Følgende overskrift kan man lese ihvertfall på nettavisene/sidene til Vårt land, TV2 og VG: "Muslimsk predikant forsvarer vold mot kvinner og barn".
Dette ble visstnok uttalt under en fredskonferanse.
Jeg er overbevist om at man ved å tillate seg selv å slå, tillater seg selv å utvikle seg i stadig dårligere retning. Det man gjør blir gradvis en vane. Det er dessuten ikke mange som vil glede seg over å bli slått - og da spesielt ikke av sine foreldre eller ektefeller. Det vil kanskje heller oppleves som et svik fra en person man venter skal vise omtanke og kjærlighet.
"En muslimsk mann har ikke rett til å slå sin kone i sinne eller for å skade. Men man kan gjøre det hvis man gjør det i kjærlighet, ut fra omtanke", sa han (som forøvrig heter Hussain Yee).
Men kan man slå i kjærlighet, ut fra omtanke - egentlig?
"Alle skjelver for voldsbruk,
alle er redd for å dø.
Sett deg derfor i en annens sted
og la være å slå eller drepe".
- Dhammapada (en av theravadabuddhismens viktigste tekster) vers 129
Jeg vil imidlertid advare mot generalisering av islam, som er en religion med mange fine verdier, på grunnlag av enkeltpersoners tolkninger og holdninger.
______________________________________________________
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=595364
http://www.vl.no/samfunn/article5049446.ece
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=585852
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/muslimsk-predikant-forsvarer-vold-mot-kvinner-og-barn-3173535.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=585906
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/mann-knivstukket-flere-ganger-paa-karl-johan-3174461.html
onsdag 31. mars 2010
søndag 28. mars 2010
Politikernes svik ovenfor jødene
Jødene blir i stadig større grad forfulgt i Europa. Vi har kunnet lese om jøder som rømmer fra Malmö i Sverige, om gryende antisemittisme i Norge og i dag kan vi lese i Aftenposten at "barn mobbes, voksne slås ned, synagoger angripes" i Europa.
Dessverre ser det ut til at store deler av antisemittismen denne gang har sitt utspring i muslimske miljø. I den anledning har det passet Christian Tybring-Gjedde, leder av Oslo FrP, å foreslå at muslimske skoleelever skal markere jødeutryddelsen ved å bære David-stjerne. Trenger jeg å si at dette er diskriminering av muslimer, og en generalisering der man antyder at muslimer er jødehatere? Likevel er det riktig å rette tiltak mot miljøene der problemene finnes, og ikke hoppe bukk over det i fare for å blinke ut en gruppe.
Midtøsten og islam har i all hovedsak hatt tradisjon for større toleranse ovenfor jødene enn det Vest-Europa har kunnet vise til. Opprettelsen av Israel som stat på bekostning av andre, samt deler av Israels politikk, har forverret manges syn på jøder. Det ville kanskje vært annerledes om det fantes flere jødiske stater, eller om enkelte ikke blandet sammen forsvar av stat og forsvar av religion i tilfeller der det ikke passer.
Astrid Nordang har skrevet en fantastisk kronikk i Aftenposten 28. mars 2010. Hun viser blant annet hvor mye jøder har bidratt til vestlig kultur, og nevner enormt mange kjente personer med jødisk bakgrunn, som for eksempel Franz Kafka, Freud, Jacques Derrida og Thomas Mann. I historien kommer man ikke utenom jøders bidrag. Nå vil jeg holde på at det er geniale enkeltindivider det er snakk om, og at man ikke utelukkende kan gi jødedommen kreditt for at fantastiske bøker som "Prosessen" av Franz Kafka ble skrevet. Likevel er det en tendens til å betone kristendommen og humanismen som pådrivere i europeisk kultur. Skal man tenke slik, er det en forfalskning av historien ikke å vise hvordan jødedommen har hatt innflytelse. Men er tilstanden slik overalt?
I Litauen kan man finne utallige bøker om jødedom, jødenes historie, og jødenes rolle i Litauen og Vilnius. Kanskje ikke så rart når man tenker på at jødene i 1897 utgjorde så mye som 43-47% av Vilnius` befolkning, og 13,3% av Litauens totale befolkning. Jødene har kanskje ellers også bidratt sterkere til Sentral- og Nordøst- Europas kulturhistorie enn til Vest-Europas, da religionsfriheten i store deler av historien stod sterkere i Sentral-Europa enn Vest-Europa. Utdefineringen av jødedommens bidrag henger kanskje også delvis sammen med utdefineringen av Sentral-Europa fra historie-undervisningen og ellers det man ser på som europeisk felleskultur.
Jeg bruker betone at man ikke kun kan forandre verden med politiske vedtak. Likevel er det en ting som er særdeles lett å gjøre for dagens politikere: legalisere slaktning etter shechita- eller kosher-metoden. I dag importeres koshermat til Norge. Koshermat vil blant annet si at det er enkelte ting en ikke kan spise, melkeprodukter og kjøtt må holdes fra hverandre, og dyr og fjærkre må slaktes etter jødisk lov. Kjøttet må være tømt for blod. Selv om norske veterinærer forsikret at dyrene ikke fikk sterkere smerter ved denne slaktemetoden enn ved vanlig metode, ble det forbudt i Norge i 1929. Dette var en periode med antisemittisme. Ifølge matportalen.no har det vært diskusjoner "mellom norske matmyndigheter og det jødiske miljøet rundt import av koshermat til Norge".
Ifølge Wikipedia er det 803 jøder i Norge. Dette kan være feil, ettersom antallet buddhister ifølge siden er lavere enn tallene oppført andre steder. Jeg har også tidligere hørt noe høyere tall for antall jøder enn det Wikipedia oppgir. I Litauen skal det være 1272 jøder ifølge Wikipedia. Tallene er altså ikke så forskjellige. I Vilnius kan man imidlertid finne kosher-mat på dagligvarebutikk, mens det ikke er riktig så enkelt for norske jøder.
Det burde være lettere å følge sin religion, også på denne fronten.
Kilder og linker:
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Norway
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Lithuania
http://www.dmt.oslo.no/kashrut/
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-vil-at-muslimer-skal-gaa-med-davidstjerne-3171233.html
http://www.vl.no/samfunn/article5041571.ece
http://www.vl.no/samfunn/article5044174.ece
matportalen.no
Grete Brochmann og Knut Kjelstadli: A history of immigration - The case of Norway 900-2000
Zigmantas Kiaupa: The history of Lithuania
Aftenposten, 28.03.10
Dessverre ser det ut til at store deler av antisemittismen denne gang har sitt utspring i muslimske miljø. I den anledning har det passet Christian Tybring-Gjedde, leder av Oslo FrP, å foreslå at muslimske skoleelever skal markere jødeutryddelsen ved å bære David-stjerne. Trenger jeg å si at dette er diskriminering av muslimer, og en generalisering der man antyder at muslimer er jødehatere? Likevel er det riktig å rette tiltak mot miljøene der problemene finnes, og ikke hoppe bukk over det i fare for å blinke ut en gruppe.
Midtøsten og islam har i all hovedsak hatt tradisjon for større toleranse ovenfor jødene enn det Vest-Europa har kunnet vise til. Opprettelsen av Israel som stat på bekostning av andre, samt deler av Israels politikk, har forverret manges syn på jøder. Det ville kanskje vært annerledes om det fantes flere jødiske stater, eller om enkelte ikke blandet sammen forsvar av stat og forsvar av religion i tilfeller der det ikke passer.
Astrid Nordang har skrevet en fantastisk kronikk i Aftenposten 28. mars 2010. Hun viser blant annet hvor mye jøder har bidratt til vestlig kultur, og nevner enormt mange kjente personer med jødisk bakgrunn, som for eksempel Franz Kafka, Freud, Jacques Derrida og Thomas Mann. I historien kommer man ikke utenom jøders bidrag. Nå vil jeg holde på at det er geniale enkeltindivider det er snakk om, og at man ikke utelukkende kan gi jødedommen kreditt for at fantastiske bøker som "Prosessen" av Franz Kafka ble skrevet. Likevel er det en tendens til å betone kristendommen og humanismen som pådrivere i europeisk kultur. Skal man tenke slik, er det en forfalskning av historien ikke å vise hvordan jødedommen har hatt innflytelse. Men er tilstanden slik overalt?
