Mannen, kvota og objektet

Vi har et forferdelig problem i dagens verden, og ikke minst i Norge! Det er den stadige kvinneundertrykkinga og glasstaket som holder alle søstre nede. Det er mange som ikke forstår problemet, fordi de lar seg lure av det mannsfavoriserende systemets små triks og overfladiske liksom-konsesjoner til saka. Sannheten er at kvinner er mer undertrykte enn noen gang! Vi har pornografi, stripping og prostitusjon og fortsatt yrker hvor det ikke er kvinnekvoter! Dessuten er vi langt unna vårt matriarkalske mål.


Svenske undersøkelser viser at 99-100% av gutta under 25 år har sett på pornografi! Dette viser at de ser på kvinna som et objekt! Det kan tenkes at det finnes menn som ikke ser på kvinna slik, men dette blir ødelagt med en gang de ser pornografisk materiale. Her blir kvinnekroppen solgt som en billigvare - som salg på Nille! Gjennom denne nedrige kapitalistiske aktiviteten blir kvinna underkasta mannen! Hun ser på ham med dådyrøyne og beundrer sin hersker. Dette tror da mannfolka at jentene skal gjøre med dem, og da blir de kvinneundertrykkere. Nå må vi ikke være for ensidige - jeg opplevde en gang at en nedrig kar påpekte for meg at det finnes pornografi både for kvinner og for homofile menn, og i noe av dette er ikke en gang kvinna med! Nettopp! Der har vi et annet problem - kvinna skvises ut, og hennes bidrag blir ikke verdsatt! Dessuten bidrar disse også til å holde oppe subjekt-objekt-strukturen! Det har ikke noe å si om det er en homofil mann som ser på en annen mann - så fort en mann ser på noen blir denne noen gjort til et objekt, og som regel er det kvinner det er snakk om. Derfor er dette kvinneundertrykkende. Det bør selvfølgelig forbys snarest, men når det blir forbudt er det viktig at ikke skuespillerne blir straffet. Imidlertid må vi her skille mellom subjekt og objekt. Mannen i en slik nedrig film er å se på som en horekunde, mens kvinna er undertrykt. Derfor må han straffes etter horeloven, og hun må få kompensasjon for å ha blitt utnytta på det groveste. Kjøperen må her straffes, og ikke de undertrykte, desperate selgerne!

Også har vi strippinga! Vi har forsøkt å gjøre den ulovlig, men til ingen nytte! Vi har i vår argumentasjon vist at den fører til at kvinna blir et objekt. Imidlertid har noen til og med påpekt at det finnes mannlige strippere. Først hadde jeg lyst til å benekte dette på det groveste, men etter litt betenkningstid fant jeg ut at det faktisk eksisterer noe slikt. Vel... Problemet her er at når det gjelder mannlige strippere (så fremst det er kvinnelige tilskuere) mobiliseres mer av den frigjørende kvinnelige seksualitet, og mindre av den undertrykkende mannlige, så dette er per definisjon ikke stripping! Dette går som lett underholdning. Det er strippinga vi vil til livs! For øvrig vil dette kun være i en mellomfase. Saka er at vi vil senere finne ut at kvinner er underrepresentert innen underholdningsbransjen, og vi vil derfor gå inn for et kvotesystem som sørger for balanse. Her vil det oppstå krasj i henhold til tidligere etablert lov, og vi vil enten ha glemt den, eller så må vi dessverre legge ned hele underholdningsbransjen, eller finne en snedig definisjon slik at vi kan beholde den sunne underholdningen og nedlegge den skadelige.


Kvinnekvoter er bra! Enkelte borgerlig-fascistiske mannsundertrykkede halvpatriarkalske kuvøseriserte machosvin (uhm - ja, vi må av og til avvike fra en akademisk stil for å bli hørt, dette hører til det kvinneundertrykkende samfunnet - når kvinnene kommer til makten vil alt bli seriøst og flott) innvender at kvoter fører til stigmatisering av kvinner, og at vi ikke klarer å gjøre noe selv! Dette er feil! Problemet er at vi i dagens samfunn aldri vil tillate at kvinner gjør noe selv! Her peker enkelte på at det er mange kvinnelige ledere i de store politiske partiene (5/7). Problemet er at disse også kommer dit fordi de blir sett på som objekter! Hvorfor tror du de kler seg så pent? De støtter de kapitalistiske og mannssjåvinistiske strukturene ved å kjøpe dyre kvinneklær! Slik blir de objekter, og får stemmer for det! Kvinnene som stemmer er undertrykte de også, fordi de er hjernevaskede av strukturene!!!!! De skjønner ikke dette selv, men det er fordi de ikke har lest det vi har, og ikke har gjennomskuet DEN STORE LØGNEN vi lever i. Kvoter er derfor nødvendige for å sikre likevekt! Noen har også påstått at det går ut over kvinnenes selvfølelse å bli kvotert! Enkelte jenter påstår dette selv. De er hjernevaskede og naive som stoler på disse nedrige mennene og mannsjentene - og de blir et objekt i det de går inn i dette systemet!


Sannheten er at vi alltid vil være undertrykte. I går var det noen som sa til meg at jeg ønsker å tro dette fordi jeg heller vil være yrkesrevolusjonær og aktivist for saka, enn å få meg en ordentlig jobb og bidra til samfunnet! Dette var frekt sagt.

Jeg ønsker ikke å gå inn i systemet og bli et objekt for hungrige, begjærende, nedrige mennesker, som jeg er femhundreogsekstifem ganger bedre enn! Vi gir oss ikke før vi har erstattet kvinneundertrykkinga med mannsundertrykkinga! Den må vi ha før vi får likestilling, slik at det blir historisk balanse! Husk hva Karl Marx sa om arbeidera på gølvet - først må vi undertrykke de borgerlige kapitalistene i proletariatets diktatur før vi kan få skikkelig likevekt. HAH!


Stem på oss for forbud, feminisme og favorisering av feminine strukturer! FFFFF!

________________________________________
Jeg håper ironien  ble oppfattet.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/sexmarkedet/artikkel.php?artid=10082329

Sofi Oksanens nye pillethriller

Da jeg så finsk-estiske Sofi Oksanens "nye" bok stå i bokhyllen på Akademika i går, fem minutter før de stengte, kom jeg med et gisp og gikk rundt med et smil i timer etterpå. Jeg hadde akkurat kjøpt en perm med plastlommer til de ulike avissidene jeg bruker som kildemateriale i bacheloroppgaven min, og ante fred og ingen fare da jeg nærmet meg utgangen av butikken. Men den gang ei - den gule forsiden med Sofi Oksanen i giganttyper (ala Dagbladets forsideoverskrifter, nærmest) fikk meg til å stille meg i kø igjen, og legge ut 349 kroner.

Min ekstatiske begeistring fortsatte sin jordiske manifestering ved kassen da jeg i vill lykkerus fortalte om hvordan Sofi Oksanen er den nye Lev Tolstoj, at hun vil få Nobels litteraturpris snart, helt sikkert - ja, hun er helt fantastisk. Etterpå kunne jeg gå og spise, men jeg klarte ikke la være å lese. Ja, jeg avbrøt lesningen i Arto Paasilinnas "Tordengudens sønn" fordi jeg ikke klarte la være nok en fantastisk bok fra Oksanen.

Klokken halv tre i natt var boken ferdig lest og jeg kunne snart sove, etter å ha roet ned nervene etter å ha vært i Oksanens mørke litterære angstverden i noen timer. Ja, for Sofi Oksanen skriver om angst, og det på en flott og interessant måte. Romanen er absolutt psykologisk troverdig, akkurat som de to andre romanene hennes som også tar opp psykiske problemer; "Stalins kyr" og "Utrenskning".

På baksiden av boken står det: "Hva skjedde egentlig med Piki? Hun som var Helsinkis cooleste lesbe og som alle svermet rundt. Hun som var så selvsikker og tøff i replikken. Hvordan kunne hun bli fange i sitt eget hjem, på grensen til å sulte i hjel? Piki lider av panikkangst, og det har hun holdt hemmelig lenge. Gradvis mister hun grepet, til kjærestens store fortvilelse. En stund prøver de to kvinnene med stor oppfinnsomhet å tjene til livets opphold ved å bruke leiligheten som base for spesielle teletorgtjenester, men isolasjonen tærer på forholdet. Og da det blir klart at eks-kjæresten Bossa fortsatt er Pikis første hjelper, er håpet ute. Baby Jane er en sterk kjærlighetsroman og en roman om angst utenfor kontroll."


