Et ironisk innlegg om de undertrykte

Hun ser sin mor gå i jeans. Tøffe jeans, sier moren. Hun brukte over tusen kroner på dem. Hva syns datteren? Datteren har lært at man bør være høflig. Egentlig ser hun ikke så veldig stor forskjell på disse jeansene fra de forrige som moren kjøpte, eller fra dem hun selv har på seg. Kanskje er de en anelse mørkere?

Moren smiler enda bredere. Se her, jeg kjøpte noe til deg også. Jaha? Datteren undrer seg, og moren tar opp et nytt par jeans fra handleposen. Gave! Datteren må prøve. Det gjør hun. Se, var det ikke pent? Joda. Moren legger jeansene i det ganske fulle klesskapet til datteren.

Datteren går på skolen. De andre har jeans, de også. Noen har andre bukser, ja, noen har lyse sommerbukser, èn jente går i shorts - nei to - den andre har dongerishorts. Slik skal det være.

Yasmina har også på seg dongeriklær, men også en grønn hijab med pene mønstre. Datteren synes det er stilig. Yasmina skiller seg ut. Det er noen andre jenter med hijab i klassen over, men de går kun med hvite hijaber. Det er ikke så spennende, synes Datteren. Datteren har lyst til å spørre Yasmina hvor hun kjøper hijaber hen, og hva foreldrene synes om at hun går i dongeriklær. Hjemme har hun hørt at innvandrere er undertrykket og at jenter ikke har noe de skal si. Hun vil ikke fornærme Yasmina, men våger seg likevel en dag på å spørre om det hun lurer på. Yasmina forteller at hun og moren var på butikk sammen og så på både klær og hijab. Det gjør ikke noe at hun går i dongeri. Også moren har noen dongeriklær. Hijab? Nei, hun har ikke tenkt så mye over det. Moren, søstrene og de andre kvinnelige slektningene bruker også hijab, så hvorfor ikke hun? Om hun er tvunget? Yasmina trekker på skuldrene. Tvunget? Hun bare bruker det, akkurat som med dongeriklærne.

Datteren spør moren om hun kan kjøpe seg en grønn hijab. Moren blir forskrekket, sjokkert. De er da ikke muslimer! Dette er Norge, ikke Saudi-Arabia, sier hun. Datteren sier hun ikke trenger bruke den hver dag, bare av og til. Faren blander seg inn i diskusjonen. Hva er det det står i? Datteren vil bruke hijab. Faren forteller det samme som moren, at dette er Norge. Ferdig med det. Man lever tross alt i et samfunn.

Ja, man lever i et samfunn. Samfunnet ivaretar som regel visse normer, også klesnormer. Noen av disse er motebaserte, andre er tradisjonelle. Når mange i et samfunn kler seg på en viss måte vil gjerne andre kle seg likt uten nødvendigvis å reflektere så mye over det. Betyr det at man er undertrykt? Er det mulig for alle og enhver å ha en helt unik klesstil? Finnes det noen klesstil som er akulturell, som er nøytral? Og i så fall - hva skulle tilsi at nettopp denne klesstilen er den aktuelle nå i 2010? Normer vil alltid eksistere, men når man vil innføre konkrete lover ,i et samfunn som baserer seg på lov og rett, som forbyr eller påbyr klær, er man inne på noe man ikke bør være inne på: totalitær tenkning: tvangsuniformering av samfunnet. Det er ikke gitt i denne historien at det er Yasmina som må reddes.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10002195
http://www.vl.no/verden/article61413.zrm

Tannhjulene i demokrati-maskineriet må smøres av og til

Senterpartileder Liv Signe Navarsete skal ha benyttet seg av coaching-samtaler fra Zen leadership. VG har ved siden av sin nettsak lagt et svært ledende spørsmål, som folk kan svare på: "Er det akseptabelt at statsråder bruker skattebetalernes penger på lederutviklingstiltak?" Der kan en enten huke av for "Nei, det er uhørt" eller "Ja, jeg synes det er topp". Ikke overraskende mente kun 21,90 prosent at dette var topp. Jeg gikk også for det, men - som dere kanskje vil undre dere over - løp jeg ikke ut på gaten og ropte av begeistring likevel.

Skattebetalernes penger brukes til langt verre tull enn dette. Langt verre. Alle politisk interesserte (kanskje bortsett fra dem som mener at jo mer som brukes jo bedre er det) har noen poster i budsjettet de mener er sjokkerende høye eller irriterende. Jeg har mange av dem.

