Litterære big bangs

Skal litteraturen være skildrende og eksistere for sin egen skyld, eller skal den sette i gang big bangs som får folk til å reflektere eller starte en diskusjon? Dette spørsmålet kan en ha lange og interessante diskusjoner om, men jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker. Jeg foretrekker litterære big bangs som gir meg aha-opplevelser og får meg til å reflektere. En skjønnlitterær fortelling kan ofte lettere få en til å åpne seg for en alternativ posisjon eller tenkemåte. Det er lettere å møte en fortelling med åpent sinn enn en argumenterende artikkel til støtte for et bestemt politisk eller religiøst syn.

Etter forrige blogg-innlegg, "Om å skrive", fikk jeg et godt forslag om å skrive et blogg-innlegg over bøker som har fungert som "eye-openers" for meg. Jeg har lest utrolig mange bøker i årenes løp og jeg kan ikke dekke alle som har gjort inntrykk. Det er også en stund siden jeg har lest bøkene jeg her vil omtale og innlegget kan da bli noe upresist. Dersom bøkene høres interessante ut vil jeg anbefale leseren å sjekke dem ut selv. Jeg vil her fokusere på tre bøker med veldig forskjellige budskap. Jeg vil snakke om "Hva må gjøres?" (jeg leste denne på engelsk med tittelen "What is to be Done?") av Nikolai Tsjernysjevskij, "De som beveger verden" av Ayn Rand og "Oppstandelse" av Lev Tolstoj. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om noen av bøkene som preget meg mest i 2010, "Boksider fra venstre til høyre - 2010".

Gammel, russisk forside til Tsjernysjevskijs
roman, "Hva må gjøres?". Bildet er hentet
fra Wikimedia Commons og viser ikke
forsiden til den versjonen jeg har lest.

Nikolai Tsjernysjevskij ble født i 1828 i Saratov i Russland og ble blant annet litteraturkritiker, forfatter, filosof og sosialist, selv om tankene man finner i verket "Hva må gjøres?" er av et mer demokratisk slag enn det den senere Sovjetunionen ble preget av. Lenin ble svært begeistret og preget av boken og kom selv med en bok, dog ikke skjønnlitterær, med samme tittel. Også Lev Tolstoj kom med en bok med denne tittelen. Tsjernysjevskijs bok regnes av flere som av relativt lav litterær kvalitet. Dette kan muligens komme av at budskapet i boken kanskje er viktigere og mer betont enn handlingen og skildringene. Personlig liker jeg denne korrelasjonen og blandingen. Forfatteren henvender seg også direkte til leseren til tider, noe jeg synes er en spennende teknikk. Hovedpersonen, Vera Pavlovna, lever i et undertrykkende hjem og har en svært dominerende mor. Hun møter den intellektuelle Lopukhov som gifter seg med henne og dermed får henne bort fra hjemmet og et ekteskap med en annen hun ikke er interessert i. Etterhvert tar hun initiativ til å starte en sybedrift. Denne organiseres på spesielt vis da alle syerskene eier bedriften sammen. Vera Pavlovna leser for syerskene mens de jobber og trekker etterhvert inn andre "lærere", noe som høyner syerskenes kunnskap. Bedriften utvider seg stadig og vokser seg større. Den tar på seg flere og flere oppgaver og kan sies å være en distributør av velferd for sine arbeidere. Å organisere en bedrift der arbeiderne selv eier bedriften har vært prøvd som modell tidvis i det virkelige liv og er ikke en håpløs affære. En kan tenke seg flere nyttige sider ved dette. At arbeiderne eier en bedrift gjør at bedriften kan underlegges demokratisk kontroll av arbeiderne som er med. Arbeiderne vil så kunne stemme over en eventuell utvidelse av bedriftens "mandat" noe som kan munne ut i at bedriften for eksempel kan trekke inn forelesere til å undervise eller tilby aktiviteter til arbeiderne som det vil være mer lønnsomt å gjøre i plenum enn enkeltvis. Samtidig møter vi her samme dilemma som vi gjør innenfor andre demokratiske institusjoner eller organisasjoner, nemlig at den enkelte kan bli overkjørt og fellesskapet ofte vedtar ting som går mot hans eller hennes interesse.

Tilbake til Tsjernysjevskijs bok; boken taler også for kvinners rettigheter, men problematiserer også ekteskapet som institusjon. Vera forelsker seg i Lopukhovs kamerat, Kirsanov, men fordi hun er bundet av konvensjonene og redd for å støte Lopukhov gir hun ikke etter for begjæret og forelskelsen. Lopukhov forstår situasjonen og gir inntrykk av å mene at det er greit at Vera gir etter for impulsene og at dette kanskje vil være riktig. Vera gjør ikke dette likevel og Lopukhov forlater historien for å gi rom for det nye forholdet. Dette er en gripende del av romanen og gir den en ekstra dimensjon. Romanen er noe spesielt skrevet og ville kanskje litterært sett passet bedre inn i vår tid enn den gjorde før, selv om budskapet og temaet passer best til Tsjernysjevskijs samtid. Grunnen til at jeg trekker frem denne boken er at den fikk meg til å tenke over dens egne tema, men også over hva som liksom er galt med boken litterært sett. Romanen har også vært viktig for å forstå mye av det jeg studerer på universitetet, blant annet fag som har med Øst- og Sentral-Europa å gjøre, og derfor også kommunismen (som jeg tar sterk avstand fra).

