Jeg savner flere pragmatikere i politikken. Jeg synes det er trist hvis politikken skal være slik at man kan bruke en datamaskin til å regne ut utfallet av en debatt alt etter hvilket parti en person tilhører eller har stemt på. Jeg synes det er trist om man automatisk skal være fiendtlig innstilt til innvandrere fordi man er for privatisering, eller om man automatisk skal være for avskaffelse av karakterer i skolen om man er for økonomisk utjevning.
I mitt forrige innlegg trakk jeg frem et sitat av Nina Witoszek. Jeg tar det frem nok en gang, fordi det er verdt det.
"Historien har lært oss hvor lett "siviliserte" samfunn kan bli ødelagt av ideologiske demagoger, enten det er neoliberale profittjegere, eller ufeilbarlige kristne profeter, eller imamer. De går alle i mentale burkaer, med skylapper for øynene, og med fine doktriner som ofte dekker over blodig praksis"
Jeg tror, og hevder, at norske politikere, og politisk interesserte i for stor grad bygger sin identitet på partitilhørighet eller partisympati. Det bør bli et høyere nivå på politikken enn opplesning av puggede partiprogram eller tegneserieboblelignende kommentarer som er like forutsigbare som Grandiosa-bit nummer ti en ensom høstkveld.
En løsning ville vært mer personsentrert politikk. Istedet for å ha syv partiprogram på Stortinget kunne man hatt 169 individer som stod for 169 vidt forskjellige ting. Vi har noen få politikere i Norge som peker seg ut, som for eksempel KrFs Inger Lise Hansen, som i januar og februar i år fikk stor oppmerksomhet for å ha meninger som gikk i strid med deler av KrFs program. Det tjener KrF at de har flere synlige fronter. Det gjør partiet mindre forutsigbart og derfor mer spennende. Inger Lise Hansen har forsøkt å heve nivået i norsk politikk. Jeg kunne ønske ideologislukerne i andre partier kunne gjøre det samme. Flere bør følge Hansen, om ikke i meninger, så i å tenke selv.
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10003286
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar