Det har nå blitt foreslått å bruke meditasjon i norske skoler og fengsler. Filmregissør David Lynch vil overbevise Kristin Halvorsen og Knut Storberget om å prøve det ut i de respektive institusjonene. Meditasjon er imidlertid en samlebetegnelse på forskjellige teknikker, og ulike meditasjonsteknikker tjener sine formål. På generelt grunnlag er det en selvfølgelighet at meditasjon bør inn i skolen og brukes for å omvende kriminelle.
"Tanken går forut for alle ting", åpner Dhammapada med. En kriminell handling utføres ikke i et vakuum uten et psykologisk forspill og i en kontekst. Dersom en blir bedre i stand til å være obs på egne tanker, vil en potensiell forbryter lettere kunne ta seg selv i nakken før han bestemmer seg for å utøve handlingen. David Lynch fronter såkalt transcendental meditasjon, som jeg ikke har kjennskap til. Imidlertid skal opplegget ha vist til gode resultater i USA. Den kjente buddhistmunken Ajahn Brahm, som for tiden er abbed i Australia har også gjort suksess med å lære fanger i australske fengsler meditasjon. "A few months after I became abbot and stopped visiting jails, I received a personal phone call from one of the prison officers. He asked me to come back. He gave me a compliment I will always treasure. He told me that my jailbird buddies, my students, once they had finished their sentences, never returned to jail", skriver Ajahn Brahm i "Opening the door of your heart".
Konsentrasjon kan øves opp. Meditasjon kan også brukes for å øve opp konsentrasjonsevnen. Gjennom fokus på et bestemt punkt, eller fenomen, øver en konsentrasjonsevnen, noe som absolutt er til nytte i skolesammenheng. Jeg sitter med studier og bøker fra morgen til kveld dag ut og dag inn. Der kommer konsentrasjonsevnen til nytte. Det gjør det også for viltre elever i grunnskolen. I Thailand bruker man blant annet meditasjon i skolen. Jeg tror konsentrasjonsevnen er sterkere truet i dag enn før med raskt klipte filmer, utallige nettsider, blinkende reklame og høyt tempo i hverdagen. Meditasjon kan virke som en motvekt mot dette.
"Et sinn som ikke er målrettet,
gjør deg større skade
enn fiender gjør mot hverandre -
enn uvenner gjør mot hverandre.
Verken mor eller far
eller hele vår slekt
kan tjene oss slik
som et velordnet sinn"
Dhammapada 42-43
Meditasjon bør absolutt prøves både i skoleverket, i fengslene, men også i alles hverdag. Det er et nyttig redskap for å finne ro, øve konsentrasjon, empati eller selvinnsikt, alt etter metode. Buddhadhamma-foreningen gir gratis opplæring i meditasjon: http://www.buddhadhamma.no/
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/david-lynch-vil-ha-meditasjon-i-norske-fengsler-3318884.html
http://www.vl.no/samfunn/article99063.zrm
http://www.riks24.no/index.php/bruker/Innenriks/En-daarlig-dag-for-skolepolitikken-35185
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10041806
19. oktober 2010: VG.no skriver om David Lynch` møte med kunnskapsminister Kristin Halvorsen der han oppfordret til å innføre meditasjon i skolen. I en avstemming hos VG sier (kl. 20:55) hele 66,66% at innføring av meditasjon i skolen høres fornuftig ut. Noe å tenke på for ministrene.
mandag 18. oktober 2010
torsdag 14. oktober 2010
Identitetstyranniet
”Navn og ætt er betegnelser som menneskene har laget.
De har blitt til gjennom sedvane og på forskjellige måter.”
Et klistremerke vies gjerne mer oppmerksomhet enn papiret det er festet på, naturlig nok. Papiret er gjerne tomt, blankt, hvitt, kjedelig. Få vil kalle papiret et klistremerke. De vil beskrive det som et papir med et klistremerke på, men gjerne snakke kun om klistremerket – fordi papiret ikke er interessant.