En annen roman jeg vil nevne som har satt i gang tankevirksomheten hos mange er "De som beveger verden" av Ayn Rand. Boken er kanskje mer kjent under originaltittelen "Atlas Shrugged". Ayn Rand ble født i Sankt Petersburg i 1905. Hun og familien ble motarbeidet av bolsjevikene og hun kom seg til USA i 1925. Hun er kjent for sin objektivistiske filosofi som fremhever individets rettigheter, rasjonell egoisme og laissez-faire-kapitalisme som goder. Hun var også sterkt imot religion. Romanen "Atlas Shrugged" har inspirert mange politisk interesserte og flere politikere på høyresiden har blitt sterkt preget av denne romanen eller andre deler av Rands forfatterskap og ideer. Romanen er godt skrevet og får meg til å tenke; "slik kan det også sees". Blandingen av fiksjon og filosofi som vi ser det i "Atlas Shrugged" er typisk for russisk litteratur, og jeg mener å se klare tegn på at Rand er sterkt preget av den russiske litterære tradisjonen. Som i Tsjernysjevskijs roman får vi eksempler på eksemplarisk adferd (subjektivt sett) gjennom hovedpersoner i boken. Mens "Hva må gjøres?" bærer bittesmå preg av politisk science fiction går "Atlas Shrugged" enda lenger i dette. Kanskje kan Rand ha vært inspirert av en annen interessant russisk forfatter, Jevgenij Zamjatin, som skrev boken "Vi" (denne har jeg lest på engelsk under navnet "We") som ble utgitt i 1924. Boken viser en totalitær, kommunistisk dystopi hvor folk har nummer i stedet for navn. Det er en spennende science fiction-roman som jeg også anbefaler. Denne romanen gjorde kanskje mindre inntrykk på meg enn den kunne gjort etter at jeg allerede hadde lest George Orwells "1984". Aynd Rands "Anthem" som først kom ut i 1938 er enda mer i denne sjangeren enn "Atlas Shrugged", riktignok.

"Atlas Shrugged" viser først og fremst hvordan "enerne", entreprenører og innovative mennesker driver utviklingen og vel... nettopp beveger verden. Som i Tsjernysjevskijs roman er også her den kanskje viktigste hovedpersonen, Dagny Tagart, kvinne. Sammenligninger mellom forfatterne Nikolai Tsjernysjevskij og Ayn Rand blir interessant når vi ser på det kjente sitatet av John Galt i "Atlas Shrugged" for deretter å se på et sitat av Tsjernysjevskij, som på en politisk akse normalt vil plasseres motstående Rand. John Galt sier i "Atlas Shrugged"; "I swear by my Life and and my love of it that I will never live for the sake of another man, nor ask another man to live for mine". Så til sitat fra Tsjernysjevskij; "What filth, what pure filth - "possession". Who dares possess another person?".

Tsjernysjevskij lar før selve romanen begynne følgende utsagn komme gjennom en sang fra Vera: "Our own happiness is impossible without the happiness of others", dette ifølge bloggposten Nikolai Chernyshevsky - "What is to be Done?" av 6. desember 2009 på bloggen "A Voice of Reason". Jeg mener at det i det lange løp gjerne vil være liten forskjell mellom hva som er godt for én og hva som er godt for en annen da alt henger sammen karmisk gjennom årsaker og virkninger, handlinger og reaksjoner. Jeg har selvfølgelig blitt sterkt preget av buddhistisk litteratur også, som jeg har skrevet en del om tidligere og ikke går så altfor mye inn på her, selv om jeg gjerne vil sitere Dhammapada vers 67 og 68: "Den gjerningen er ille gjort som etterpå du angrer, når du må høste fruktene med tårer på ditt ansikt. Men dét er godt og riktig gjort som ei du trenger angre, når du kan høste fruktene tilfreds og glad til sinns."

Foto av Tolstoj fra 1906
hentet fra Wikimedia Commons

En annen bok som har satt i gang et mentalt big bang er Lev Tolstojs "Oppstandelse", en bok jeg forøvrig har skrevet litt om før.  Boken kom først ut i 1899. Boken skildrer en religiøs eller spirituell oppvåkning, men er samtidig et angrep på det samtidige russiske rettsvesen og sider ved kirken. Lev Tolstoj var sterkt preget av buddhismen og ble på sine eldre dager veldig religiøs (dog med kristen innpakning). For dem som ikke kjenner til Lev Tolstoj kan jeg si at han er en av verdens aller mest kjente forfattere, men at han også gjerne regnes som filosof. De mest kjente bøkene hans er "Krig og fred" og "Anna Karenina" og regnes ofte som literært overlegne "Oppstandelse", kanskje nettopp fordi "Oppstandelse" kan virke moraliserende, noe mange ikke liker.  Boken handler om Nekljudov, en velstående mann som i sine unge år hadde en affære med en stuepike hvor han ikke tedde seg særlig bra. Stuepiken ble sparket fra sin stilling og endte opp som prostituert. Hun blir siktet for drap og sendt til Sibir. Nekljudov følger med og forandringen hans begynner både før reisen til Sibir og under denne. Boken fikk meg til å bli overbevist blant annet om at straff rent moralsk sett er galt. Hvordan man da i praksis skal sørge for å avskrekke folk fra å bryte lover er et intellektuelt problem. Mest av alt akselererte denne boken min interesse for buddhismen og fikk meg til å tenke at jeg måtte forandre livet mitt merkbart. Antagelig er dette den skjønnlitterære boken som har vært aller viktigst for meg.