I Litauen kan man finne utallige bøker om jødedom, jødenes historie, og jødenes rolle i Litauen og Vilnius. Kanskje ikke så rart når man tenker på at jødene i 1897 utgjorde så mye som 43-47% av Vilnius` befolkning, og 13,3% av Litauens totale befolkning. Jødene har kanskje ellers også bidratt sterkere til Sentral- og Nordøst- Europas kulturhistorie enn til Vest-Europas, da religionsfriheten i store deler av historien stod sterkere i Sentral-Europa enn Vest-Europa. Utdefineringen av jødedommens bidrag henger kanskje også delvis sammen med utdefineringen av Sentral-Europa fra historie-undervisningen og ellers det man ser på som europeisk felleskultur.
Jeg bruker betone at man ikke kun kan forandre verden med politiske vedtak. Likevel er det en ting som er særdeles lett å gjøre for dagens politikere: legalisere slaktning etter shechita- eller kosher-metoden. I dag importeres koshermat til Norge. Koshermat vil blant annet si at det er enkelte ting en ikke kan spise, melkeprodukter og kjøtt må holdes fra hverandre, og dyr og fjærkre må slaktes etter jødisk lov. Kjøttet må være tømt for blod. Selv om norske veterinærer forsikret at dyrene ikke fikk sterkere smerter ved denne slaktemetoden enn ved vanlig metode, ble det forbudt i Norge i 1929. Dette var en periode med antisemittisme. Ifølge matportalen.no har det vært diskusjoner "mellom norske matmyndigheter og det jødiske miljøet rundt import av koshermat til Norge".
Ifølge Wikipedia er det 803 jøder i Norge. Dette kan være feil, ettersom antallet buddhister ifølge siden er lavere enn tallene oppført andre steder. Jeg har også tidligere hørt noe høyere tall for antall jøder enn det Wikipedia oppgir. I Litauen skal det være 1272 jøder ifølge Wikipedia. Tallene er altså ikke så forskjellige. I Vilnius kan man imidlertid finne kosher-mat på dagligvarebutikk, mens det ikke er riktig så enkelt for norske jøder.
Det burde være lettere å følge sin religion, også på denne fronten.
Kilder og linker:
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Norway
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Lithuania
http://www.dmt.oslo.no/kashrut/
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-vil-at-muslimer-skal-gaa-med-davidstjerne-3171233.html
http://www.vl.no/samfunn/article5041571.ece
http://www.vl.no/samfunn/article5044174.ece
matportalen.no
Grete Brochmann og Knut Kjelstadli: A history of immigration - The case of Norway 900-2000
Zigmantas Kiaupa: The history of Lithuania
Aftenposten, 28.03.10
lørdag 27. mars 2010
Verdikrisen: Når høflighet går på bekostning av ærlighet
Ærlighet, åpenhet og sannferdighet står sterkt i de store religionene. Likevel ser det ut til å være bemerkelsesverdig akseptabelt å lyve i dagens Norge. Ærlighet snakkes det lite om, og kommer som regel i andre rekke når man skal prioritere verdier og viktigere egenskaper, selv om det kanskje ikke direkte er uttalt.
Mange bekymrer seg over at Norge, og Vesten, har blitt et multikulturelt samfunn. Vi har ikke lenger alle de samme verdiene. Det er ikke lenger lett å vite hva den andre mener, så det er behagelig å unngå konfrontasjon. Jeg mener at den fremdyrkede individualismen og kjærligheten til en ukrenkelig privatsfære gjør det lettere å hoppe bukk over moralske problemer. Det er de andres problem, eller kun mitt eget. Man tør ikke angripe det en ser som feil ved andre, fordi en føler en ikke har rett til det. Det er deres privatsak. I mer kollektivistiske samfunn er man flinkere til å påpeke feil, og slik rettleder man menneskene rundt seg. Her lar man folk seile sin egen sjø.
Kanskje har dette problemet - frykten for konfrontasjon - blitt ytterligere eskalert ved at det rett og slett er mindre enighet i befolkningen. Man er mindre homogene. I dette ligger det et fantastisk potensiale. Man burde søke debatt og konfrontasjon, fordi man her har en større mulighet enn noensinne for sammen å legge ut på jakt etter hva som virkelig er korrekt. Om man er trygg på seg selv og sitt eget ståsted burde en ikke være redd for konfrontasjon.
Åpenheten står svakt. Hanne Nabintu Herland påpeker for eksempel i boken "Alarm! Tanker om en kultur i krise" hvordan enkelte hardt har arbeidet for å presse religionen ut av det offentlige rom og til privatsfæren. Religion skal ikke ha makt. Spesielt frykter folk grensesetting.
Denne holdningen til kristendommen har vært synlig lenge. I det siste er det i hovedsak islam som har båret byrden. Mange ser ut til å mene at muslimske verdier må holdes unna politikken spesielt, og det offentlige rom generelt. Islam oppfattes kanskje som særdeles farlig siden flertallet av dem som er registrert muslimer ikke ser ut til å begrense sin tro til "jeg tror det er noe der, men jeg vet ikke hva". Til og med bruker en del muslimer synlige effekter som tydelig viser at de står for noe. Mange som kommenterer på nettaviser og lignende ser ut til å mene at en del av det å være integrert er å ikke bruke islam politisk. Dette er en udemokratisk og naiv holdning. Å tro at man kan drive politikk uten å være påvirket av sin bakgrunn og personlige historie er besynderlig ureflektert. En blir ikke Høyre-politiker eller SV-er uten en forhistorie, der ens liv, omgivelser, kunnskaper og bakgrunn har ført en i den retningen. Om islam, kristendom, buddhisme eller for den saks skyld humanisme (som ser ut til å være langt mer akseptert) har ført en dit, skal en da stemple politikken som unorsk, irrasjonell eller fanatisk?
Noe en del innvandrere påpeker ved nordmenn er at nordmenn stiller få spørsmål. Man er redd for å vite for mye om andre og deres synspunkter. Man er redd for å få en dom for sitt eget levesett, eller for å føle motstand mot den andre. Alt skal være privat. Jeg synes dette er skremmende.
På nettsiden manfoldigeminner.no kan man lese historiene til flere nykommere til Norge. Flere påpeker folks kulde, men også mangelen på reelle samtaler og åpenhet. F.eks. sier Tanya fra Moskva følgende: "Vi går på besøk, og av og til er jeg så irritert, når jeg kommer til familien, og vi snakker bare om været! Hvorfor? Min mann sier at det ikke er vanlig at man snakker bare om problemer. Men hvorfor? Det er familie! Du kan være åpen og ærlig. Og det er bare de som kan hjelpe deg. Men det skjer ikke i Norge. Jeg tror det er et samfunnsproblem her egentlig! Man må jo støtte folk. Det er vanskelig å bli alene! Det finnes masse psykiske problemer fordi folk er ensomme."
I Litauen ble jeg til tider irritert over spørsmål ved hva jeg gjorde, påpekninger av at sånn og sånn var ikke bra, og hva kunne man gjøre for å forbedre seg på det og det. Jeg syntes dette var frekt. Men etterhvert skjønte jeg at dette var ærlighet. Spesielt når man kommer til en ny kultur er dette en fordel. Den berømmelige integreringen vil gå raskere. Det er ikke nødvendigvis slik at det bestående er best. Man snakker ofte om hvor positivt det er med nye impulser. Skal man ha nytte av dem må man våge å høre etter, og å diskutere det man ikke er enig i. Ikke minst må man akseptere at det man alltid selv har gjort blir satt spørsmålstegn ved. Det er for enkelt å si at folk skal flytte tilbake dit de kom fra. F.eks. mange muslimers motstand mot alkohol. Dette må de akseptere eller flytte til Saudi-Arabia, kan man høre folk si, eller lignende. Kan man ikke først høre på kritikken og finne ut hvorfor de ikke drikker alkohol? Kanskje har de rett? Og før man stempler en kvinne med hijab som undertrykket - hør etter på hva hun har å si, kanskje kan vi lære av henne.