Et demokrati fungerer ikke av seg selv. Selv om enkelte politikere går på autopilot og veksler mellom en rekke faste Donald Duck-prateboble-uttalelser på rundgang når noe skal tas opp, er det enkelte som tydeligvis prøver å heve seg over det og faktisk tilføre demokratiet noe. Det norske partisystemet er i forfall. Visse store partier (jeg trenger ikke en gang nevne dem) går for enkle løsninger på kompliserte problemer for å vinne velgere. Dessverre er demokratiets forbannelse at det gjerne kan gå slik at det politiske spillet blir lite mer enn en konkurranse i hvem som kan kalle vakrest på geitekillingene (her refererer jeg til et visst eventyr der ulven kalte med slik en vakker stemme).

For at et demokrati ikke skal utvikle seg til et kaos og et surr (som det har gjort i enkelte land som enten ikke har erfaring med demokrati eller der politikken har søplet seg til av seg selv, som eksempel på det første kan man nevne Ukraina, på det andre kan man nevne Italia og delvis USA) er det blant annet to viktige elementer som må være til stede: et utdannet og dannet elektorat og gode lederskapskandidater å velge mellom.

Norge har begynnende problemer på begge viktige felt. Elektoratet er langt mindre utdannet enn for eksempel en del i land i Sentral- og Øst-Europa. Derfor blir politikken mer populistisk, og temaene blir enklere og mer overfladiske enn de burde være. Løsningene presenteres som enkle, og de som kan gi det penest lydende alternativet, og si det med færrest og mest dramatiske ord, får pluss i boken. Informasjonsteknologi-revolusjonen gjør at stadig flere får delta i demokratiet i større grad enn før. Dette er positivt, men samtidig bidrar det til at mindre gjennomtenkte løsninger og resonnementer er mer tilgjengelig. Det er ikke mange supergode politikere i Norge. Det er en del akseptable, som forsøker å tenke selv, løsrevet fra en ideologi-hjernevask. Partiene, bortsett fra Høyre, som er mindre faste i strukturen, og mer uforutsigbare sliter med oppslutningen. Jeg tenker her spesielt på Senterpartiet og KrF som har en del pragmatiske politikere som av og til kan komme med overraskende og interessante meninger og resonnementer.

Liv Signe Navarsete er, etter Erna Solberg, den nest dyktigste partilederen. Hun viser evne til å tenke selv, er spennende å høre på, og taler med overbevisning. En skal ikke høre på henne i mange minutter før man skjønner at hun er en idealist som i det minste tror på det hun selv sier (selv om jeg ofte ikke tror på det). Likevel er hun ofte kanskje litt for hissig og engasjert. Det viktigste med hennes rolle i politikken er at hun fremstår som en sann politiker som tror på det hun gjør og som har en visjon. Jeg er uenig med henne i mye, men må bare applaudere energien og engasjementet hennes. At hun har betalt for tjenester fra Zen leadership viser bare at hun tar ting alvorlig og ønsker å bli enda flinkere. Hun er en sann tjener for demokratiet og det er politikere som henne som får det til å fungere. Hun er en god debattant og blir hun enda bedre tjener det oss alle - og det sier jeg, som er uenig med henne i det aller meste. Hun bidrar til å heve debatten noen hakk. Et eksempel er innvandringsdebatten. Igjen er jeg ikke nødvendigvis helt enig med henne, men det er et helt annet nivå på hennes uttalelser enn andre på de mer polariserte kantene. At hun faktisk også valgte å ta imot slike tjenester fra nettopp Zen leadership viser at hun også er i tråd med den moderne tid, og at hun tenker nytt og åpensinnet.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10033056
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/navarsete-bruker-40000-paa-zencoaching-3251660.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10033098

Jeg velger i anledningen å legge ved et sitat fra "Buddhas budskap", teksten "Lederens ansvar" fra Adhammikasutta, Anguttara Nikaya 4, 7, 10 (PTS 2, 74)

Hvis gammeloksen skjener ut
når kuene skal krysse elven,
da skjener alle ut
og følger i lederens spor.
Slik er det også med oss mennesker.
Hvis dem som regnes som den beste,
går på gale veier,
så følger andre hans eksempel.
Hvis kongen er urettvis,
har hele riket det vondt.

