Om fyll, alkohol og avgifter

Helgefyll er altså årsaken til ca. syv av ti voldsdommer i Stavanger tingrett, i følge vg.no. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=590270

Dette kom ikke som noen overraskelse, men det er greit å få kjøtt på beina i form av statistikk, når jeg argumenterer mot alkohol og rusmidler. Jeg påstår ikke at jeg skal gi en vitenskapelig forklaring på hvorfor alkohol fører til vold.

Det er mer eller mindre felles kunnskap at man mister noen sperrer i beruset tilstand. Dette er ofte også argumentet for å ruse seg. Folk ønsker å miste litt kontroll, ettersom hverdagen er gjennomkontrollert og en ikke føler en kan være seg selv, og at det er mye en ikke kan gjøre. Denne felles kunnskapen tjener også til å legitimere det gale som blir gjort i beruset tilstand. "Fylla har skylda", er et ganske kjent utsagn. Jasså - det var ikke deg, det var alkoholen?

I artikkelen er Bengt Jacob Rode sitert med følgende utsagn: "Mange av disse er oppegående mennesker som jobber eller studerer. Til vanlig klarer de seg fint, men problemene oppstår gjerne når de drikker mye i helgene, ikke minst når de drikker sprit."

Om disse menneskene altså er oppegående og velfungerende i dagliglivet, må det altså være rimelig å kunne trekke konklusjonen at de aktuelle menneskene og alkohol ikke går sammen. Det er videre et diskusjonstema om dette kan gjelde for alle. Har alle et større potensiale til å bli voldelige i beruset tilstand, eller gjelder det enkelte, som kanskje bærer på psykiske problemer, eller er stressede, eller noe? Og - kan MAN vite helt sikkert at ikke rusen vil gjøre en mer voldelig før en begynner å drikke? Hvis svaret på dette er nei, er den naturlige konsekvensen at man videre kan tenke seg at folk ville være tryggere om andre ikke drakk.

Jeg tror argumentasjonen som baserer seg på ønsket om å miste sperrer, og å kunne være "fri" i beruset tilstand, viser at den som bruker argumentet har følelser og ting han/hun har lyst å gjøre som han/hun ikke føler man kan gjøre i edru tilstand. Kanskje er aggresjon en av disse følelsene.

Så: Om dette er et problem, hva skal gjøres?

Jeg ser de vanlige tre mulige hovedveiene i alkoholpolitikken fremover. Det ene er ikke å gjøre noe som helst. Det andre er å øke avgiftene, og generelt sett bli mer restriktive. En kan diskutere om fyll og rus bør være en formildende eller en forverrende omstendighet i voldssaker. Spesielt om (dette er det tredje) man ønsker et mer liberalt samfunn, og slik vil kutte avgiftene og la staten blande seg mindre inn i saker og ting.

Norge har allerede et ganske høyt avgiftsnivå på alkohol. Slik drikkekulturen er (generelt, og spesielt blant ungdom) i Norge, i tillegg til at nordmenn har utrolig god økonomi, er det mye som tilsier at dette er berettiget. Ihvertfall i et samfunn som baserer seg sterkt på statlig kontroll både av økonomi og hva en kan gjøre/ikke gjøre. Vi ser hvordan en del vestlige totalt mister kontroll i land der det er billig alkohol, til irritasjon for landets innbyggere. Her er en (nokså slem, riktignok) skrekkvideo om britiske turister i Baltikum: http://www.youtube.com/watch?v=iiqR06xZwh0 Jeg ville protestert mot denne videoen i en annen kontekst, ettersom jeg mener den har nasjonalistiske toner og er litt ekstrem, men den viser ihvertfall at "usivilisert" drikkekultur provoserer. Poenget er: Når det er billig alkohol, er det mange som går bananas i vill glede. Det kan derfor se ut til at det er nødvendig med restriksjoner for å beskytte disse menneskene, og ikke minst, oss rundt dem mot potensiell vold (sett i forbindelse med vg-artikkelen).

