Omtale av eurovision-sanger del 4

San Marino, til tross for sitt svært beskjedne innbyggertall på rundt 30.000, deltar faktisk i år. Senit synger "Stand by", en søt liten popsang, som ikke er uten en viss sjarm, men dessverre uten originalitet, både når det gjelder melodi, tekst og oppbygning. At sangerinnen er pen kan nok hjelpe litt på vei, og sangen har også fått en søt liten video, men den ser vi ikke på scenen. Men landet får med dette ihvertfall minnet oss på at det eksisterer. Terningkast 2. Video ser du her: http://www.youtube.com/watch?v=MHiBvDJUSbY


Serbia har i år klart å sende en dårlig sang til Eurovision. Det er galaktiske avstander mellom Marija Serifovic og hennes "Molitva" som vant Eurovision i 2007, og på den andre siden årets bidrag, fremført av Nina. Nina synger "Caroban" som er en stygg tromme-tsunami akkompagnert av en halvskreket serbisk tekst. Dette er rett og slett ikke bra, og aldeles skuffende til Serbia å være. Terningkast 1.

Slovakia sender Daniela og Veronika i TWiiNS til Düsseldorff. De er, som gruppenavnet antyder, tvillinger. Sangen "I´m still alive" synges med sukkersøte vokaler, og den er definitivt fengende. Jentene kommer til å vekke oppmerksomhet, og hvis oppmerksomheten først er vekket er det en sjanse for å få låten på hjernen. Evig repeterende trommeslag skal gjøre jobben for deg. Problemet er at disse er for klare, og direkte irriterende. Sangen er rett og slett ikke godt produsert, ihvertfall ikke innspilt. Selve låten i seg selv kunne gjort seg, men instrumentvalget kunne vært annerledes. Legg på noen technoblingser her og der, så har man en god sang. Likevel må jeg innrømme at det ville vært flott å se Eurovision arrangert i Bratislava. Det vil nok slovakerne også, og som en del andre land i år (Albania og San Marino) har Slovakias bidrag en video som skal vise frem noe av landet. Bare så du vet det: Slovakia har fjell, og skianlegg, og det skal folket informeres om. Terningkast 3. Videoen kan dere se her: http://www.youtube.com/watch?v=uT_8il_fkAs


Slovenia sender i år Maja Keuc med "No one", som heller ikke klarer stå seg ut fra resten av låtene i år. Men vel, et land med 2 millioner innbyggere kan vel ikke hoste opp gode bidrag hvert år. Ordinær og gjennomsnittlig poplåt. Terningkast 2.


Spania har ihvertfall et bidrag som skiller seg litt ut fra mengden av låter i år, men i motsetning til tre av de andre "store" Eurovision-landene (de som alltid er direktekvalifiserte til finalen fordi de er med på å betale for arrangementet) har de ikke klart å sende noe bra i år. Det er egentlig ikke overraskende, for Spania fikser ikke helt Eurovision, og har sjelden gjort det. Faktisk er dette en skjebne de deler med de andre store vest-europeiske landene, men i år har altså de andre gjort noen grep, og Spania har ikke følgt med. Lucía Perez synger "Que me quiten lo bailao". Det positive her er nettopp dét - det positive. Sangen er munter og positiv og har en klar og definitiv "feel", i motsetning til mange av det andre, flatere låtene. Likevel tar det aldri av og blir aldri mer enn en parentes. Terningkast 3.


Storbritannia sender boybandet Blue i år, som hadde sin glanstid sammen med andre britiske boyband for noen år tilbake. Nå er noen av teensene voksne og setter kanskje pris på gjensynet. Blue hadde imidlertid ikke sjansen til å bli valgt av et konservativt Storbritannia, og det var ingen avstemming i Storbritannia. I en del av Eurovision-landene velges artisten, og så kan folket stemme på sang. Det skjedde ikke i Storbritannia. Det er vel nok av ydmykelser for et land som alt i alt har eksportert mye popmusikk i løpet av årtiene. Likevel er det noe emment over dette, og det er som britisk pop bruker å være: lite interessant og lite gripende. Imidlertid er låten utrolig profesjonelt produsert (av norske Stargate, faktisk), og teksten er heller ikke så verst. Storbritannia spås hell og lykke i årets Eurovision. Det tror jeg ikke så mye på, fordi at selv om Blues låt sikkert kunne kommet på noen hitlister og slikt, og selv om låten kommer til å få stemmer - noe som faktisk ikke helt er tradisjonen hva gjelder Storbritannias bidrag - er og blir den uspennende. I Eurovision vil man i tillegg til å ha en enkel og ikke for utfordrende låt også ha noe nytt, som skiller den fra tidligere vinnere. Dette mangler Blues låt. Den er likevel grei i seg selv, og definitivt noe av det beste Storbritannia har sendt de senere år. Terningkast 4.


Sveits er med i år også. Dette landet er gjerne litt mer variert i hva det byr på i musikk-konkurransen enn for eksempel Benelux-landene. Like fullt ser vi sjelden Sveits høyt oppe på listene over poeng. I år synger Anna Rosinelli "In love for a while", som er en strengeklunkende dragende låt, som har NRK-aften-faktor, men like fullt har noe spesielt i sitt mas. Det er gnål, ja, og det er ikke spesielt pent, men det er heller ikke totalgrusomt. Vi klarer oss gjennom sangen. Terningkast 2.


Sverige har ofte gjort det bra i Eurovision, selv om landets bidrag i fjor ikke klarte å kvalifisere seg til finalen. Også i år er Sveriges låt populær, noe som er morsomt ettersom bidraget også heter "Popular". Det fremføres av Eric Saade. Det er mye til fordel for denne låten: den har noe profesjonelt over seg, og mangler provinsialiteten som kjennetegner noen av årets bidrag. Imidlertid har Eric Saade en nasal stemme, og jeg blir ikke overbevist av at "my body wants you girl". Teksten er forøvrig heller enkel og lite interessant, og uansett hva man sier om det, så merker man en tekst etterhvert, og det er en mangel om det er en tekst man ikke kan identifisere seg med, eller ikke er gripende. Det er ikke denne. Den er likevel fengende. Men til slutt, når regnskapet skal gjøres opp har den ikke samme kvalitet som de beste låtene i år. Den kommer likevel høyt. Terningkast 4.


Tyrkias Yüksek Sadakat synger i "Live it up" følgende: "give yourself a break, come on and live it up". Jeg vil anbefale Sadakat å gjøre det samme, for denne sangen er døll, masete og lite overbevisende. Gjesp. Terningkast 2.


Tyskland håper å gjenta suksessen fra i fjor med å sende Lena Landrut igjen. Dessverre ser det ikke ut til at de klarer det om vi skal tro bettinglistene og folks meninger på nettforum. Lena synger "Taken by a stranger" som virkelig skiller seg ut fra de andre bidragene i år, akkurat som hennes "Satellite" gjorde det i fjor. Årets Lena-låt er imidlertid ganske annerledes enn fjorårets. Denne går i langsomt tempo, og er noe eksperimentell. Hun gjentar imidlertid sin morsomme engelsk-uttale. Låten utmerker seg med å ha en interessant sangtekst, som en av få låter i år. Selv tittelen antyder jo det. Låten har også fått en kul video. http://www.youtube.com/watch?v=kFciOb0diQE Tysklands bidrag er et av de kuleste i år, men kommer neppe til å nå høyt opp, da denne låten neppe blir like kul live som på mp3-spilleren. Terningkast 5.


Ukraina har etablert seg som et av de virkelig store Eurovision-landene, og er ofte et av de landene jeg sjekker ut først, da de nærmest garantert har en god sang. Det gjelder også i år, selv om tendensen kanskje ikke er like sterk som vanlig. Ukraina er nemlig langt fra å være best i år, selv om låten er god nok. Mika Newton synger "Angel". Denne finnes i flere versjoner: en rolig ukrainsk og en up-tempo halv-elektronifisert engelsk versjon, som begge har sine kvaliteter. Videoen kan du se her: http://www.youtube.com/watch?v=v74NI6Rea6c&feature=related Terningkast 4.

Ungarn gjør opp for sine tidligere dårlige Eurovision-bidrag og sender råkule "What about my dreams" med Kati Wolf. En solid stemme i Celine Dion-klassen akkompagnert av en stadig oppbyggende låt, og vers som kulminerer i et sterkt refreng. Teksten er ikke det store, men den fremføres med innlevelse. Det nasjonale etableres i vers 2 som synges på ungarsk. Ellers er låten på engelsk, og denne vekslingen fungerer veldig godt. Låten er råproff og pen. Også Ungarns bidrag har musikkvideo, og den er bra: http://www.youtube.com/watch?v=GASVvm1jeCw Veldig sterkt terningkast 5.


Østerrike er tilbake i Eurovision igjen med Nadine Beiler og "The secret is love". Og ja - om du får assosiasjoner til Celine Dion bare med tittelen, så gjør du rett, for dette har virkelig preg av noe slikt. Høy klisjefaktor. Vi kan klare alt med kjærlighet og alt det der. Problemet er at Østerrikes låt har konkurranse fra andre stater, og dette slettes ikke står seg ut. Litauens låt i samme sjanger er for eksempel langt bedre, og Ungarns Kati Wolf har sterkere sangstemme enn Nadine Beiler. Likevel skal det sies at hun har stemme, om enn noe for lys og hvinende for min smak. Jeg har ikke tro på denne i konkurransen, og greit er det. Terningkast 2.


Der var jeg igjennom alle 43 bidragene. For å summere opp er dette mine favoritter: 
Israel
Finland 
Ungarn
Norge
Estland
Aserbajdsjan
Tyskland
Kroatia

Hvilke bidrag liker du best?
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10091481
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085043

Omtale av eurovision-sanger del 3

Fortsetter mine anmeldelser av årets sanger. 


Kypros gjør i år noe interessant. Christos Mylordos synger "San Aggelos S' Agapisa" som er en fin ballade, brutt opp av gitar og litt røffere deler, som igjen berges fra å bli for grovt av det armenske instrumentet duduk! Instrumentet er kanskje ukjent for mange nordmenn, men har ikke gått ubemerket hen i verden for øvrig. Blant annet er dette instrumentet som har hovedæren for den vakre musikken til Titanic. Instrumentet brukes også i soundtracket til filmen Gladiatoren, og i 2005 erklærte Unesco at duduk var en "Masterpiece of the Intangible Heritage of Humanity". Men tilbake til Christos Mylordos: sangen er kanskje ikke sterk nok likevel til å utmerke seg for mye, men låten vil få ganske mange stemmer, spesielt fra Kaukasuslandene. Hvis dere trenger en Titanic-oppfriskning kan dere høre på dette klippet: http://www.youtube.com/watch?v=52C71z1ICLY Kypros har videre tatt seg anledning til å lage musikkvideo, også, som dere kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=Vi_SV5yuud4. Terningkast 4.

Makedonia har ikke akkurat gjort det strålende i melodi grand prix de seneste årene, og det gjør de ikke i år heller, med mindre det har skjedd noe underlig med europeisk musikksmak. Sangen, som forøvrig heter "Rusinka" og fremføres av Vlatko Ilievski, er rotete og lite pen. Forsøket på noen etniske toner, som imidlertid ikke kommer opp før på slutten av låten, kommer ikke til å virke etter oppskriften, da hentydningene til østslaviske toner ikke når opp til hva det virkelig kan låte som, og dessuten har vært gjort bedre av andre artister i Eurovision før. "Rusinka" betyr forøvrig "russisk jente" og teksten som forøvrig fremføres på makedonsk, men som såklart har en engelsk oversettelse, er stereotyp og fordomsfull. Den handler om en makedoner som forelsker seg i en vakker russisk jente, og de forstår visst ikke hverandre helt, språkmessig. Men! Det finnes en løsning: "Give her vodka, give me brandy, music, music that I don´t understand". Greit. Vi forstår ikke dette heller, Vlatko. At mannen ikke kan synge gjør ikke saken noe bedre. Det kunne vært kult med en sånn uslepen mannestemme, men ikke når det også er andre i samme kategori i årets Eurovision. Nei, og nei. Dette er ganske enkelt veldig dårlig. Terningkast 1.

Malta. Minus den halvJacksonske vokalen kunne Glen Vellas "One Life" feid seg inn i Sveriges gamle Eurovision-gjentagelser og selvplagieringer på 90-tallet. Det er en høy risiko for at årets plagiatanklage vil rette seg mot Vella og denne sangen. Det betyr ikke at sangen ikke vil høste begeistring - eller rettere sagt sangeren. Glen Vella kunne like gjerne sunget under regnbueflagget som det maltesisk rød-og-hvite. Homofaktoren er høy her, noe den jo er på mange av Eurovision-bidragene, men da er det kulere med en gigantisk selvironi og humor, eventuelt virkelig å gjøre det til en del av pakken. Dette blir for alvorlig. Riktignok er det denne typen bidrag det er vanlig at de konservative mgp-titterne i Vest-Europa ikke forstår ikke går videre til finalen. For mitt eget vedkommende symboliserer Malta den delen av melodi grand prix jeg ikke liker: den evig gjentagende, kjedelige personlighetsløse og overglitrede. Nei, dette er kjedelig. Tenk det dere, Malta med sine 413.000 innbyggere var for noen år siden mgps David mot resten av Europa-Goliat. Dette er det slutt på nå, da de aller siste årene har vært preget av gjesp. Terningkast 1.

Moldova, Europas fattigste land, har i de senere år også vært et av de flinke landene, som har bokset høyt for sin størrelse. Også her skjærer det seg i år. Zdob si Zdub fremfører den rocka "So Lucky". Du kommer ikke til å glemme at låten heter "So Lucky" for dette gjentas gjennom sangen. Alt i alt er det ikke sikkert sangen flopper helt. Det er noe allment over dette som kan appellere. Det er heller ikke stillstand i sangen, selv om den heller ikke kan påberope seg den største fremdriften eller mekanikken. Sangen gir assosiasjoner til røyk i ungdommenes musikk-kjeller, selv om Zdob si Zdub overhodet ikke er ungdommer. Det er også noe NRKsk over dette, og kunne også vært å finne i en norsk delfinale, på godt og vondt. Dette kan være en typisk sang som får ett poeng eller to fra forskjellige europeiske land, og neste år hører vi at Moldova fikk en respektabel plass, men vi la ikke merke til det i øyeblikket, fordi poengene kom inn så gradvis. Vel. Skuffelse til Moldova å være, og heller ikke noen stor sang. Imidlertid er den ikke like på trynet som Makedonia eller Malta. Terningkast 3.


Nederland stiller i år opp med den perfekte radiosang. 3JS synger "Never Alone" som om noe føyer seg perfekt inn i den typiske rekken av helt greie sanger som fyker forbi til gitartoner på ymse radiokanaler under en lang biltur. Etter å ha hørt låten 10 ganger får du følelsen av kanskje å ha hørt den før en gang. Med andre ord: den utmerker seg ikke. Den er anonym. Samtidig er det i aller høyeste grad en skikkelig sang, og den er slettes ikke ubehagelig å høre på. Den store kompromiss-sangen som alle generasjoner i storfamilien kan enes om ikke var så ille under lørdagspizzaen. Terningkast 3. 

Norge tok sjansen på å sende den supermuntre "Haba Haba" til Düsseldorff, noe så klart har trigget debatter i det skandinaviske fjellandet angående den norske identitet og nasjon. Nordmenn har atter en gang vist at den norske nasjon som sådan er splittet da det ikke er enighet om Norge er summen av etniske nordmenn som ikke har sjekket stamtavlen sin lenger tilbake enn sine oldefedre, eller om man skal forstå Norge som summen av de i underkant fem millioner mennesker som faktisk bor i landet, eventuelt bare som en byråkratisk administrasjon. Dette skyldes på den ene siden Stella Mwangis kenyanske opprinnelse, på den andre at hun synger noen linjer på swahili. Dette har blitt møtt med skepsis blant segmenter i befolkningen, som mener at hun heller burde være litt mer nasjonal og synge på engelsk hele veien, og kanskje ikke nevnt bestemoren sin i Afrika når hun skal representere Norge. Til gjengjeld var ihvertfall de som stemte på Eidsvolljenten (ja, hun er oppvokst på Eidsvoll) enige om at dette var den beste sangen, og den slo erkenasjonale Blacksheeps (som forøvrig har bommet på rettskrivningen på kongerikets engelske nasjonalspråk, da sauer i flertall på engelsk fortsatt er sheep, det er uregelrett) med glans. I år kommer Norge fra konkurransen med stil. Ikke bare er "Haba Haba" et av årets definitivt beste bidrag, det er i tillegg unikt, har fått masse god respons på nettforum og fra andre europeiske land, men Stella Mwangi er muligens årets aller peneste. Sangen er unik på alle punkter, og selv om den rent musikalsk ikke er banebrytende - det er forøvrig få Eurovision-sanger, er det en meget god poplåt. Sterk 5. 


Polen har droppet balladen i år, og sender Magdalena Tul med "Jestem", en veldig god poplåt, på vakkert polsk. Den er meget rett frem, typisk oppbygd og i høy grad et typisk sentral- eller øst-europeisk bidrag, men uten kulturtriks. Sangen er fengende, sangerinnen vakker og det er store sjanser for at denne kan nå høyt opp, om det ender opp med å bli den sangen du får på hjernen, hvilket det høyst mulig kan bli. På den annen side er kanskje ikke dette låten du husker neste år, og den kommer ikke til å vinne. Terningkast 4. 


Portugal er som vanlig anonyme i sin musikalske fremtreden. Showet derimot kan bli morsomt. Homens da Luta kommer med "Luta é alegria", en munter sang som visstnok er sarkastisk og rettet mot landets politikere, og at Portugal liksom ikke kommer noen vei. Det gjør de ikke i Eurovision heller, selv om låten har en fengende melodi. Det er imidlertid ingenting utmerkende med den, og det er noe amatørmessig og revypreget over det hele. Terningkast 3. 


Romania er kanskje virkelig imponerende hva kommer til musikk. Landet har brutt angloforbannelsen hva gjelder norsk musikkmarked for eksempel, i og med at flere rumenske artister har blitt spilt på norsk radio og likt av norsk publikum. Eksempler er Akcent, Inna og Edward Maya. Landet har imidlertid ikke klart seg like godt i Eurovision som deres ellers ypperlige artister skulle antyde de kunne gjort. I år er det Hotel FM som kommer med "Change". Sangen har til en viss grad blitt applaudert på diverse nettsteder, hvilket for mitt vedkommende er forbausende. Det er virkelig intet iørefallende med dette, annet enn at sangen er konsistent, og på et vis klassisk, til tross for å være en enkel popsang. Dette er også en stor kompromiss-sang i og med at den kan appellere til forskjellige aldersgrupper, men dette blir neppe den aller største favoritten for så mange. Imidlertid fungerer den greit, og dette er også, som Nederlands bidrag, noe som kunne vært spilt på radio uten problem. Forskjellen er at du snarere synger med til dette, og derfor er dette hakket over, og noe bedre enn Nederlands bidrag. Terningkast 4.


Russland har kommet seg i Eurovision de senere årene, og følger opp i år med Alexej Vorobjov og "Get You". Sangen er perfekt i dette formatet, men klarer den seg utenfor Eurovision? Det er er ikke vanskelig å se for seg Vorobjov i konfettidryss, selv om det likevel ikke kommer så langt, ettersom han har sterkere konkurrenter i Stella Mwangi og Dana International for eksempel. Låten er pop, den er catchy, men kanskje viktigst av alt er Vorobjov en av de aller peneste mannlige artistene i årets melodi grand prix, og kan nok få litt ekstra stemmer bare på det. Terningkast 4. 


http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10091176
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085202
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085520

Omtale av eurovision-sanger del 2

Jeg fortsetter mine anmeldelser av årets Eurovision-bidrag.