Angsten er uforståelig, både for en selv og for de rundt. Den holdes hemmelig, den settes ikke ord på. Man forteller om antidepressiva, om beroligende piller, men man forteller ikke om angstens innhold. Man forstår den ikke selv. Piki er redd for butikker, hun tør ikke handle selv. Hun savner antikvariater, men går ikke dit. Hun reiser ikke. Men hun er kul. Hun puler alle, hun går fra forhold til forhold. Hun har ikke skikkelig jobb, men lever livet på klubber og diskoteker i perioder. Hun er beundret og folk tar etter henne.

Angsten snakkes ikke om. Psykologer og medisiner virker ikke. Jeg-personen i boken (som ikke er Piki) har også slitt psykisk, men forstår ikke Piki.

Man sorterer bort. Butikken er borte. Handleturene er borte. Jeg-personen har også sortert. Ikke orket å gå ut i perioder. Men etterhvert blir det fremskritt for henne. Hun følger den samme tralten, men mer av vane enn av plutselige skrekkanfall. Piki går det bare verre og verre med.

Leseren forstår ikke hvorfor, men det forstår egentlig ikke hovedpersonene i boken heller, selv om det kan være at Piki har opplevd noe grusomt hun ikke sier noe om.


Sofi Oksanen har en fantastisk evne til å drive frem realistiske historier med å fokusere på menneskesinnet og dets forandring, ofte i negativ retning. Selv om temaene spiseforstyrrelse (som i "Stalins kyr") og angst (i "Baby Jane") er skrevet om før, gjør Sofi Oksanen det på en elegant måte, og gir leseren del i lidelsen. Imidlertid går det så fort å lese bøkene hennes som pisker leseren frem i spenning, at man ikke blir fanget i mørket lenge, og det blir et dypdykk i viktige, men vonde tema, men der man snart kommer opp igjen. Sofi Oksanens bøker er viktige fordi de gir leseren en større forståelse av emner man ikke like lett kan forklare i tørr, akademisk språkdrakt.

Samtidig mangler "Baby Jane" historie- og kultur-aspektet som vi finner i "Stalins kyr" og "Utrenskning", og dette er den eneste av Sofi Oksanens tre bøker som ikke til dels omhandler Estland og postsovjetiske forhold.

"Baby Jane" utkom opprinnelig på finsk i 2005, men er oversatt til norsk først nå. Den er kortere enn de to andre bøkene, og mer konsentrert. Romanen konsentrerer seg rundt de to hovedpersonene, men fra jeg-perspektiv. Den foregår utelukkende i Helsinki og hopper ikke så mye i tid som vi ser spesielt i "Utrenskning". "Baby Jane" er på mange måter mer klassisk i oppbygningen, men likevel et mesterverk. Fortsatt er nok "Utrenskning" favoritten min, men Sofi Oksanen har nok en gang skrevet en bok på seksernivå. Det synes utrolig at en slik forfatter fortsatt kan finnes i 2011, men det er altså tilfellet.

Sofi Oksanen sentimentaliserer ikke homofili i romanen, noe som ville vært lett å gjøre. Likevel får hun frem fremgangen i homofiles stilling med at det lesbiske paret ventet på partnerskapsloven sånn at de kunne gifte seg. Måten det er skrevet på antyder ikke at det er legningen til jentene som har ført til problemer, men leseren kan likevel tenke seg til det. Det er ingen hemmelighet at homofile oftere har psykiske lidelser enn heterofile. Dette har nok flere forklaringer, men den evige usikkerheten rundt hvordan noen vil reagere når de finner ut om legningen er mildt sagt vond. Uttrykket "komme ut av skapet" er misvisende - det finnes intet big bang, det er daglige pling, små hopp i brystet - raske tanker på høygir: passer det å si at jeg har kjæreste av samme kjønn nå, er jeg etisk forpliktet til å si det, sier jeg det for å provosere osv. Det er lett å flykte inn i et ensidig homofilt miljø, eller velge den andre ytterligheten - fortielsen og skuespillet. Balansegangen som ligger i å være som ellers, men samtidig åpent homofil, er vanskelig og får mange til å tippe over i ytterpunktene. I mellompunktet ligger den daglige konfrontasjonen, de daglige usikkerheter - at man aldri finner svar på når man skal si ting, når det er naturlig og når det ikke er det. Det er vanskelig å gjøre det til noe annet enn en hemmelighet man betror. Piki i romanen har valgt et ensidig homofilt miljø, og stempler jeg-personen som sviker fordi hun også har en annen side.