Likeledes vies et livssyn mer oppmerksomhet enn personen som tilslutter seg det. Personen glemmes og blir synonymt med livssynet. Dette er veldig synlig i politikken, spesielt når vi snakker om noen som står for motsatt politisk syn. Om du mener liberalisering av økonomi, personlig ansvar og lite statlig innblanding er et gode, og du er veldig opptatt av dette, kan en med motsatt syn bli en kommunist. Han er ikke lenger en person – han er en kommunist. Redusert til det. Denne reduksjonen av mennesker er potensielt skadelig, og er delårsak til at man så lett går til krig. Talibankrigerne er ikke lenger personer – personene bak er glemt, de er gjort til Talibankrigere. De er ikke mennesker lenger i den svorne motstanders øyne. Dette er det selvfølgelig ingen som åpent tilkjennegjør seg, men det er den ene merkelappen som skiller – den ene merkelappen som legitimerer fiendskapen.
Menneskene er ikke forskjellige fra fødselen av, når det kommer til ideologi og oppfatning. Ideene tilegnes gjennom samfunnet, gjennom oppdragelse. De kan læres og avlæres. En usunn oppfatning må felles på sin egen dumhet. Det holder ikke å avfeie de andre, for ingen politisk ideologi, religiøst syn eller lignende ligger i et menneskes natur, det ligger i kulturen, i tradisjonen og i bevisstheten. Alt dette er gjenstand for forandring, og dersom en ønsker at en forandring bør finne sted er det mest rasjonelle å søke mest mulig effektive midler for det. Ofte oppnår man bedre læringseffekt ved å vise sine egne ideers fortrinn ved å vise deres positive følger i praksis. Det gjør en ikke ved fiendtlighet eller krig. En reduserer seg selv til den andre.
Av og til depersonifiserer en seg selv. En setter likhetstegn mellom personen, mellom livet en har, og en idè. Dette kalles identitet. I presentasjoner av seg selv (og det blir verre jo kortere en presenterer seg) setter man merkelapper på seg selv. Det kan være greit så lenge en husker at dette er redskaper for forenkling av virkeligheten. Når man hever det opp til å bli virkelighet, setter man seg selv i fengsel. Kollektivt skjer dette gjennom tradisjonen og samfunnsnormene. En setter stopper for nye tendenser kun med å argumentere med at en allerede har sin identitet, at samfunnet har sin tradisjon. Dette setter grenser for egen handlefrihet. Det stenger nytt ute, og det stenger en selv inne, med at man setter uhensiktsmessige grenser for egen utfoldelse og samfunnet nyskapning. Ikke minst setter det grenser for kreativiteten, for nyskapningen, for geniet. I et samfunn der det innbilt evig bestående er forestilt fortsatt å skulle bestå for alltid, vil det ikke være noen plass for geniet, eller for nyskapning. Denne tankegangen brøt Kopernikus med, som Galileo Galilei, som Lev Tolstoj, som Ayn Rand, og som Buddha, som bestemte seg for ikke å bli prins til tross for at det var ventet av ham.
Konklusjonen her blir at en må være ytterst forsiktig med å redusere seg selv og andre til ideer, til identiter. En må ikke skape et identitetstyranni, der alle settes i båser der båsene er viktigere enn personen i båsen. En bør være mindre opptatt av tradisjon, og ihvertfall ikke la den stille seg i veien for nye ideer, om de er gode. Ikke minst bør en tenke mer på hva man gjør, og mindre på hva man er.
”Opp gjennom tiden har uvitende laget seg en forestilling
Om at man er brahman i kraft av sin fødsel.
Men man er verken brahman eller noe annet enn brahman
i kraft av sin fødsel.”
- Sitater fra Vasetthasutta, Majjhima Nikaya 98, som ”Menneskene er ikke forskjellige fra fødselen av” i ”Buddhas budskap”.
Brahman = prest/filosof i det gamle, indiske samfunnet
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10033826
De har blitt til gjennom sedvane og på forskjellige måter.”
Et klistremerke vies gjerne mer oppmerksomhet enn papiret det er festet på, naturlig nok. Papiret er gjerne tomt, blankt, hvitt, kjedelig. Få vil kalle papiret et klistremerke. De vil beskrive det som et papir med et klistremerke på, men gjerne snakke kun om klistremerket – fordi papiret ikke er interessant.
