Islamkritikk på bosnisk

"På vei" viser hvordan Amar, en festeglad og bekymringsløs mann, forlater flasken til fordel for islam. Ved siden av flasken blir kjæresten satt til side, og forholdet blir sterkt testet. Hun, Luna, jobber som flyvertinne og har en sekulær livsstil. Hun besøker jevnlig sin religiøse bestemor, som viser at det går an å være moderat muslim.

Vi blir presentert for flere former livsstil. Amar mangler først kontroll på livet, men forholdet mellom ham og Luna går likevel bra. Hun har en jobb, men tar seg gjerne en fest. Bestemoren til Luna er en koselig dame som har et forhold til religion, men utmerker seg ikke med noen intens religiøsitet og går verdslig kledt. Etter omvendelsen viser Amar frem bokstavtro islam. Han refser andre bosniere for ikke å forstå islam riktig, og for å ha forlatt den sanne religion. De kan skylde alle ulykker på seg selv. Dette er straff. Mest ekstreme er kanskje Amars nye venner. Men selv her viser filmen frem nyanser. Blant de niqab-kledte kvinnene er det da noen som drister seg til å høre på musikk.

Filmen har generelt sett fått veldig gode anmeldelser. Gjennomsnittet ligger vel kanskje på terningkast fem. VGs anmelder Øystein David Johansen avslutter sin anmeldelse med følgende: "Likevel unngår filmen fordømmende pekefingre, og dét kombinert med et befriende fravær av politisk korrekthet gjør «På vei» til en bemerkelsesverdig tankevekkende filmopplevelse." Jeg er enig med anmeldelere i at regissør Jasmila Žbanić våger å ta debatten, men jeg vil presisere at filmen likevel er nyansert. Vi ser at det går an å være muslim uten å bruke niqab eller andre tildekkende plagg. Vi ser også at det finnes muslimer som vil protestere mot dette. Vi ser at det finnes ulike tolkninger av islam. Vi ser at noen kan oppfattes særs fremmede for en sekulær europeer, og vi ser at tilsynelatende sekulære europeere på en måte kan være muslim.

Filmens tema viser også hvordan historien kan fange en inn. Balkan har lenge vært preget av uro mellom forskjellige grupper. Noen har nok lurt på hva alt dette bråket handler om. I dag ser vi at noen ønsker å utnytte det som finnes av forskjeller og motsetninger i Norge, for å vinne spalteplass og oppmerksomhet. Vi har sett sterke ideologiske motsetninger før (kommunisme og kapitalisme f.eks) - men plutselig har historien ført oss dit at Bosnias situasjon ikke lenger er så irrelevant eller annerledes. Vi ser derfor at "På vei" passer inn i islamdebatten i Norge i 2010, selv om den er fra Bosnia-Hercegovina, og handlingen utspiller seg i Sarajevo. Filmen går på kino i disse dager, og det anbefales å avlegge kinosalen et besøk for å se denne filmen.

http://www.vg.no/film/film.php?id=11336
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10026566

Emosjonspolitikerne

Kronikken "Drøm fra Disneyland" på trykk i Aftenposten i dag, skrevet av Frp-politikerne Christian Tybring Gjedde og Kent Andersen har, overraskende, fått reaksjoner. Heldigvis, riktignok, men man begynner å bli vant til å høre om den påstått mislykkede integreringen og innvandringspolitikken. Ofte går argumentene mer på følelser enn på fornuft. Det er klart at ikke alle synes hijab er pent, og heller vil se bunadkledte, brunostspisende bønder hentet fra den mest inngrodde nasjonalromantiske fantasi-epoken på midten av 1800-tallet, når vi nå først snakker Disney. Av og til tar man Disney-verden opp på voksennivå (litt som når Donald Duck nå kom med manneblad) og forkler sine sårede nasjonalfølelser med tilsynelatende gode argumenter. Likevel må jeg si at "Drøm fra Disneyland" er velskrevet og byr på en del utfordringer for den innvandringspositive delen av befolkningen, dersom man ikke går nøye etter i sømmene. Jeg kommer her til å påpeke i hvor stor grad "Drøm fra Disneyland" er emosjonell, men viktigst av alt er det å greie opp i en del misforståelser Tybring Gjedde og Andersen tydeligvis har gått seg fast i.

