Mange bekymrer seg over at Norge, og Vesten, har blitt et multikulturelt samfunn. Vi har ikke lenger alle de samme verdiene. Det er ikke lenger lett å vite hva den andre mener, så det er behagelig å unngå konfrontasjon. Jeg mener at den fremdyrkede individualismen og kjærligheten til en ukrenkelig privatsfære gjør det lettere å hoppe bukk over moralske problemer. Det er de andres problem, eller kun mitt eget. Man tør ikke angripe det en ser som feil ved andre, fordi en føler en ikke har rett til det. Det er deres privatsak. I mer kollektivistiske samfunn er man flinkere til å påpeke feil, og slik rettleder man menneskene rundt seg. Her lar man folk seile sin egen sjø.
Kanskje har dette problemet - frykten for konfrontasjon - blitt ytterligere eskalert ved at det rett og slett er mindre enighet i befolkningen. Man er mindre homogene. I dette ligger det et fantastisk potensiale. Man burde søke debatt og konfrontasjon, fordi man her har en større mulighet enn noensinne for sammen å legge ut på jakt etter hva som virkelig er korrekt. Om man er trygg på seg selv og sitt eget ståsted burde en ikke være redd for konfrontasjon.
Åpenheten står svakt. Hanne Nabintu Herland påpeker for eksempel i boken "Alarm! Tanker om en kultur i krise" hvordan enkelte hardt har arbeidet for å presse religionen ut av det offentlige rom og til privatsfæren. Religion skal ikke ha makt. Spesielt frykter folk grensesetting.
Denne holdningen til kristendommen har vært synlig lenge. I det siste er det i hovedsak islam som har båret byrden. Mange ser ut til å mene at muslimske verdier må holdes unna politikken spesielt, og det offentlige rom generelt. Islam oppfattes kanskje som særdeles farlig siden flertallet av dem som er registrert muslimer ikke ser ut til å begrense sin tro til "jeg tror det er noe der, men jeg vet ikke hva". Til og med bruker en del muslimer synlige effekter som tydelig viser at de står for noe. Mange som kommenterer på nettaviser og lignende ser ut til å mene at en del av det å være integrert er å ikke bruke islam politisk. Dette er en udemokratisk og naiv holdning. Å tro at man kan drive politikk uten å være påvirket av sin bakgrunn og personlige historie er besynderlig ureflektert. En blir ikke Høyre-politiker eller SV-er uten en forhistorie, der ens liv, omgivelser, kunnskaper og bakgrunn har ført en i den retningen. Om islam, kristendom, buddhisme eller for den saks skyld humanisme (som ser ut til å være langt mer akseptert) har ført en dit, skal en da stemple politikken som unorsk, irrasjonell eller fanatisk?
Noe en del innvandrere påpeker ved nordmenn er at nordmenn stiller få spørsmål. Man er redd for å vite for mye om andre og deres synspunkter. Man er redd for å få en dom for sitt eget levesett, eller for å føle motstand mot den andre. Alt skal være privat. Jeg synes dette er skremmende.
På nettsiden manfoldigeminner.no kan man lese historiene til flere nykommere til Norge. Flere påpeker folks kulde, men også mangelen på reelle samtaler og åpenhet. F.eks. sier Tanya fra Moskva følgende: "Vi går på besøk, og av og til er jeg så irritert, når jeg kommer til familien, og vi snakker bare om været! Hvorfor? Min mann sier at det ikke er vanlig at man snakker bare om problemer. Men hvorfor? Det er familie! Du kan være åpen og ærlig. Og det er bare de som kan hjelpe deg. Men det skjer ikke i Norge. Jeg tror det er et samfunnsproblem her egentlig! Man må jo støtte folk. Det er vanskelig å bli alene! Det finnes masse psykiske problemer fordi folk er ensomme."
I Litauen ble jeg til tider irritert over spørsmål ved hva jeg gjorde, påpekninger av at sånn og sånn var ikke bra, og hva kunne man gjøre for å forbedre seg på det og det. Jeg syntes dette var frekt. Men etterhvert skjønte jeg at dette var ærlighet. Spesielt når man kommer til en ny kultur er dette en fordel. Den berømmelige integreringen vil gå raskere. Det er ikke nødvendigvis slik at det bestående er best. Man snakker ofte om hvor positivt det er med nye impulser. Skal man ha nytte av dem må man våge å høre etter, og å diskutere det man ikke er enig i. Ikke minst må man akseptere at det man alltid selv har gjort blir satt spørsmålstegn ved. Det er for enkelt å si at folk skal flytte tilbake dit de kom fra. F.eks. mange muslimers motstand mot alkohol. Dette må de akseptere eller flytte til Saudi-Arabia, kan man høre folk si, eller lignende. Kan man ikke først høre på kritikken og finne ut hvorfor de ikke drikker alkohol? Kanskje har de rett? Og før man stempler en kvinne med hijab som undertrykket - hør etter på hva hun har å si, kanskje kan vi lære av henne.
