation" på NUPI - Norsk Utenrikspolitisk Institutt - i Oslo. Foredraget var åpent for alle interesserte. Først gav hun et utmerket og konsist foredrag om energi-situasjonen i Litauen og Baltikum, og hvordan avhengigheten av energi-import gjør landene sårbare. I den forbindelse er det i Litauens interesse heller å importere gass fra Norge enn Russland. Presidenten snakket også om Russlands og Hviterusslands planer om å bygge kjernekraftverk ved Litauens grenser, og det er grunn til å trekke hensiktene, spesielt med det planlagte anlegget i Kaliningrad, i tvil, da det ikke ser ut til å være noen stor økonomisk eller energimessig gevinst med å legge det der det er tenkt. Litauen har måttet legge ned begge reaktorene ved Ignalina-anlegget, fordi disse hadde samme type reaktorer som Tsjernobyl. Litauen har i EU-sammenheng nå argumentert for høyere sikkerhetskrav til kjernekraftverk. Grybauskaite foreslo også i EU at man ikke skal kjøpe elektrisitet fra atomkraftverk som ikke tilfredsstiller de høyeste standardkrav. På Powerpoint-presentasjonen var det skrevet "Common Baltic and Nordic concern - no tolerance for compromising on nuclear safety".

Etter foredraget var det tid for spørsmål. Presidenten ble blant annet stilt det høyst interessante spørsmålet om hun var skuffet over at Norden og Norge ikke hadde gjort nok for landet. Til det svarte hun at litauerne er mest skuffet over seg selv, over at Litauen ikke har kommet enda lenger enn landet har gjort. Det ble også stilt spørsmål om forholdet til Hviterussland, Litauens naboland som ofte kalles Europas siste diktatur. Her har Litauen gjort en innsats, blant annet med at et hviterussisk universitet, som ble stengt av Lukasjenkas regime i 2004, fikk fortsette i Vilnius, altså på litauisk jord. Dalia Grybauskaite fikk også ros for de enorme fremskritt Litauen har gjort siden friheten tidlig på 1990-tallet (Litauen erklærte seg selvstendig allerede 11. mars 1990, men regnes som fritt fra 1991).

Dalia Grybauskaite og Litauen kan være stolte av veldig mye. Landet lå på 11. plass over pressefrihet i verden i 2010. Av andre øst-europeiske land var bare Estland bedre (på 9. plass). Ifølge heritage.org har Litauen verdens 24. frieste økonomi. Også her er det bare Estland som er bedre av øst-europeiske land. Norge ligger på 30. plass. Litauen har også blitt fremhevet av EU-Kommisjonen som en mønsterstat på flere punkter. Landet er medlem både av NATO og EU, og i 2009 feiret Litauen tusenårsjubileum. I den forbindelse var også Hans Majestet Kong Harald på besøk i landet.

Presidenten skal i kveld til Slottet på middag, etter også å ha møtt statsminister Jens Stoltenberg, og i morgen skal hun til Ålesund og Sula, hvor hun skal besøke Fiskerstrand BLRT, et verft hvis eierinteresser er likt fordelt mellom Litauen og Norge. Hun skal også innom høyskolen i Ålesund på omvisning, og hun skal møte Tora Aasland (SV), statsråd i Kunnskapsdepartementet.

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/litauens-president-tatt-godt-imot-paa-karl-johan-3461834.html
http://www.smp.no/nyheter/article326307.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10091663

Heksen og regnet/Ragana ir lietus

Jeg leste for noen uker siden "Ragana ir lietus" av den litauiske forfatteren Jurga Ivanauskaite. Boken, som direkte oversatt til norsk har tittelen "Heksen og regnet", fletter sammen tre historier med samme tematikk til en historie. Boken vakte sterk kontrovers i Litauen da den ble lansert i 1993. Tematikken er nemlig seksualitet og religion.

