"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami - en nydelig, men skremmende roman

Jeg hadde kanskje aldri endt opp med å lese lovprisede Murakami om det ikke var for at jeg fant navnet hans på en liste over forfattere av surrealistisk litteratur, en liste det frister meg å gjøre meg bedre kjent med. Alt mens jeg gradvis glir lenger unna den realistiske roman og gjenoppdager mitt ungdommelige krav om eskapisme. Men man skal være forsiktig hva man ber om. I "Elskede Sputnik" er eskapismen total.

Er det ikke fascinerende hvordan hva vi leser ender opp med å bli hva det blir? Etter listelesingen - ok, man leser ofte ikke lister, og jeg gjorde ikke det i sin helhet, men listelesing er et fint ord, okay - spurte jeg en kompis som er lenger inni murakamismen enn meg om det virkelig stemte at Murakami skrev surrealistisk. Svaret var i hvert fall noe, og vi fant ut at jeg kunne starte med "Elskede Sputnik". And so I did. 

"Elskede Sputnik" handler om Sumire, som er en 22 år gammel jente som har innsett at studier ikke helt er hennes ting. Det er det riktignok ikke så mye annet som er, heller. Bortsett fra å skrive. Sumire skal bli forfatter. Og for det ligger forholdene til rette. Hun er god, selv om hun ikke helt greier fullføre noe og selv om hun stadig fysisk ødelegger det hun selv skriver. Hun får penger hjemmefra, og det skal hun få frem til hun blir 28 år gammel, så hun har mulighet til å fokusere på skrivingen. Hun er en original som ikke har noen interesse for sex og kjærlighet annet enn fra en litterær synsvinkel. Dette er noe hun må forstå, selv om hun ikke gjør det. Kanskje hun er aseksuell. Men hun har en kompis, K., som er kåt på henne og som hun liker å ringe midt på natten fra en telefonkiosk. Jeg liker både Sumire og K. - de har en tendens til å snakke om sånt som jeg selv er opptatt av; litteratur, skriving og livet. 

Plutselig forelsker Sumire seg i den 17 år eldre Miu, en elegant forretningskvinne med stor interesse for musikk. 

Jeg er forelsket i denne kvinnen, forsto Sumire med ett. Det kan ikke være noen tvil (is vil alltid være kald, og roser alltid røde). Denne kjærligheten er i ferd med å føre meg av gårde et sted. Antakelig er det allerede for sent for meg å unnslippe dens kraftige strøm. Jeg har ikke fått en antydning til noe valg engang. Strømmen vil føre meg bort, kanskje til en helt spesiell verden, ulik alt annet jeg har sett. Kanskje er det et farlig sted. Kanskje vil jeg få dype og dødbringende sår der. Kanskje vil jeg miste alt der. Men jeg er ikke i stand til å snu. Jeg er nødt til å gi meg hen til denne strømmen som ligger her foran meg. Selv om at det som utgjør meg skulle brennes til aske og bli borte for alltid.

Sumire er ikke aseksuell likevel, Kanskje var hun bare lesbisk og hadde ikke forstått det før nå. Livet snus opp ned. Sumire begynner likevel å jobbe. Som sekretær for Miu. Sammen reiser de på en lengre forretningsreise til Europa. Reisen krones med et ferieopphold på en gresk øy. Men her skjer det noe som får Miu til å ringe K. i Japan, som hun aldri før har snakket med. Han må komme til Hellas så fort som mulig. Miu betaler billetten. 

Det er her jeg oppslukes av boken. Det er her den tar av. Murakami har etablert en troverdig virkelighet og tre sympatiske, ditto troverdige hovedpersoner. Det gjør det lettere å følge K. ombord på flyet og opp. Det gjør det lettere å bli med på båten over til den greske øyen. Det gjør det lettere å akseptere det som nå skal skje, at luker åpner seg i virkeligheten, og som jeg ikke føler jeg kan fortelle for mye om uten å spolere spenningen jeg unner deg å oppleve. Les boken.

Etter min mening er dette en meget underholdende bok som tar opp temaer som kjærlighet, seksualitet, identitet, ensomhet, selvfølelse og virkelighet. Boken åpner for refleksjon, men alle spørsmålene blir spirer som ikke får gro i skyggen fra det store mysteriet som møter oss på den greske øyen. I det vi ikke forstår er det også noe veldig skremmende, og frykten denne boken inngav i siste halvdel var noe som transformerte den til page turner. Men dette noe blir ikke verdivurdert, jeg er overlatt til ambivalensens usikkerhet. Det er en spesiell verden, men kanskje er det et farlig sted. 