Frankrike har ikke vært det mest spennende landet i Eurovision de senere år, muligens med et lite unntak for Patricia Kaas i 2009. I år er det Amaury Vassili som deltar med sangen "Sognu", som er en sterk ballade oppbygd av strykerinstrumenter og sunget med operavokal. Sannelig er ikke dette så ille. Det spørs imidlertid om det kan dra Frankrike ut av glemselen. Terningkast 4. 


Hellas har de siste årene blitt slengt stemmer etter i et omfang som nærmest kan nå opp til EU-støtte for å hjelpe problembarnet ut av krisen. Vi får håpe grekerne er fornøyde med pengene, for stemmer får de nok ikke så mange av i år som de pleier, med mindre folk stemmer av ren vane. Loucas Yiorkas feat. Stereo Mike synger den slepende og anstrengende "Watch my dance", som slettes ikke er så dansbar som tittelen skulle antyde. Det er noen antydninger til typisk greske klanger under resten av instrumentstøyet. Det er mulig Hellas lider av samme syndrom som Portugal og Bulgaria i det de har sendt lite musikalske bidrag med ikke-engelsk tekst. Det er mulig teksten har fenget i hjemlandene, og at dette har hjulpet bidragene, men selv om låtene skulle foreligge i engelsk oversettelse til Düsseldorf er det ikke sikkert det hjelper. Imidlertid har også Hellas fått en del stemmer også  i år hvor landet har dårlige bidrag, så det skulle ikke forbause meg om jeg må tviholde på mobiltelefonen i ren angst for at landet skal vinne i år også og sende en hinsides strøm av SMS-er for Aserbajdsjan, Estland, Finland eller Israel. Terningkast 2. 


Hviterussland sender det narsissistiske bidraget "I love Belarus", sunget av Anastasia Vinnikova. Denne sangen har det vært masse rot med. Hviterussland ser ikke ut til å ha oppfattet Eurovision-reglene, og ville sende en sang som deltok også i fjor! Først hadde den tittelen "Born in Byelorussia", så ble det "I am Belarussian". Imidlertid fikk de ikke lov til å gjøre hva de ville, så de tryllet opp sangen "I love Belarus" og nå har den video og greier. De gode nyhetene for Hviterussland er et den nye sangen er hakket bedre enn den forrige. Imidlertid er mye av humoren i det opprinnelige bidraget ofret for en bedre produksjon og en sterkere melodi. De dårlige nyhetene for Hviterussland er at referansene til USSR, det tidligere Sovjetunionen og nostalgi, ikke lenger er til stede, så garantistemmene fra andre postsovjetiske stater er herved avblåst. Litt etnisk-låtende klimpring og en spennende stemme, og tydelig inspirasjon fra Ruslana tilføyer sangen noe, men jevnt over er den ikke god nok. Humoren og det fellessovjetiske kunne nok skaffet Hviterussland noen stemmer, men denne versjonen der dette er skrelt bort, får sangen til å fremstå som vel sær, og uten umiddelbar appell for noen utenfor landet. Den er imidlertid ikke irriterende, men når overhodet ingen høyder. Terningkast 3. 


Irland har fått mye negativ omtale for bidraget "Lipstick" med Jedward. Sangen fremføres av to kjekke, morsomme gutter med lyse stemmer, og er faktisk underholdende. Her er humoren mye mer vellykket enn i Belgias tilfelle, eller forsåvidt Hviterusslands. Imidlertid har vi også her en relativt svak melodi. Bidraget klarer seg ikke uten morsomt sceneshow, pene sangere og kul tekst. Imidlertid har det det, men ser likevel ut til ikke å få særlig oppmerksomhet på nettdebatter. Sangen kunne vært hjulpet litt med en hardere elektronisk produksjon, og slik blitt løftet. Slik det er nå blir sangen i seg selv noe anonym, men endog ikke helt elendig. Terningkast 3. 


Island dropper eurodancen i år, og sender Sjonni´s friends med sangen "Aftur heim". Den ser ut til å være folkemusikk-inspirert og kommer vel nærmest å være en klankete vise, ikke uten en viss sjarm. Dens halvraske nesten reggae-aktige fremferd er imidlertid noe ufullendt og slitsom. Svake sangstemmer bidrar ikke positivt. På Eurovisions offisielle nettside er nå bidraget oppført med engelsk tittel: "Coming home". Det er ikke sikkert det er positivt, da bidraget ikke står seg musikalsk, og ikke er eksotisk nok uten det islandske språket. Imidlertid kan en forståelig sangtekst kanskje heve låten for dem som bryr seg om det. Nivået på tekstene i Eurovision er imidlertid ofte lavt, så det spørs. Terningkast 3.

Israel sender Dana International som vant Eurovision i 1998 med låten "Diva". "Diva" ble også spilt en del på norske radiostasjoner, noe som slettes ikke alltid skjer med de internasjonale vinnermelodiene, så låten klarte å bli en hit også etterpå. I år deltar hun med låten "Ding Dong" som hun har skrevet selv. Det tilhører vel unntakene snarere enn regelen at Eurovision-artistene skriver låtene selv. Verst av alt er at Dana International har skapt en fantastisk vakker låt, som kanskje til og med overgår "Diva". Produksjonen er lys, lett og blid, uten å bli direkte rosafarget. Den holder seg med bølger av solskinn. Melodien og Dana Internationals varme stemme kan få en til å tenke på forelskelse, men det er ikke det hun synger om. Hun synger om å følge sine drømmer, være impulsiv og se det vakre i livet. Mye av låten er på hebraisk, og spesielt den hebraiske delen er relativt velskrevet om de engelske oversettelsene er korrekte. "Hail the day that brings you the night, hail the time that will enlighten you, it will bring you salvation, hail the day that brings you the night, ding dong, say no more, I hear silent prayers, and it´s making me high and fly, I know where to go and I`m coming now". Sangen er mangefasettert, og selv om den er en enkel popsang gjør den dette på beste måte. Selv om Dana International kanskje ikke er verdens sterkeste sanger, har hun innlevelse. Jeg må vike tilbake på mitt ord etter å ha gitt denne sangen noen ekstra gjennomlyttinger og også gi denne terningkast 6, i tillegg til Finland.


Italia har plutselig bestemt seg for å være senke seg til resten av Europas nivå og delta i Eurovision. Ikke overraskende klarer de dette dårlig. Raphael Gualazzi synger "Follia d´amore", med en uslepen stemme, og jeg forstår såpass italiensk at jeg forstår at kaffen har fått en plass i sangen. Her høres det ut som om sangeren har drukket espressoen sin litt for fort, for dette svir. Terningkast 1. 