Her er et fint sitat fra boken: 

"Human beings are like rivers: the water is one and the same in all of them but every river is narrow in some places; flows swifter in others..."

Jeg kunne her nevnt også andre bøker. Jeg kunne gått i detalj på mer buddhistisk litteratur. Jeg hadde også lyst til å diskutere Indra Sinhas fantastiske roman "Dyrets folk". Jeg kunne nevnt flere bøker av Tolstoj. Jeg kunne nevnt bøker av Imre Kertész for eksempel. Imre Kertész har jeg skrevet om før i blogginnleggene "Litterært lørdagsinnlegg" og "Er vi skjebnen?" fra i fjor. 

Jeg har forsøkt å bruke norsk transkripsjon av russiske navn. Det burde ikke være altfor vanskelig å finne de engelske eller russiske for dere som eventuelt skulle være interesserte i å finne utgaver på disse språkene. 
_____________________
Kilder:
Bøkene som nevnes, så klart. 
Dhammapada-sitatet er fra den norske utgaven hos Gyldendal Klassiker 2002, oversatt av Kåre A. Lie
http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.librarything.com/work/113859
http://en.wikipedia.org/wiki/Ayn_Rand
http://en.wikipedia.org/wiki/Anthem_(novella)
http://en.wikipedia.org/wiki/We_(novel)
http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Tolstoy_1906.jpeg?uselang=nb
http://www.paperstarter.com/resurrection.htm
http://carolynjean-avoiceofreason.blogspot.com/2009/12/nikolai-chernyshevsky-what-is-to-be.html

History is no jumping clown

Not even a mountain stands unchanged through the ages. No beautiful piece of architecture has stood unscattered through millennia. If you´ve read just a little bit of history you should also know that our societies have been even less permanent.

However - certain ideologies seem to want preservation of some kind of old order, usually what is perceived to be national culture, though not the present culture, but some kind of culture, perceived to have existed, maybe 50 years ago, maybe 20, or perhaps in the Middle Ages. Sadly, these opinions are quite often based on ideology, and not on careful historical studies. This means that this society often is halfway myth.

I say history is no jumping clown. History is a string of causally linked events. The Hungarian writer Imre Kertész, seems to mean that even Holocaust was in this sense, natural, because it was created from the upleading events, and can therefore not be written out of history as exceptional or unnatural. That doesn´t mean it is justified, of course.

In my opinion, dividing history into confined boxes, with breathing space between major events and eras, is nothing but propaganda and lies. There is no action that is taken out of context. Belief in such an action is like belief in divine manifestations. Simply, they are religious beliefs.

Every action leads to a result. This conclusion might seem basic, but the implications are not always taken into consideration.

Sometimes, it might seem like something is forced upon you from outside. This perception is often amplified by emotions. If someone you know has been unjustly murdered, you might find it hard to explain the event casually. A causal explanation might sometimes seem like justification. However, reality is constituted by causality, and looking a way from this fact is not honest.

If we were clearsighted enough, history wouldn´t really bring many surprises. We would be able to see the consequences of our actions before we made them. Thus we might have avoided wrongdoing. However - we are not there.

The view that today´s order is unnatural is wrong. Today´s situation has been created by yesterday´s steps and also by the actions in the era that nationalists and other ideologues want to go back to. However, the elements of the period they long for obviously carried the seeds of today´s flowers. In a way, also every view is in a way natural, nobody´s placed it from outside in a mind while the person was sleeping. It has evolved. It might be a wrong view, in the way that it is not correct. It is irrational and it is not explaining reality, but twisting it. However, it didn´t come about unnaturally, or if you want - supernaturally.

History is like a path in a forest, or a road. You walk and you drive, but if you want to return, you´ll also walk and drive. History is no jumping clown, you have no menu of histories to choose from. And even if you had, you would have to be realistic enough to see that once you´d eaten your stuff it´d be gone, even though it would still impact your body.

Let´s look at this on an individual level.

In secondary school I remember discussing a difficult topic. We were talking about rape. I think the class was trying to discuss what caused a person to do such unjustice to someone else. I raised my hand and started explaining my idea. As soon as I mentioned the words "upbringing" and "parents", my teacher began stomping on the floor: "you must never, ever, ever say that", she said. I never got to say what I meant. I meant that everything you do, everything you experience leads to the one moment you are in right now. You cannot exclude parts of it totally. You can pick out the most important, but chances are always you didn´t see correctly.