Terningkast 6. 

"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami kan kjøpes hos adlibris, ARK, Bokklubben, Norli eller Tanum og mange andre. 

"Det periodiske system - metallene synger" av Turid Høvin - fascinerende diktsamling

Vi blir advart i bokomslaget. Diktene vi skal lese "vil befinne seg langt fra tradisjonell sentrallyrikk". Jeg gir forfatteren rett, disse diktene er annerledes. Ambisjonen er et nytt uttrykk hvor "sakprosa og lyrikk kan gi en felles struktur". Dette burde pirre interessen, om ikke annet trigge en "jaha?"-reaksjon. Hvordan vil dette uttrykket se ut? 

Det første som møter en er selve forsiden på boken som etter min smak er langt mer appellerende enn det som er standard for norske diktsamlinger. Det er kanskje noe uunngåelig i å bruke elementer fra periodesystemet i skinnende grått på forsiden til en diktsamling med tittelen "Det periodiske system - metallene synger", men hvorfor ikke? Det fremstår helhetlig og underbygger tittelen, som forøvrig er en god tittel. Den, la oss si rene og kalde, forsiden sammen med tittelen gir meg assosiasjoner til nettopp de rene, kalde plingene vi kan høre om vi slår på glattpolerte barrer av metall. 

Diverse metaller nevnes i flere av diktene og boken er inndelt i seksjoner eller deler med titler som gnistrer periodesystem: "Sannhetens legering", "Jernets lengsel", Uranets oppvåkning", "Blyets hemmelighet", "Taushetens silisium", "Kvikksølvets kreativitet", "Samfunnets magnesium" og "Retorikkens metall". Trolig påvirker dette lesningen av diktene og binder dem sammen. Dette er antagelig den diktsamlingen jeg har lest som aller klarest har hatt en rød tråd - unnskyld, ståltråd - i estetikken. 

Det er ikke alt her jeg forstår, og det er rett og slett fordi jeg ikke har den altfor store realfaglige kunnskapen og antagelig mangler noe å fylle i symbolflaskene som her stilles opp. Eksempel: 

silisum føder dioksyder

silensium er degradert gjennom fallende atomvekt blir

tausheten forurenset av støy noen legger puter

mot ørene andre bygger skjermer langs

kroppen, klimaforskerne studerer

lengdegradenes kobling

mot polene

de beregner sperreretningenes støydempende effekt

lange avstander hindrer meg ikke, hvorfor

plukket jeg ikke blomstene

Samtidig syns jeg ikke det gjør noe, nettopp fordi følelsen av undring jeg sitter igjen med etter å ha lest dette, er en god forberedelse på de mer organiske, nærmest mystiske diktene som også finnes her. Det er nettopp her samlingen spesielt utmerker seg etter min mening; i kontrasten mellom alle de kjemi- og vitenskapsklingende begrepene og det magiske, surrealistiske om du vil, som plutselig inntreffer. Her er det også noen gjentakende fenomener som jeg finner spesielt interessante og vakre; kollaps, forsvinning og plutselig oppstand. Som de avsluttende linjene i introduksjonen: 

alt noteres ned

jeg skrives ned og du skrives inn i dypet og tankene vikles tilbake til jorden og langt der inne i jordens midtpunkt forsvinner vi ... 

alt blir ingenting

Forsvinningene kunne vært skumle, men meg gir de - i denne konteksten - mer en følelse av undring. Igjen, tittelen er veldig god. Metallene synger her. Det kalde, vitenskapelige er gjort organisk og det organiske er kledd i syngende metalldrakter. Dette er derfor en annerledes bok. 

Jeg anbefaler folk å lese "Det periodiske system - metallene synger" av Turid Høvin om de er en smule åpne for lyrikk. Jeg har trukket frem boken og vist favorittdiktet mitt (som begynner med "rommet var uten ende") til venner, både normalt lyrikklesende og ikkelyrikklesende, og de er enige i at dette er veldig fint. Selv om diktene er korte er det likevel komplekse saker og det gjør at det er samling man kan forvente å komme tilbake til. Skaff deg boken.   

