Hun ser sin mor gå i jeans. Tøffe jeans, sier moren. Hun brukte over tusen kroner på dem. Hva syns datteren? Datteren har lært at man bør være høflig. Egentlig ser hun ikke så veldig stor forskjell på disse jeansene fra de forrige som moren kjøpte, eller fra dem hun selv har på seg. Kanskje er de en anelse mørkere?
Moren smiler enda bredere. Se her, jeg kjøpte noe til deg også. Jaha? Datteren undrer seg, og moren tar opp et nytt par jeans fra handleposen. Gave! Datteren må prøve. Det gjør hun. Se, var det ikke pent? Joda. Moren legger jeansene i det ganske fulle klesskapet til datteren.
Datteren går på skolen. De andre har jeans, de også. Noen har andre bukser, ja, noen har lyse sommerbukser, èn jente går i shorts - nei to - den andre har dongerishorts. Slik skal det være.
Yasmina har også på seg dongeriklær, men også en grønn hijab med pene mønstre. Datteren synes det er stilig. Yasmina skiller seg ut. Det er noen andre jenter med hijab i klassen over, men de går kun med hvite hijaber. Det er ikke så spennende, synes Datteren. Datteren har lyst til å spørre Yasmina hvor hun kjøper hijaber hen, og hva foreldrene synes om at hun går i dongeriklær. Hjemme har hun hørt at innvandrere er undertrykket og at jenter ikke har noe de skal si. Hun vil ikke fornærme Yasmina, men våger seg likevel en dag på å spørre om det hun lurer på. Yasmina forteller at hun og moren var på butikk sammen og så på både klær og hijab. Det gjør ikke noe at hun går i dongeri. Også moren har noen dongeriklær. Hijab? Nei, hun har ikke tenkt så mye over det. Moren, søstrene og de andre kvinnelige slektningene bruker også hijab, så hvorfor ikke hun? Om hun er tvunget? Yasmina trekker på skuldrene. Tvunget? Hun bare bruker det, akkurat som med dongeriklærne.
Datteren spør moren om hun kan kjøpe seg en grønn hijab. Moren blir forskrekket, sjokkert. De er da ikke muslimer! Dette er Norge, ikke Saudi-Arabia, sier hun. Datteren sier hun ikke trenger bruke den hver dag, bare av og til. Faren blander seg inn i diskusjonen. Hva er det det står i? Datteren vil bruke hijab. Faren forteller det samme som moren, at dette er Norge. Ferdig med det. Man lever tross alt i et samfunn.
Ja, man lever i et samfunn. Samfunnet ivaretar som regel visse normer, også klesnormer. Noen av disse er motebaserte, andre er tradisjonelle. Når mange i et samfunn kler seg på en viss måte vil gjerne andre kle seg likt uten nødvendigvis å reflektere så mye over det. Betyr det at man er undertrykt? Er det mulig for alle og enhver å ha en helt unik klesstil? Finnes det noen klesstil som er akulturell, som er nøytral? Og i så fall - hva skulle tilsi at nettopp denne klesstilen er den aktuelle nå i 2010? Normer vil alltid eksistere, men når man vil innføre konkrete lover ,i et samfunn som baserer seg på lov og rett, som forbyr eller påbyr klær, er man inne på noe man ikke bør være inne på: totalitær tenkning: tvangsuniformering av samfunnet. Det er ikke gitt i denne historien at det er Yasmina som må reddes.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10002195
http://www.vl.no/verden/article61413.zrm
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar