I full oppriktighet (dikt)

I full oppriktighet

Jeg liker dyret i deg bedre enn mennesket

Lukten av din bare hud mer enn parfymen

Ditt bare begjær mer enn dine pene fraser

Så når du kommer hjem vil jeg at du vasker deg

Jeg vil at du fjerner siste rest av by og folk

Jeg vil ha deg naken, jeg vil ha deg som du er

Vi skal brenne klærne våre, vi skal kaste penger

Og vi skal knulle siste urbane minne bort. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Forsvar for kjøttfri mandag i offentlige kantiner

Mange reagerer på innføring av kjøttfri mandag i offentlige kantiner i Oslo. For eksempel i et debatt-innlegg på Aftenposten av Melsom, 2. nestformann i FpU. Han mener vi bør si nei til kjøttfri mandag av hensyn til enkeltmenneskets valgfrihet. Jeg mener dette er en urimelig kritikk. Det er ikke total valgfrihet i dag, og vi kan heller aldri forvente det på offentlige kantiner.

I dag er det som regel motsatt. Det er stort sett bare kjøtt eller animalia som serveres, til tross for at det verken er sunt, etisk eller miljøvennlig. 

Vi har allerede en ensidighet og bytter den ut med en annen. Hvor høyt ropte folk om valgfrihet når det var vegetarianere som ikke hadde noe valg?

I valgfrihetens navn kan man tenke at det burde være både og. Men hvor stor skal en offentlig meny være og hvor mange skattekroner skal pøses inn i denne? Om hver og en skal ha akkurat sin rett, så blir det fort en dyr kantine. Hva gjelder offentlige kantiner i storbyene, er som regel andre spisesteder innen kort avstand. Vegetarianere, folk med allergier, spesielt helsebevisste og folk med dårlig råd, vil ofte måtte ta med seg matpakke. Hvorfor skal det alltid være disse gruppene som skal måtte det?

Hvorfor er det mangel på valgfrihet når den oppsatte retten er kjøttfri, men ikke mangel på valgfrihet når den er med kjøtt? Hvis kantinen ikke serverer det man har lyst på, så gjør den ikke det, og det er klart det kan være frustrerende, men skal man forvente at kantinen har en endeløs meny og serverer alt folk kan ha lyst på? Problemet oppstår ikke når menyen er begrenset i seg selv. Problemet oppstår når den ene, eller de få, retten(e) som tilbys er kjøttfri. Da kommer klagene om mangel på valgfrihet. Jeg leser dette til ideologisk innpakning av at man har lyst på kjøtt. Man vil spise kjøtt. Til hvert eneste måltid. På den samme kantinen. Hver dag. Dette er ikke en kamp for valgfrihet. Det er en kamp for status quo og for egne matpreferanser. Det forkler også en motstand mot vegetarmat som sådan. Hva den bunner i, kan man lure på, men jeg vil tippe det er forestillinger som at vegetarmat ikke metter eller at man egentlig må ha kjøtt. Til hvert måltid. Hver dag. I den samme kantinen. 

Noe av motstanden mot kjøttfri mandag kommer kanskje av at dette kommer etter flere grep fra MDG og Byfyrstedømmet, Byregjeringen eller Bystyret, Byrådet eller hva det nå var det het, som griper inn i folks hverdag og oppleves som overformynderi. Isolert sett er imidlertid ikke den kjøttfri mandagen i offentlige kantiner noe stort eller radikalt grep, og ikke et stort brudd med valgfrihet. 

Motstanden mot den kjøttfri mandagen - på offentlige kantiner i Oslo - er ikke et utslag av liberalisme, men av et sakte krympende flertalls (de som vil spise kjøtt hver bidige dag) insistering på å beholde status quo. Dette er kulturkonservatisme parret med subjektive matpreferanser og som politisk ytring er den dårlig gjennomtenkt. 

____

Innlegget mitt her er en bearbeidet variant av en kommentar jeg hadde på FpUs Facebook-sider. For redelighetens skyld vil jeg opplyse at jeg selv har vært medlem av FpU, om enn ikke den mest aktive. Jeg har i utgangspunktet stor sans for FpU. Jeg er ideologisk liberalist og vegetarianer. 

Hvert år ved vinterens slutt (dikt)

Hvert år ved vinterens slutt
går jeg gjennom disse grå rom
jeg har kjent fra jeg var gutt.
Jeg leter etter ilden,
men bygningen er alltid tom. 