In a Norwegian nationalist´s view I might be doing something unnatural in being a Buddhist, or by living in another country. However, it is not unnatural. Truth is, I wouldn´t be a Buddhist if not my history, my life, and my environment had led me there. There was no supernatural injection. Something in Buddhism appealed to me, and if it did so, it was natural, because the path before that choice led me there. What would not be natural was to teleport back to birth and freeze myself at that stage of development. Like that is it also with society. What happens now is perfectly natural, and what happened before was perfectly natural. That doesn´t mean it is good, but it is not against nature. Everything that exists is natural. Again, everything that exists is not good.

Sadly, some people seem to claim that one state of society is natural and another not. Therefore, every action that leads toward natural society is okay. Again, the assumption is wrong.

What exists, exists. Of course, that doesn´t mean it is impossible to create something similar to a medieval society again. But also that will be built on choices.

To sum up, I´d say there is no essence, only progression or development. There is no object, but there is a process.

http://www.vl.no/samfunn/article139784.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article139694.zrm

Lack of any clear topic

Sitting on the balcony reading, going inside just to write a blog entry, because I feel like it


Though not totally without fear of changing the intended topic, I start off apologizing for the lack of any clear topic. In a way, there seems not to be any, but on the other hand, the topic that is lacking is just the topic of the entry, making the lack of it the whole point of writing.

On the other hand, it might seem like just that perceived lack is what triggers creation of feeling, even though that runs counter to the view that I share with most of my friends and acquaintances. Speaking from experience - and on the topic in question, I have no lack of it - just those books we don´t want to summarize, but those that make us stare out into the void air, seem to be the most emotional ones, and in that sense meaningful, because - again just from a personal perspective - there is no meaning if it´s not perceived like a meaning, and if it is perceived as meaningful, it is felt as such, and that means you´re excited, and that excitement seems to me the basis of true knowledge, as - although it is said before and therefore I´m robbed of any accusations of being a genius - knowledge is more easily internalized and remembered if felt, and thus, experienced.

However, speaking personally again, I am sitting on the balcony - not exactly right now, but the balcony door is open, whatever that means to you - reading a book by my favourite writer, or, rather one of them, as I am too old already - and in my case, this implies experienced (I´m 22, in case you wondered), at least in dealing with this topic - to easily pick just one favourite, as I am too diverse to find satisfaction only from one person´s words. As I am sitting on the balcony reading a book by one of favourite writers, I am starting to think, because the main character of the book quite frequently, or rather every day, starts thinking at 10 o clock, although I had been thinking for many hours already, but not really at 10, because I slept till 11. Like me, the main character wants to release a book, but he is afraid of being too incorrect, and besides - the novel has to be long enough, which is extremely important, in the main character´s case because he will be paid more, in my case because some Norwegian publishing companies quite automatically will be against a short novel, quite simply because that´s not what they publish (unless it´s translated, meaning I might have a chance if I wrote in Lithuanian, but then again I can forget it, because no Lithuanian novels are ever translated to Norwegian language, and besides, I am not that fluent in it like I want you to believe, but on the other hand I could learn Finnish, or Russian, which might give me a small chance, if I grow old first).

I like to think that the old man, the main character of the novel I´m reading (by now I can reveal to you that it is "Fiasco" by Imre Kertész) is not happy with the fact that a certain novel is (at least at the beginning of the story) not released, just like I am. And - going personal again - while I´m waiting for responses from the companies, I don´t feel like I want to start writing something new, although I have some ideas, but then again, as the main character of "Fiasco" is afraid it will be too personal, and that he might lack the necessary amount of imagination, it strikes me that I share the same fear, and the same feeling. And this is exactly why I am now reading a fourth book of Imre Kertész, because I feel I can relate to that writer, and this is also why I want to write, because I think that someone would be able to relate to my stories, which might not be stories, but then landscapes, emotions and thoughts. This doesn´t normally make the greatest bestseller, and you might not have the necessary linguistic skills to satisfy the upper strata of readers. Or maybe you have, without knowing it, or maybe not. You just don´t know, that´s why you, in this case me, no reason to be too dualistic, lack a topic, because you don´t believe in that topic, because you´re insecure. And that insecurity is just what might create the book that you would love to read, but that is the book which is hardest to write, because it is hard to write long books from insecurity - they will stop halfway, or at best, be short stories.

And then, as I turn on the computer, or rather, poke the space button, the sound of a happy computer ready to service its master, sounds different from what it used to, which adds a mystic feeling to the whole hour of writing, or rather three quarters or whatever it is. Then again, a certain strand of bitterness is added to it by the fact that I just saw a beautiful young man from my balcony, but he disappeared behind a small house, and then went into a block building, instead of walking further on, which would have allowed me to look at the person for another half minute, and made up some new thoughts about him, and most probably, I would ponder my lacks in comparison with him, or what I would perceive as lacks, or I would just start reading again.

Now I´m taking a sip of coffee.

I just wrote my second blog entry in August 2011.

Er vi skjebnen?

Den store synagogen

Budapest er en storslagen by. Grandeur, klasse, kultur og ideer synes meislet inn i kupler, linjer og massive byggverk på hver sin side av Donau, forbundet med ikke mindre stilfulle og grandiose broer. Da jeg var i Budapest i desember i fjor var det iskaldt, og isflak fløt på elven. Byggverk som det store palasset, parlamentsbygningen, St. Istvan-katedralen og verdens andre største synagoge gjorde inntrykk under månelys akkompagnert av klassiske toner fra strykeinstrumenter, spilt av kyndige musikanthender. I denne byen ble Imre Kertész født i 1929.


Jeg har lest enda en fantastisk bok av Imre Kertész og jeg kan stadfeste at han står høyt på min liste over favorittforfattere. Boken "Uten skjebne", som forøvrig er hans debutroman fra 1975, er mer en klassisk roman enn "Kaddisj for et ikke født barn" som jeg leste tidligere i år. Boken handler om konsentrasjonsleirene under nazitiden. Den er også spennende. Et alvorlig tema, som er skrekkinngytende nok til å banke ihjel den verste grøsserfortelling oppfunnet av den mest fantasifulle sadist og ikke minst; hentet fra virkeligheten, driver leseren gjennom boken. Forfatteren oppfant ikke dette, men skildrer det. Man går fra detalj til detalj, fra handling til handling, fra smerte til smerte, og selv om det er ekkelt og ubehagelig vil man lese mer. Hvorfor? Fordi dette må få en forklaring. Det må ta slutt, og noe må skje. Og det gjør det.

På baksiden av den norske utgaven av 2002 står det at "boken anvender det fremmedgjørende grepet å betrakte leirens virkelighet som helt selvsagt". Dette stemmer, etter hva jeg kan skjønne. Selv om Imre Kertész selv er jødisk og har opplevd mye av det som står i boken bærer den preg av en rystende objektivitet. Handlingen er en stram tråd som trekkes og trekkes og man håper den vil briste et sted. Men det er nettopp dette: det brister ikke. Selv om hovedpersonen, Köves, merkes av oppholdet i konsenstrasjonsleirene, er han inni en prosess, som gradvis skrider frem. Ydmykelsen, svekkelsen - alt handler om dagen, og øyeblikket en er i. I øyeblikket eksisterer bare øyeblikket selv, om det så er fylt med et konkret minne, vil øyeblikket i seg selv være for kort til å omfatte hele hukommelsens leksikon i flere bind. Øynene er fokusert på én ting av gangen. Minnet eksisterer. Håp kan også eksistere, men tanker om fremtiden er det ikke mye av under øyeblikkene som fordeles på en stram streng gjennom konsentrasjonsleirene.

Jeg advarer om at jeg her kan røpe deler av bokens innhold og således ødelegge noe av leselysten for dem som verdsetter å lese en bok fra begynnelse til slutt, med total tilstedeværelse på den aktuelle side hvor de kunne ha blikket festet.

Gass. Kjemikalier. Bein. Feber. Lus. Røyk. Lukt. Snitt. Arbeid. Søvn. Oppstilling.

Vann. Mat - noen ganger med litt ekstra til. Lyspunkt, litt bedre for et sultent hull av en mage. Orden og regelmessighet, planer og hierarki.


De lange dagene. De begynte svært tidlig, allerede like etter midtsommerens soloppgang. Da fikk jeg vite hvor kalde morgenene i Auschwitz er: vi gutter krøp sammen på den siden av brakken som vendte mot piggtrådgjerdet, tett inntil hverandre for å varme hverandre, rett overfor den røde, skrå solen.

Imre Kertész

Imre Kertész avslutter boken med en eksplosjon av en refleksjon, og det er kanskje her spenningen forløses, i en slags oppsummering på hvordan det var, men ikke bare hvordan det var, men hvordan alt er. alt er reaksjon - alt er skritt, man tar skritt. Man tilpasser seg, man reagerer. Man er i øyeblikket, og hvert øyeblikk avløser det neste og kan bringe noe nytt, men mest av alt tar man skritt ut fra der man er, man venter ikke bare på en bølge som skyller over en, mens en ligger fastlåst i et vakuum utenfor tid og rom, en er med i bildet, som subjekt og objekt. En fyller bildet med handling, og man deltar i tilværelsen. Dette er min tolkning og oppsummering av Imre Kertész´ konklusjoner. Hovedpersonen, Köves, trekker paralleller mellom hans liv i konsentrasjonsleir til hva slektningene i Budapest gjorde under krigen. De levde, og de tok skritt. Skritt for skritt. Således kan heller ikke konsentrasjonsleirene bli bare en abnorm hendelse, et grusomt fenomen, utenfor tiden, men en del av den samme kausale tidsrekkefølge. En fase i historien, som nettopp ikke kan skrives ut derfra på grunn av sin tilhørighet i denne. Nazi-regimene var ikke utenfor historien, men i den.