Pikis usikkerhet kommer også frem i det hun beveger seg fra jente til jente, men lar de upersonlige tingene forbli de samme. Klamrer seg til sofaen sin, men går fra person til person.

Dette er en bok du ikke kan la være å lese, og det samme gjelder Sofi Oksanens to andre bøker, spesielt "Utrenskning".

Ellers er det bare å vente på neste bok om Estland. Sofi Oksanen planlegger nemlig en slags serie som skal foregå i Estland. Det blir spennende.

Hun kritiserer gjerne Vest-Europas manglende kunnskap om Baltikum og Øst-Europas historie, og har mange viktige poenger her. Sofi Oksanen gjør en viktig innsats for å få folks forståelse inn i de moderne geopolitiske realiteter.

Sofi Oksanen er en genuint nordisk forfatter. Og Nord-Europa, det er Litauen, Latvia, Estland, Finland, Sverige, Norge, Danmark og Island.

I innlegget her er tre ulike bokforsider. I rekkefølge er det den norske forsiden, den brukt i Sverige og Finland, og sist den estiske.

http://www.svd.se/kulturnoje/nyheter/sofi-oksanen-har-valt-nytt-forlag_5294919.svd
http://www.aftonbladet.se/kultur/teater/article8409650.ab
http://www.expressen.se/1.1936088
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249507940

Du trenger Septembers kjærlighetshjertelungeredning

"I`m holding my breath until you come back again, but the air is getting less and less, I need love CPR", synger slovensksvenske September i "Resuscitate me". 


Jeg håper ingen holdt pusten for September, for forrige studioalbum kom i september 2007, påfallende lenge med henhold på korte tidsrom mellom de tre første platene.

Til tross for en internasjonal karriere, og stor popularitet selv i våre naboland i Baltikum, har September vært relativt ukjent i Norge, og visstnok også i sitt hjemland, Sverige, inntil hun i fjor ble med i TV-programmet "Så mycket bättre".

Dette i kontrast til her langt mer kjente Robyn. Jeg vil imidlertid peke på de tidligere CPR-ene, hjertelungeredningene September har gitt musikken. Bruken av halvmorbid språk i dansemusikk har September kost seg med enda mer tidligere, spesielt på forrige album, da vi kunne danse oss ihjel til "hvil i fred", "RIP", en av hennes forøvrig beste melodier, da denne sangen både var velprodusert, hadde en interessant tekst, og Septembers stemme kom til sin rett. Selv på debutalbumet var denne tendensen gjeldende, i "Can´t love myself" for eksempel:

I`m the kind of thing you don`t remember
Like a rainy day in mid-September
I`m gone, baby I`m gone
People never hate me, my world is so silent
When I try to sing, it sounds like a siren
Baby it´s hard, 
And I see you let me out of this lonely life


Teksten kan tolkes som om den kommer fra en person på randen av selvmordet, eller på den andre siden, mindre alvorlig, som en person som ber om hjelp til å komme ut fra ensomheten.

På "Looking for love" på andrealbumet "In Orbit" fikk vi en fantastisk blanding av strykeinstrumenter og dance-musikk, aldri overgått siden, selv om Robyn tangerer med "Indestrucible" på sin "Body talk".

"Love CPR" har fått blandede anmeldelser. Kjærlighetshjertelungeredningsplaten ble lansert først i dag, og inneholder hele 19 sanger, i en tid der trenden er at platene blir kortere og kortere. Samtidig utnytter September dette veldet av låter godt, og vi har allerede fått fem singler fra platen. Men er det bra?