Hvis gammeloksen holder kursen
når kuene skal krysse elven,
da holder alle kursen
og følger i lederens spor.
Slik er det også med oss mennesker.
Hvis den som regnes som den beste,
går den rette vei,
så følger de andre hans eksempel.
Hvis kongen er rettvis,
har hele riket det godt.

OPPDATERING senere på kvelden:

VG fortsetter å informere om denne ekstremt viktige saken (ironi). På vg.no kan man foruten å finne ut hva saken dreier seg om (se link over), nå også lese at Jarle Aabø mener det omdømmemssig fremstår som "ynkelig at en mektig statsråd leker med buddhisme, nyreligiøsitet og New Age." Jeg må innrømme at min første reaksjon på denne uttalelsen var en viss grad av sinne og tristhet. Jeg tror ikke Jarle Aabø har særlig kunnskap om buddhisme, og jeg tror heller ikke han er klar over at 0,4 prosent av Norges befolkning regnes som buddhister, i tillegg til at dette er en religion spesielt mange unge kun har positivt inntrykk av. Likevel skal en helst ikke bli fornærmet på vegne av religion. Jeg er ikke religionen og jeg eier den ikke. Likevel kan jeg informere om at en god buddhist avstår fra urett tale, som er en dårlig handling.

http://www.vl.no/samfunn/article61345.zrm

Interreligiøst verdiparti

Religiøse møter mange utfordringer i dagens sekulariserte Norge - et Norge som beveger seg i en skremmende retning sett fra mange religiøses synspunkt.

Statskirken må gang på gang forsvare seg mot politikere som vil blande seg inn i dens interne saker. Muslimer må forsvare alt fra fundamentale læresetninger til hijab, og har blitt offer for populistiske politikeres urettferdige retorikk. Moral har blitt tabu. Religiøst funderte argumenter blir utestengt fra den politiske hovedarenaen. Mens det i mange saker ville vært på sin plass å søke religiøses meninger i et habilt demokrati, blir religiøse heller usynliggjort. Hva mener egentlig den islamske kurdiske foreningen i Drammen om krigen i Afghanistan? Eller hva synes medlemmer av Karma Tashi Ling buddhistsamfunn om heroinassistert behandling av narkotika-avhengige?

I dagens norske politiske virkelighet er det vanskelig å få oppmerksomhet om en ikke tilhører et politisk parti. Religiøse har mye til felles, og mye å kjempe for. Egne kristne partier, muslimske partier, buddhistiske partier eller bahá'íiske partier vil bli for små og vil ikke ha nok å rekruttere fra. Derfor vil det være hensiktsmessig å danne et interreligiøst verdiparti som kan kjempe for religionsfriheten, for fredelig sameksistens mellom religioner, for mer bevissthet rundt religion - OG ikke minst: samfunnsansvar i politikken, som det finnes basis for i alle store religioner.

Et slikt parti, som ønsker å representere og bestå av mennesker med bevisste verdisyn, og med et minstemål av fellestrekk, vil kunne bli et pragmatisk parti med stor samarbeidsmulighet med andre. Samtidig fyller det et tomrom som må fylles. Det nye, flerkulturelle Norge har stemmer som enda ikke har latt seg høre, og mange av disse er i stor grad religiøse. Vi trenger både et sted å ytre oss, og ikke minst trenger vi et sted der folk med ulike livssyn kan samles og kjempe for det vi har felles, for det er mye.

Folk som er interesserte i denne ideen og vil diskutere den kan melde seg inn i Facebook-gruppen Interreligiøst verdiparti.


http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10003394
http://www.vl.no/kultur/article61015.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/hoeyre-og-frp-reagerer-paa-terrorlekkasjer-3247221.html

Et sommerlett politisk innlegg om pragmatikere

Jeg savner flere pragmatikere i politikken. Jeg synes det er trist hvis politikken skal være slik at man kan bruke en datamaskin til å regne ut utfallet av en debatt alt etter hvilket parti en person tilhører eller har stemt på. Jeg synes det er trist om man automatisk skal være fiendtlig innstilt til innvandrere fordi man er for privatisering, eller om man automatisk skal være for avskaffelse av karakterer i skolen om man er for økonomisk utjevning.

I mitt forrige innlegg trakk jeg frem et sitat av Nina Witoszek. Jeg tar det frem nok en gang, fordi det er verdt det.