Jeg vil videre påpeke dettes relevans for historieskrivningen. Jeg har reagert sterkt på historikere som tror på "brudd og kontinuitet". Selv om enkelte perioder kjennetegnes av trekk som er så spesielle at de nettopp derfor kan omtales som perioder, blir de ikke til ved tilfeldigheter, de blir ikke skapt ut av et vakuum. Det er ingen Big Bangs etter The Big Bang. I den grad det er noen skapelse etter start, er det en skapelse fra øyeblikk til øyeblikk, forårsaket av frø sådd tidligere. Historie er vitenskapen om fortiden, om forandring i denne, forandring i tid. Dette får videre implikasjoner. Troen på revolusjon, troen på den totale omkalfatring, blir således en myte. Historien går i skritt og ikke i eksplosjoner. Således fulgte mange av trekkene fra Tsar-Russland etter Den russiske revolusjon. Troen på en revolusjon er i så måte naiv. Den finnes på visse måter ikke. Selv om det etter denne vil kunne forekomme nye trekk i samfunnet, vil folk flest se verden på samme måte som tidligere, selv om de reagerer på hendelsene som har inntruffet. Dette mønsteret, som i alt er et mønster i en kontinuerlig skapelse, nemlig: handling, mothandling, som i og for seg er en handling, fører igjen til en reaksjon, eller en mothandling, om du så vil. Ingenting er forklarende i seg selv, men forklares ut fra sin sammenheng til annet, eller i sammenligning. Hvis det ikke er noen luft å puste har ikke lunger noen mening. Tanken om Den store omkalfatring er derfor destruktiv, selv om det er et godt bilde nettopp på når skrittene som ble tatt førte til en såpass epokegjørende ny tilstand at den fortjente en merkelapp. Den store omkalfatring fritar nemlig historikeren og mennesket i sitt privatliv fra ansvaret for å grave dypere. I Imre Kertész´ bok irriterer Köves seg over at alt "kommer" til eller for slektningene. Det ser ut til at han også kunne brukt ordet "inntreffer". Dette ser ut til å være en verdensforståelse som kan sammenlignes med en amputert ligning. Det er frøet uten veksten, det er treet uten frøet det vokste ut fra. Hvor kommer nazismen fra? Hvor kommer blodige revolusjoner fra? Dette er spørsmål vi kan stille oss, og som ikke fortjener enkle svar. Imidlertid er det spørsmål som kan være lett å unnvike. Snarere enn å gå til verks med det, og grave i dybden, kan det være fristende å ty til myten om tilfellet, eller det fundamentalt nye. Innsiktene vi eventuelt ville få ved ærlige svar på disse spørsmålene, ville kunne føre til krav om handling. Vi må grave dypt og grave opp en del giftige røtter. Disse kan være forankret dypt i vår kultur, i vår tradisjon, i vårt selvbilde på personlig nivå, eller i vår politikk. Var derfor andre verdenskrig, nazismen, og for den saks skyld; kommunismen, abnorme fryktfaser vi kan slå en strek over og utdefinere som uhyrlige monster som kom, nærmest tilfeldig? Dette synes å være en unnlatelsessynd, og dens konsekvenser, og moralske implikasjoner, burde være klart for enhver. Dette betyr ikke at vi ikke skal felle noen dom, men det betyr at en forståelsesmåte og forståelseshorisont rett og slett er gal. Sannheten på den andre side er at alt er forbundet. Årsak og virkning er forbundet i tid, og dette gjelder for samfunn og enkeltmennesker og hele verden, og til syvende og sist er alt forbundet. En fravikelse fra dette prinsipp er uopplyst og destruktivt. Dette er tanker man finner i buddhismen, men de er, selv om de ikke er nye, ikke desto mindre sanne.

Vi kan ikke isolere hendelser annet enn for rent deskriptive skildringer. Selv om vi forstår verden nettopp i det vi ser, og nettopp i det punktet øynene våre oppfatter, betyr ikke dette at verden er slik. Vi vet at vi også kan rette øynene våre høyere og se et nytt punkt. På blikkets vei dit kan det også være at vi ser disse er forbundet. Om det faktisk er knuter på en tråd, er de forbundet med den samme tråden som de er laget av, og nettopp dette er det som konstituerer vår tilværelse. Vi er alle sammen i samsara, og vi opplever alle lidelse, selv om noen opplever denne sterkere, og mer av dem enn andre. Vi har, som mennesker stort sett samme følelsesregister. Dette får oss til å reagere, og våre reaksjoner skaper nye følelser, nye situasjoner, for oss selv og for andre. Selv om vi i øyeblikket ser én bestemt sak, og selv om enkelte tilfeller får mer fokus enn andre, betyr ikke dette at dette er alt som eksisterer, eller at vi ser hele bildet. Utsagnet "dette er helt spesielt" kan uttrykke en opplevelse, men det uttrykker ikke hele sannheten. Det er som å si at verden er i stuen din, fordi verden utenfor er skjult for ditt blikk av en vegg. Det er en grunn forståelse, og den er feilaktig. Den er også farlig, spesielt for vitenskapsmenn, da den er løgnaktig, og fritar for ansvar. Og dette - det kommer tilbake til deg, det også. Det er ikke irrelevant.

