To kommentarer på to forskjellige nettdiskusjoner var sammen særdeles alarmerende. For kort tid siden ble det snakket om mulighetene for å stenge Schengen-grensene. I den sammenheng kom det frem en del fordommer og hat mot øst-europeere. Jeg poengterte da overfor noen jeg oppfattet som nasjonalistisk nettopp de kulturelle fellestrekk med Øst-Europa. Da blant annet fisking. Svaret var at dette ikke var noe felles, men at de var så fattige at de måtte ha matauk. Nordmenn har råd til å gå på butikken. Hvis dette er nasjonalisme, hva slags nasjonalisme er det da? Hvis nasjonalstoltheten bygger på at man kan kjøpe dekstrosedrøsset og tamt krydret Prior-kylling på Rema1000, og ikke trenger benytte seg av naturen, er det intet mindre enn ekkelt. Der kan man snakke om å være fremmedgjort for egen kultur og bakgrunn! Selvfølgelig er også premissene feil. Det er så klart veldig få som MÅ fiske for å ha nok mat. Det er en blanding av ønske om fersk mat, som ikke har ligget i fryseren i to år, og fritidsaktivitet. Den andre kommentaren jeg reagerte på var i en diskusjon om fiskearten brasme. Brasme er en veldig god matfisk som brukes mye i Øst-Europa, og er også ettertraktet i Frankrike. I Norge er mange skeptiske, og det er nå så. Kommentaren gikk på at en som fisket alltid slapp ut brasme. Det er mer fristende mat på Rimi, liksom. Det er ikke det. Fersk og frisk mat er alltid bedre. Jeg kan selv anbefale ovnsstekt brasme.
Det er ikke luksus med pulvermat, bare fordi den er dyr takket være avgifter, høyt lønnsnivå og vernetoll. En annen sak er at norske butikker jevnt over har dårligere utvalg enn butikker i resten av Europa. Forbrukerne må bli mer bevisste. Det er også vanvittig synd at folk ikke kan sette pris på mat rett fra naturen. Mentaliteten viser seg også i det elendige utvalget i økologiske produkter sammenlignet f.eks. med i Litauen.
Saken er at man må finne ut hva man vil spise. En del råvarer må man nesten ut i naturen for å få tak i. Det gjelder enkelte fiskearter, som f.eks. gjedde, abbor, sik og brasme. Det gjelder sopparter som piggsopp og steinsopp. Det gjelder til dels enkelte kjøtt-typer også, som diverse fuglearter.
Selve matlagingen er også viktig. Det blir som regel bedre mat av den en har brukt halvannen time til to timer på kjøkkenet for å tilberede enn mikromaten til Fjordland. Dessuten er det gøy! Resultatet blir nemlig alltid litt annerledes fra gang til gang!
2 kommentarer:
Alt for enig i dette. Etter å ha sett supermarked i utlandet som bugner av varer(selv i land meget fattigere enn Norge) blir man litt trist av å se hva vi har her hjemme.
Det ER likevel ting man kan gjøre med det. De fleste matbutikker prøver å ta inn ulike varer om man spør etter det. Kraften ligger nok uansett i antall, så som du sier burde vi som nasjon ikke være så passive. En kan undres om vi har det så bra at vi ikke bryr oss om å utfordre matmarkedet lenger? Det er jo åpenbart ikke økonomien det står på ettersom det kommer nye varer titt og ofte. Men når disse nye varene er ting som "Tacogryte" er det fort gjort å bli litt oppgitt.
Dette får meg til å tenke på en artikkel jeg nettopp leste. (http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article4128316.ece)
Den peker til at hverdagen som uavhengig matvarehandel er svært vanskelig. Det virker nesten som den eneste måten å overleve på er å bli med i en av de store kjedene med et ferdigbestemt matvaresortiment. Dermed mister innehaver en stor del av valgfriheten til å bygge opp et godt sortiment unikt for den butikken. Det hele virker helt absurd når en tenker på det. Jeg kan tenke meg at dette har en stor del å si i hvorfor de norske matbutikkene er såpass dårlige. Er det mulig de store kjedene ikke tar ansvar i sitt monopol? Hva tenker du?