Et særdeles godt menneske jeg kjenner har hatt enorm betydning for hvordan jeg har blitt som person. Det er fordi hun har sagt fra når noe har vært dårlig, og det kunne forbedres. Ikke minst har hun gitt storslagen skryt når noe er oppnådd. Slikt skal man helst ikke gjøre så mye av i Norge, ser mange ut til å mene. Spesielt det første. Påpeke at folk gjør noe galt, det skal man ikke. Det er noe av det verste en kan gjøre, og å bli bedt om å strekke seg etter et mål er det mest smertefulle man kan høre. Dette er noe som i større grad ser ut til å kjennetegne Norge og nordmenn enn mange andre kulturer. Dette er et problem fordi det fører til stagnasjon i det enkelte menneskes utvikling, og istedet for å si fra om ting vi opplever som ubehagelige ved andre skal vi stilltiende finne oss i det og late som om vi synes det er greit. Moralisering må unngås for enhver pris, ser det ut til at enkelte mener (igjen: det kommer frem mye rart på kommentarer til nett-artikler).
Utrolig mange er enslige her i landet. Dette er også noe Hanne Nabintu Herland tar opp i sin bok "Alarm! Tanker om en kultur i krise". Hun mener det har sammenheng med at kulturen og enkelte dyrker frem utroskap og at den seksuelle frigjøringen har ført til at man skal ha seg her og der. Dette gjør at folk ikke tør stole på en partner og så heller lar være. Forskning har påpekt en sammenheng mellom stress og ensomhet. Det er rett og slett ikke sunt.
Når store deler av fritiden brukes for seg selv, blir en vant til å gjøre ting i den private sfæren, og en er usikker på hva som er akseptabelt blant andre. Dette fører til et skille i folks mentalitet: det som er mitt og kanskje farlig og som må holdes hemmelig, og det man kan ta med seg ut i det offentlige livet, hvilket igjen leder til at man ikke tør stole på andre som kanskje har den samme delingen (dette var egne tanker).
Derfor spør man ikke så mye. En vil ikke vite, og er redd for at den andre ikke vil ha spørsmål. Det er bedre å glatte over. Når man er mye for seg selv utvikler man også interesser og synspunkter som ikke er styrt av "kollektivet". Et individ blir skapt. Dette er på mange måter positivt, men ikke om en ikke skal kunne ta individualiteten med seg ut og vise den frem for offentligheten. Går en ut, går en i bokseringen, og den sterkeste - eller i denne sammenhengen, om det leder til en saklig konfrontasjon, stilltiende aksept eller konstruktiv debatt; den beste - vinner.
Mangfoldet må bli synlig! Slik kan man kanskje finne frem til hva man har til felles, og slik gjenvinne trygghet på seg selv og samfunnet man er i. Kanskje forsvinner noe på veien, kanskje må man endre noen oppfatninger. Det er ikke en behagelig ting, det vet man - men resultatet kan være nyttig og kjekt å ha med seg.
Vi er mer enige enn mange tror. Nettopp dette med sannheten er et eksempel på det.
Bud nummer åtte av kristendommens ti bud sier: Du skal ikke tale usant om din neste.
I Koranen, surah 40:28 står det: "Truly Allah guides not one who transgresses and lies." (Islam åpner imidlertid for at det kan finnes tilfeller der det er greit å lyve)
I Dhammapada, vers 246 og 247, en særdeles viktig tekst i theravadabuddhismen står det: "Den som dreper et levende vesen, som farer med urett tale, som tar det som ikke blir gitt ham her, og går til en annens make, som henfaller til nytelse av rusmidler, - den arme dåre, graver opp sine egne røtter her i denne verden".
Religionene er ikke kun opptatt av at man ikke skal lyve direkte, men også at man skal vise empati. Kanskje skylder vi hverandre mer åpenhet? Slik kulturen er nå kan man også ta med seg sine sorger ned i sin mørke kjeller, til sin privatsfære, og ikke åpne seg for andre, noe som kanskje kan være med på å forklare høye selvmordstall, og at folk i Vesten løper ned psykologdørene. Se igjen sitatet fra Tanya fra Moskva.
Generelt sett snakkes det for lite om moral, som også påpekes i den dagsaktuelle boken til Nabintu Herland. Moral har blitt tabu. Hun anklager også spesielt kristne for å ha trukket seg tilbake til bedehusene istedet for å engasjere seg i samfunnet. Dette er nok en spissformulering. Det samme kan imidlertid sies også om andre religiøse og folk med sterke meninger om moral og oppførsel. Man løser ikke alt med politiske vedtak. Et demokrati bygger tross alt på et elektorat, og om systemet skal funke må elektoratet være friskt. Det kan det umulig være om Hanne Nabintu Herland har rett i at moral og etikk er tabu, og heller ikke om så mye er tvunget inn bak lukkede dører i vår kultur.
Linker og noen nettkilder:
http://www.vl.no/samfunn/article4956609.ece
http://www.islamreview.com/articles/lying.shtml
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=591711
http://www.vl.no/samfunn/article22144.zrm
Jeg har plassert min blogg i Oslo på norske bloggkart!
Mange bekymrer seg over at Norge, og Vesten, har blitt et multikulturelt samfunn. Vi har ikke lenger alle de samme verdiene. Det er ikke lenger lett å vite hva den andre mener, så det er behagelig å unngå konfrontasjon. Jeg mener at den fremdyrkede individualismen og kjærligheten til en ukrenkelig privatsfære gjør det lettere å hoppe bukk over moralske problemer. Det er de andres problem, eller kun mitt eget. Man tør ikke angripe det en ser som feil ved andre, fordi en føler en ikke har rett til det. Det er deres privatsak. I mer kollektivistiske samfunn er man flinkere til å påpeke feil, og slik rettleder man menneskene rundt seg. Her lar man folk seile sin egen sjø.
Kanskje har dette problemet - frykten for konfrontasjon - blitt ytterligere eskalert ved at det rett og slett er mindre enighet i befolkningen. Man er mindre homogene. I dette ligger det et fantastisk potensiale. Man burde søke debatt og konfrontasjon, fordi man her har en større mulighet enn noensinne for sammen å legge ut på jakt etter hva som virkelig er korrekt. Om man er trygg på seg selv og sitt eget ståsted burde en ikke være redd for konfrontasjon.
Åpenheten står svakt. Hanne Nabintu Herland påpeker for eksempel i boken "Alarm! Tanker om en kultur i krise" hvordan enkelte hardt har arbeidet for å presse religionen ut av det offentlige rom og til privatsfæren. Religion skal ikke ha makt. Spesielt frykter folk grensesetting.
Denne holdningen til kristendommen har vært synlig lenge. I det siste er det i hovedsak islam som har båret byrden. Mange ser ut til å mene at muslimske verdier må holdes unna politikken spesielt, og det offentlige rom generelt. Islam oppfattes kanskje som særdeles farlig siden flertallet av dem som er registrert muslimer ikke ser ut til å begrense sin tro til "jeg tror det er noe der, men jeg vet ikke hva". Til og med bruker en del muslimer synlige effekter som tydelig viser at de står for noe. Mange som kommenterer på nettaviser og lignende ser ut til å mene at en del av det å være integrert er å ikke bruke islam politisk. Dette er en udemokratisk og naiv holdning. Å tro at man kan drive politikk uten å være påvirket av sin bakgrunn og personlige historie er besynderlig ureflektert. En blir ikke Høyre-politiker eller SV-er uten en forhistorie, der ens liv, omgivelser, kunnskaper og bakgrunn har ført en i den retningen. Om islam, kristendom, buddhisme eller for den saks skyld humanisme (som ser ut til å være langt mer akseptert) har ført en dit, skal en da stemple politikken som unorsk, irrasjonell eller fanatisk?
Noe en del innvandrere påpeker ved nordmenn er at nordmenn stiller få spørsmål. Man er redd for å vite for mye om andre og deres synspunkter. Man er redd for å få en dom for sitt eget levesett, eller for å føle motstand mot den andre. Alt skal være privat. Jeg synes dette er skremmende.
På nettsiden manfoldigeminner.no kan man lese historiene til flere nykommere til Norge. Flere påpeker folks kulde, men også mangelen på reelle samtaler og åpenhet. F.eks. sier Tanya fra Moskva følgende: "Vi går på besøk, og av og til er jeg så irritert, når jeg kommer til familien, og vi snakker bare om været! Hvorfor? Min mann sier at det ikke er vanlig at man snakker bare om problemer. Men hvorfor? Det er familie! Du kan være åpen og ærlig. Og det er bare de som kan hjelpe deg. Men det skjer ikke i Norge. Jeg tror det er et samfunnsproblem her egentlig! Man må jo støtte folk. Det er vanskelig å bli alene! Det finnes masse psykiske problemer fordi folk er ensomme."
I Litauen ble jeg til tider irritert over spørsmål ved hva jeg gjorde, påpekninger av at sånn og sånn var ikke bra, og hva kunne man gjøre for å forbedre seg på det og det. Jeg syntes dette var frekt. Men etterhvert skjønte jeg at dette var ærlighet. Spesielt når man kommer til en ny kultur er dette en fordel. Den berømmelige integreringen vil gå raskere. Det er ikke nødvendigvis slik at det bestående er best. Man snakker ofte om hvor positivt det er med nye impulser. Skal man ha nytte av dem må man våge å høre etter, og å diskutere det man ikke er enig i. Ikke minst må man akseptere at det man alltid selv har gjort blir satt spørsmålstegn ved. Det er for enkelt å si at folk skal flytte tilbake dit de kom fra. F.eks. mange muslimers motstand mot alkohol. Dette må de akseptere eller flytte til Saudi-Arabia, kan man høre folk si, eller lignende. Kan man ikke først høre på kritikken og finne ut hvorfor de ikke drikker alkohol? Kanskje har de rett? Og før man stempler en kvinne med hijab som undertrykket - hør etter på hva hun har å si, kanskje kan vi lære av henne.
Et særdeles godt menneske jeg kjenner har hatt enorm betydning for hvordan jeg har blitt som person. Det er fordi hun har sagt fra når noe har vært dårlig, og det kunne forbedres. Ikke minst har hun gitt storslagen skryt når noe er oppnådd. Slikt skal man helst ikke gjøre så mye av i Norge, ser mange ut til å mene. Spesielt det første. Påpeke at folk gjør noe galt, det skal man ikke. Det er noe av det verste en kan gjøre, og å bli bedt om å strekke seg etter et mål er det mest smertefulle man kan høre. Dette er noe som i større grad ser ut til å kjennetegne Norge og nordmenn enn mange andre kulturer. Dette er et problem fordi det fører til stagnasjon i det enkelte menneskes utvikling, og istedet for å si fra om ting vi opplever som ubehagelige ved andre skal vi stilltiende finne oss i det og late som om vi synes det er greit. Moralisering må unngås for enhver pris, ser det ut til at enkelte mener (igjen: det kommer frem mye rart på kommentarer til nett-artikler).
Utrolig mange er enslige her i landet. Dette er også noe Hanne Nabintu Herland tar opp i sin bok "Alarm! Tanker om en kultur i krise". Hun mener det har sammenheng med at kulturen og enkelte dyrker frem utroskap og at den seksuelle frigjøringen har ført til at man skal ha seg her og der. Dette gjør at folk ikke tør stole på en partner og så heller lar være. Forskning har påpekt en sammenheng mellom stress og ensomhet. Det er rett og slett ikke sunt.
Når store deler av fritiden brukes for seg selv, blir en vant til å gjøre ting i den private sfæren, og en er usikker på hva som er akseptabelt blant andre. Dette fører til et skille i folks mentalitet: det som er mitt og kanskje farlig og som må holdes hemmelig, og det man kan ta med seg ut i det offentlige livet, hvilket igjen leder til at man ikke tør stole på andre som kanskje har den samme delingen (dette var egne tanker).
Derfor spør man ikke så mye. En vil ikke vite, og er redd for at den andre ikke vil ha spørsmål. Det er bedre å glatte over. Når man er mye for seg selv utvikler man også interesser og synspunkter som ikke er styrt av "kollektivet". Et individ blir skapt. Dette er på mange måter positivt, men ikke om en ikke skal kunne ta individualiteten med seg ut og vise den frem for offentligheten. Går en ut, går en i bokseringen, og den sterkeste - eller i denne sammenhengen, om det leder til en saklig konfrontasjon, stilltiende aksept eller konstruktiv debatt; den beste - vinner.
Mangfoldet må bli synlig! Slik kan man kanskje finne frem til hva man har til felles, og slik gjenvinne trygghet på seg selv og samfunnet man er i. Kanskje forsvinner noe på veien, kanskje må man endre noen oppfatninger. Det er ikke en behagelig ting, det vet man - men resultatet kan være nyttig og kjekt å ha med seg.
Vi er mer enige enn mange tror. Nettopp dette med sannheten er et eksempel på det.
Bud nummer åtte av kristendommens ti bud sier: Du skal ikke tale usant om din neste.
I Koranen, surah 40:28 står det: "Truly Allah guides not one who transgresses and lies." (Islam åpner imidlertid for at det kan finnes tilfeller der det er greit å lyve)
I Dhammapada, vers 246 og 247, en særdeles viktig tekst i theravadabuddhismen står det: "Den som dreper et levende vesen, som farer med urett tale, som tar det som ikke blir gitt ham her, og går til en annens make, som henfaller til nytelse av rusmidler, - den arme dåre, graver opp sine egne røtter her i denne verden".
Religionene er ikke kun opptatt av at man ikke skal lyve direkte, men også at man skal vise empati. Kanskje skylder vi hverandre mer åpenhet? Slik kulturen er nå kan man også ta med seg sine sorger ned i sin mørke kjeller, til sin privatsfære, og ikke åpne seg for andre, noe som kanskje kan være med på å forklare høye selvmordstall, og at folk i Vesten løper ned psykologdørene. Se igjen sitatet fra Tanya fra Moskva.
Generelt sett snakkes det for lite om moral, som også påpekes i den dagsaktuelle boken til Nabintu Herland. Moral har blitt tabu. Hun anklager også spesielt kristne for å ha trukket seg tilbake til bedehusene istedet for å engasjere seg i samfunnet. Dette er nok en spissformulering. Det samme kan imidlertid sies også om andre religiøse og folk med sterke meninger om moral og oppførsel. Man løser ikke alt med politiske vedtak. Et demokrati bygger tross alt på et elektorat, og om systemet skal funke må elektoratet være friskt. Det kan det umulig være om Hanne Nabintu Herland har rett i at moral og etikk er tabu, og heller ikke om så mye er tvunget inn bak lukkede dører i vår kultur.
Linker og noen nettkilder:
http://www.vl.no/samfunn/article4956609.ece
http://www.islamreview.com/articles/lying.shtml
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=591711
http://www.vl.no/samfunn/article22144.zrm
Jeg har plassert min blogg i Oslo på norske bloggkart!
torsdag 25. mars 2010
Hard og brutal: Sofi Oksanens bok "Utrenskning"
Aftenpostens kulturdel har gjentatte ganger skrevet om Sofi Oksanen og hennes aktuelle bok "Utrenskning". Dette er kort sagt en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, men også en av de mest ubehagelige.
Handlingen foregår for det meste i Estland, og kretser rundt to kvinner; unge Zara fra det østligste Russland og eldre Aliide som "har levd hele sitt liv på gården i Vest-Estland".
Forfatteren tar opp trafficking og skildrer virkelig hvilke forferdelige former seksualiteten kan ta. Den er ikke noe moralsk pekefinger, og ikke noen klissete feministisk greie, men tvert imot en rå tankevekker. Slik jeg ser det er boken så og si så politisk nøytral som en bok om slike emner kan være. Skal jeg formulere et vagt og noe svevende tema for boken kan jeg si "menneskesinnet". Jeg har lest mange bøker i mitt liv, men få der jeg føler forfatteren skildrer tanker og reaksjoner såpass psykologisk sannsynlig. Kanskje nettopp derfor blir boken så spennende. Den griper tanken din, fordi du på et eller annet tidspunkt havner på en side der det skildres noe kjent psykologisk, og da er man solgt. Derfor blir også boken så "farlig".
"Sofi Oksanen skriver med stor følsomhet for dagliglivets detaljer og historiens lange linjer. Utrenskning er en fortettet og uredd roman om hvordan begjæret får forvridde former når makten og volden rår. Skammen og ydmykelsen følger sviket i kjærligheten", står det blant annet bakpå boken.
Romanen har også en historisk dimensjon. En får et visst innblikk i Estlands historie, selv om det ikke kvalifiserer til å ta noen eksamen på høyere nivå i emnet. Jeg kan minne om at et land som så mange ganger har skiftet regime og system byr på en spennende historie i seg selv, og med dette som bakteppe er det klart man kan spinne mange gode romanideer.
Dette er også en av de mest spennende bøkene jeg har lest. Spennende på den måten at handlingen er så rystende at man ønsker å komme videre for å se om det er noen vei ut av problemene. Dessuten er det uoppklarte greier underveis som en ønsker å komme til bunns i, og som kommer for dagen litt etter litt. Boken kombinerer på den måten utrolig mange ingredienser som gjør at den kan passe for mange. Jeg ble trukket til boken på grunn av gode anmeldelser og at handlingen foregikk i Estland, samt at forfatteren selv er finsk-estisk og slik hadde en god bakgrunn for å skrive om emnet. Likevel er det ingen historiebok.
Kan anbefale boken til folk som er interessert i Estland, Sovjetunionen, spenning, samfunnsproblemene boken tar opp, psykologi, eller rett og slett har sans for god litteratur.
Liten oppdatering, 30. mars 2010: Sofi Oksanen vant nå Nordisk Råds litteraturpris for boken. Velfortjent!
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=595273
http://www.vl.no/kultur/article5047941.ece
http://www.tv2nyhetene.no/dist/nordisk-raads-litteraturpris-til-oksanen-3173009.html
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249506545
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249508262
Handlingen foregår for det meste i Estland, og kretser rundt to kvinner; unge Zara fra det østligste Russland og eldre Aliide som "har levd hele sitt liv på gården i Vest-Estland".
Forfatteren tar opp trafficking og skildrer virkelig hvilke forferdelige former seksualiteten kan ta. Den er ikke noe moralsk pekefinger, og ikke noen klissete feministisk greie, men tvert imot en rå tankevekker. Slik jeg ser det er boken så og si så politisk nøytral som en bok om slike emner kan være. Skal jeg formulere et vagt og noe svevende tema for boken kan jeg si "menneskesinnet". Jeg har lest mange bøker i mitt liv, men få der jeg føler forfatteren skildrer tanker og reaksjoner såpass psykologisk sannsynlig. Kanskje nettopp derfor blir boken så spennende. Den griper tanken din, fordi du på et eller annet tidspunkt havner på en side der det skildres noe kjent psykologisk, og da er man solgt. Derfor blir også boken så "farlig".
"Sofi Oksanen skriver med stor følsomhet for dagliglivets detaljer og historiens lange linjer. Utrenskning er en fortettet og uredd roman om hvordan begjæret får forvridde former når makten og volden rår. Skammen og ydmykelsen følger sviket i kjærligheten", står det blant annet bakpå boken.
Romanen har også en historisk dimensjon. En får et visst innblikk i Estlands historie, selv om det ikke kvalifiserer til å ta noen eksamen på høyere nivå i emnet. Jeg kan minne om at et land som så mange ganger har skiftet regime og system byr på en spennende historie i seg selv, og med dette som bakteppe er det klart man kan spinne mange gode romanideer.
Dette er også en av de mest spennende bøkene jeg har lest. Spennende på den måten at handlingen er så rystende at man ønsker å komme videre for å se om det er noen vei ut av problemene. Dessuten er det uoppklarte greier underveis som en ønsker å komme til bunns i, og som kommer for dagen litt etter litt. Boken kombinerer på den måten utrolig mange ingredienser som gjør at den kan passe for mange. Jeg ble trukket til boken på grunn av gode anmeldelser og at handlingen foregikk i Estland, samt at forfatteren selv er finsk-estisk og slik hadde en god bakgrunn for å skrive om emnet. Likevel er det ingen historiebok.
Kan anbefale boken til folk som er interessert i Estland, Sovjetunionen, spenning, samfunnsproblemene boken tar opp, psykologi, eller rett og slett har sans for god litteratur.
Liten oppdatering, 30. mars 2010: Sofi Oksanen vant nå Nordisk Råds litteraturpris for boken. Velfortjent!
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=595273
http://www.vl.no/kultur/article5047941.ece
http://www.tv2nyhetene.no/dist/nordisk-raads-litteraturpris-til-oksanen-3173009.html
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249506545
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249508262
lørdag 13. mars 2010
Selvfølgelige konsekvenser av rus
De prostituerte har igjen plassert seg på Karl Johan. TV2 kan i tillegg vise at de ikke går av veien for regelrett å gå til tyveri. Ikke overraskende viser saken at fulle menn er i faresonen.
"Fungerende ordenssjef Robert Thorsen ved Sentrum politistasjon" har følgende tips å komme med: "Ikke bli for beruset, og pass på eiendelene dine".
Dette, ikke overraskende, blir av enkelte møtt med motstand.
Børre Kirkeeng skriver følgende i en leserkommentar til saken: "her snakker vi faktisk om helt vanlige mennesker som går på byen og slett ikke er int. i horer som regelrett blir ranet og politiet gjør ingenting, skal de menneskene skylde seg selv for at de ikke drakk brus på byen og for at de blir ranet av horer som egentlig ikke har noe der å gjøre, nei dette blir for dumt".
Beleilig nok har altså motpolen til min mening om saken her blitt skrevet klart ned.
De fleste vil være enig i at tyveri er galt, uansett om man er på høyresiden eller venstresiden politisk, om man er kristen, buddhist, muslim eller ateist, så jeg skriver ikke en begrunnelse for hvorfor tyveri er umoralsk og bør unngås her.
Imidlertid er det et faktum at tyveri finnes. Det er et faktum at det har gjort det i tusener av år. Det er et faktum at alkohol sløver folk ned. Selv om en mener det er greit å være full og beruset, så kan man ikke lukke igjen øynene for fakta. Tilfellet er at alkohol påvirker kropp og sinn. Er det ikke derfor mange er glade i det?
Det er derfor helt selvfølgelig at en tyv med litt omløp i hodet, velger seg den fulle som offer. Hvorfor? Fordi den berusede ikke er helt klar i hodet i øyeblikket, og derfor er lettere å stjele fra, noe som da også er tyvens mål.
Om jeg har valget mellom å gå tur gjennom et minefelt, eller å gå langs en sti i en skog, er det for dumt å si at folk ikke burde lagt ned minene, så jeg går der likevel. Er de der, så er de der. Er noe på en viss måte, så er det slik. Robert Thorsen gir rett og slett en virkelighetsbeskrivelse. Det er mer sannsynlig å bli frastjålet når man er full. Prioriterer du å beholde dine eiendeler, kan det ut fra konteksten være fornuftig å være litt mindre beruset. Dette er common sense.
Jeg skrev i et tidligere innlegg om hvordan folk blir mer voldelige i beruset tilstand. http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2009_11_01_archive.html
Å være beruset får konsekvenser. Det trenger ikke nødvendigvis å ses på som et moralsk problem. Det er virkeligheten.
VG skriver også om alkohol i dag. "Så lite som et glass med vin per dag dobler risikoen for leverskader hos overvektige kvinner, i forhold risikoen hos normalvektige" står det i artikkelen. Hovedbudskapet er at overvektige har større sjanse for å få skrumplever.
Jeg mener man bør være forsiktig med alkohol og andre rusmidler. Uttrykt på litt buddhistisk måte: Alkohol er årsaken til mange negative resultater. Årsak og virkning. Erkjenner man virkningen, og ser at den er et problem, burde en kanskje gjøre noe med årsaken?