- Forresten, la jeg til, - la jeg ikke merke til at det var redsler, og da så jeg at de ble svært overraskede. Hvordan skulle de forstå at jeg "ikke la merke til det?" ville de vite. Da spurte jeg dem: og hva gjorde egentlig de i de såkalte "tunge tidene"? - Tja... Vi levde, grunnet den ene. - Vi prøvde å overleve, tilføyde den andre. Det vil altså si: de tok også alltid et skritt, bemerket jeg. Hva skulle det bety at de "tok et skritt"? spurte de utenforstående, og da fortalte jeg hvordan dette foregikk for eksempel i Auschwitz. [...] I midten der også jeg sto, måtte vi altså regne med ti-tjue minutters ventetid, før vi kom til det punkt hvor det ble avgjort: ble det straks gass, eller hadde vi foreløpig en sjanse? I mellomtiden er rekken stadig i bevegelse, rykker stadig frem, og alle skritter et stykke frem, mindre eller større, alt etter hvilken hastighet operasjonen krever. 


Mest av alt ser det ut til at virkeligheten koordineres i samspill mellom handlinger, og reaksjoner på disse. Gjennom årsak og virkning. Kausale forbindelser. Sammenheng i tid.

Hvorfor ville de ikke innse: hvis skjebnen fantes, var ikke friheten mulig; hvis derimot - fortsatte jeg, stadig mer overrasket over meg selv, stadig ivrigere - friheten finnes, da finnes det ingen skjebne, det vil si, stanset jeg, men bare for å trekke pusten, - det vil si at da er det vi selv som er skjebnen, kom jeg med ett på, men så klart i dette øyeblikk som hittil aldri før. 




Imre Kertész´ bøker er rent ut utrolige. Ikke bare på grunn av hans utrolige forfattertalenter, men også på grunn av dybden og konsekvensene av det han skriver. Tiden jeg brukte på å lese denne romanen, og det faktum at den overvant vanen og pliktfølelsen i det at jeg ikke la meg så tidlig jeg burde i går, men leste til jeg hadde lest boken ferdig klokken tre i natt, for så å reflektere over bokens budskap, var vel anvendt.

Det synes meg klart at vi konstituerer og skaper virkeligheten. Vi responderer til en situasjon gitt utenfra eller skapt av oss selv - i alle tilfeller forårsaket av noen eller noe - og således fortsetter verden og historien. Forklaringer utenfor dette system er vrangforestillinger.

http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8253025009

Litterært lørdagsinnlegg

Et par dager før jeg reiste til Armenia gikk jeg en tur på bokhandelen. Dette for å finne noe litteratur jeg kunne lese, mens jeg ventet i mangfoldige timer på flyplassen i Moskva på min connecting flight. I den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle unngå mine vanlige (i hovedsak øst-europeiske) favorittforfattere. Imidlertid gav jeg opp etter en times leting i bokhyllene. Hvorfor?

I hovedsak er Norge og Skandinavia inne i en, etter mitt syn, mangelfull litterær periode. Litteraturen som skrives passer for kvinner, eller er enkel underholdningslitteratur som menn kan få lese, der mannen finner et lik og skal oppklare et mysterium, mens han reduseres til en kalkuleringsmaskin for mysterieløsning. Jeg savner ganske enkelt en bok som fokuserer på menns mentalitet og følelsesliv, ført i pennen her til lands. Da med unntak av skandalepregede "Min kamp" av Karl Ove Knausgård, takk. Jeg sier ikke at mannen ikke en gang også var noe annet enn en bølle- og kløne-karikatur i norsk litteratur - Hamsun eksisterte jo (ups!) - men ærlig litteratur som setter menn i fokus anno 2011 ville selvfølgelig være noe helt annerledes. Skjevbalansen i tilgangen på slike bøker om menn i forhold til kvinner, er symptomatisk for en tid der selvmord er tre ganger vanligere for menn enn kvinner.

Tidligere i år så jeg den finske filmen "Fortellinger fra saunaen" på kino. Der fikk man servert en rekke mannshistorier, og det finske mannsbildet, og mannsrollen ble belyst. Et tilsvarende prosjekt er mangelvare i Norge. Enkelte vil hevde at den norske mannen er "frigjort" i større grad enn menn i andre land, da han i større grad tør å treffe valg, og også tidvis, i små porsjoner, kan gjøre feminine ting. Imidlertid betyr ikke dette at mannen kjenner seg selv. Det er trekk også utenfor litteraturen som tyder på at mannen som sådan er uinteressant. Jeg har tidligere argumentert på at kvinnefokuset i populærkulturen, selv halvnakne kvinner i musikkvideoer, ikke er kvinnediskriminerende, men tvert om mannsdiskriminerende. Kort sagt: jeg har ingenting imot å bli objektifisert, og det tror jeg få menn har. Men - bedre er det om man går ned på dypere nivå. Dette gjelder spesielt i dag hvor hverdagen er såpass hektisk som den tross alt er, og man mer og mer reduseres til yrker og beskjeftigelser. Hva med understrømmene? Følelsene som det aldri snakkes noe om? Følelsene som han ikke har satt ord på?