Imidlertid kan dette være å stryke alle over en kam. Kanskje bør folk få en sjanse? Kanskje er det ikke alle som blir voldelige og sanseløse av alkohol? Noen vil jo bare nyte vin til maten, eller et glass eller to ellers, uten å drikke for fyllas del. Skal disse da rammes av at noen andre ikke klarer å kontrollere seg? Det kan man si er feil.

I så fall kunne det diskuteres om en løsning var strengere straff for vold i beruset tilstand, for å unngå dette. En burde så måle skadevirkningene opp mot hverandre. Det er i alles egeninteresse å bli skånet fra vold. Hva ville da føre til minst vold? Å sørge for at folk har dårligere råd til å drikke (avgiftspolitikk) og slik gjør det sjeldnere, eventuelt til og med lar være (en av grunnene til at jeg ikke drikker/drikker lite er at jeg heller vil bruke pengene mine på andre ting) eller å true med straff om de utfører voldelige handlinger i beruset tilstand?

Videre, fra et økonomisk perspektiv, hva er mest lønnsomt for samfunnet? Rettssaker koster. Avrusning koster. Erstatningssaker koster. Fengselsopphold koster. Avgifter gir penger til staten, som i teorien, kunne vært brukt til gode formål. Utfra en liberalistisk tankegang, ville mange ønske å la staten holde seg langt unna. Problemene vil da, i et liberalistisk system, sies å kunne løses med strengere straffer.

Imidlertid føres det ikke det jeg vil kalle økonomisk liberalistisk politikk i dag. Jeg ser det da som rett at avgifter kan legges på det som er skadelig, og slik både få en preventiv effekt, og skaffe penger til staten, fremfor andre ting. Ihvertfall ser jeg det som selvfølgelig at vi ikke kan ha lave avgifter på alkohol, i et samfunn hvor straffene er relativt milde, og ikke avskrekkende nok til å holde folk unna vold i beruset tilstand. Skulle folk få frihet (mindre avgifter) til å kunne ruse seg, ville de også måtte ta konsekvensene langt hardere om rusen fikk dem til å gjøre gale ting. En må slik velge mellom to alternativer. Vi ønsker å bli skånet for vold, og derfor kan vi ikke late som ingenting. Utfra medfølelse kan det også være grunn til å tenke at vi vil beskytte dem som ikke klarer å kontrollere sitt eget alkoholforbruk også, slik at de ikke ødelegger livet sitt. En slik holdning provoserer mange, som vil omtale den som arrogant. Imidlertid føler jeg at det også er en fin holdning å ønske at sine medmennesker holder seg oppe, og er bevisste og klare, gode individer, som skal slippe å slite med skyldfølelse for hva de gjør i beruset tilstand.

Det er altså ikke lett problematikk, men jeg vil ihvertfall anbefale enkeltmennesket å ha et bevisst forhold til alkohol, og rus generelt. Om flere tok ansvar for seg selv, og det ikke var noe problem med fyll og vold i beruset tilstand, samt avhengighet, ville ikke andre se det nødvendig å regulere. Enkeltmennesket har således et ansvar, et moralsk et (ihvertfall der alkohol har ført til vold) og må derfor være bevisst.

Gårsdagens høyeste høye

Facebook, Twitter og før dem mailen, telefonen og telegrafen, har bundet verden sterkere sammen enn den noen gang før har vært. Det er ikke lenger slik at vi trenger cirka ett år for å få informasjon fra (sør-) Europa til Asia, som det var for over tusen år siden. Over store deler av verden hører man på samme musikk. Riktignok har det vært, og er, en viss ubalanse i og med at mesteparten av informasjonen går fra vest til øst, men dette er i dag litt mer nyansert. Her kan asiatisk-inspirert mat, Bollywood-filmer og ikke minst en del teknologi, samt de ytterst populære manga-tegneseriene og anime-seriene hovedsakelig fra Øst-Asia vise at også andre deler av verden har begynt å få en viss innflytelse. At en del politikk i denne delen av verden har likhetstrekk med det rådende i Nord-Amerika og Europa, går jeg ikke inn på her.