"Historien har lært oss hvor lett "siviliserte" samfunn kan bli ødelagt av ideologiske demagoger, enten det er neoliberale profittjegere, eller ufeilbarlige kristne profeter, eller imamer. De går alle i mentale burkaer, med skylapper for øynene, og med fine doktriner som ofte dekker over blodig praksis"

Jeg tror, og hevder, at norske politikere, og politisk interesserte i for stor grad bygger sin identitet på partitilhørighet eller partisympati. Det bør bli et høyere nivå på politikken enn opplesning av puggede partiprogram eller tegneserieboblelignende kommentarer som er like forutsigbare som Grandiosa-bit nummer ti en ensom høstkveld.

En løsning ville vært mer personsentrert politikk. Istedet for å ha syv partiprogram på Stortinget kunne man hatt 169 individer som stod for 169 vidt forskjellige ting. Vi har noen få politikere i Norge som peker seg ut, som for eksempel KrFs Inger Lise Hansen, som i januar og februar i år fikk stor oppmerksomhet for å ha meninger som gikk i strid med deler av KrFs program. Det tjener KrF at de har flere synlige fronter. Det gjør partiet mindre forutsigbart og derfor mer spennende. Inger Lise Hansen har forsøkt å heve nivået i norsk politikk. Jeg kunne ønske ideologislukerne i andre partier kunne gjøre det samme. Flere bør følge Hansen, om ikke i meninger, så i å tenke selv.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10003286

Blodige offer på frihetens alter

Vi er alle "kontrarevolusjonære klassefiender" for en eller annen. Er vi for streng narkotikapolitikk blir vi stemplet som illiberale, reaksjonære, konservative. Er vi for restriktiv alkoholpolitikk er vi enten superkristne, intolerante eller vi kan vente oss å bli "sendt tilbake til Saudi-Arabia hvis vi ikke liker samfunnet", bortsett fra om vi faktisk har norskklingende navn. Da må man bruke kreativiteten og komme med noe annet enn de sedvanlige prateboblene. Er vi litt skeptiske til liberal innvandringspolitikk kan man bli stemplet som rasist. Er man for økt innvandring er man sosialist. Jeg er litt lei av denne merkelappkonkurransen, men ikke minst er jeg lei av at en del politikere er så inntil fingerspissene ideologipreget at de ikke ser fornuft, og at utfallet av en diskusjon tidvis kunne vært kalkulert av en datamaskin fordi mange av politikerne er vandrende ideologier eller partiprogram.

Et kollektivt problem, sett med mine øyne er at folk flest er mer eller mindre liberale, uten dermed å tolerere dissens blant andre. Et eksempel er datalagringsdirektiv-diskusjonen der å trekke paralleller til Stasi og ekstrem overvåking, og sammenligning med diktaturer på "mot"-siden har vært ekstremt overdrevent, og preget av litt vel mye ideologi. Sett med en ikke uttalt liberalers øyne er jo strengt tatt ikke datalagringsdirektivet en kommunistisk revolusjon.

Et annet uttrykk for dette er den totalt mislykkede "horeloven". Liberale sier på den ene siden at den ikke har virket og at det hadde vært like greit ikke å ha den. På den andre siden sier man at kvinnene må beskyttes, og at loven kan virke holdningsskapende. En del har irritert seg over at nedre del av Karl Johan er oversvømmet av nigerianske horer.

I Litauen, f.eks., er prostitusjon forbudt. Der har nok loven virket langt bedre. I løpet av tiden jeg bodde i Vilnius tror jeg jeg så èn kvinne som kunne tenkes å være prostituert. Hvorfor er det slik? Trikset, dere, er at det i Litauen er forbudt å VÆRE prostituert, ikke bare å kjøpe. Det vil si at hvis man tar noen for å være prostituert, kan den prostituerte straffes. I Norge er kanskje dette slemt, siden den prostituerte absolutt er et offer, og ikke gjør noe galt (opprevne familier ser vi bort fra, for familier er det jo ikke så skrekkelig mange av i Oslo, sett i prosentandel av befolkningen), så kun kjøp skal være forbudt. Ergo kan de prostituerte lalle rundt, og så kan vi håpe å ta en og annen kunde i ny og ne. Det ville vært enklere å gjøre noe med de prostituerte enn med kundene, da det mest sannsynlig er færre prostituerte enn det er kunder. Om vi nå skal se på dem som offer ("ikke VÅG og tenk noe annet, de er kvinner, husk, bare glem at det faktisk er flere mannlige prostituerte, ikke tenk på det, ikke tenk, hysj!") går det jo strengt tatt an å "straffe" dem med en eller annen form for terapi, arbeidstrening eller flybillett til Nigeria. Et eller annet snilt og humant. Det går an. Man trenger ikke nødvendigvis bøtelegge dem, sende dem i fengsel eller til Sibir, man trenger ikke det. Men det går an å være realistisk. Dersom målet er å bli kvitt problemet, som er prostitusjon ER løsningen å forby prostitusjon, men også å ha politifolk som kan håndheve loven, for politi er vanskeligere å finne en firkløver. Dette ville løst en hel mange problemer. Det ville faktisk vært mulig å tvinge de prostituerte ut av handelen, det ville være mulig å forhindre at folk benyttet seg av deres tjenester, og dèt ville være veldig holdningsskapende. Ja, selvfølgelig er det en slags dom også over prostituerte, men kun slik kan man signalisere at man er helt og holdent mot prostitusjon.