Jeg har sett den i de fleste bokhandler jeg har sjekket lyrikkhyllen(e) i, og boken kan også kjøpes på adlibris, på ARK sin nettbutikk, hos Norli eller Tanum og sikkert mange andre. 

______

Det var ikke med lite ydmykhet jeg gikk løs på denne anmeldelsen. Jeg er en håpløs bokoman, men selv om jeg bruker så mye tid på å lese at jeg tidvis bekymrer meg for meg selv, er ikke lyrikk en sjanger jeg virkelig oppdaget før nylig. Jeg vet ennå ikke om jeg har funnet rett måte å lese dikt på og jeg har ikke det store sammenligningsgrunnlaget. Størstedelen av min befatning med lyrikk befinner seg innen det siste halvåret. Dette er den første omtalen jeg skriver av noen diktsamling, men et sted må man begynne. Som hobbyanmelder ønsker jeg bare bruke tid på å omtale litteratur jeg virkelig liker, så dette var en god bok å begynne diktomtaler med. 

Biene av Laline Paull, en bokanmeldelse

Jeg innrømmer det. Jeg leser ikke alltid bokanmeldelsene i Aftenposten, men jeg var smart som gjorde det for cirka to uker siden og dermed fant ut om Laline Paulls "Biene".

Science fiction

Handlingen i "Biene" er lagt til et biesamfunn og hovedpersonen, Flora 717, er en bie tilhørende den laveste kasten i hierarkiet, floraene, eller renholderne. Det at hun er annerledes gjør at hun verken finner seg til rette i ætten (eller kasten) sin eller i bikuben som sådan. Til tross for at posisjon i stor grad følger arv i dette samfunnet får Flora prøve seg som både amme, barnepike og samler. Det vil si hun får forlate kuben for å sanke mat til samfunnet. Man kan si hun foretar seg en slags klassereise i et samfunn som i utgangspunktet ikke har noen sosial mobilitet. Noe av det som appellerte til meg med hvordan denne boken blir beskrevet, var assosiasjonene det gav meg til bøker som George Orwells "Animal Farm", "Jevgenij Zamjatins "Vi", Robert Heinleins "Moon is a Harsh Mistress", Ayn Rands "Høysang" og Ursula LeGuins "The Disposessed", bøker hvor individet er underkastet et undertrykkende "Vi", hvor "Vi" gjerne ikke er alle, men noen få. De fleste av disse bøkene har til felles at de kan sortere under science fiction-merkelappen. Biene" skildrer nettopp et dystopisk samfunn, viser oss hvordan ting kan være organisert på en annen måte enn vi kjenner det som og støtter seg nært på vitenskapelige innsikter. Laline Paull sier også i et intervju at hun leser mye faglitteratur og lar seg inspirere av det. Den inspirasjonen har i hvert fall resultert i en meget interessant bok. Med rette kan vi nok også sortere "Biene" under den brede science ficiton-kategorien, som ikke trenger inkludere fremmede planeter, romskip eller videokameraer i hvert takhjørne.

Spennende språk og skremmende ambivalens

Ellen Sofie Lauritzen i Aftenposten skriver godt at biene sanser dufter, og Paull sanser språket; hun blander biologi og poesi. Dette er noe av det som gjør denne boken så spesiell. Språket er spennende, men samtidig veldig enkelt. Her må oversetter Merete Alfsen ha gjort en meget god jobb, for dette er riktig så pen lesning. Det er korte setninger, morsomme vendinger, morsomme navn og jeg tenkte flere ganger "nei, så pent" til formuleringer og beskrivelser av sanselige inntrykk i boken. Samtidig følges ofte disse av en ambivalens. Det høres fantastisk ut å oppleve de fantastiske duftene som fra dronningen og salvie-kasten som gir biene ro og nytelse, men alle disse tingene har skyggesider. Duftene beskrives på et tidspunkt som opiater og de brukes klart for å oppnå kontroll og sementere orden. Det er nettopp i det farefulle ved sanseinntrykkene at boken virkelig blir skremmende. Ikke minst fordi forfatteren lar Flora vingle. Hun vingler mellom sine egne ønsker og følelsen av å være en del av kuben. Som en fanatisk religiøs veksler hun mellom å føle seg som en syndig bie som har sviktet dronningen, mor og samfunnet, og mellom ønsket om å gjøre som hun vil. På visse tidspunkt griper den kollektive rusen så totalt om seg at samfunnet virkelig er ett. Det er oftest da de mest skremmende tingene skjer og etterpå er det ikke engang sikkert om biene husker hva som har skjedd. Makten har her voldsomme midler til disposisjon. Øyeblikkene av lykke oppleves både under dominans og opprør. Men jo mer biene lar seg rive med av lykken under dominans og kontroll, jo mer sårbare gjør de seg for å bli avrettet. For det skjer. Drapene er i gang allerede i første kapittel.