Til tross for dette står nasjonalismen fortsatt sterkt. Vi har sett et visst oppsving i nynazisme i en del europeiske land, som for eksempel Tyskland og Ungarn. I Norge kan man også støte på en god del nasjonalistiske uttalelser. Mange bærer på masse nasjonalistisk tankegods, som de ikke nødvendigvis har reflektert over. Dette kommer ofte opp når det er snakk om innvandring, eller generelt sett utenrikspolitikk. Videre er det, slik jeg ser det, symptomatisk, at utenrikspolitikk så og si ikke var nevnt i det hele tatt under høstens valgkamp. Det finnes en verden utenfor grensene på kartet.

Jeg mener at det generelle syn på verden (og staten) ikke følger den teknologiske og den reelle utviklingen, og at dette henger sammen med selvforsterkende ritualer og gammelt tankegods ofte forkledd i vakre ord. Jeg skal her forsøke å vise hvorfor jeg mener nasjonalisme i det hele tatt er galt og en tom ideologi.

Det har ikke alltid vært stater. Det har ikke alltid vært en oppfatning om noen nasjon, eller folkegruppe heller. Det har vært, og finnes fortsatt, nomadefolk og akefale samfunn uten noen forestilling om stat. Samlingen av Norge gikk gradvis, og det var ingen automatikk i at grensene ble som de ble. De har jo også forandret seg en del opp gjennom årene. Man regner ikke med at noen egentlig nasjonalisme eller oppfatning av seg selv som ett folk fantes før i tiden like før unionsoppløsningen med Danmark. Hvorfor? Ideen om stat var noe for elitegruppene. Hva betydde det vel for bonden hva landet het eller hvor grensene gikk, så lenge han fikk dyrke jorden sin som han hadde gjort i alle år? Politikken kunne endre seg og staten kunne kreve høyere skatter (noe som sjelden kan ha vært populært) men dette skjer i forskjellige land og samfunn uansett om de heter Norge eller Ukraina. I perioder med krig krevde også de dansk-norske regentene inn økte skatter. En delårsak til krig er, og var, som regel nasjonalisme.

Ideen om at man tilhører et nasjonalt fellesskap er altså historisk skapt, og ikke en naturgitt enhet. Et nasjonalt fellesskap er ikke det samme som stat, selv om man i Europa gjerne har ønsket å bygge statene nettopp på det, noe som også har vist seg å få katastrofale konsekvenser (da tenker jeg spesielt på de to verdenskrigene og nazismen som ideologi).

Hva er så Norge, egentlig, eller hvilket som helst land?

Er Norge det som befinner seg bak noen streker på kartet? I så fall deler det dette med de om lag 200 andre statene i verden, og det er da ikke noe særegent.

Er Norge en administrativ enhet, altså et område som ligger under en bestemt jurisdiksjon, og som bestemmes over av bestemte personer, eller politiske organer? I så fall deler det dette med de om lag 200 andre statene i verden, og det er da heller ikke noe særegent.

Er det da den aktuelle politikken som er Norge? Dette er i så fall høyst foranderlig siden regjeringene kommer og går ganske hyppig i et demokrati, og er derfor ikke en varig størrelse. Derfor er det vanskelig å definere, og til tider vil man se at politikken som føres er overraskende lik politikken i et annet land.

Er det demokrati som er Norge? Det finnes flere demokratier, og disse er av forskjellig art. Styringsfomer endrer seg også i ulike land til ulike tider.

Er det innbyggerne som er Norge? Innbyggerne fødes og dør. Innbyggerne flytter inn og ut, og er nå av forskjellig etnisk opphav.