Kroatia har ofte hatt gode bidrag i Eurovision, og de gjør intet unntak for 2011. Også i år kommer et av de sterkeste bidragene fra Kroatia. Daria Kinzer synger "Celebrate" som opprinnelig hadde en annen tekst og het "Break a leg". Den nye teksten forandrer ikke merkbart låtens kvalitet, selv om den opprinnelige var mer original, og melodien kanskje ikke helt passer til feiring. Den er up-tempo men ikke hælene i taket. Spesielt versene har karakter, og det er definitivt grunn til å forvente suksess for Kroatia i årets Eurovision. Terningkast 5. Video: http://www.youtube.com/watch?v=60qqMWdwjUQ


Latvia sender sangen "Angel in disguise" som fremføres av Musiqq, en duo bestående av to gutter. Røffe og hese sangstemmer fremfører en kjærlighetserklæring til denne forkledde engelen det dreier seg om. Det er imidlertid en grov disharmoni mellom tekst og melodi, den muntre melodien antyder rett og slett ingen drepende kjærlighet, uansett hvor mye guttene prøver å overbevise oss om det. Nei, da må det nok litt mer innlevelse til, du. Imidlertid er sangen fengende, om ikke annet. Bortsett fra de hese stemmene og en halvfasett på slutten er det intet særpreg over prosjektet, og det hele er ganske kjedelig. Det blir en parentes og kommer neppe til finalen. Terningkast 2.


Litauen sender Evelina Sasenko med "C´est ma vie". Sangerinnen driver vanligvis med jazz, og det høres kanskje på stemmen, selv om sangen bedre passer i båsen popballade. Den har samtidig et klassisk preg, og Sasenko har en sterk vokal. Det tenderer mot å bli litt for mye Celine Dion over dette, selv om Litauen gjør dette bedre enn Østerrike og Sveits som også forsøker seg på dette grepet. Noen linjer på fransk kan kanskje sikre noen stemmer fra Frankrike og muligens Belgia. Samtidig skiller bidraget seg ut fra de fleste andre øst- og sentral-europeiske bidragene i år, og kan muligens tjene på det. Sangen støtter seg hovedsakelig på tekst og vokal, noe som alt i alt fungerer, selv om den kunne trengt en mer særpeget melodi. Dette er ikke spennende nok, men kanskje en av de beste balladene i år, og vil kanskje få noen stemmer fra dem som liker musikk som er fin og grei og ikke byr på de største utfordringene. Terningkast 4. 


Da er det bare 23 sanger igjen å omtale, som jeg regner med å fortsette med i senere innlegg. 


http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085020

Omtale av eurovision-sanger del 1

Nå er alle Eurovision-bidragene klare. Eurovision er på mange måter et kommersielt og lite kunstnerisk foretagende, men konkurransen har visse positive trekk. Av alle internasjonale konkurranser, er kanskje Eurovision blant dem som best gir en mulighet til å vise frem musikk fra mindre europeiske land. Kanskje spesielt i Norge kan vi vel ikke nekte for at amerikansk musikk overprioriteres over europeisk, noe som ofte er synd, da veldig mye god europeisk musikk ikke når norske radiostasjoner, og i enkelte tilfeller kanskje nettopp fordi det er europeisk, og ikke amerikansk.

Til tross for noe lav kvalitet på størsteparten av bidragene, er Eurovision spennende både for musikk- show- og Europa-glade mennesker. I år er etter min mening nivået lavere enn på flere år, men selv nå er det noen sanger som er godt hørbare, og allerede har rukket å bli spilt en del ganger både på mp3-spilleren min og datamaskin.

På debattfora på nett er det ofte klaging over at Øst-Europa som regel gjør det bedre enn Vest-Europa i Eurovision. Det tragiske er at norske kommentatorer jevnt frem ofte lar være å høre nøye etter på bidragene fra øst, og fester seg mer ved Storbritannia, Benelux-landene og Frankrike: land som knapt kan sies å ha sendt musikk til konkurransen de senere år. Det er en skjevbalanse i Eurovision: Nord-Europa og Øst-Europa er mer engasjert i konkurransen, og har derfor ofte bedre bidrag enn de sørlige og vestlige landene. I år ser Storbritannia og Frankrike ut til å ha tatt skammen inn over seg da de ikke en gang har kjørt Eurovision som konkurranse, men latt noen mystiske "de" utpeke en låt som definitivt skal bringe æren tilbake til landene. Det kommer ikke til å skje. Også i år tror jeg et nord- eller øst-europeisk land kommer til å vinne Eurovision, rett og slett fordi det er derfra de beste bidragene kommer, jevnt over.

Jeg gir nå en gjennomgang av noen av sangene, for så å fortsette i et senere innlegg.

Albania utmerker seg ofte. Det gjør landet også i år, men ikke positivt denne gangen. Aurela Gace synger "Feel the passion". Sangen har noen etniske elementer og er således interessant. Hovedproblemet er at den ikke er pen å høre på. Dette er selvfølgelig et subjektiv anliggende, men i den grad damen synger med innlevelse og intensitet, noe hun vel gjør, blir meningen vanskelig å fange når hun synger såpass utydelig som hun gjør. Albania har også denne gangen en relativt god musikkvideo, og her ser de ut til å ville vise mest mulig frem av landet, et land som forøvrig har blitt spådd kanskje kunne bli et nytt turist-hotspot om ikke så altfor lenge. Bidraget er på mange måter bra på den måten at det bruker noe av potensialet som ligger i Eurovision som konkurranse, men sangen mangler trykk, og er ikke såpass særpreget eller eksotisk at den får oppmerksomhet på grunn av det heller. Samtidig har jeg sett at en del har likt sangen på nett. Jeg tipper den kommer veldig lavt. Terningkast 2. http://www.youtube.com/watch?v=FQXMK1Rw7nw

Armenia skuffer. Stort. Landet har ikke vært med i Eurovision i mange år, men hadde i fjor et av de beste bidragene, da Eva Rivas sang "Apricot Stone". I år sender de Emmy med "Boom Boom". Sangen forsøker å være morsom, lett og smårar. Det kunne den kanskje vært, om vi ikke hadde hørt det tusen ganger før. Det kan godt hende at vi får høre at "your kisses like-a-like-a boom boom chaka chaka" både i semifinale og finale, ettersom det ikke er så mange andre sanger i samme kategori, men la oss håpe vi slipper. Terningkast 1. 