Følelser. "Vår kultur finnes". (Faktisk! Ikke tvil på det! Det gjør den!) "Men vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med "flerkultur"? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten "skutt blir den som..."! Vil vi noen gang føle oss "flerkulturelle"? Aldri i verden!" Det er riktignok bare tre utropstegn i dette utdraget, men likevel får vi en følelse av trass og desperasjon. Noe vi tross alt kan forstå når noen tilsynelatende fratas noe de er glade i - den norske kulturen, som de helt og holdent, hundre prosent tilhører, uten noe annet. For det første har jeg mine sterke tvil om de kulturtro virkelig kun forholder seg til noe de kan argumentere for er en fullnorsk kultursfære. For det andre har kulturen blitt sveket for evigheter siden, om man skal tenke slik. Et sted i kronikken gir forfatterne utrykk for sin begeistring for det norske språk (jeg kommer tilbake til det). For ganske lenge siden skjedde det en dreining over til at så og si all musikk ble på engelsk, så og si alle filmer en ser er fra USA. Og hvor mange av "folk flest" leste egentlig Bjørnsons bondefortellinger? Hvor lenge har det ikke vært kuuuult med utenlandske moteklær? Lenge. Mange tenker nok: ja, men dette er noe annet. Dette har vi jo gjort en stund. Ja, nettopp. Det typiske, det vanlige, det aksepterte, det normale, det noen kanskje kan kalle norsk, har forandret seg siden 1860, og det vil forandre seg fremover også. Vi lever i 2010, og det bør folk ta inn over seg, og ikke klamre seg til en bondeidyllisk fortid, som uansett ikke har eksistert. Takket være masse import og ny teknologi har folk det langt bedre enn før. Jeans ble ikke oppfunnet i Norge. Det ble heller ikke hijab, men skaut har vært brukt lenger enn jeans. Ingenting å gråte over.

Problematisk: "Norsk kultur er summen av det vi feirer på 17. mai: Felles land, historie, tradisjoner, språk, høytider, religionsbakgrunn, verdigrunnlag, kulturarv, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, forsvar, nasjonalsang, kongehus, landslag og tusen andre små og store ting som utgjør et kulturfellesskap."

1. 17. mai feires til ære for grunnloven, ikke til ære for oppvekst, valuta, språk osv.

2. Felles land? Norge er relativt stort, og veldig mange har ikke sett landsdeler som Nord-Norge og Vestlandet. Hvordan man deler noe man ikke har sett går over min forstand. Derfor er ikke staten mer felles enn Europa og verden er felles, dersom man med dette ikke mener lovverk også videre, noe jeg er enig i er felles. Mennesket er ikke en plante, det er et individ. Det har føtter, ikke røtter.