Likeledes vies et livssyn mer oppmerksomhet enn personen som tilslutter seg det. Personen glemmes og blir synonymt med livssynet. Dette er veldig synlig i politikken, spesielt når vi snakker om noen som står for motsatt politisk syn. Om du mener liberalisering av økonomi, personlig ansvar og lite statlig innblanding er et gode, og du er veldig opptatt av dette, kan en med motsatt syn bli en kommunist. Han er ikke lenger en person – han er en kommunist. Redusert til det. Denne reduksjonen av mennesker er potensielt skadelig, og er delårsak til at man så lett går til krig. Talibankrigerne er ikke lenger personer – personene bak er glemt, de er gjort til Talibankrigere. De er ikke mennesker lenger i den svorne motstanders øyne. Dette er det selvfølgelig ingen som åpent tilkjennegjør seg, men det er den ene merkelappen som skiller – den ene merkelappen som legitimerer fiendskapen.
Menneskene er ikke forskjellige fra fødselen av, når det kommer til ideologi og oppfatning. Ideene tilegnes gjennom samfunnet, gjennom oppdragelse. De kan læres og avlæres. En usunn oppfatning må felles på sin egen dumhet. Det holder ikke å avfeie de andre, for ingen politisk ideologi, religiøst syn eller lignende ligger i et menneskes natur, det ligger i kulturen, i tradisjonen og i bevisstheten. Alt dette er gjenstand for forandring, og dersom en ønsker at en forandring bør finne sted er det mest rasjonelle å søke mest mulig effektive midler for det. Ofte oppnår man bedre læringseffekt ved å vise sine egne ideers fortrinn ved å vise deres positive følger i praksis. Det gjør en ikke ved fiendtlighet eller krig. En reduserer seg selv til den andre.
Av og til depersonifiserer en seg selv. En setter likhetstegn mellom personen, mellom livet en har, og en idè. Dette kalles identitet. I presentasjoner av seg selv (og det blir verre jo kortere en presenterer seg) setter man merkelapper på seg selv. Det kan være greit så lenge en husker at dette er redskaper for forenkling av virkeligheten. Når man hever det opp til å bli virkelighet, setter man seg selv i fengsel. Kollektivt skjer dette gjennom tradisjonen og samfunnsnormene. En setter stopper for nye tendenser kun med å argumentere med at en allerede har sin identitet, at samfunnet har sin tradisjon. Dette setter grenser for egen handlefrihet. Det stenger nytt ute, og det stenger en selv inne, med at man setter uhensiktsmessige grenser for egen utfoldelse og samfunnet nyskapning. Ikke minst setter det grenser for kreativiteten, for nyskapningen, for geniet. I et samfunn der det innbilt evig bestående er forestilt fortsatt å skulle bestå for alltid, vil det ikke være noen plass for geniet, eller for nyskapning. Denne tankegangen brøt Kopernikus med, som Galileo Galilei, som Lev Tolstoj, som Ayn Rand, og som Buddha, som bestemte seg for ikke å bli prins til tross for at det var ventet av ham.
Konklusjonen her blir at en må være ytterst forsiktig med å redusere seg selv og andre til ideer, til identiter. En må ikke skape et identitetstyranni, der alle settes i båser der båsene er viktigere enn personen i båsen. En bør være mindre opptatt av tradisjon, og ihvertfall ikke la den stille seg i veien for nye ideer, om de er gode. Ikke minst bør en tenke mer på hva man gjør, og mindre på hva man er.
”Opp gjennom tiden har uvitende laget seg en forestilling
Om at man er brahman i kraft av sin fødsel.
Men man er verken brahman eller noe annet enn brahman
i kraft av sin fødsel.”
- Sitater fra Vasetthasutta, Majjhima Nikaya 98, som ”Menneskene er ikke forskjellige fra fødselen av” i ”Buddhas budskap”.
Brahman = prest/filosof i det gamle, indiske samfunnet
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10033826
søndag 10. oktober 2010
Urbane Grønland
Sitte på Punjab Tandoori med indisk te og se utover torget på Grønland hvor man finner alle slags mennesker, mange i livlig samtale. Folk går forbi. Noen i lysende grønt, andre i mørkt. Noen i nærmest heldekkende chador, andre med hijaber med vakre mønstre og farger. Noen med langt hår slengende nedenfor buksekanten. Kanskje sitter noen og spiser sushi fra Deli de Luca ved en av benkene på plassen.