Aserbajdsjan har som de to andre Kaukasus-landene hatt gode bidrag de årene de har vært med, og var i fjor selve storfavoritten da Safura deltok med "Drip Drop". Hun klarte imidlertid ikke vinne, noe mange begrunnet med motvillighet mot å stemme på låten da den kom nettopp fra Aserbajdsjan, som jo er et hovedsakelig muslimsk land, aller lengst øst i Europa, bare såvidt på den europeiske siden av Uralfjellene. Nettopp at Uralfjellene danner Europas østligste grense ser folk ut til ofte å glemme, og at Kaukasus-landene derfor er europeiske. Dette viser også Aserbajdsjan i år. Som i fjor sender de en moderne, pen og gripende popsang. I år er det Ell og Nikki som deltar med "Running scared". Sangen har selvfølgelig fått en proff musikkvideo, og sangerne er selvfølgelig sjokkpene. Det er sånn sett nærmest noe kynisk over Aserbajdsjans bidrag, da de gjennomført er supergode, slik også Ukrainas bidrag var det over noen år (2004-2009). "Running scared" er en enkel poplåt, og ikke revolusjonær på noen måte, men den er en god poplåt, og er lett å få tak på. Den går garantert til finalen, og kommer nok høyt. Den vinner nok ikke, noe som på enkelte måter er synd, da det ville vært kjempekult å se Eurovision-finalen i Baku. Terningkast 5. http://www.youtube.com/watch?v=Pf5RE2C97mU


Belgia er et av få land jeg som regel totalt overser. Landet byr som regel nærmest garantert på en av "tissepausene" i løpet av Eurovision-kveldene. I år stiller det seg annerledes. Det betyr ikke at sangen er bra. "With love baby" med Witloof Bay er på enkelte måter en typisk belgisk eurovision-sang: småhumoristisk, rar, billig og pussig. Men uten å kunne dra noen begeistring. Noen kan kanskje trekke et lettelsens sukk: oi, det er noe annerledes her. Men annerledesheten byr ikke på mer enn nivået du kan finne i et obligatorisk pausenummer på et prateproblem på en statskanal. Det oser rett og slett litt for mye av at noen har sittet i en kjeller og lekt seg med lyder og ledd litt, og tenkt - jo, dette kan vi sende til Eurovision. Nummeret er ikke kjedelig, og derfor kan vi godt holde oss i sofaen mens Belgia fremfører sin låt i år, men selv om man skulle la seg lede ut i fristelse til å stemme på dette, må vi være såpass ærlige med oss selv å innrømme at vi egentlig ikke kommer til å høre på sangen noe mer. Terningkast 2. 


Bosnia-Hercegovina er et land som jeg har stort sett blanke forventninger til. Rett og slett fordi landet av og til slumper til å sende noe dårlig, av og til noe bra. I år har de sendt den smilende, sjarmerende og noe tilårskomne mannen Dino Merlin som synger låten "Love in rewind". Sangen han fremfører er slettes ikke så verst: sangen er behagelig å høre på, teksten er ikke like bortkommen som de ofte klisjepregede poplåtene som dominerer Eurovision. Han synger: "One to hundred, multiplied by you, it all looks great, it all looks good. Healthy children go to school, my daughter´s in love, my son loves too". Sangen vil kanskje forsvinne litt i mengden, men er da Belgias rake motsetning. Denne legger vi kanskje ikke merke til, men vi vil egentlig høre på den. Terningkast 4.


Bulgaria skulle jeg gjerne ha hoppet over. Poli Genovas "Na Inat" er rett og slett ikke bra. Sangen kan muligens sette seg mellom ørene etter en stund, til tross for en enkel produksjon, men det tar noen gjennomlyttinger før man kommer dit, og teknisk utmerker ikke nummeret seg heller. Stilmessig skiller det seg ikke spesielt ut og kommer til å gjøre det veldig dårlig i Eurovision. Med tanke på at Bulgaria vanligvis har sendt noe interessant til Eurovision kan man undre seg. Kanskje det var noe i den bulgarske teksten som utmerket seg, og at en eventuell oversettelse til engelsk også vil gjøre dette klart for det ikke-bulgarsk-talende europeiske publikum? Terningkast 2. 


Danmark har skilt seg litt ut fra de andre nordiske landene de siste årene med konsekvent ikke å sende gode bidrag. Årets sang "A new tomorrow" synges av "A Friend in London". Dette er også en lett poplåt, lett å synge med til. "Come on girls, come on boys, it´s your future, it´s your choice, and your weapon is your voice". Vanskelig å si hvordan denne vil gjøre det. Sangen er heller ingen revolusjon, men den er grei å høre på. Spørsmålet er om den lykkes i å få oppmerksomheten blant over 40 bidrag? Ellers er sangen litt kjedelig og stillestående, likevel. Best ved tredje eller fjerde gjennomlytting og deretter ferdighørt. Terningkast 3.


Estland har et av årets beste bidrag, og er definitivt best fra de baltiske landene. Getter Jaani synger "Rockefeller street", som er en superglad låt uten å gli over i å bli totalt jordbærisrosa med fyrverkerieksplosjon. Samtidig er det søt bildebruk med ballerinaer og computer game heroes i teksten. Syngedamen er selvfølgelig pen, men det er knapt noen nyhet da dette gjelder for stort sett alle Eurovision-artister. Sangens største problem er kanskje at den er litt for typisk grand prix, men ellers sterk. Terningkast 5. 


Finland har årets aller beste sang. Paradise Oskar synger en nedstrippet gitarballade med den intetsigende tittelen "Da Da Dam". Imidlertid er det nettopp "Da Da Dam" sangeren ikke vil være, for han skal ut "in the world to save the planet". Teksten er utrolig god, i det den forteller en liten historie som er lett å kjenne seg igjen i. Unge Peter som har sterke visjoner som ingen tar seriøst, men der løsningen på verdensproblemene er diffuse. At sangen fremføres med sterk innlevelse og et sjarmerende smil hjelper også. Jeg tror ikke Finland vinner, men det er synd, fordi om det er en sang i år som faktisk virkelig står seg, også utenfor Eurovision, så er det denne. Dette blir nok min eneste terningkast 6 i år. http://www.youtube.com/watch?v=Wx5KvnpCjpY

Georgia sender merkelige "One more day" av Eldrine. Dette kan gå rettveien. Sangen er kanskje ikke den mest behagelige å høre på, men den er alternativ, og den blir nok lagt merke til. Jeg klarer ikke en gang plassere sjangeren. Den vil imidlertid nesten garantert gå til finalen, og den vil gjøre det bra. Mye vil her avhenge av sceneshowet. Hovedproblemet med denne låten er at den ikke vil nå et bredt publikum. En rappesekvens hjelper nok til å gjøre sangen mer aktuell, men samtidig er den litt for hard til å kunne appellere til alle. Personlig liker jeg ikke helt sangen, men den er grei teknisk sett. Terningkast 4. 


Jeg satser på å fortsette gjennomgangen snart.

http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10084977
http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=10099356
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10099404
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10082870
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10082826
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10082864
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10093024
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10093127

Baskisk film om gammel lesbisk kjærlighet

Så kommer en anmeldelse om en baskisk film om gammel lesbisk kjærlighet. Filmen "80 dager" hadde premiere i går, 4. mars, og jeg så den i dag.