3. Hva er historie? Historie er ikke fortid. Fortiden er alt som faktisk har gått forut. Historien er vitenskapen om fortiden. Det vil si, det vi vet om fortiden, og det vi skriver ned i en historisk fremstilling, som er historikerens måte å formidle vitenskapen på. Dette må avgrenses. Derfor finnes det lokalhistorie, bygdehistorie, slekstshistorie, religionshistorie, idèhistore, verdenshistorie OG Norgeshistorie. Det er imidlertid historikerne som avgrenser stoffet, og det er ikke naturgitt at det finnes en egen norsk historie. Det finnes bare der noen velger å skrive den. Dette er gjort, men det var ingen automatikk i dette. En renspikket Norgeshistorie vil ikke ta med forutgående begivenheter utenfra. For eksempel kom svartedauden til Norge i 1349. Mest sannsynlig "oppstod" den i Kina på 1330-tallet. Dersom holder seg rent til landshistorie vil den manifestere seg i Norge i 1349. Hvor den oppstod er irrelevant. Slik er det også med ideologier, ideer, klesstil, kulturtrekk også videre. Dette gir folk et inntrykk av at mye er norsk, fordi det plutselig manifesterer seg i Norgeshistorien. Det finnes en Norgeshistorie, fordi den er skrevet, men ikke nødvendigvis alle i landet har lest så mye av den, og vi er individer og deler ikke annen fortid enn det livet en har opplevd selv. En annen tro er uvitenskapelig og religiøs. Misforståelsene kan til og med lede en til å tro at kjærligheten til nasjonen og landet er en nasjonal greie, men det er, ironisk nok, en internasjonal ideologi. Det kalles nasjonalisme, og det oppstod på slutten av 1700-tallet/begynnelsen av 1800-tallet, og det er ikke Norge som har frembrakt de største folkesjelstenkerne. Nasjonalromantikken er et importprodukt. Vi har derfor det paradokset at en importert ideologi er imot fremmede og internasjonale kulturimpulser!

4. Tradisjoner. Deler alle samme tradisjoner? Hvor ofte har vestlendinger spist torsketunger? Hvor ofte har nordlendinger spist raspeball? Hulda Garborg designet til og med forskjellig "nasjonaldrakt" etter fylke!

5. Religion. Alle deler ikke samme religion. Statistikk viser at bare 20% i dette landet regner religion som en viktig del av livet, ifølge en Eurobarometer-undersøkelse foretatt i 2005 tror bare 32% at det finnes en gud i det hele tatt (vi får anta dette inkluderer muslimer, katolikker, ortodokse, jøder, hinduer osv). Ved siden av at de fleste faktisk er ateister, er stadig vekk flere tilhengere av ikke-protestantisk kristendom og andre religioner som f.eks. buddhisme, som antagelig utgjør rundt 0,4% av Norges befolkning. En kan ikke avskrive hele 68% av landets befolkning. Vi bor her, vi også, og VI som ikke deler samme religion, er da altså majoriteten, statistisk. (http://en.wikipedia.org/wiki/Norway)

6. Høytider. Vi feirer ikke alle samme høytider heller. Det er få ikke-religiøse markeringer i løpet av året. 17. mai, grunnlovsdagen, der vi feirer en grunnlov som blant annet har en paragraf om religionsfrihet, er et unntak fra dette.

7. Verdigrunnlag. At vi ikke deler samme verdier er tydelig. Bare se på hva jeg skriver her og Frp-politikernes kronikk i Aftenposten.

8. Deler vi samme oppvekst - en som har bodd i en liten bygd i Nord-Norge og en som har vokst opp i Oslo? Oppveksten til en som har vokst opp i Stockholm er trolig mer sammenlignbar for en som har vokst opp i Oslo enn oppveksten til en nordlending.

Jeg sier ikke det at det ikke finnes kultur og tradisjoner det er verdt å ta vare på, det gjør det absolutt, men en må våge å stille spørsmålstegn ved vakre ord, og om de egentlig betyr noe, og i så fall hva. En må være mer presis, og en må se på empiri og fakta, ikke på følelser, når man skal drive politikk som skal være god for alle. Se spesielt mitt punkt nummer 5 for dette.

Jeg håper politikerne kan tenke litt dypere og lenger, og at folk kan være mer kritiske i fremtiden. Empirikere mottas med takk i politikken. Føleri kan man begrense til tegneserier og såpeopera.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10018137
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10018099
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10018227

Modernisèr gjerne, Høybråten

Den kjente bekjennelsesparagrafen til Krf kan bli historie. Dette var et av momentene Inger Lise Hansen trakk opp i intervju med Aftenposten ved dette årets begynnelse - et intervju som vakte stor oppstandelse, og da hovedsakelig innad i partiet. Nå ser det ut til at resten av sentralstyret har blitt med på notene. Jeg applauderer dette, men oppfordrer partiet til å gå enda lenger.