Familier går forbi med gjennomsiktige handleposer som inneholder nok grønnsaker til å oppfylle fem-om-dagen for flere uker fremover i tid. Noen smiler, mens andre er kanskje trette av å bære på handleposer.
Grønland har fått mye hets, men det er den delen av Oslo som jeg føler gir Oslo særpreg. Butikkene som finnes i Oslo kan man finne i resten av landet. Butikkene finner man i resten av Europa. Det som er fint med Grønland er at det er et sted hvor man kan gjøre de daglige innkjøp, pluss kjøpe noe ekstra for å kose seg med, som en god nøttekake på Batat Import, eller en indisk film fra Bollywood Planet, og ikke minst at man kan være individualist og gå i hvilken farge man vil. Dessuten byr Grønland på et av Oslos få riktig vakre byggverk, nemlig tidligere nevnte moské. Så selv om Grønland utvilsomt har sine problemer, byr bydelen også på gode varer, og er med på å gjøre Oslo til Oslo. En venn fra utlandet sa da han var i Norge, at Oslo var en fin by. Å? Jo, det er allslags mennesker her. Det er dèt som gjør Oslo spesielt. Ikke Karl Johan, ikke en tilfeldig Dressmann-butikk eller kaotiske og alt i alt relativt lille Oslo City.
Familier går forbi med gjennomsiktige handleposer som inneholder nok grønnsaker til å oppfylle fem-om-dagen for flere uker fremover i tid. Noen smiler, mens andre er kanskje trette av å bære på handleposer. Stå i kø på "frukt og grønt"-butikker. Kjøpe med seg halva, nøttegodteri som er populært i Øst-Europa, Sentral-Asia og Midt-Østen. Gulfargede nanbrød med koriander og hvitløk. Lekre esker i grønt med dadler fra Emiratene.
Forbi den store kirken på Grønland, slenge seg ned i gresset i parken. Fortsette oppover, kanskje bærende på en take-away-kaffe. Sette seg på en av benkene foran den vakre himmelblå moskeen i Akebergveien, med tårn som nærmest går i ett med himmelen på en klar solskinnsdag.
Myndighetsfiksering
Finnes myndighetene på hvert hjørne? Er et land en politikk? Er et folk kun produktet av sine lederes politikk, eller er det noe mer?
"Jeg liker ikke Kina". "Jeg liker ikke Russland". "Boikott Israel". "Boikott Iran". Når folk sier dette sikter de til politikken landenes ledelse står for. Oftest når vestlige mennesker misliker et land er det diktaturer det er snakk om. I slike tilfeller er det enda mindre grunn til å sette likhetstegn mellom ledelsen og folket, da folket ikke er like ansvarlig for sin ledelse som i et demokrati.
For tretti år siden var Sovjetunionen fienden. I Sovjetunionen da, som i arvtagerlandene i dag, fantes det vakker natur; store innsjøer, fjell, dype skoger, ørken og taiga. Folk levde sine liv i sin private sfære liksom mennesker gjerne gjør. Folk lagde mat, spiste den, samtalte seg imellom og gikk på jobb. Ville disse menneskene fortjent en boikott? Samtidig glemte man gjerne at det i Sovjetunionen fantes folk som ikke hadde støttet den russiske revolusjon, at for eksempel Baltikum var okkupert og påtvunget et totalitært styre fra Moskva. Partisaner kjempet med våpen i hånd for selvstendighet før Stalins død i 1953. Etter dette fikk man en fredelig bevegelse for selvstendighet og demokrati på slutten av 1980-tallet. Da folk sa "Jeg liker ikke Sovjetunionen" med politikken i hodet, gjorde de disse menneskene urettferdighet.
Hva med Iran i dag? Shirin Ebadi setter i sin bok "Iran våkner" i stor grad likhetstegn mellom Iran og det iranske folk, innbyggerne av Iran. Når folk i dagligtale snakker, setter de likhetstegn mellom Iran og president Ahmadinejad, selv om det bor rundt 67 millioner mennesker i Iran. Disse menneskene glemmes til fordel for presidenten og administrasjonen. Man gjør da samme urett som lederne man egentlig sikter til når man sier "Jeg liker ikke Iran".
Et nytt politisk styre forandrer sjelden naturen over natten. Det forandrer til og med sjelden byers ansikt over natten. Det forandrer sjelden folks ideer innerst inne over natten. Derfor er det gjerne mye å se som turist i udemokratiske land. En reiser ikke for å se myndighetene i demokratiske land heller.
Det er grenser for politikk, kanskje med Nord-Korea som unntak. Selv i Sovjetunionen med sitt gigantiske propaganda-apparat hadde propagandaen begrenset effekt, fordi familiene husket hvordan tiden før virkelig hadde vært, og så hvor forskjellig f.eks. offisiell historieskriving var fra deres eget minne. Derfor klarte aldri myndighetene å skape "det sovjetiske mennesket" - homo sovieticus.
Kinesiske myndigheter kommer nå til å få masse kritikk fremover, og det vil endelig bli satt fokus på menneskerettighetsbruddene som har blitt begått, noe som ser ut til å ha blitt delvis glemt i ekstatisk jubel over økonomisk vekst, og spenningen som følger med oppveksten av en ny supermakt. Likevel er det da viktig å huske at Kina er noe mer enn myndighetene. Tibet er okkupert, og på verdenskartet innenfor kinesiske grenser. Religionen har blitt undertrykt. Det er viktig å huske på disse, og å nyansere om en er fristet til å si "Jeg liker ikke Kina". Nei - man liker ikke regimet, men det finnes mennesker i Kina også, det er vakker natur, vakker arkitektur og underverket den kinesiske mur. Men jeg er veldig glad Liu Xiaobo får Nobels fredspris.
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/fredsprisvinneren-fikk-endelig-moete-kona-3311571.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10025349
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10025360
http://www.vl.no/verden/article97888.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/kona-til-fredsprisvinneren-jeg-sitter-i-husarrest-3311751.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10025411
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10033739
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/kina/artikkel.php?artid=10033743
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033857
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10041578
"Jeg liker ikke Kina". "Jeg liker ikke Russland". "Boikott Israel". "Boikott Iran". Når folk sier dette sikter de til politikken landenes ledelse står for. Oftest når vestlige mennesker misliker et land er det diktaturer det er snakk om. I slike tilfeller er det enda mindre grunn til å sette likhetstegn mellom ledelsen og folket, da folket ikke er like ansvarlig for sin ledelse som i et demokrati.
For tretti år siden var Sovjetunionen fienden. I Sovjetunionen da, som i arvtagerlandene i dag, fantes det vakker natur; store innsjøer, fjell, dype skoger, ørken og taiga. Folk levde sine liv i sin private sfære liksom mennesker gjerne gjør. Folk lagde mat, spiste den, samtalte seg imellom og gikk på jobb. Ville disse menneskene fortjent en boikott? Samtidig glemte man gjerne at det i Sovjetunionen fantes folk som ikke hadde støttet den russiske revolusjon, at for eksempel Baltikum var okkupert og påtvunget et totalitært styre fra Moskva. Partisaner kjempet med våpen i hånd for selvstendighet før Stalins død i 1953. Etter dette fikk man en fredelig bevegelse for selvstendighet og demokrati på slutten av 1980-tallet. Da folk sa "Jeg liker ikke Sovjetunionen" med politikken i hodet, gjorde de disse menneskene urettferdighet.
Hva med Iran i dag? Shirin Ebadi setter i sin bok "Iran våkner" i stor grad likhetstegn mellom Iran og det iranske folk, innbyggerne av Iran. Når folk i dagligtale snakker, setter de likhetstegn mellom Iran og president Ahmadinejad, selv om det bor rundt 67 millioner mennesker i Iran. Disse menneskene glemmes til fordel for presidenten og administrasjonen. Man gjør da samme urett som lederne man egentlig sikter til når man sier "Jeg liker ikke Iran".
Et nytt politisk styre forandrer sjelden naturen over natten. Det forandrer til og med sjelden byers ansikt over natten. Det forandrer sjelden folks ideer innerst inne over natten. Derfor er det gjerne mye å se som turist i udemokratiske land. En reiser ikke for å se myndighetene i demokratiske land heller.
Det er grenser for politikk, kanskje med Nord-Korea som unntak. Selv i Sovjetunionen med sitt gigantiske propaganda-apparat hadde propagandaen begrenset effekt, fordi familiene husket hvordan tiden før virkelig hadde vært, og så hvor forskjellig f.eks. offisiell historieskriving var fra deres eget minne. Derfor klarte aldri myndighetene å skape "det sovjetiske mennesket" - homo sovieticus.
Kinesiske myndigheter kommer nå til å få masse kritikk fremover, og det vil endelig bli satt fokus på menneskerettighetsbruddene som har blitt begått, noe som ser ut til å ha blitt delvis glemt i ekstatisk jubel over økonomisk vekst, og spenningen som følger med oppveksten av en ny supermakt. Likevel er det da viktig å huske at Kina er noe mer enn myndighetene. Tibet er okkupert, og på verdenskartet innenfor kinesiske grenser. Religionen har blitt undertrykt. Det er viktig å huske på disse, og å nyansere om en er fristet til å si "Jeg liker ikke Kina". Nei - man liker ikke regimet, men det finnes mennesker i Kina også, det er vakker natur, vakker arkitektur og underverket den kinesiske mur. Men jeg er veldig glad Liu Xiaobo får Nobels fredspris.
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/fredsprisvinneren-fikk-endelig-moete-kona-3311571.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10025349
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10025360
http://www.vl.no/verden/article97888.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/kona-til-fredsprisvinneren-jeg-sitter-i-husarrest-3311751.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10025411
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10033739
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/kina/artikkel.php?artid=10033743
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033857
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10041578
søndag 3. oktober 2010
Veien til folkepartiet
KrF gjør det dårlig på meningsmålingene. Det er tydelig delte meninger om hvor partiet bør gå videre. Partiet har sterke politikere som tenker selv, og fremstår som mindre homogent enn de andre piskepartiene. At jeg mener Inger Lise Hansen er den beste partipolitikeren her i landet er ingen nyhet, men jeg tror det er fundamentalt viktig for KrF mer eller mindre å følge hennes linje fremover. Partipolitikken generelt er i krise. Partimedlemskap har dalt jevnt over de siste tiårene. De samme syv partiene har holdt hegemoni over politikken i evigheter, og de fortsetter å kverne over utdaterte, økonomiske paradisvisjoner. Der kan KrF spille en rolle da partiet i mindre grad enn andre baserer seg på en økonomisk ideologi. Dessuten har det muligheter til å bli innvandrernes parti og i større grad bli et urbant parti. KrF kan bli moderne uten å bli sosialliberalt. Hvorfor og hvordan?
1. KrF har stort potensiale i andre religiøse miljøer.
KrFs fokus på religiøse verdier har vært gammeldags lenge. Nå er det ikke nødvendigvis lenger det. Religion er på full fart tilbake, hovedsakelig som resultat av innvandring, men også blant unge mennesker oppvokst i Norge er det en viss interesse for immaterielle verdier. Imidlertid er det ikke de samme religiøse menneskene som KrF kunne appellere til for 40 år siden. Derfor er det riktig av KrF å fjerne bekjennelsesparagrafen, men bør også i fremtiden tale religionsfrihetens sak. KrF bør være partiet som viser forståelse for at Muhammad-karikaturer vekker forargelse. KrF må være partiet for religionsfrihet. Slik viser de også at de ikke står for en intolerant mørk kristendomsmisjon.
2. KrF kan fylle sentrumsvakuumet.
KrF må markere seg som blokkuavhengig. Dette kan virke vågalt av et lite parti, men situasjonen i dag er slik at dette kan virke hensiktsmessig. FrP og Høyre ser tidvis ut til å kunne danne flertallsregjering alene. Kanskje klarer de det ikke. KrF bør si at de vil i regjering, og at det er revnende likegyldig om det blir rødgrønt eller blått. Det burde det faktisk også være så lenge Senterpartiet er med i en rødgrønn allianse og så lenge Arbeiderpartiet er merkbart større enn SV, og KrF får gjennomslag for en del viktige prinsippsaker. KrF må kjøre hardt på at pengeboka ikke er alt som teller, både mot høyresiden og venstresiden, slik at folk som er lei av privat/offentlig-maset kan stemme på dem.