At det i seg selv kommer en film fra Baskerland i Spania til norsk kinolerret er vel en spennende nyhet. At denne også handler om lesbisk kjærlighet er kanskje enda mer overraskende. At de forelskede kvinnene er 70 år gamle gjør ikke sensasjonen mindre.

Først og fremst: "80 dager" er en kjempegod film. Den er vanvittig spennende, men mest fordi hovedrolleinnehaveren, Itziar Aizpuru, er en drevende god skuespiller som klarer å kommunisere alt mulig med ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dessuten er dette en av de filmene som virkelig har fantastisk filmmusikk som evner å bygge opp under handlingen, og drive spenningen opp, uten at det blir påtagelig. Norske aviser gir også stort sett filmen gode anmeldelser, med firer som normalen, mens Nettavisen gir filmen en femmer og FilmMagasinet en sur toer.

Axun bor på landet med sin mann. Han jobber i kålåkeren eller verkstedet, og Axun steller på kjøkkenet. Deres datter er i Amerika for tiden, et kontinent som for Axun er svært fjernt. Datteren viser ingen interesse for å komme hjem til Baskerland, selv ikke da hennes eks blir utsatt for en ulykke og havner i koma. Ingen besøker ham, så Axun drar for å gjøre det. Her møter hun på Maite, som er en eksentrisk gammel dame, som til tross for sine 70 år fortsatt er i jobb, men skal like til å tre ut i pensjonisttilværelsen. Axun setter seg stille ned ved siden av datterens eks, til tross for at denne har en bursdagshatt på hodet og Maite har stelt i stand rene bursdagskalaset, til tross for at de to sengeliggende på sykeværelset begge ligger i koma. Etterhvert blir det klart at disse var barndomsvenninner, og vi finner også ut at dette vennskapet grenset til mer enn vennskap - et forhold hvis karakter gradvis åpenbarer seg og blir klarere. Maite er forøvrig også åpen om sin lesbiske legning.

Axun havner i en vanskelig posisjon idet hun blir konfrontert med barndomsminnene og et interessant gjenopprettet vennskap til Maite. Hun må treffe en rekke valg, selv om daglige sykehusbesøk lett lar seg ordne i begynnelsen. Bygdefolket hever likevel et bryn eller to over Axuns plutselige interesse for datterens eks og hans ulykke. Livet til Axun begynner etterhvert å bli mer interessant, og hun stiller spørsmålstegn ved sider av sitt liv.

Filmen kan imidlertid tolkes på et dypere nivå enn "synd-på-gamle-lesbiske"-nivået, og filmen tar opp temaet forsakelse. Hvor mye forsaker man for hverdagens fred? Hvor mye lar man være å si, både til andre, men ikke minst seg selv? Hvor mye lar man ikke være igjen? Filmens begynnelse er også iscenesettingen av det vi håper skal bli utveien for våre unnlatelsessynder - at vi skal få en ny begynnelse, at vi skal kunne få muligheten til å fortsette der vi slapp.

Maite innprenter i Axun budskapet om at eldre egentlig ikke er så mye klokere enn yngre, men fortsetter å gjøre feil. Setningen gjentas også senere i filmen. Spørsmålet seeren da kan stille seg er: hvordan vil Axun handle i filmen, og hva vil hun velge?

Filmens slutt streifer innpå et moralsk spørsmål av dimensjoner.

Vi ser også en anelse av den spanske kvinnens venting på sin frigjøring generelt sett.

Det baskiske språket og landskapet gir også denne filmen en litt spesiell karakter, og selv om temaet for filmen føyer seg lett inn i rekken av kontroversielle, psykologiske og til en viss grad dype filmer fra Spania, skiller den seg ut ved å trekke på landlige omgivelser og en annen mennesketype enn vi ser i Almodovar og Amenabars filmer.

Temaet er i seg selv spennende, men drives videre nettopp av skuespillerprestasjonene og god filmmusikk. Filmen er i seg selv et lite og snodig fenomen, og for å toppe det hele er det faktisk to unge, mannlige regissører som står for filmen. Ihvertfall kan den godt ses! Trailer finner du på denne linken til Nettavisens anmeldelse: http://www.side2.no/film/anmeldelser/article3102902.ece

http://www.vg.no/film/film.php?id=11738

Oppskrift på litauiske potetpannekaker

Mat er kultur. Å lage mat kan være gøy om det ikke er ferdigproduserte poseprodukter som alltid smaker det samme og alltid has i mikroen på samme vis. Vi har vært så heldige at vi i Norge de siste årene har fått et fantastisk mangfold i restauranter og mat i butikkene. Imidlertid ligger ikke Norge så langt fremme på dette som dere gjerne skulle tro. Utvalget er lavere enn f.eks. i Litauen og sikkert mange andre europeiske land. Den matkulturen som er spesielt dårlig representert i Norge er den øst-europeiske og baltiske, til tross for at vi har mange mennesker fra disse landene i Norge. Det er mye god mat herfra og det er store muligheter for dem som vil utnytte det uoppdagede baltiske eller ukrainske kjøkken. Spesielt er det mye sunn og mettende mat å finne her. I Litauen er man eksperter på potet og sopp, for eksempel. Norge ligger nederst på potetspiselisten i Europa for tiden. Selv italienere spiser mer potet enn nordmenn! Alt i alt er det ikke så synd, fordi potet ikke er så sunt som tidligere trodd, og en ihjelkokt potet er heller ikke god. Imidlertid kan man gjøre mye godt med potet! I Litauen har man potetkaker, potetpannekaker og cepelinai, som minner om kumler eller raspeballer, bare at de er bedre.

Vil du prøve noe nytt og godt, kan du prøve denne oppskriften på litauiske potetpannekaker. Jeg minner også om tidligere oppskrifter på bokhvetepannekaker og borsjtsj (rødbetesuppe).

Du trenger 1 kilo potet, 2 vanlige løk, 2 egg, 2 spiseskjeer mel, og salt og pepper, og olje for steking.

Potetene skrelles. Deretter skal de raspes. Du kan eventuelt kutte dem i biter og ha dem i en blender. Eller du kan bruke sånn avansert kjøkkenmaskin. Uansett - dette skal bli nærmest suppeaktiv.

Løkene skrelles. Løken skal også raspes eller moses. Om du bruker blender må du også her skjære i små biter først, hvis ikke blir det bare rot.

Potetmassen og løkmassen blandes. 


Pisk egg. Bland i røren.

Ha i to spiseskjeer mel og smak til med salt og pepper. 


VIPS!

Nå kan du selvfølgelig steke potetpannekakene. Til dette bruker du helst olje. Denne røren tar til seg mye av stekefettet og du må antagelig fylle på med olje senere også. Tenk da over at enkelte typer olje er sunnere enn andre. Unngå solsikkeolje, ihvertfall.