Verdier. Krf er, ved siden av å være et "kristent" parti, et verdiparti. Krf har vært mer opptatt av verdier forbundet med kristendom, og kristent livssyn, enn av økonomisk ideologi, selv om man vet hvor de står i økonomiske spørsmål. Dette gjør på mange måter Krf mer spennende enn de forutsigbare økonomi-partiene som man av og til kan ha mistenkt for å tro at paradis kan nås enten ved privatisering eller nasjonalisering, alt etter. Historisk sett har det vært naturlig at et slikt verdiorientert parti har vært utpreget kristent, men det er nye tider, og de byr på en del konkrete fakta.

For det første deler oppriktig kristne en del verdier med andre oppriktig religiøse, og disse religiøse har omsider kommet til det ganske land. Noen bringer med seg sin religion og tradisjon utenfra, noen vokser opp med denne troen i landet, og andre finner sannhet og mening i en religion og bestemmer seg for å konvertere til denne. Mange av disse tror kanskje ikke på skattefritaksparadis eller at privatisering er det verste som kan hende, men de deler kanskje Krfs syn på alkohol, bistand, kontantstøtte og miljø. Disse potensielle velgerne mangler i dag et parti å stemme på fordi Krf er stengt, og de andre ikke markerer seg på verdisakene Krf fronter.

For det andre har sekulariseringen kommet langt, og dersom Krf har lyst til å være et kristent folkeparti, må det være tilgjengelig for større deler av folket enn en ørliten minoritet som er minkende (ganske konservativt kristne). Det betyr ikke at alle partiene bør henvende seg til folket generelt sett, det er Frp og Arbeiderpartiet allerede travelt opptatt med, men Krf bør fange opp de verdibevisste, og tillate en viss grad av sprikende meninger innad i partiet. Det finnes mange verdibevisste mennesker i dette landet, men ikke mange store mektige verdigrupper som man eksklusivt kan vende seg til i 2010.

Videre reformer. Dersom partiet skal våge å miste velgere for å få nye, som Inger Lise Hansen vil, er det viktig at det tar skrittet fullt ut. Dersom man skal tjene på reformer er det viktig at de trekker flere nye enn det er gamle som faller av. Dersom bekjennelsesparagrafen virker sterkt støtende på dypt troende velgere, og mange av disse faller bort, er det da viktig at nye velgere fanges opp så raskt som mulig. Dette vil ikke kunne gjøres dersom partiet befinner seg i en mellomstilling. Krf er for eksempel mindre attraktivt for verdibevisste muslimer, dersom ikke partiet står for et nyansert syn på Israelsproblematikken. Krf bør også droppe motstanden mot homofile ekteskap. Det vil bli vanskelig for partiet å få reversert den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, og moderne velgere (overraskende mange er positiv til homofiles rett til å gifte seg) gremmer seg nok heller over Krfs ønske om å fjerne den. Det avskrekker mange fra å stemme på partiet. Dessuten tror jeg mange kristne er enig med meg i de positive effektene ekteskapet som ramme kan ha på et parforhold, og å frata noen muligheten til dèt, er å frata noen muligheten til å ha gode rammer om kjærlighetslivet. Dèt er ikke den beste måten å fronte moral på.

Jeg er stadig vekk mer positiv til Krf. Stå på, Inger Lise, så stemmer en tidligere Venstre-velger på Krf.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10018017

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/hoeybraaten-aapner-for-aa-fjerne-kristenkravet-3274352.html¨
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frykter-splittelse-av-krf-3274431.html
http://www.vl.no/samfunn/article92964.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/imam-vurderer-krfmedlemskap-3275287.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/tror-kristne-vil-bryte-med-krf-3275395.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/hoeybraaten-oensker-imam-velkommen-i-krf-3276129.html

Er det typisk norsk ikke å gi?