Jeg har ropt gjennom gangene
og jeg har gått med tøfler.
Jeg har forestilt fargene,
jeg har holdt bort tanken
og her er det ingen som ler.

For når tanken har det for kaldt,
kan ingen flamme bli født.
Men det er ikke så altfor galt.
For ute skinner solen
og her står et vindu på gløtt. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

I thank my flu

I was about to write that I love my flu, but that would be an exaggeration. My nose keeps running. I have red spots under my nostrils. I'm tired from not sleeping well due to waking up with bouts of uncontrolled coughing. My throat feels like sun-dried cardboard. Still, I thank my flu.

Health anxiety

I thank my flu because I used to have severe health anxiety. Now I don't. I don't have it anymore. When I cough, even though my back hurts, I don't expect my ribs to crack. I know it's just a flu. I know it will pass.

Though I wouldn't wish severe health anxiety upon anyone, I learned something from that period of my life. I learned how it feels to fear for one's life. I know how it feels to be frightened when noone sess or understands why, when the cause is invisible. That period made it easier for me to empathize with old or sick people, and it made me appreciate being alive and making the most out of it.

After having recovered from my health anxiety, I soon faced a challenge when I got some kind of food poisoning and fever. Deciding it should not freak me out, I decided to watch my feverish condition with interest. Okay, so I have a fever. Interesting. Now how does this feel? Okay, so I had an uncomfortable dream. It was different. It was exceptional. It was unique. It will never return again. What can I learn from it? I came through without problem. I wasn't scared.

Lessons from Nietzsche and the Buddha

What had changed? Well, first of all my outlook. Instead of believing the point of life was to be always happy, hedonistically understood, I started believing it was about developing myself and living my life. To exist is to live one's own exceptional story, including living through one's own particular pain or discomfort. Now, the psychological component of suffering almost disappears when one watches one's physical suffering with the eyes of a scientist, with interest. With mindfulness. I had come to believe what Nietzsche said: "That which does not kill us makes us stronger".

Nietzsche also wrote: "To live is to suffer, to survive is to find some meaning in the suffering". I agree wholeheartedly. Amor fati. Love your destiny, embrace your history, your biography.

Now, this parallells the Buddhist teachings of the inevitability of suffering, of aging, sickness and death. However, instead of seeing the suffering as a problem in itself, Nietzsche saw it as a tool for hardening oneself and growing. I side with Nietzsche, although relieving the suffering that can be relieved, should be done. If not for anything else, than so in order to free the individual from the disability caused by agony. However, also the Buddha taught that everything is transient, nothing remains. Nothing is stationary. Reality is a process, not an essence.

Learning from my flu

Now I'm in the process of having a flu. So what can I take from it?

Yesterday I was on a train that was almost completely full. Accordingly, I was sitting next to another person, which in Norway, one does not do voluntarily unless one is intoxicated or has a psychiatric disease. Now I was coughing uncontrallaby, and had to sneeze repeatedly, though less often than I had to blow my nose. Not having napkins I kept having to go fetch paper from the bathroom or "tea section". Sitting next to the window, I felt like quite a nuisance to the guy I was sat next to. In short, I felt a bit shameful. Why? Because I felt weak? Because illness is disgusting? What norm does that reflect? Why should it be shameful to be sick? Now, this is something to reflect on. Which I wouldn't have if I wasn't exposed to that situation.

I discovered that when walking fast, or normally, I had to cough more. Thus I needed to walk at a slow pace. This made slightly impatient because I consider it a waste of time. So I am aware of that now. Also, I felt a bit annoyed when people were rushing past me on the bus when I was paying for my ticket. I felt slightly envious of the healthy people, and thought they were disrespectful not to wait in line till I had paid my ticket. Now, my flu is transient. It will pass. In a few days I will be among the rushing people again. However, some people have permanent health problems. They have to live with a slowed pace everyday. Although a flu is a flu, being sick in general will help you relate to other people being sick. Thus, the experience enables me to understand others' experiences a bit better, if never perfect. This enables bonding between me and them.

Today I slept at day time. I never do that. I did it because I felt I had to. Having the flu also makes me more generous with myself. I don't expect myself to make big dinners, being social or sleeping at regular hours. It's a state of exception. It disrupts the daily routine. Disrupting the daily routine is good. Then one sees that the world doesn't end by breaking the habit.

Still, I don't love my flu. I look forward to getting rid of it. I look forward to being a rusher again. Then I'll be thankful for being healthy.