Og hva så med narkotikaen? Jeg er mildest talt frustrert over at folk i det hele tatt kan foreslå en liberal narkopolitikk, bare fordi det vil gi folk mer frihet. Politikerne skal ikke være formyndere, heller ikke skal samfunnet, heller ikke noen andre, ikke foreldre, ikke arbeidsgivere, ingen. Om folk vil ruse seg, gå på jobb i bakrus, eventuelt la være, eventuelt miste jobben, eventuelt virkelig havne på skråplanet, eventuelt ikke ha råd til skikkelig middag, eventuelt (for foreldres vedkommende) bli sett ruset av barn, så la dem for Guds skyld det! Det er ikke vært problem! Nei, nei, nei. Det er ikke det! Det har ingenting å si at vi ser en del av dem strødd i gatene i Oslo med plakater om at de trenger penger. Tiggere. Det finnes også ikke-rumenske tiggere, og de er gjerne etnisk norske narkomane. Det har ingenting å si at foreldre ser deres barn havne på skråplanet. Det er ikke deres sak. De må lære seg å være individualistiske. De MÅ lære seg det. Alle naturlover om morsinstinkt (glem det, det er kjønnsdiskriminerende) og foreldrefølelse (det er reaksjonært) må øyeblikkelig glemmes. Kanskje kan man gripe inn når folk er tilstrekkelig narkomane og borte til at de ikke lenger fungerer. Glem at det er vanskelig. Bare gi dem heroin så skal det nok gå bra.

Denne liberale mentaliteten er farlig. Narkoproblemet blir ikke løst med mild hånd. Problemet løses med forbud som håndheves. Naturen må trekkes med inn i bildet. Lov og straff virker preventivt ved å skremme. Ergo må risikoen ved å bruke stoff bare èn gang - selv om man kanskje ikke skulle havne på skråplanet, selv om man kanskje ikke skulle bli avhengig - være HØY, for å skremme folk fra å gjøre det. Ergo burde det være en straff. Det burde være politifolk til å gjøre noe. Det burde settes opp kameraer i utsatte områder, for det første for å spare penger, og for å ha en støtte inntil det kan utdannes tilstrekkelig med politifolk. Det er begrenset med narkoselgere. Om man fant 25 % av dem og fikk satt dem bak lås og slå, ville det hjelpe noe. Dessuten ville det skremme andre, fordi man så at det faktisk får konsekvenser. Men kamera? Vent et øyeblikk - aldri i verden. Det er overvåking. Det kan vi ikke ha. Uansett hvor virkningsfullt det enn måtte være, må vi ikke få Stasi på nakken med å kaste et slikt hekseformular som å sette opp et kamera unektelig ville være. Nei, Gud. Spar oss. Spar oss. Vi må være frie.

"Historien har lært oss hvor lett "siviliserte" samfunn kan bli ødelagt av ideologiske demagoger, enten det er neoliberale profittjegere, eller ufeilbarlige kristne profeter, eller imamer. De går alle i mentale burkaer, med skylapper for øynene, og med fine doktriner som ofte dekker over blodig praksis."
- Sitat Nina Witoszek, fra en kronikk i Aftenposten 02. juli 2010

Det liberale frihetssnakket og den overnaive politikken i dets kjølvann kan strengt tatt få flere liv på samvittigheten enn et hvilket som helst datalagringsdirektiv, overvåkingskamera som hjelp i å håndheve lover, og ellers reell håndheving av disse. Til og med kan den ta flere liv enn det er nordmenn som dør i frihetsideologiens navn i Afghanistan, eller det er folk som dør i demokratiets navn i krig der.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10009939
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10009938