_________________________________
Her er TV2-artikkelen med video: http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/krim/her-blir-han-rundstjaalet-av-en-prostituert-paa-karl-johan-3158801.html
VG-artikkelen: http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=593999
Andre relevante artikler: http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=543667
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=572794
"Fungerende ordenssjef Robert Thorsen ved Sentrum politistasjon" har følgende tips å komme med: "Ikke bli for beruset, og pass på eiendelene dine".
Dette, ikke overraskende, blir av enkelte møtt med motstand.
Børre Kirkeeng skriver følgende i en leserkommentar til saken: "her snakker vi faktisk om helt vanlige mennesker som går på byen og slett ikke er int. i horer som regelrett blir ranet og politiet gjør ingenting, skal de menneskene skylde seg selv for at de ikke drakk brus på byen og for at de blir ranet av horer som egentlig ikke har noe der å gjøre, nei dette blir for dumt".
Beleilig nok har altså motpolen til min mening om saken her blitt skrevet klart ned.
De fleste vil være enig i at tyveri er galt, uansett om man er på høyresiden eller venstresiden politisk, om man er kristen, buddhist, muslim eller ateist, så jeg skriver ikke en begrunnelse for hvorfor tyveri er umoralsk og bør unngås her.
Imidlertid er det et faktum at tyveri finnes. Det er et faktum at det har gjort det i tusener av år. Det er et faktum at alkohol sløver folk ned. Selv om en mener det er greit å være full og beruset, så kan man ikke lukke igjen øynene for fakta. Tilfellet er at alkohol påvirker kropp og sinn. Er det ikke derfor mange er glade i det?
Det er derfor helt selvfølgelig at en tyv med litt omløp i hodet, velger seg den fulle som offer. Hvorfor? Fordi den berusede ikke er helt klar i hodet i øyeblikket, og derfor er lettere å stjele fra, noe som da også er tyvens mål.
Om jeg har valget mellom å gå tur gjennom et minefelt, eller å gå langs en sti i en skog, er det for dumt å si at folk ikke burde lagt ned minene, så jeg går der likevel. Er de der, så er de der. Er noe på en viss måte, så er det slik. Robert Thorsen gir rett og slett en virkelighetsbeskrivelse. Det er mer sannsynlig å bli frastjålet når man er full. Prioriterer du å beholde dine eiendeler, kan det ut fra konteksten være fornuftig å være litt mindre beruset. Dette er common sense.
Jeg skrev i et tidligere innlegg om hvordan folk blir mer voldelige i beruset tilstand. http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2009_11_01_archive.html
Å være beruset får konsekvenser. Det trenger ikke nødvendigvis å ses på som et moralsk problem. Det er virkeligheten.
VG skriver også om alkohol i dag. "Så lite som et glass med vin per dag dobler risikoen for leverskader hos overvektige kvinner, i forhold risikoen hos normalvektige" står det i artikkelen. Hovedbudskapet er at overvektige har større sjanse for å få skrumplever.
Jeg mener man bør være forsiktig med alkohol og andre rusmidler. Uttrykt på litt buddhistisk måte: Alkohol er årsaken til mange negative resultater. Årsak og virkning. Erkjenner man virkningen, og ser at den er et problem, burde en kanskje gjøre noe med årsaken?
_________________________________
Her er TV2-artikkelen med video: http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/krim/her-blir-han-rundstjaalet-av-en-prostituert-paa-karl-johan-3158801.html
VG-artikkelen: http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=593999
Andre relevante artikler: http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=543667
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=572794
Forståelig at hijab tillates, men ikke caps
Det er forståelig at hijab tillates i skolesammenheng, mens caps ikke gjør det.
Debatter mer eller mindre relatert til islam har i stor grad dominert mediebildet siden nyttår, og til og med før det. Det har vært snakk om forbud mot å bruke burka og niqab i det offentlige rom (i stor grad i sammenheng med lovforslag i Frankrike), karikaturstriden har vist seg både i repriseform og i ny drakt (Dagbladets forside der Muhammad var karikert som gris) og nå er det igjen snakk om hijab. Folk legger for dagen ulike meninger, og vinkler spørsmålet om hijab på ulike måter. Skal unge jenter få gå med hijab på skolen? Skal man ha hijab på skole i det hele tatt? Skal man få gå med hijab i det offentlige rom? Sistnevnte spørsmål har vel ikke vært så synlig i denne omgang, men folk tar det opp som kommentarer på nettaviser.
VG har tatt opp at enkelte skoler i Oslo har forbud mot caps og lue, mens de tillater hijab. Er dette riktig?
Hvor stor er forskjellen på hijab og caps? Er begge hodeplagg, og kan derfor plasseres i samme kategori, eller er det en forskjell, som kan godtgjøre det mange reagerer på som forskjellsbehandling?
Hijab knyttes opp mot islam som religion. Som ofte er tilfellet er grensen mellom religion og kultur flytende. Det er vel ikke full enighet om hvor praksisen med å bruke hijab oppstod, men en tror at dette har vært vanlig praksis i området som i dag er Tyrkia, før islam nådde dit. Siden har tradisjonene blitt blandet. Hijab skulle imidlertid markere at en var en fri kvinne.
Frihet, i den vanlige vestlige diskursen, ser ut til å bli forstått som retten til å gjøre hva man vil. En kan da lett tenke seg at daglig hijab-bruk er en form for tvang. Det forventes at en del muslimske jenter skal bruke hijab. Kanskje er det et taust press, men merkbart nok. I enkelte tilfeller kan det være snakk om et direkte krav, og slik tvang. Dette er imidlertid ikke en egenskap som kjennetegner hijaben spesielt. Det er også så og si et krav om at gutter (i store deler av verden, hvertfall) skal gå i bukse, evt kortbukse. I visse sammenhenger er det så og si utenkelig ikke å kle seg i dress. Er man undertrykket?
Hijab har i stor grad gått over til å bli et religiøst plagg. Med å ikle seg hijab levner en liten tvil om at man er muslim. Dette forteller oss en god del. Antagelig spiser ikke personen svinekjøtt, og det er en stor sjanse for at hun ikke drikker alkohol, og at hun har en del standpunkter og synspunkter som hun deler med muslimer flest. Dette kan også ses på som åpenhet. Hun viser ganske mye av seg selv gjennom det hun signaliserer med å ta på seg hijaben.
Frihet må også ses på som friheten til å følge selvpålagte regler (eventuelt regler som eksisterer i en religion man er tilhenger av, eventuelt annet livssyn eller lignende).
Hvor er da forskjellen på caps og hijab?
I debatten har mange kommet med argumenter som likestiller disse. Enkelte har også sagt at caps kan uttrykke identitet og livsstil. Det er mange gode innspill (og en god del dårlige og usaklige - disse kan man lese ved å se en del kommentarer på nettaviser).
Hos meg vekker hijab og caps helt forskjellige assosiasjoner. Kall meg gjerne fordomsfull. En hijab for meg, signaliserer noe av det som jeg har nevnt ovenfor, nettopp verdier assosiert med islam, og ellers nettopp at jenten mest sannsynlig ER muslim, ikke minst. En caps derimot taler ikke så klart for seg. Caps og lue inne har tradisjonelt sett vært sett på som opprørsk og mangel på respekt. Hijab er ganske nytt, og symbolikken knyttet til caps og lue har ikke automatisk blitt overført til å gjelde hijab. Hvorfor? Fordi det er noe nytt, noe annerledes, og for folk som har litt kunnskap, er det lett å skjønne at hijabens og capsens budskap er ganske forskjellige. I en klasseromssituasjon er egenskapene assosiert med hijab ønskelig, mens capsens ikke er det. Kanskje må vi revurdere capsens og luens stilling, men hijaben bør få være i klasserommet.