Kanskje er det det typisk norske som er Norge? Hva er det typisk norske?

Det typisk norske vil det alltid være diskusjoner om. Det vi generelt kan si er at det man oppfatter som typisk norsk, er den til enhver tid herskende stereotypi om nordmenn flest. Ofte er det også en stereotypi som ikke har fulgt utviklingen, men som kanskje er basert på de nasjonalt dannende bøkene man får servert som en del av skolegangen.

Eksempler på det man oppfatter som typisk norsk viser seg ofte å være importvarer, eller tradisjoner og begreper som man egentlig deler med resten av verden. Ski, regnes ofte for meget norsk. Noen hevder også at det ble oppfunnet her. Skigåing ble også oppfunnet i Slovenia. Juletreet ble visstnok også oppfunnet i Latvia, eller det vil si, tradisjonen med å pynte trær til jul. Selv den tradisjonelle maten finner man gjerne også andre steder. De svært karakteristiske raspeballene for eksempel, er så og si identiske med Litauens nasjonalrett, cepelinai, som er potetballer, riktignok formet som luftskip, fylt med kjøtt eller annet.

Man kan også peke på språket, som en særegenhet. Vel, språk er ofte nettopp kjennetegnet på en nasjon, og det finnes flere tusen språk i verden. Det språket som kalles norsk, er svært nært beslektet med svensk og dansk, så likt at enkelte vil påstå det er dialekter av det samme. Dette er selvfølgelig diskutabelt. Imidlertid kan jeg for egen del si at jeg forstår svensk bedre enn enkelte norske dialekter. Det er (naturlig nok, siden jeg skriver og leser bokmål) lettere å lese dansk enn nynorsk, og ikke stort verre å lese svensk enn nynorsk. Språket er dessuten også i stadig utvikling. Det språket som kalles norsk i dag, er ikke det samme språket som ble snakket innefor det samme geografisk avgrensede arealet for tusen år siden.

Vel, poenget er altså at stykkevis kan man se på hver av delenhetene som bygger opp om forståelsen av at Norge eksisterer, og komme med innvendinger.

Mitt poeng nå er at Norge, akkurat som Frankrike eller Litauen, er en abstraksjon. Du kan ikke se det. Kan ikke observere det. Kan ikke måle det. Det kan snakkes om geografisk avgrensede områder, ja. Men det er ikke det man tenker på når man synger om fedreland. Statsledere som går til krig ser heller ikke for seg noen kvadratkilometer. De tenker abstrakt, og gjerne på et sett av kvaliteter og verdier de tenker seg henger sammen med nasjonens navn.

Først trenger man grenser og en forestilling om stat. Selv forestillingen om stat er til syvende og sist abstrakt. Så til syvende og sist er det bare grensene på kartet som er konkret, samt ordlyden på statens bestemmelser og nedskrevne dokumenter og regler, samt de aktuelle institusjonene det er sammensatt av. Staten er altså ikke noe naturgitt, men en idè. Det er ingenting galt med det i seg selv.

Det at folk har evnen til å føle seg som del av et større fellesskap er vel og bra. Det tyder på at folk kan se at det finnes noe utenfor en selv i det hele tatt.

Imidlertid finnes det mange fellesskaper man kan definere seg inn i. Ofte er forestillingen om et land en paraply av fellesskap; skigåing, brunostspising og så videre. Det er ingenting galt med å regne seg som skigåer. Det er ingenting galt med å regne seg som brunostspiser. Men det er galt, når man tenker at dette er manifestasjoner av den øverste guddom, Norge, og så sluker alt annet som tillegges dette ordet uten å vurdere enkeltdelene hver for seg. Dette ser man kanskje bedre om man ser på et annet land. USA, for eksempel. Mange innbyggere i USA synes det er et flott politisk system, de er kanskje fornøyd med sin levestandard. Dette, tenker de, abstrakt på, som USA. Problemet her er at denne forestillingen gjør, at når den først er etablert, kan man godta at USA går til krig og lignende, fordi man allerede har definert seg inn i et fellesskap ved å se at man omfattes av andre enkeltdeler som er mer eller mindre representativt eller stereotypt for den store abstraksjonen, som er statens eller landets navn. Dette er en illusjon, og problemet viser seg når det kommer til krig.