3. KrF må slutte å kjempe mot strømmen der det ikke går.
Som Inger Lise Hansen har sagt bør KrF gi støtte til borgerlig vielse av homofile. Det er helt urealistisk at KrF skal kunne få reversert den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, og det er derfor ingen vits å kjempe for det, noe de da tydeligvis heller ikke gjør. KrF vil få langt større velgerpotensiale dersom de slutter å skremme homofile bort. Det er faktisk en relativt stor del av befolkningen, og langt flere fra denne gruppen ville nok stemt KrF om de ikke oppfattet dem som en trussel.
4. KrF kan være internasjonale uten å være elitistiske.
KrF er svært delt i EU-spørsmålet. EU-spørsmålet vil nok, grunnet tradisjon, også i fremtiden avgjøres ved folkeavstemninger. KrF bør derfor være mest mulig lavmælt i EU-saken og helst ikke ha noe partistandpunkt i det hele tatt, men si at det er folket som bestemmer. Blusser EU-debatten opp bør KrF være så disiplinert at de lar de fantastiske enkeltpolitikerne partiet tross alt har komme med sine ulike synspunkter, og kontinuerlig understreke at dette ikke er et partispørsmål. KrF har også markert seg til dels i miljøspørsmål, som egner seg best i en global eller storregional setting. Bistand må fortsette å være en av KrFs viktigste saker, noe som også vil skape respekt i innvandrermiljøene. Gud er vel hevet over nasjoner, så om det er et parti som bør kunne ta inn over seg den moderne verden så er det vel KrF. Det er langt vanskeligere for sosialistpartier i dag som alltid vil være tett knyttet til den nasjonale pengekassa, bondepartier som svært ofte har et nasjonalstatsperspektiv eller for populistpartier som ikke liker utlendinger. Det gir plass for KrF.
KrF har generelt sett stort potensiale. Jeg har ikke stemt KrF, og grunnen til det har vært at det har vært et for trangt parti. Dette året har KrF vært det eneste interessante partiet som sitter på Stortinget, og jeg håper at partiet blir modernisert i tråd med det Inger Lise Hansen har foreslått, og at det går den veien som jeg har skissert ut her, noe som faktisk er en mulighet. KrFs største fordel nå er nok at det fremfor alt kanskje er partiet med flest dyktige politikere i forhold til størrelse, og at disse politikerne har ansikter og ikke bare er partiprogrammer, slik jeg føler de andre partienes politikere i stor grad er. Dersom partiet blir slik jeg tror og håper det kan bli, vil jeg nok stemme på KrF.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041165
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041174
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/hoeybraaten-trekker-seg-fra-politikken-3305010.html
http://www.vl.no/samfunn/article97140.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article97150.zrm
http://www.tv2.no/gmn/dagfinn-hoeybraaten-jeg-foeler-meg-urettferdig-behandlet-3305468.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041266
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/hansen-jeg-har-ikke-lederambisjoner-3305749.html
http://www.vl.no/samfunn/article97339.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article97346.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041444
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10033732
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/krf-under-sperregrensen-3315225.html
http://www.vl.no/samfunn/article98541.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/auf-vil-stenge-krf-ute-fra-regjeringen-3317840.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041596
http://www.vl.no/samfunn/article98943.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041670
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041968
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10025502
1. KrF har stort potensiale i andre religiøse miljøer.
KrFs fokus på religiøse verdier har vært gammeldags lenge. Nå er det ikke nødvendigvis lenger det. Religion er på full fart tilbake, hovedsakelig som resultat av innvandring, men også blant unge mennesker oppvokst i Norge er det en viss interesse for immaterielle verdier. Imidlertid er det ikke de samme religiøse menneskene som KrF kunne appellere til for 40 år siden. Derfor er det riktig av KrF å fjerne bekjennelsesparagrafen, men bør også i fremtiden tale religionsfrihetens sak. KrF bør være partiet som viser forståelse for at Muhammad-karikaturer vekker forargelse. KrF må være partiet for religionsfrihet. Slik viser de også at de ikke står for en intolerant mørk kristendomsmisjon.