Flomkatastrofen i Pakistan får mindre oppmerksomhet enn den strengt tatt burde. Hvertfall 1600 mennesker har så langt mistet livet. Dette er, om vi skal dømme etter mediedekningen, rangert som langt mindre viktig enn at tre mennesker er forsvunnet i det såkalte "Grønlandsmysteriet". En rekke medier bedømmer tydeligvis en saks viktighet etter hvor mange ganger man kan bruke ordet "nordmann". Slik kan det se ut.

På vg.no kan man delta (om man vil er en annen sak) i en diskusjon med tittelen "Lei av å gi til korrupte regimer", etter å ha blitt informert om at Ola Nordmann ikke vil gi til Pakistan. Herved kan man føye det til listen over typisk norsk, ved siden av å være god (sagt av vår kjære Gro).

Med dette har jeg antydet to problemer i Ola Nordmanns mentalitet (ironi- og forenklingsalarm). Ved enhver tenkbar mulighet presterer ulike medier, politikere og... folk å fremheve nasjonalitet. I 2010 skal vi fortsatt forestille oss verden som delt inn i 200 kollektiver, hvor vi skylder vår lojalitet og empati til kun ett av dem - i høyden kan vi låne bort litt dersom vi reiser på ferie eller velter oss i kulturprodukter fra noen av de andre, men for all del: ikke la det gå for langt. Denne kollektivistiske tankegangen, og nasjonsdyrkingen har klart utspilt sin rolle i verden, og i 2010 med alle moderne kommunikasjonsmidler er det mildt sagt en anakronisme. Det er en farget virkelighet man får servert. Om noen er i nød, må det fremheves om det er en nordmann. Om noen er kriminelle kan vi bruke navn og fremstille gjerningsmannen som et individ, dersom han ikke er innvandrer vel og merke - da skal personen fremheves som offisiell representant for sitt hjemland.

Problem nummer to går også på kollektivistisk tankegang, og er kanskje et kulturelt trekk ved at folk i Norge i så stor grad er statsintegrerte. Man har stemmerett og man tas vare på av staten ved hjelp av velferdsgoder, og man kan - ihvertfall i teorien - påvirke gjennom offentlig debatt. At "Ola Nordmann" ikke vil "gi til korrupte regimer" antyder enten en ekstrem mistillit til ideelle organisasjoner og bistand, eller en total mangel på forståelse for et skille mellom statsform og styringssett på den ene siden og individet på den andre. Et menneske i nød bør hjelpes dersom en har ressurser til å hjelpe, uten å skyte seg selv i foten. At individet tilfeldigvis lever under et korrupt regime gjør ikke flommen lettere å takle. Pakistan er strengt tatt ikke demokratisk. Befolkningen kan således ikke lastes for regimet de lever under. Hvor har det blitt av empatien?

Norske myndigheter har bestemt seg for å gi 100 millioner kroner (justert opp fra 30 som først var antydet), mens FN har kalkulert at det trengs hvertfall 2,8 milliarder. Den norske statskassen bør åpnes for dette, siden politikerne ellers er opptatt av å skryte av at Norge er så rikt (og nei: pengene kan ikke bare øses ut over "Ola Nordmann" da det vil få uheldige økonomiske konsekvenser da landet igjen faktisk befinner seg i verden og overoppheting av økonomien ikke er tilrådelig).

Dersom du ønsker å hjelpe våre medmennesker i Pakistan kan du for eksempel ringe 820 44 001 og støtte Røde Kors sitt arbeid i Pakistan!

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/flomkatastrofen-dette-var-huset-mitt-3265120.html
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/enormt-behov-for-noedhjelp-i-pakistan-3264424.html
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/norge-gir-100-millioner-til-pakistan-3264799.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10035376
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10035510
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10035592

Gylne tider - en film på den rumenske bølgen

Rumensk film er visst i vinden. "Gylne tider" har nå karret seg til lerretet også i Norge, noe som jo i og for seg nærmest må kalles en bragd. Man snakker ellers om "den nye, rumenske bølgen" som Ny Tid har skrevet om. En anmeldelse av filmen kunne forøvrig leses i Dagens Næringsliv så tidlig som i DN Magasinet 31.juli/1. august. Honnør til DN for det.