Hovedhistorien, som de to andre understreker, kretser rundt Vika, eller Viktorija, som hennes egentlige navn er. Vika sliter sterkt psykisk etter å ha blitt forlatt av presten, og elskeren, Paulius. Samtidig er hun gift til den eldre musikeren Go, som mer og mer tilbringer tiden på mentalsykehus. Det var også han som introduserte henne for presten hun senere falt for. Boken får oss til å reflektere over sølibatets betydning, og viser hvor mye galt det fører til. Noe av det mest kontroversielle er nok imidlertid at parallellhistoriene også omhandler følelser mellom religiøse ledere og kvinner. I det ene tilfellet er det "heksen" M.V. som er interessert i lederen for et slags klostersamfunn. Her får vi også innblikk i sjalusi mellom kvinner. I den tredje parallellhistorien derimot er vi på kjente trakter da vi ser Maria Magdalena og Jesus. Her kommer man aldri inn i noen direkte seksualitet, bortsett fra Judas´ interesse for Maria, og at hun lover kroppen sin for å få lov til å se Jesus på korset. Her ser vi imidlertid rivalisering mellom disiplene, og hvordan Maria Magdalena ser ut til å være Jesu aller mest trofaste disippel, men blir nettopp sett ned på av en del av de mannlige disiplene.

Hovedhistorien, som kretser om Vika, samt historien om M.V., har en del erotiske scener, også mellom kvinner, så at boken vakte oppsikt i det katolske Litauen like etter løsrivelsen fra den sovjetiske okkupasjonsmakten, er ikke til å undres over. Imidlertid er boken knallgod, og briljerer med å befinne seg på et dypt psykologisk nivå, samt å ta opp kontroversielle temaer.

Er sølibat for mannlige prester en del av en nedvurdering av kvinner?

Seksualiteten binder også - noe vi ser i boken i forholdet mellom Vika og Paulius. Tidligere også Go, før han ble mentalt invalidisert. Ikke minst gir Vika også etter for en av Gos elskerinner, og eksperimenterer med henne. Forfatteren viser hvordan skillelinjene mellom seksualitet og vennskap, beundring og attrå, og ikke minst medfølelse og fysisk ømhet gjerne forsvinner og smelter sammen til en enhet.

Jurga Ivanauskaite har skrevet en roman som ikke bare henger sammen psykologisk sett, men som også har filosofiske og samfunnskritiske undertoner. Også den norske seksualmoralske forståelsen ville blitt utfordret av boken, men ikke minst hvordan man tenker om autoriteter. Boken var og er modig.

Den er, likevel, ikke oversatt til norsk.

Dette er et godt eksempel på et hull i norsk kulturtilbud. Små land, med små språk, som få har kjennskap til, sliter med å få sine kulturprodukter eksportert. Dette fører til at få får interesse for landet og dets kultur, hvilket igjen leder til at få kan oversette for eksempel. Man har en ond sirkel der enkelte språk, kulturer eller land, ikke får særlig mange av sine kulturprodukter inn bak Norges grenser, fordi man allerede må komme opp på et høyt nivå hva gjelder tilbud og representasjon. For å komme dit må det allerede være kompetente oversettere og forlag som er interesserte, samt noen som tar initiativ. Disse kommer når det allerede foreligger nok til å gjøre kulturen, språket eller landet spennende og interessant. Derfor kreves det en viss anstrengelse for å komme igjennom produkt- og kultur-sperren, men det ligger også i vilje. Noen må gå foran.

Nordmenn som ikke kan litauisk eller tysk, eller ønsker å lese svensk, er berøvet en av verdenslitteraturens største romaner, og hadde jeg vært enda litt flinkere i litauisk og noen kunne gitt meg en garanti, skulle jeg ha oversatt boken selv. Det ville imidlertid være en omfattende jobb, da boken er på hele 351 sider.

Om noen vil lese boken på tysk eller svensk finnes den på www.capris.no

http://www.vl.no/kristenliv/article123411.zrm