""Misdannelser er sykdom, Misdannelser er forbudt." Før bien rakk å svare, presset de to konstablene hodet hennes nedover til det lød et skarpt smell. Hun hang livløs mellom dem. De slengte liket fra seg i korridoren."

Men også menneskene og andre dyr er en trussel, ikke minst plantevernmidler. I følgende sitat er Flora utendørs på jakt etter mat til kuben.

Floras tunge rullet seg ut mot nektarperlen, samtidig som ørsmå partikler av oransje pollen prikket i pelsen hennes. Smaken av nektaren var så herlig og energien den ga henne så forbløffende at hun holdt på å falle av blomsterhodet - og så kom den lange ettersmaken der den første sødmen fikk et dypere, moskusaktig anstrøk. Flora hadde brukt opp halvparten av drivstoffet fra honningkaken på flyturen, og var sulten igjen, så hun drakk av den ene småblomsten etter den andre, på den ene stilken etter den andre, til hun kjente at kreftene vendte tilbake og at hun hadde nok nektar i kroen. 

Kort tid etter denne sødmen oppdager Flora at bakken er overstrødd med lik.

Multiemosjonell

Denne vekslingen mellom glede og frykt gjentas flere ganger i boken. På meg hadde det den effekten at "å nei"-refleksen begynte å smyge seg inn også når det gikk bra. Laline Paull skildrer et veldig usikkert univers der biene har begrenset med oversikt. Selv om hun har tillagt dem en viss intelligens, ligger det også en naivitet hos biene. De har visse menneskelige egenskaper og biene overfører kunnskap til hverandre og lærer ved erfaring, men det er begrenset med fremtidsplanlegging og oversikt. Ikke minst lar de seg ofte rive med av Hengivelsen eller andre nytelsesfulle duftdopseanser.

Boken er ganske lang. Den er på nesten 400 sider. Det er også utrolig mye som både skjer og beskrives i boken, så her er det mye. Samtidig føler ikke jeg at den er for lang eller for repetitiv. Vekslingene mellom nytelse og frykt er noe av det som skaper den spesielle dynamikken i denne boken og gir den en spesiell rytme. Dette gjør den annerledes fra bøkene den er beslektet med. Selve tematikken er berørt før og Paull er heller ikke den første forfatteren som skriver om bier. Det mesterlige med boken er dog nettopp først og fremst det at Flora faller inn og ut av gruppementaliteten, frem og tilbake mellom lykke og angst. Ting skjer plutselig, og det skjer utrolig mye. Boken inngir en usikkerhet som smitter over på leseren og skaper en unik leseropplevelse. Selv om jeg hadde blandede følelser over å falle i fristelse og bruke 332 kroner på en bok jeg kunne kjøpt billigere på engelsk eller lånt gratis på biblioteket, viste den seg å være godt verdt pengene.

Åpen

Romanen er likevel ekstremt åpen. Laline Paull kan få en til å reflektere over totalitarisme, men samfunnet føles likevel for meg som så fjernt og jeg er ikke sikker på hva jeg skal synes om slutten på boken. Den føler jeg ikke jeg kan diskutere uten å spoile for mye. Og kanskje er det her romanen glimrer aller mest, i usikkerheten som fortsetter å vedvare.

Les boken. Den er spennende. Den er annerledes. Den er multiemosjonell. Den har et interessant språk. Den er lettlest.

Boken kan fås tak i flere steder. Jeg kjøpte den på ARK, men du kan også bestille den for eksempel hos Adlibris.