Verst av alt står det til med den mannlige seksualiteten. Man hører rett som det er at "hvis en mann har mange partnere er han en hingst, men hvis kvinnen har det er hun en hore". Jeg betviler denne setningens aktualitet for størstedelen av Norges og Europas befolkning i dag, men mest av alt ønsker jeg å poengtere at det er horen vi hører noe om. I kulturen. I litteraturen. Hingsten har ingen plass. Er det fordi ingen vil lese om det, eller fordi ingen tør skrive om det av redsel for rødstrømper?

Om vi skal våge oss på å generalisere snakker også menn i mindre grad enn kvinner om sine følelser. Nettopp derfor må det være greit å ha bøker eller andre kulturprodukter som setter dette i fokus. Tvert om ser bokhyllene ut til å bugne over av bøker for kvinner. Ta for eksempel serielitteraturen. Jeg har selv lest noe serielitteratur, og selv om det er mye dårlig kvalitet der, er det også noe som er lesbart. For eksempel en rekke av bøkene til Frid Ingulstad. Disse, og annen serielitteratur, har ofte en kvinne som hovedperson, og noen av dem er også gode til å gå inn på detaljer og skildre store deler av livsløpet. Hvor er tilsvarende for menn?

For meg har litteratur betydd mye. Forfattere som har skildret vanskelige situasjoner og tanker hos personer som gjennomgår det på en overbevisende måte, skaper forståelse hos leseren. Viktigst av alt er slike kulturprodukter livreddere. Ensomme mennesker, eller skamfulle mennesker, som har et problem de ikke vil snakke om, kan i litteraturen, eller i andre kulturprodukter, finne eksempler på andre som har opplevd det samme, og det rører en på en helt annen måte enn en akademisk artikkel om temaet gjorde. For mitt vedkommende var det fantastisk at jeg fant Lev Tolstoj i ung alder. Bedre enn noen andre skildrer han følelser og tanker, men samtidig ved å relatere det til omverdenen og gi det hele en filosofisk dimensjon. Imidlertid fortoner verden seg annerledes i dag enn den gjorde i Russland på 1800-tallet.

For å gå tilbake til starten på innlegget, gav jeg opp norsk litteratur og kjøpte "Kaddisj for et ikke født barn" av Imre Kertész, en ungarsk nobelprisvinner i litteratur. Med det fikk jeg en ny favorittforfatter. Enda en som forstod, som kan artikulere følelser på en ypperlig måte. I denne praktfulle boken får man et vanvittig troverdig og godt innblikk i hodet til en intellektuell mann som sliter med traumer. Jeg vil her sitere en passasje fra boken for å gi et eksempel på hva jeg ønsker å se mer av.

Ja, at jeg var så grusom, på et fortrolig vis grusom mot henne, syntes i mine øyne en gang for alle å gjøre henne uakseptabel, i en viss forstand, naturligvis er det enoverdrivelse, en stor overdrivelse, det jeg nå skal si, men i enviss forstand er det som om jeg drepte henne og hun var vitne til det, som om hun var vitne til at jeg tok livet av et menneske; og det syntes som om jeg aldri ville kunne tilgi henne det. Her har det ingen hensikt å fundere over tiden, for eksempel hvorlenge vi levde, hvor lenge vi kunne ha levd slik ved siden av hverandre, i taushet. Jeg var dypt nedstemt, ubehjelpelig ogforlatt, denne gang i en slik grad at det viste seg å være ukompenserbart, det vil si, det satte ikke fart på arbeidet mitt, som snarer tvert om ble fullstendig lammet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg ikke, mens jeg - naturligvis i mitt stille sinn - rettet anklager, kokte sammen et helt flettverk av anklager mot henne, i all hemmelighet likevel forventet hjelp av min hustru; og om det var slik, gav jeg henne ingen tydelige tegn på det. En dag, det var kveld, om jeg ikke tar feil, og det er jeg temmelig sikker på at jeg ikke gjør, og dét sent på kvelden, min hustru har nettopp kommet hjem, jeg vet ikke hvorfra, jeg forlangte heller ikke å få vite det, spurte ikke engang hvor hun hadde vært, hun var vakker, og flyktig, som lynglimt bak tette skyer, slo tanken ned i meg: "For en vakker jødepike!", naturligvis, forsmedelig og trist, slik hun kom og det virket som om hun krysset et blågrønt teppe som om hun kom over havet, og den kvelden brøt hun, min hustru, stillheten. At det var litt sent, sa min hustru, at hun hadde vært travelt opptatt, men atdet sannsynligvis ikke interesserte meg likevel. At jeg satt herog leste, leste eller skrev, leste og skrev, gikk ut på ett, sa min hustru. Ja, sa min hustru, det hadde vært meget lærerikt for henne, hele historien, det vil si ekteskapet vårt. 


Språket er som dette stort sett gjennom hele boken, og vil kanskje ikke appellere til alle. Men tematikken - menns følelser, og psykiske lidelser, er ikke tilstrekkelig dekket. Økt forståelse for mannen er en kamp ingen vil kjempe i Norge i dag.