Statsgrenseparadokset

Det kan virke merkelig hvordan vi tar for gitt at det er naturlig for fugler og dyr å krysse statsgrensene, mens det for mennesket - som oppfant flyet, toget, båten og bilen - skal kreves et papir for å gjøre det samme.

Globaliseringen er et faktum. Og den skremmer. Sammen med teknologiske fremskritt og stadig lettere tilgjengelige kulturprodukter, i form av musikk, litteratur, film, mat og annet, er dette et element i en tilsynelatende raskere snurrende verden.

Mens noen jubler over utviklingen - at vi endelig kan reise lett til steder i verden andre drømte om for hundre år siden og aldri fikk se og at vi kan høre på den musikken vi vil med et enkelt tasteklikk - ønsker noen å skru klokken tilbake. Det er fristende å trekke paralleller til Opplysningstiden da religionen mistet sitt grep. Noen utvikler en ny verdensforståelse, men andre vil gjerne trykke seg hardere til sitt gamle verdensbilde.

Nasjoner er historisk konstruerte. Dette er ikke et syn. Det er et faktum. Alle nasjonskjennetegn er underlagt historisk forandring. Dette gjelder språk, kultur, mentalitet, klesdrakt, politikk, religion, geografiske grenser og til og med utseende. For dem som tror på etniske nasjoner, vil jeg si at selv DNA er foranderlig.

Meg i Khor Virap, Kaukasus

Nasjonalisme er i all hovedsak en ideologi som oppstod på 1800-tallet. Dette er en ideologi som gjerne understreker nasjonens egenart og setter nasjonen foran andre verdier, men den forutsetter også tro på nasjon som fenomen. Det finnes da også flere måter å forstå nasjon på - noen betoner politikk, andre kultur og en del også etnisitet. Historisk sett kan nasjonalisme se ut som en pussig bastard. I tidligere tider ville det være mer naturlig å operere med tre-fire planforståelser av gruppe: jeg-et, familien, lokalsamfunnet med de ansiktene man hadde sett, samt verden som helhet. Nasjon er i stor grad en tro. Selvfølgelig kan vi finne fellesnevnere nordmenn imellom som skiller denne gruppen fra kinesere, for eksempel, men det er samtidig et faktum at det er unntak - og stadig mer i dag, som deler av kulturen er global. Men, mer viktig er det at selv språket og kulturen er flytende mellom norske landsdeler og dialekter og tilsvarende svenske, og at det er vanskelig å argumentere godt for at likhetene mellom en sørlending og en nordlending er større enn mellom en nordlending 1 km fra svenskegrensen og en mann på andre siden av grensen, uten å trekke inn statsgrensene, som er historisk skapte.

En friere verden der forståelsen av menneskeheten som helhet blir mer utbredt er mulig, men trues i dag, som i de siste 200 årene, av nasjonalisme. Men den trues også av selve statssystemet. Selv om venstresiden ofte har vært flinkere til å se verdens folk som helhet og betone solidaritet med mennesker i andre stater, er det også denne siden som ønsker å bygge staten opp. Alle reguleringene og statsoppgavene er også med på å skape lojalitet til staten snarere enn menneskeheten, og gjør ideen om nasjon og gitte stater stadig sterkere. Derfor er det paradoksalt at den nasjonalistiske høyresiden klager over sosialistene som har ødelagt den norske stat og nasjon, mens det uten sosialistisk statsoppbygging mest sannsynlig ville vært færre nasjonalister i det hele tatt.

Det er en utbredt forestilling at mennesket trenger noe å tro på, og det trenger et fellesskap. I en tid der familien er svekket og mindre enn før, og religionen har mindre rolle enn før, tyr folk til politiske ideologier. Eller nasjonen. Som er en politisk ideologi. Men den er så innlært og så lite stilt spørsmål ved at folk ikke ser at det er en tro mer enn en objektiv enhet. Kristendommen, og da spesielt den katolske, har en fordel som nasjonalismen og de politiske ideologiene ikke kan matche i 2011, og det er at den ser menneskeheten som lik under Gud. Derfor synes på mange måter kristendommen som mindre antimoderne enn nasjonalismen og statssosialismen.

Selv er jeg buddhist. Og har studert historie. En av buddhismens hovedsetninger er at verden er foranderlig, den er impermanent. Historien bekrefter dette. I buddhismen er det ofte to nivåer av forståelse: individnivå og verdensnivå, eller systemnivå. Slik ser jeg også verden. Jeg kan velge hvordan jeg vil handle, og så påvirker mine handlinger verden rundt meg, og verden rundt meg påvirker meg, og alt er forbundet med alt. Derfor er det for meg også unaturlig å sette unødvendige grenser for ferdsel og kommunikasjon - i teorien. I praksis innser jeg at det ville være vanskelig å krølle sammen alle statsgrenser og kaste dem i en papirkurv over natten. En sakte liberaliseringsprosess har allerede startet, og den bør fortsette som den gjør, ikke reverseres. Spesielt i Europa, denne lille verdensdel med så mange små stater, er det viktig at nasjonalismen ikke vokser seg for sterk, og dette gjøres nettopp ved å utfordre den. Det er allerede mange som har utviklet en europeisk eller global identitet, og disse vil stille seg imot krig mot sine naboland og andre land de føler fellesskap med. Samtidig er det naturlig at utviklingen tas i trinn.

Verden uten statsgrenser

Jeg definerer ikke meg selv ut fra nasjon. Ganske enkelt fordi jeg ofte har mer til felles med folk som ikke bor eller er født i Norge. Jeg har mange venner i andre land, og derfor er det personlig når Per Sandberg truer med å melde Norge ut av Schengen. Da griper han inn i mitt liv på en måte jeg ikke finner ønskelig. Han utfordrer mine friheter. Og andres. Ingenting engasjerer meg mer. Da denne debatten raste for noen uker siden følte jeg meg så dårlig at jeg rett og slett måtte gå og legge meg i forbitrelse. Også på grunn av fordomsfulle ytringer mot øst-europeere. Jeg tok dette personlig. Ganske enkelt fordi mye av litteraturen jeg har lest kommer fra Øst-Europa, fordi jeg har bodd der, fordi mange av vennene mine er derfra, og fordi jeg vet at den jeg er har mye å takke dem for.

http://www.vl.no/verden/article132237.zrm
http://www.vl.no/kristenliv/article132238.zrm