"Gylne tider" viser morsomme historier fra Ceauşescus regime. Tittelen kan vel sies å være ironisk. Filmen er egentlig humoristiske kortfilmer. Det skal visstnok være fem av dem i "Gyldne tider", men på kino i dag viste de bare fire. Regissøren Cristian Mungiu har skrevet manus til alle episodene, samt regissert to av dem. Tidligere har han regissert filmen "4 måneder, 3 uker og 2 dager".

Filmen er vel verdt å få med seg. Salen lo godt. Det beste er kanskje filmens annerledeshet: at den skaper litt mer røre på kinokartet. Dessuten gir det et visst perspektiv på kommunistperioden, selv om den såklart er overdrevet for humorens skyld.

I en av kortfilmene ser vi mangelen på butikken i klart lys. Julegrisen står i fare. Eller rettere sagt - først står en familie i fare for ikke å få grisen på bordet. Senere står selve grisen i fare. Den bekymrede familien smugler en levende gris inn i leiligheten, men sliter så med det forferdelige dilemmaet hvordan de skal avlive den. De bestemmer seg etterhvert for å gasse den ihjel, og hvordan det går for seg finner du best ut ved å se filmen.

http://www.vg.no/film/film.php?id=10984

Reise til Slovenia i august 2010

Altfor få har hørt stort om Slovenia. Slovenia, ja, ikke Slovakia. Slovenia, det rikeste landet av de såkalte tidligere østblokklandene har mer enn et par fine byer å by på. På få dager har jeg sett en av de vakreste byene jeg noensinne har sett; Ljubljana, den vakreste innsjøen jeg har sett; Bled, vært i en av verdens største grotter med fantastiske dryppsteinformasjoner, samt sett flere nydelige landsbyer og småbyer. Det er lett å gjøre seg forstått. Langt flere snakker engelsk her enn i andre postkommunistiske land jeg har vært i. Når man kjører på de fantastisk gode slovenske veiene (her burde noen sendes på studietur) og hører på Radio SI får man nyheter på engelsk, tysk og slovensk, samt trafikkmeldinger. Den kollektive transporten er også godt utbygd. Landet har gode togforbindelser. Kollektivtransporten i Ljubljana er genial. En kjøper et kort og fyller på så mange euro man vil reise for. Dette systemet har Slovenia hatt i ett år. Igjen – noen burde sendes på studietur.

Før jeg begynner å beskrive min fantastiske reise går jeg inn på det obligatoriske spørsmålet: hvordan kommer man seg dit? Det er nemlig ikke det aller enkleste. Det går foreløpig ingen direkteruter til Ljubljana fra Norge (mens du kan fly til fire destinasjoner i nabolandet Kroatia direkte fra Gardermoen). Imidlertid er det godt mulig å finne ruter der du kan mellomlande. Problemet er at det som regel er relativt dyrt, pluss at Slovenia ikke er det billigste landet å feriere i. Prisene er ikke som du forventer i resten av ”Øst-Europa”. Imidlertid går det an å finne billige direkteruter til destinasjoner ikke langt unna, som for eksempel i Kroatia, Østerrike eller Nord-Italia. Vi tok fly til Venezia og buss derfra til Ljubljana, Slovenia.