Selv har jeg brukt lue i klasserom av og til. Det hender jeg ikke klarer å disiplinere håret mitt til å ligge ordentlig, og jeg har da ønsket å ha på meg lue, så jeg forstår at man kan ønske dette. Men legg merke til frihetsaspektet i tenkningen min. Grunnen til at jeg vil ha på meg lue: Jeg føler at håret mitt er bustete og jeg vil ikke vise det fordi jeg tenker de andre ikke liker det. Hvor fri er jeg da? Jeg følger det jeg tror er forventet av meg. Jeg underkaster meg det jeg tror er klassens holdning til bustete hår. Om folk ber meg ta av meg luen, så er det også en innskrenkning i min frihet.
Jeg mener således at hijab SKAL og MÅ være tillatt i enhver situasjon. Caps og lue kan også gjerne være det, men jeg forstår at enkelte ser en forskjell, og jeg ser den selv. Imidlertid må man ikke kreve at folk skal slutte å bruke hijab bare fordi andre ikke får bruke caps.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=591711
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=591569
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/9768936499f35f328815f92807dba03a2d3ec41d
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/1ea70424afcdf1991b97cc3238532c19d44b69f0
Debatter mer eller mindre relatert til islam har i stor grad dominert mediebildet siden nyttår, og til og med før det. Det har vært snakk om forbud mot å bruke burka og niqab i det offentlige rom (i stor grad i sammenheng med lovforslag i Frankrike), karikaturstriden har vist seg både i repriseform og i ny drakt (Dagbladets forside der Muhammad var karikert som gris) og nå er det igjen snakk om hijab. Folk legger for dagen ulike meninger, og vinkler spørsmålet om hijab på ulike måter. Skal unge jenter få gå med hijab på skolen? Skal man ha hijab på skole i det hele tatt? Skal man få gå med hijab i det offentlige rom? Sistnevnte spørsmål har vel ikke vært så synlig i denne omgang, men folk tar det opp som kommentarer på nettaviser.
VG har tatt opp at enkelte skoler i Oslo har forbud mot caps og lue, mens de tillater hijab. Er dette riktig?
Hvor stor er forskjellen på hijab og caps? Er begge hodeplagg, og kan derfor plasseres i samme kategori, eller er det en forskjell, som kan godtgjøre det mange reagerer på som forskjellsbehandling?
Hijab knyttes opp mot islam som religion. Som ofte er tilfellet er grensen mellom religion og kultur flytende. Det er vel ikke full enighet om hvor praksisen med å bruke hijab oppstod, men en tror at dette har vært vanlig praksis i området som i dag er Tyrkia, før islam nådde dit. Siden har tradisjonene blitt blandet. Hijab skulle imidlertid markere at en var en fri kvinne.
Frihet, i den vanlige vestlige diskursen, ser ut til å bli forstått som retten til å gjøre hva man vil. En kan da lett tenke seg at daglig hijab-bruk er en form for tvang. Det forventes at en del muslimske jenter skal bruke hijab. Kanskje er det et taust press, men merkbart nok. I enkelte tilfeller kan det være snakk om et direkte krav, og slik tvang. Dette er imidlertid ikke en egenskap som kjennetegner hijaben spesielt. Det er også så og si et krav om at gutter (i store deler av verden, hvertfall) skal gå i bukse, evt kortbukse. I visse sammenhenger er det så og si utenkelig ikke å kle seg i dress. Er man undertrykket?
Hijab har i stor grad gått over til å bli et religiøst plagg. Med å ikle seg hijab levner en liten tvil om at man er muslim. Dette forteller oss en god del. Antagelig spiser ikke personen svinekjøtt, og det er en stor sjanse for at hun ikke drikker alkohol, og at hun har en del standpunkter og synspunkter som hun deler med muslimer flest. Dette kan også ses på som åpenhet. Hun viser ganske mye av seg selv gjennom det hun signaliserer med å ta på seg hijaben.
Frihet må også ses på som friheten til å følge selvpålagte regler (eventuelt regler som eksisterer i en religion man er tilhenger av, eventuelt annet livssyn eller lignende).
Hvor er da forskjellen på caps og hijab?
I debatten har mange kommet med argumenter som likestiller disse. Enkelte har også sagt at caps kan uttrykke identitet og livsstil. Det er mange gode innspill (og en god del dårlige og usaklige - disse kan man lese ved å se en del kommentarer på nettaviser).
Hos meg vekker hijab og caps helt forskjellige assosiasjoner. Kall meg gjerne fordomsfull. En hijab for meg, signaliserer noe av det som jeg har nevnt ovenfor, nettopp verdier assosiert med islam, og ellers nettopp at jenten mest sannsynlig ER muslim, ikke minst. En caps derimot taler ikke så klart for seg. Caps og lue inne har tradisjonelt sett vært sett på som opprørsk og mangel på respekt. Hijab er ganske nytt, og symbolikken knyttet til caps og lue har ikke automatisk blitt overført til å gjelde hijab. Hvorfor? Fordi det er noe nytt, noe annerledes, og for folk som har litt kunnskap, er det lett å skjønne at hijabens og capsens budskap er ganske forskjellige. I en klasseromssituasjon er egenskapene assosiert med hijab ønskelig, mens capsens ikke er det. Kanskje må vi revurdere capsens og luens stilling, men hijaben bør få være i klasserommet.
Selv har jeg brukt lue i klasserom av og til. Det hender jeg ikke klarer å disiplinere håret mitt til å ligge ordentlig, og jeg har da ønsket å ha på meg lue, så jeg forstår at man kan ønske dette. Men legg merke til frihetsaspektet i tenkningen min. Grunnen til at jeg vil ha på meg lue: Jeg føler at håret mitt er bustete og jeg vil ikke vise det fordi jeg tenker de andre ikke liker det. Hvor fri er jeg da? Jeg følger det jeg tror er forventet av meg. Jeg underkaster meg det jeg tror er klassens holdning til bustete hår. Om folk ber meg ta av meg luen, så er det også en innskrenkning i min frihet.
Jeg mener således at hijab SKAL og MÅ være tillatt i enhver situasjon. Caps og lue kan også gjerne være det, men jeg forstår at enkelte ser en forskjell, og jeg ser den selv. Imidlertid må man ikke kreve at folk skal slutte å bruke hijab bare fordi andre ikke får bruke caps.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=591711
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=591569
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/9768936499f35f328815f92807dba03a2d3ec41d
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/1ea70424afcdf1991b97cc3238532c19d44b69f0
mandag 1. mars 2010
Viktigheten av å smile
"Å smile er uhyre viktig. Hvis vi ikke kan smile, vil det ikke bli fred i verden. Det er ikke ved å gå i demonstrasjonstog mot atomraketter vi kan skape fred. Det er med vår evne til å smile, puste og være fred at vi kan skape fred", sier Thich Nhat Hanh i boken "Være fred".
Altfor få smiler. Spesielt er det spontane, lykkelige smilet - gleden over noe, altfor sjeldent. Vi kan smile mer. På forskjellige steder i verden smiler folk i forskjellig grad. Det indikerer klart at mengden smil ikke følger noen naturlover, men faktisk kan økes eller senkes.
Humør smitter. Om folk rundt meg reagerer på noe jeg sier med irritasjon, eller sinne, kan jeg bli sint. Dette selv om jeg prøver å la være. Av og til lykkes jeg. Av og til ikke. Men jeg prøver. Humøret vårt har innvirkning på dem rundt oss. Med å legge inn et smil kan atmosfæren bli bedre.
Dette kan virke selvfølgelig. Likevel finnes det folk som mener at man ikke bør smile så mye. Fordi det er rart. Fordi andre ikke gjør det. Dette fikk jeg høre en gang. Ikke smil så mye, folk kan synes det er rart. Jeg kan ikke si jeg jublet over denne setningen, så den virket. Jeg sluttet å smile i det øyeblikket. Det som for meg hadde vært en fin stund, var ikke det lenger. Et smil er det ytre tegnet på at man har det bra. Når man ser at andre rundt en har det bra, føler en seg gjerne bra selv. Smil smitter!
For et par dager siden hørte jeg måker da jeg ventet på T-banen. Jeg smilte åpent og spontant over gjenkjennelsen av lyden av måker. Jeg hadde ikke hørt det på en stund, men det var hyggelig å høre. En dame på motsatt side, som ikke så så glad ut så meg. Hun snudde seg til siden. Hun smilte. T-banen min kom og jeg gikk på. Jeg så ut vinduet. Damens ansikt var noe forandret. Smilet mitt hadde gått over på hennes ansikt.