Ethvert gruppemedlemskap innebærer inkludering og ekskludering. En gruppe vil alltid være definert i forhold til dem som er utenfor. Vi har vanskelig for ikke å være medlemmer av grupper, og vi definerer ofte vår identitet på gruppetilhørighet. Problemet er når man velger grupper som også kontrollerer våpen. Dette forstår folk når det er snakk om gerilja eller terror-organisasjoner, men så fort det er snakk om stat er det med en gang noe annet. Problemet med å definere seg som nordmann er at gruppens potensiale for ødeleggelse er så mye større enn for eksempel skigåernes gruppe sitt, eller en skiforenings. Dette gjelder også større abstraksjoner og enheter som kan knyttes til vold, som Vesten f.eks. (med NATO). Militæret er direkte knyttet til Norge, USA, NATO og (bare for å ta et annet tilfeldig eksempel) Mongolia eller Moldova.

En annen sak er at ideen om nasjoner, eller folk, som er annerledes fra andre, delvis er gal. Det er klart at man tar preg av å leve under et felles lovverk, og om det er strenge grensekontroller, og begrenset informasjon utenfra som kommer inn i et land, er det klar at det utvikler seg en særegenhet. Imidlertid er disse tidligere skapte særegenhetene i ferd med å gå tapt (i større eller mindre grad, enkelte land står jo i en særstilling, som f.eks. Nord-Korea). Dessuten er det enkelte trekk som er grunnleggende menneskelige og som henger direkte sammen med vår biologiske art. Tenkning i folk, og folkeslag skaper en illusjon om forskjeller som er større enn de er. I samtlige tidligere sivilisasjoner kunne man enkelt skille templer og slott fra vanlige folks hus, selv om disse sivilisasjonene ikke nødvendigvis hadde hatt noen kontakt med hverandre. Dette forteller oss at det finnes spor som vi lett faller inn i fordi vi er mennesker. Jeg tror også personlig at alle mennesker ønsker å bli lykkelige. Derfor må vi legge til rette for det. Nasjonalisme har ofte ført til det motsatte. Det er skyld i en rekke kriger. Det bruker jeg ikke plassen til å argumentere for her, ettersom det er noe som folk flest vil skjønne av å lese et vanlig historieverk i nyere verdenshistorie.

Vi har nå sett at stater er historisk konstruerte, akkurat som ideen om å tilhøre en nasjon, at nasjonens støttepunkter og symboler kan problematiseres, at delenhetene man bruker for å definere fellesskap kan utgjøre egne enheter og slik løsrives fra en nasjonal kontekst (f.eks. skigåing), at gruppetilhørighet også skaper noen som er utenfor, men at dette er farligere når det er snakk om stater, siden de sitter på våpenmakt og kan gå til krig mot de ekskluderte.

Jeg foreslår at vi begynner å se hele verden som et fellesskap av mennesker, og heller definerer oss selv etter andre kriterier enn hvilke grenser vi slumpet til å bli født innenfor. Om man da liker å gjøre ting som tilfeldigvis har blitt assosiert med stedet man bor på, så la gå, man da definerer man seg etter de enkelte aktivitetene man driver med, ikke etter paraplypakken som landet, eller nasjonen for den saks skyld, gir. Det er på tide å føle seg som verdensborgere. Gårsdagens høyeste høye, den store Nasjonen, har krympet med alderdommen, og det er på tide at dette får konsekvenser – at det ikke lenger brukes for å stenge folk ute, som legitimering for krig, som grunnstein i propaganda eller som gjenstand for rituell dyrkelse.