Musikken er pen med elektroniske toner som regner i kaskader bak Petra Marklunds fabelaktige halvmørke stemme, hvis sekundærkvalitet også er innlevelsen hun klarer å legge i noen av låtene. Sånn sett klarer artisten å tillegge mange ellers middelmådige sanger en verdi de ellers ikke ville hatt. Blant disse elektropopdamene er det vel bare Nadia Ali som kan skryte av en såpass god sangstemme. Imidlertid mangler Petra Marklund Nadia Alis låtskrivertalent, og det er også først på denne platen hun har deltatt selv i å skrive noen av låtene. Tekstene er ofte lite utfordrende, og uspennende. Mange av sangene er veldig like hverandre, noe man spesielt merker når albumet er så langt. Samtidig har det magien fra mange av de tidligere platene, som skapes av den fabelaktige stemmen i samarbeid med den fantastiske produceren Jonas van der Burg, som dessverre bare har stått for tre av låtene på albumet. To av disse er blant platens sterkeste spor: "Something´s going on" og "Bump and grind".

Albumet er imidlertid ikke helt uvariert. Man har mer åpenbare hitlåter som den nyeste singlen, "Party in my head", men også litt mer eksperimentelle superelektroniske "Music", som har blitt sammenlignet med Madonnas låt med samme navn. I motsetning til den ellers utmerkede anmeldelsen til Anders Nunstedt fra svenske Expressen, mener jeg Septembers låt slår Madonnas langt på vei. De svenske bonuslåtene fra TV-programmet "Så mycket bättre" har også veldig høyt nivå. Låten "Kärlekens tunga" er meget interessant produsert og her kommer også Septembers innlevelse til sin rett, og hitsingelen "Mikrofonkåt" gir meg lyst til å kaste meg inn i en boksering i vill hyperekstase. "My emergency" er tekstmessig mer interessant enn mange av de andre låtene.

Albumet har ingen direkte dårlige låter, men vi har enda ikke sett det albumet hvor Petra Marklund aka September virkelig får utnyttet talentet sitt. Så langt er mine personlige favoritter "Something`s going on", "Resuscitate me", "Bump and grind", "Kärlekens tunga" og "Mikrofonkåt" (og den engelske versjonen av samme sang: "Me and my microphone").

Kjøp albumet.

Her kan du se musikkvideoen til "Resuscitate me": http://www.youtube.com/watch?v=51vB15OgHrw

http://www.expressen.se/1.2332260
http://www.aftonbladet.se/nojesbladet/musik/recensioner/article8548717.ab
http://www.svd.se/kulturnoje/musik/love-cpr_5944015.svd

Poetica

Det er tomhet i hodet mitt og tørke med fuktig overlag bak øyelokkene mine etter å ha vært dypt inne i en bølge av ekstrem kreativitet de siste ukene.

Kreativiteten, ideen, historien som må frem, linjene i en fortelling og symbolene i helheten, hva sier man - et skrikende barn som må føs.

Det har vært utrolig morsomt å bare skrive så mye - ikke kunne sove til normal tid, på grunn av positiv spenning og ikke noe annet. Alt tidvis akkompagnert av et truende stress fordi jeg samtidig burde jobbe med studier.

Jeg har vært i Bergen hos min høyst kreative venninne. Utrolig morsomt når to mennesker er grepet av vanvittig inspirasjon til samme tid.

Bergen, Norges eneste vakre by av størrelse, er en by jeg har vært for lite i. Det er en inspirerende by der man kan se både fjell, sjø og mye flott arkitektur.

Filmen "Black swan" er fascinerende og bør sees. Flott mørk film som tar opp et viktig, om enn velkjent tema, forsterket av Tsjaikovskijs nydelige musikk.

Iios album "Poetica" spilles igjen, som alltid når jeg er inspirert. Nadia Alis interessante stemme er selve lyden av trance.

... og sakte går det opp for meg at årstall, innleveringer og referanser må angripes og tvinges ned. Det er noe brutalt urettferdig i rollen som seriøs student: du kan alltid gjøre mer, ekstra, bedre, grundigere. Om du ønsker kan du kose deg med stress kontinuerlig gjennom utdanningen, og sette alt annet på vent. Det blir utrolig kjedelig, og tidvis trengs et opprør. Man vil være mer enn den som lærte leksen best.


Bildet over er ikke tatt av meg, men av min gode venninne Britt-Ellen Berntsen.