Takk for flott kommentar! =D
Artikkelen var meget opplysende og understreket noe av det jeg tenkte meg var tilfellet.
Jeg tror kjedene kunne tatt mer ansvar, ja, men samtidig tenker jeg at det er noe selvfølgelig i hvordan de operer. Når det blir så lite konkurranse, og når økonomien og produksjonen i Norge ikke er så fri som den kunne vært, er det ikke merkelig at det stivner noe til. Tilbudet i markedsøkonomier kan stagnere om det kommer tydelige monopoliserende tendenser, som vi ser her. Vi ser jo deler av dette også i resten av Europa og Nord-Amerika, der visse "branded products" har helt hegemoni (jeg tenker da ofte på andre områder enn matmarkedet, men beslektet: en del restaurantkjeder for eksempel, eller "elektronikkprodusenter"). Imidlertid er det lettere å forstå at det blir monopol-tendenser innenfor elektronikk og kunnskapsintensive bedrifter, da disse produktene ofte krever enorm kapital for å starte opp med i det hele tatt. Hva gjelder matproduksjon er det nødvendigvis ikke så vanskelig å starte opp en "ny greie", men vi ser her at problemet er å få det inn på markedet, på grunn av kjedene.
Samtidig er det mange som ser ut til å VILLE ha kjeder. Jeg synes dette er pussig, men det er nå så. Samtidig tror jeg at Norges beliggenhet i den nordvestre kant av Europa, samt tollbarrierer, også gjør sitt til at det er vanskelig for utenlandske produkter å komme inn på markedet. Dette gjelder jo da hovedsakelig mat.
Samtidig ser jeg noen positive tendenser. "Frukt og grønt"-butikkene (på folkemunne ofte kalt innvandrerbutikker) har ofte forskjellig sortiment. For eksempel fant jeg på en butikk like her en økologisk granateplejuice fra Georgia i Kaukasus. Fantastisk god. Og dyr: Ca. 50 kroner for en liter. Mannen som driver denne butikken er alltid på jobb og jobber syv dager i uken. Veldig mange besøker denne butikken ser jeg. Problemet er at den ikke selger kjøtt, fisk og brød. Jeg ville ikke være overrasket om det trengs visse løyver for å gjøre dette, som er vanskelig å få tak i.
Samtidig er det handelsvridende faktorer som hygiene- og produktstandarder som tidvis skiller seg fra andre land, hvilket holder utenlandske produkter ute, i tillegg til de konkrete avtalene. Dette var lenge et stort problem for EU, i EUs utvikling. Selv om landene fjernet toll seg imellom lurte de inn standarder som favoriserte nasjonale produkter. Samtidig fører det selvfølgelig nettopp til en standardisering også av de nasjonale produktene. Det har gradvis blitt fjernet, men fører igjen til felles-europeiske standarder, som igjen holder ikke-europeiske leverandører ute. Vi har noe av det samme i Norge, men kun med i underkant 5 millioner mennesker som danner et indre marked, mot 500 millioner i EU. Dette er også en viktig faktor: at markedet her i landet er relativt lukket.
I tillegg er det vanskelig for egne bønder å produsere noe og ikke levere det til Tines oppsamlervogn. Heldigvis har Synnøve blitt ganske store innen meierisektoren. Her kom det da også delvis noe nytt for kort tid siden. De kom med den første norske soyamelken. For noen år siden prøvde de seg med rapsost, for eksempel, men den floppet, ser det ut til og ble borte. Så jeg tror også at konservative kjøpere også er en årsak, altså mentaliteten.
Ihvertfall er det et komplisert tema. =/
Legg inn en kommentar