Ljubljana. Ljubljana er en utrolig liten hovedstad, men det gjør den bare desto mer sjarmerende. Byen har en liten gammelby, som ligger nydelig til på begge sider av elven Ljubljanica, en smal elv som renner rolig gjennom den koselige eventyr-aktige byen. Den kjennetegnes ellers av flere små broer over elven. Spesielt to av dem er kjente: dragebroen og trippelbroen. Dragebroen har – som det ligger i navnet – drager på hver side. Dragen er et symbol for Ljubljana, som også har en drage i byflagget sitt. Trippelbroen er altså tre broer ved siden av hverandre, designet av den store, slovenske arkitekten Jože Plečnik, som også har vært med på å gi resten av den ellers ganske barokke byen sitt særpreg. Forøvrig regnes Ljubljana som et godt sted for shopping. Det gigantiske handlesenteret BTC med over 400 butikker, tennis, badminton, gokart, badeanlegg, kino og mer er så stort at det går buss mellom de forskjellige avdelingene. Selve gamlebyen er imidlertid ganske fritatt fra glorete shoppingskilt. I stedet har de tatt vare på særpreget og man kan gå avslappet langs elven og se på vakre, fargerike hus, mens man nyter fantastisk slovensk is og coffee to go.

Bled. Bledsjøen er berømt. Dette er den vakreste innsjøen du kan tenke deg. Vannet er klarere enn den klareste norske fjellbekk, og det er varmt. På en pittoresk, nydelig øy, ligger en kirke. De grønnkledte bergene rundt sjøen er en fryd for øyet. Mens du ligger på rygg på en flytebrygge og nyter solen, eller sykler rundt sjøen, ror på en båt, blir rodd, eller kjører rundt med turisttog, eller guidet båttur har du utsikt til fantisk natur og et flott slott på et av bergene rundt. Selv om stedet er sterkt turistpreget blir en ikke plaget av det. Tvert imot er det herlig å ha så mange muligheter. Antagelig er det også godt tilrettelagt for å gå tur i naturen rundt innsjøen. Det er flere hoteller og oppholdsmuligheter. Det anbefales å leie bil for å få med seg Slovenias naturperler og koselige småbyer.

Alpene. Slovenia er et alpeland. Flere steder er det godt utbygd med gondoler som tar deg opp i skyene. Vi føk en kilometer opp ved Bohinj-sjøen, til Vogelfjellet. Ikke slå deg til ro med at du har sett fjell før. Alpene er en opplevelse i seg selv, og Slovenia har fantastiske skifasciliteter.

Vakre småbyer. Slovenia har flere vakre småbyer, og bygdene er koselige. Selv på bygden kan du gjøre deg forstått med engelsk eller tysk (hvertfall blant de unge). Vi besøkte Škofja Loka og Kamnik. Mest sannsynlig vil du ikke høre særlig mye om den sistnevnte byen, men faktum er at den er langt mer trivelig og vakker enn Škofja Loka og Maribor, Slovenias neststørste by. Imidlertid oppleves den som sovende og stille sammenlignet med Ljubljana.

Grotter. Slovenia er berømt for grottene sine. Spesielt Postojnagrotten og Škocjan-grottene er kjent. Postojnagrotten er over 20 km lang. På turisttur får du se 5 km. Dette er kanskje det mest turist-oversvømte stedet i Slovenia. Et langt tog fylt med turister tar deg inn i fjellet. Dryppsteinsformasjonene er vakre og fascinerende. Dette må oppleves. Slovenia er også hjemsted for den såkalte menneskefisken, proteus anguinus, som er blind og lever i grottene. Den ser ut som en drage, har både gjeller og lunger og kan bli opp til hundre år. Før Slovenia fikk euro kunne man se menneskefisken på den lokale valutaen, tolaren.

Slovensk mat. Det er ikke vanskelig å finne god mat i Slovenia. Slovensk mat byr på mye forskjellig. Det mest spesielle er kanskje det berømmelige hestekjøttet. Jeg spiste både hestebiff og hesteburger. Guidebøker og folk som har vært i Slovenia gjør et stort nummer av hesteburgere. Jeg spiste en stor en i den vakre Tivoliparken i Ljubljana. Jeg foretrakk hestebiff, men det er morsomt å ha smakt den berømmelige hesteburgeren.


Slovenia er et vakkert land som er lett å reise i, ihvertfall om man har råd. Det er ikke stedet å reise på billigferie – men det er verdt hver euro.