Myndighetsfiksering

Finnes myndighetene på hvert hjørne? Er et land en politikk? Er et folk kun produktet av sine lederes politikk, eller er det noe mer?

"Jeg liker ikke Kina". "Jeg liker ikke Russland". "Boikott Israel". "Boikott Iran". Når folk sier dette sikter de til politikken landenes ledelse står for. Oftest når vestlige mennesker misliker et land er det diktaturer det er snakk om. I slike tilfeller er det enda mindre grunn til å sette likhetstegn mellom ledelsen og folket, da folket ikke er like ansvarlig for sin ledelse som i et demokrati.

For tretti år siden var Sovjetunionen fienden. I Sovjetunionen da, som i arvtagerlandene i dag, fantes det vakker natur; store innsjøer, fjell, dype skoger, ørken og taiga. Folk levde sine liv i sin private sfære liksom mennesker gjerne gjør. Folk lagde mat, spiste den, samtalte seg imellom og gikk på jobb. Ville disse menneskene fortjent en boikott? Samtidig glemte man gjerne at det i Sovjetunionen fantes folk som ikke hadde støttet den russiske revolusjon, at for eksempel Baltikum var okkupert og påtvunget et totalitært styre fra Moskva. Partisaner kjempet med våpen i hånd for selvstendighet før Stalins død i 1953. Etter dette fikk man en fredelig bevegelse for selvstendighet og demokrati på slutten av 1980-tallet. Da folk sa "Jeg liker ikke Sovjetunionen" med politikken i hodet, gjorde de disse menneskene urettferdighet.

Hva med Iran i dag? Shirin Ebadi setter i sin bok "Iran våkner" i stor grad likhetstegn mellom Iran og det iranske folk, innbyggerne av Iran. Når folk i dagligtale snakker, setter de likhetstegn mellom Iran og president Ahmadinejad, selv om det bor rundt 67 millioner mennesker i Iran. Disse menneskene glemmes til fordel for presidenten og administrasjonen. Man gjør da samme urett som lederne man egentlig sikter til når man sier "Jeg liker ikke Iran".

Et nytt politisk styre forandrer sjelden naturen over natten. Det forandrer til og med sjelden byers ansikt over natten. Det forandrer sjelden folks ideer innerst inne over natten. Derfor er det gjerne mye å se som turist i udemokratiske land. En reiser ikke for å se myndighetene i demokratiske land heller.

Det er grenser for politikk, kanskje med Nord-Korea som unntak. Selv i Sovjetunionen med sitt gigantiske propaganda-apparat hadde propagandaen begrenset effekt, fordi familiene husket hvordan tiden før virkelig hadde vært, og så hvor forskjellig f.eks. offisiell historieskriving var fra deres eget minne. Derfor klarte aldri myndighetene å skape "det sovjetiske mennesket" - homo sovieticus.

Kinesiske myndigheter kommer nå til å få masse kritikk fremover, og det vil endelig bli satt fokus på menneskerettighetsbruddene som har blitt begått, noe som ser ut til å ha blitt delvis glemt i ekstatisk jubel over økonomisk vekst, og spenningen som følger med oppveksten av en ny supermakt. Likevel er det da viktig å huske at Kina er noe mer enn myndighetene. Tibet er okkupert, og på verdenskartet innenfor kinesiske grenser. Religionen har blitt undertrykt. Det er viktig å huske på disse, og å nyansere om en er fristet til å si "Jeg liker ikke Kina". Nei - man liker ikke regimet, men det finnes mennesker i Kina også, det er vakker natur, vakker arkitektur og underverket den kinesiske mur. Men jeg er veldig glad Liu Xiaobo får Nobels fredspris.

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/fredsprisvinneren-fikk-endelig-moete-kona-3311571.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10025349
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10025360
http://www.vl.no/verden/article97888.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/kona-til-fredsprisvinneren-jeg-sitter-i-husarrest-3311751.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10025411
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10033739
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/kina/artikkel.php?artid=10033743
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033857
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10041578