Book review of Adam Nevill's "The Ritual"

After thinking for a few months that I'd like to read "The Ritual", I finally felt time was right for it. Although I just have to read some horror fiction every now and then, my relatively broad literature taste doesn't allow me to linger in one genre for long. Relatively satisfied by "Apartment 16", another book by Adam Nevill, which I read last fall after a recommendation by one of my colleagues at the bookstore, I was even more excited to read "The Ritual". Although I like literary chills now and then as well as the feeling of being gruesomely entertained, I'm all the more a sucker for more of a poetic language and some notions of the meaning of life tucked in every now and then. While perfectly capturing the feeling of dread and anxiety, portraying social alienation and conveying some real good imagery, "Apartment 16" still didn't go down to the depths of say Mark Z. Danielewski's "House of Leaves". In short, "Apartment 16" was "really quite good" but not sublime. Nevertheless, "really quite good" was definitely enough to make me come back.

One is often drawn to literature for personal reasons. I like the feeling of being able to psychologically connect to or relate to the main characters, which I did to large extent with one of "Apartment 16"'s main charcters (Seth). Now, apart from my previous experience with a Nevill book, "The Ritual" appealed to me for the reason of the story being set in North Sweden, on "a hiking trip in the Scandinavian wilderness of the Arctic Cirle". We follow four men which are again followed by some, for most of the book, unidentified predator, malicious being, a something, both in waking state and not least while dreaming, certainly or uncertainly, at night. In a forest, of course. In a huge, for the most part impenetrable forest, in the murky, half way sickly, rainy North Scandinavian September month. The four men are now in their early or mid-thirties. Three of them; Hutch, Dom and Phil, are more or less what we'd call firmly established with what appears to be steady finances and a safe and stable life. Only drawbacks are that especially Dom and Phil have gained a lot of weight and are not really fit for the trip. They look older and act Established with capital E, Rooted. Bound. Put. Chained. The fourth member of the group, Luke, on the other hand, is working in a record store, having changed jobs frequently. He doesn't identify with work the same way the others do. He is not married and appears not to be interested in being so. He is still a free spirit, somewhat rebellious and above all not desiring the chains of household. However, lately, his fire seems less bright. His social life has declined and although he still attracts women and gets some release of hedones that way or in other ways, life isn't as fun as it used to be. And though he definitely has had some good from his lifestyle, poverty seems to eat into him. And envy, perhaps. And disgust. For Dom's and Phil's lifestyles. This feeling, however, is reciprocal. Although quite clearly miserable in their marriages, Dom and Phil frequently lets sarcastic comments slip on Luke's failures with money and carreer. The comments are not appreciated. However, Luke is in wonderful shape and turns out to be best fit for the horrible adventure the group finds itself in. Tension between the friends, conflict and the outcome of these conflicts adds depth to the story, as well as contribute to the chill and excitement. Will the group rot from the inside? Should it? Will chances of survival for one or more of them be higher if breaking up? What will destroy them? The bad presence following them, surrounding them, even entering their minds at night? Or will it be the dividing lines cutting deeper and deeper between the main characters?

As can be guessed from the title, the evil power is let's say "cultish", and the scary things that happen can definitely be called ritualistic. "The Ritual" portrays evil, not just conflict. Evil will also briefly be commented on, proving that this book has solid thought and understanding behind it. And is it scary? You bet it is. Still, although I probably wouldn't say I'm an expert on the horror genre, I have read some books and seen lots of movies and might be a bit hard to impress. I wasn't overwhelmed. But I was solidly entertained, and the book did disturb me somewhat. However, there is still, luckily, the feeling that the writer has a good sense of life, and although this book clearly portrays some really dark stuff, you are still left with the feeling of the universe having some meaning. There is some goodness here too. And the most beautiful about this book is the way the main characters grow and learn.

I'd give "The Ritual" top rating. It's a 6/6. It's entertaining, for sure. Although the language might not be that inventive, neither the build-up and not even the plot that much, it flows well and it is thoroughly done. The characters are convincing. So are their reactions to what happens and their changes in perspective as a consequence of it.  I found the book entertaining throughout, although there were times I was asking myself what I was hoping to get from this book. I probably appreciated this book even more because I really felt sympathy for Luke and related a lot to this character. Deep forests are exciting in themselves, so it's a good choice of scene. Although not really going that deep into Swedish or Scandinavian culture or society, what was there was convincing enough. It seems the author has done his job well on "The Ritual". The book succeeds in what seems to be its main aims. It entertains. It disturbs. But it is also a psychological journey. There is something more to it than just entertainment, still without in any sense being preachy or whatever.

It's a great book. Read it. 

I got it from the Norwegian bookstore ARK, but it can also be found at say Adlibris or cdon