En dag jeg følte meg trist gikk jeg på en bestemt kantine/kafè hvor jeg vet det jobber hyggelige folk. Jeg var sikker på å se et smil. Jeg var faktisk ganske trist den dagen, men jeg følte meg sikker på at jeg der ville få et tegn på vennlighet. Det gjorde jeg, og humøret BLE faktisk lysere.
Teksten "Smilende visdom" (fra Patisambhidamagga 2, 199) som er å finnne i boken "Buddhas fortellinger" på norsk understreker til de grader viktigheten av å smile. Teksten begynner med spørsmålet "Hva menes med smilende visdom?" Avslutningen sier: "Smilende visdom betyr at den som smiler og ler mye, som er fylt av glede og munterhet, han trenger inn i den dypeste visdom og når frem til det endelige mål, som er å virkeliggjøre nirvana. Med smilende visdom oppnår man alt dette, det er dette som er smilende visdom."
Med å smile og være vennlig innstilt letter vi andres hverdag. Når andre er glade, kan så deres glede komme tilbake til oss igjen. Vi trenger ikke nødvendigvis å se med en gang hvordan våre smil eller vakre ord gjør et annet menneske glad, men kanskje er smilet vi får en uke senere et resultat av det vi gav! Dette kan høres mystisk ut, men om man tenker vidt nok ser vi at det kan stemme. Hvis personen jeg smilte til ble gladere av det, kan gleden ha smittet over til andre, som så sprer det videre, og så kommer det tilbake til meg til slutt. Dette er ikke til å kimse av. Det er viktig. Vi er ikke alltid glade, men i det minste burde ingenting hindre oss fra å vise vår glede når den nå en gang er der. Ihvertfall burde ingen si til noen andre at de ikke skal smile eller være glade, fordi det er rart!
Igjen vil jeg sitere Thich Nhat Hanh fra tidligere nevnte bok: "Buddha lærte oss at dette er slik, fordi det andre er sånn. Forstår du? Fordi du smiler, er jeg glad. Dette er slik, derfor er det andre sånn. Og det er sånn fordi dette er slik. Dette kalles avhengig fellestilblivelse. Tenk deg at du og jeg er venner (jeg håper vi er det). Mitt velvære, min glede avhenger svært mye av deg. Jeg har ansvar for deg, og du har ansvar for meg."
_________________
Nå vil jeg spesifisere at jeg ikke tar noen "ære" for å ha kommet på disse tankene som første mann, om det skal være et mål. Dette er en tekst hvor jeg i stor grad sprer andres tanker, men jeg har sett dem virke i praksis. Jeg har også lenge tenkt å skrive en liten sak om viktigheten av å smile, men jeg ble ekstra motivert av å lese den nydelige boken til Thich Nhat Hanh. Enkelte har gjort utrolig mye for meg med deres smil og deres glede. Flere smil fører til flere smil.
Kilder:
"Være fred" av Thich Nhat Hanh. Utgitt på Buddhistforbundets forlag.
"Buddhas fortellinger" i serien "Verdens hellige skrifter" ugitt på "De norske bokklubbene".
Altfor få smiler. Spesielt er det spontane, lykkelige smilet - gleden over noe, altfor sjeldent. Vi kan smile mer. På forskjellige steder i verden smiler folk i forskjellig grad. Det indikerer klart at mengden smil ikke følger noen naturlover, men faktisk kan økes eller senkes.
Humør smitter. Om folk rundt meg reagerer på noe jeg sier med irritasjon, eller sinne, kan jeg bli sint. Dette selv om jeg prøver å la være. Av og til lykkes jeg. Av og til ikke. Men jeg prøver. Humøret vårt har innvirkning på dem rundt oss. Med å legge inn et smil kan atmosfæren bli bedre.
Dette kan virke selvfølgelig. Likevel finnes det folk som mener at man ikke bør smile så mye. Fordi det er rart. Fordi andre ikke gjør det. Dette fikk jeg høre en gang. Ikke smil så mye, folk kan synes det er rart. Jeg kan ikke si jeg jublet over denne setningen, så den virket. Jeg sluttet å smile i det øyeblikket. Det som for meg hadde vært en fin stund, var ikke det lenger. Et smil er det ytre tegnet på at man har det bra. Når man ser at andre rundt en har det bra, føler en seg gjerne bra selv. Smil smitter!
For et par dager siden hørte jeg måker da jeg ventet på T-banen. Jeg smilte åpent og spontant over gjenkjennelsen av lyden av måker. Jeg hadde ikke hørt det på en stund, men det var hyggelig å høre. En dame på motsatt side, som ikke så så glad ut så meg. Hun snudde seg til siden. Hun smilte. T-banen min kom og jeg gikk på. Jeg så ut vinduet. Damens ansikt var noe forandret. Smilet mitt hadde gått over på hennes ansikt.
En dag jeg følte meg trist gikk jeg på en bestemt kantine/kafè hvor jeg vet det jobber hyggelige folk. Jeg var sikker på å se et smil. Jeg var faktisk ganske trist den dagen, men jeg følte meg sikker på at jeg der ville få et tegn på vennlighet. Det gjorde jeg, og humøret BLE faktisk lysere.
Teksten "Smilende visdom" (fra Patisambhidamagga 2, 199) som er å finnne i boken "Buddhas fortellinger" på norsk understreker til de grader viktigheten av å smile. Teksten begynner med spørsmålet "Hva menes med smilende visdom?" Avslutningen sier: "Smilende visdom betyr at den som smiler og ler mye, som er fylt av glede og munterhet, han trenger inn i den dypeste visdom og når frem til det endelige mål, som er å virkeliggjøre nirvana. Med smilende visdom oppnår man alt dette, det er dette som er smilende visdom."
Med å smile og være vennlig innstilt letter vi andres hverdag. Når andre er glade, kan så deres glede komme tilbake til oss igjen. Vi trenger ikke nødvendigvis å se med en gang hvordan våre smil eller vakre ord gjør et annet menneske glad, men kanskje er smilet vi får en uke senere et resultat av det vi gav! Dette kan høres mystisk ut, men om man tenker vidt nok ser vi at det kan stemme. Hvis personen jeg smilte til ble gladere av det, kan gleden ha smittet over til andre, som så sprer det videre, og så kommer det tilbake til meg til slutt. Dette er ikke til å kimse av. Det er viktig. Vi er ikke alltid glade, men i det minste burde ingenting hindre oss fra å vise vår glede når den nå en gang er der. Ihvertfall burde ingen si til noen andre at de ikke skal smile eller være glade, fordi det er rart!
Igjen vil jeg sitere Thich Nhat Hanh fra tidligere nevnte bok: "Buddha lærte oss at dette er slik, fordi det andre er sånn. Forstår du? Fordi du smiler, er jeg glad. Dette er slik, derfor er det andre sånn. Og det er sånn fordi dette er slik. Dette kalles avhengig fellestilblivelse. Tenk deg at du og jeg er venner (jeg håper vi er det). Mitt velvære, min glede avhenger svært mye av deg. Jeg har ansvar for deg, og du har ansvar for meg."
_________________
Nå vil jeg spesifisere at jeg ikke tar noen "ære" for å ha kommet på disse tankene som første mann, om det skal være et mål. Dette er en tekst hvor jeg i stor grad sprer andres tanker, men jeg har sett dem virke i praksis. Jeg har også lenge tenkt å skrive en liten sak om viktigheten av å smile, men jeg ble ekstra motivert av å lese den nydelige boken til Thich Nhat Hanh. Enkelte har gjort utrolig mye for meg med deres smil og deres glede. Flere smil fører til flere smil.
Kilder:
"Være fred" av Thich Nhat Hanh. Utgitt på Buddhistforbundets forlag.
"Buddhas fortellinger" i serien "Verdens hellige skrifter" ugitt på "De norske bokklubbene".
Abonner på:
Innlegg (Atom)