Størrelsen på pannekakene skal være som små lapper, snarere enn store pannekaker. Årsaken er at disse henger dårligere sammen enn vanlige pannekaker og faller lett fra hverandre om det blir veldig stor størrelse på dem. Pannekakene kan serveres med hva du vil, men jeg foretrekker sopp, bacon eller ordentlig kaviar, hvilket ikke betyr Mills-tube.

Kos dere med maten!

Mobbing av menn

En pen jente i tyveårene med store bryster sitter foran en sterk og viril mann med lyseblå olabukser. Han beveger hendene mot skrittet og hun ser opp med beundrende blikk, hodet lett bakoverbøyd og det lange håret skinner som i alle Rema-shampooers drømmereklame. 


I feministens øyne er denne kvinnen degradert. Hun er blitt et objekt. Fremstillingen er mannssjåvinistisk og gir et slavebilde av kvinnen. Mange feminister tror menn tar skade av dette, og at det påvirker deres kvinnesyn i negativ retning. Undersøkelser viser imidlertid at frykten er ubegrunnet.

Et annet scenario kan vi lese om i dagens Aften-utgave av Aftenposten. Hvilket?


Vi kan lese om Oslos seks strippeklubber. Vi kan lese om Ottar og sosialistenes planer om å legge dem ned. Vi kan lese at Dalin Nano "er ekshibisjonist. Jeg vil vise kroppen min og være glamorøs". Feministene vet noe hun ikke vet selv, nemlig at hun har degradert seg, blitt et objekt for grådige mannsøyne. Dalin Nano forteller videre: "Jeg elsker å vise frem kroppen min. Hvis man ikke gjør det, slutter man kjapt." Feministene har imidlertid tenkt for henne, og funnet ut at hun er mannsundertrykt. Det er synd på henne, eller egentlig er hun bare irriterende, for det ville vært mye bedre om hun bare kunne innrømme rett ut at hun har det helt forferdelig, i stedet for å spille på mennenes lag. Imidlertid er det ikke det denne stripperen sier. Hun sier at hun liker å strippe. Hvis Ottar, Rødt og SV får bestemme får hun ikke jobbe mer i Norge, eller ihvertfall ikke i Oslo.

Men - hvordan kan dette være kvinneundertrykkende, når det også er kvinneundertrykkende å se at kvinnen ser opp på mannen? Når mannen sitter og ser opp på en scene med en halvnaken kvinne (gjerne pen til og med - og feminin - gudforby) undertrykker han. Han beundrer hennes kropp, nyter synet av kvinnen, og hun vet det. Noen liker det. Dette overser man, og går løs på mannen.

Problemet her er at man går løs på mannen både når han er gjenstand for kvinnens beundring (kvinnen setter seg da i et avhengighetsforhold til mannen) og når han beundrer kvinnen!

Her ligger også noe av problemet.

Jeg har lest ofte at vestlige kvinner finner en naken mannekropp (spesielt om penis ikke er erigert) latterlig. Vi vet også at menn ser noe mer på pornografi enn kvinner (selv om det er feil at kvinner ikke også gjør det). Imidlertid liker alle menn, uansett etnisitet eller hva det nå måtte være, instinktivt å se en naken menneskekropp (for homofile gjelder det en annen mannekropp, men det er likevel de samme prosessene som pågår).

Vestlige kvinner er imidlertid ikke like glade i mannekroppen som menn er i kvinnekroppen! Har kvinnene noen gang tenkt over at også menn liker å bli beundret? Har dere tenkt over at vi faktisk liker å se et beundrende blikk, at vi trenger beundring, vi også? At det faktisk ikke føles så greit å bli oppfattet som det klumsete, klønete og voldelige kjønn?

Feministenes og sosialistenes syn på pornografi, kvinnelig stripping og prostitusjon er dessuten eurosentrisk! Til og med vesteuroesentrisk! Fordi kvinner i større grad enn menn blir avbildet nakne, og dermed er undertrykte (sic!) og fremstilt som objekter i Vesten betyr det at dette er en tendens vi må kjempe imot! Kanskje kan kvinnene komme seg litt ned på kne og beundre mannen også, slik mannen beundrer kvinnen? Kanskje vi kunne få litt mer balanse! Dessuten finnes det håndfaste bevis på kulturforskjellene i synet på mannen! Se en øst-europeisk eller asiatisk musikkvideo! Der fremstilles mannen også som en som kan bli attrådd! Gudforby! Tenk dere! Her følger to eksempler, det ene er en russisk musikkvideo, det andre en ukrainsk:

http://www.youtube.com/watch?v=qZi24ZvkZRA
http://www.youtube.com/watch?v=L_ewoeUVD-k

Verst av alt er at feministene og sosialistene i sitt angrep på mannen gjør dette på en ytterst gjennomskuelig måte. Likevel er det ingen som reagerer tilstrekkelig og tør protestere mot det som rett ut er et forkastelig mannssyn: Prostitusjon, pornografi og stripping er kvinneundertrykkende. Javel! Så viser det seg at det kanskje til og med er flere mannlige prostituerte enn kvinnelige i Norge! Og KNAPT NOEN bryr seg om dem! De klarer seg! De er jo menn!


VEL, DERE! Om kvinner har det så mye verre enn menn, hvorfor ER DET DA TRE GANGER SÅ MANGE MENN SOM TAR LIVET SITT ENN KVINNER?


Videre - tilbake til prostitusjon. De mannlige prostituerte har også mannlige kunder. Så - hvordan kan da prostitusjon være kvinneundertrykkende? Dette er rett og slett et bevis på at den mannlige seksualiteten generelt sett tenderer til å sette mer pris på korte seksuelle møter, gjerne uten forpliktelse, enn den kvinnelige. Slik er den visst. Og homofile menn ser kanskje til og med mer på pornografi enn heterofile. Og hvor ble kvinnen av i dette tilfellet? Nei vel nei.

Feministene har gått til angrep på selve den mannlige seksualiteten, den han er utstyrt med fra naturens side, født med, som han ikke får gjort noe med. Og dette er intet mindre enn mobbing, slik det er mobbing å hetse noen for å være blonde, mørkhudede, homofile eller hva det nå måtte være som en ikke er skyld i og ikke får gjort noe med.

Det er på tide å gjøre opprør mot en bevegelse ute av kontroll og et stadig voksende mannshat i Norge. Nå syns jeg egentlig at kvinner og menn kan beundre hverandre litt og se på hverandre. Det er virkelig ikke skadelig eller undertrykkende for noen.

Sex er natur. Angrepet på den mannlige seksualiteten derimot - det er en perversjon.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10082624
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10090600
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10082621
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10090584
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10098872