2. KrF kan fylle sentrumsvakuumet.
KrF må markere seg som blokkuavhengig. Dette kan virke vågalt av et lite parti, men situasjonen i dag er slik at dette kan virke hensiktsmessig. FrP og Høyre ser tidvis ut til å kunne danne flertallsregjering alene. Kanskje klarer de det ikke. KrF bør si at de vil i regjering, og at det er revnende likegyldig om det blir rødgrønt eller blått. Det burde det faktisk også være så lenge Senterpartiet er med i en rødgrønn allianse og så lenge Arbeiderpartiet er merkbart større enn SV, og KrF får gjennomslag for en del viktige prinsippsaker. KrF må kjøre hardt på at pengeboka ikke er alt som teller, både mot høyresiden og venstresiden, slik at folk som er lei av privat/offentlig-maset kan stemme på dem.
3. KrF må slutte å kjempe mot strømmen der det ikke går.
Som Inger Lise Hansen har sagt bør KrF gi støtte til borgerlig vielse av homofile. Det er helt urealistisk at KrF skal kunne få reversert den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, og det er derfor ingen vits å kjempe for det, noe de da tydeligvis heller ikke gjør. KrF vil få langt større velgerpotensiale dersom de slutter å skremme homofile bort. Det er faktisk en relativt stor del av befolkningen, og langt flere fra denne gruppen ville nok stemt KrF om de ikke oppfattet dem som en trussel.
4. KrF kan være internasjonale uten å være elitistiske.
KrF er svært delt i EU-spørsmålet. EU-spørsmålet vil nok, grunnet tradisjon, også i fremtiden avgjøres ved folkeavstemninger. KrF bør derfor være mest mulig lavmælt i EU-saken og helst ikke ha noe partistandpunkt i det hele tatt, men si at det er folket som bestemmer. Blusser EU-debatten opp bør KrF være så disiplinert at de lar de fantastiske enkeltpolitikerne partiet tross alt har komme med sine ulike synspunkter, og kontinuerlig understreke at dette ikke er et partispørsmål. KrF har også markert seg til dels i miljøspørsmål, som egner seg best i en global eller storregional setting. Bistand må fortsette å være en av KrFs viktigste saker, noe som også vil skape respekt i innvandrermiljøene. Gud er vel hevet over nasjoner, så om det er et parti som bør kunne ta inn over seg den moderne verden så er det vel KrF. Det er langt vanskeligere for sosialistpartier i dag som alltid vil være tett knyttet til den nasjonale pengekassa, bondepartier som svært ofte har et nasjonalstatsperspektiv eller for populistpartier som ikke liker utlendinger. Det gir plass for KrF.
KrF har generelt sett stort potensiale. Jeg har ikke stemt KrF, og grunnen til det har vært at det har vært et for trangt parti. Dette året har KrF vært det eneste interessante partiet som sitter på Stortinget, og jeg håper at partiet blir modernisert i tråd med det Inger Lise Hansen har foreslått, og at det går den veien som jeg har skissert ut her, noe som faktisk er en mulighet. KrFs største fordel nå er nok at det fremfor alt kanskje er partiet med flest dyktige politikere i forhold til størrelse, og at disse politikerne har ansikter og ikke bare er partiprogrammer, slik jeg føler de andre partienes politikere i stor grad er. Dersom partiet blir slik jeg tror og håper det kan bli, vil jeg nok stemme på KrF.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041165
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041174
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/hoeybraaten-trekker-seg-fra-politikken-3305010.html
http://www.vl.no/samfunn/article97140.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article97150.zrm
http://www.tv2.no/gmn/dagfinn-hoeybraaten-jeg-foeler-meg-urettferdig-behandlet-3305468.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041266
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/hansen-jeg-har-ikke-lederambisjoner-3305749.html
http://www.vl.no/samfunn/article97339.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article97346.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041444
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10033732
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/krf-under-sperregrensen-3315225.html
http://www.vl.no/samfunn/article98541.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/auf-vil-stenge-krf-ute-fra-regjeringen-3317840.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041596
http://www.vl.no/samfunn/article98943.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041670
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041968
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10025502
Abonner på:
Innlegg (Atom)