Et særdeles godt menneske jeg kjenner har hatt enorm betydning for hvordan jeg har blitt som person. Det er fordi hun har sagt fra når noe har vært dårlig, og det kunne forbedres. Ikke minst har hun gitt storslagen skryt når noe er oppnådd. Slikt skal man helst ikke gjøre så mye av i Norge, ser mange ut til å mene. Spesielt det første. Påpeke at folk gjør noe galt, det skal man ikke. Det er noe av det verste en kan gjøre, og å bli bedt om å strekke seg etter et mål er det mest smertefulle man kan høre. Dette er noe som i større grad ser ut til å kjennetegne Norge og nordmenn enn mange andre kulturer. Dette er et problem fordi det fører til stagnasjon i det enkelte menneskes utvikling, og istedet for å si fra om ting vi opplever som ubehagelige ved andre skal vi stilltiende finne oss i det og late som om vi synes det er greit. Moralisering må unngås for enhver pris, ser det ut til at enkelte mener (igjen: det kommer frem mye rart på kommentarer til nett-artikler).
Utrolig mange er enslige her i landet. Dette er også noe Hanne Nabintu Herland tar opp i sin bok "Alarm! Tanker om en kultur i krise". Hun mener det har sammenheng med at kulturen og enkelte dyrker frem utroskap og at den seksuelle frigjøringen har ført til at man skal ha seg her og der. Dette gjør at folk ikke tør stole på en partner og så heller lar være. Forskning har påpekt en sammenheng mellom stress og ensomhet. Det er rett og slett ikke sunt.
Når store deler av fritiden brukes for seg selv, blir en vant til å gjøre ting i den private sfæren, og en er usikker på hva som er akseptabelt blant andre. Dette fører til et skille i folks mentalitet: det som er mitt og kanskje farlig og som må holdes hemmelig, og det man kan ta med seg ut i det offentlige livet, hvilket igjen leder til at man ikke tør stole på andre som kanskje har den samme delingen (dette var egne tanker).
Derfor spør man ikke så mye. En vil ikke vite, og er redd for at den andre ikke vil ha spørsmål. Det er bedre å glatte over. Når man er mye for seg selv utvikler man også interesser og synspunkter som ikke er styrt av "kollektivet". Et individ blir skapt. Dette er på mange måter positivt, men ikke om en ikke skal kunne ta individualiteten med seg ut og vise den frem for offentligheten. Går en ut, går en i bokseringen, og den sterkeste - eller i denne sammenhengen, om det leder til en saklig konfrontasjon, stilltiende aksept eller konstruktiv debatt; den beste - vinner.
Mangfoldet må bli synlig! Slik kan man kanskje finne frem til hva man har til felles, og slik gjenvinne trygghet på seg selv og samfunnet man er i. Kanskje forsvinner noe på veien, kanskje må man endre noen oppfatninger. Det er ikke en behagelig ting, det vet man - men resultatet kan være nyttig og kjekt å ha med seg.
Vi er mer enige enn mange tror. Nettopp dette med sannheten er et eksempel på det.
Bud nummer åtte av kristendommens ti bud sier: Du skal ikke tale usant om din neste.
I Koranen, surah 40:28 står det: "Truly Allah guides not one who transgresses and lies." (Islam åpner imidlertid for at det kan finnes tilfeller der det er greit å lyve)
I Dhammapada, vers 246 og 247, en særdeles viktig tekst i theravadabuddhismen står det: "Den som dreper et levende vesen, som farer med urett tale, som tar det som ikke blir gitt ham her, og går til en annens make, som henfaller til nytelse av rusmidler, - den arme dåre, graver opp sine egne røtter her i denne verden".
Religionene er ikke kun opptatt av at man ikke skal lyve direkte, men også at man skal vise empati. Kanskje skylder vi hverandre mer åpenhet? Slik kulturen er nå kan man også ta med seg sine sorger ned i sin mørke kjeller, til sin privatsfære, og ikke åpne seg for andre, noe som kanskje kan være med på å forklare høye selvmordstall, og at folk i Vesten løper ned psykologdørene. Se igjen sitatet fra Tanya fra Moskva.
Generelt sett snakkes det for lite om moral, som også påpekes i den dagsaktuelle boken til Nabintu Herland. Moral har blitt tabu. Hun anklager også spesielt kristne for å ha trukket seg tilbake til bedehusene istedet for å engasjere seg i samfunnet. Dette er nok en spissformulering. Det samme kan imidlertid sies også om andre religiøse og folk med sterke meninger om moral og oppførsel. Man løser ikke alt med politiske vedtak. Et demokrati bygger tross alt på et elektorat, og om systemet skal funke må elektoratet være friskt. Det kan det umulig være om Hanne Nabintu Herland har rett i at moral og etikk er tabu, og heller ikke om så mye er tvunget inn bak lukkede dører i vår kultur.
Linker og noen nettkilder:
http://www.vl.no/samfunn/article4956609.ece
http://www.islamreview.com/articles/lying.shtml
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=591711
http://www.vl.no/samfunn/article22144.zrm
Jeg har plassert min blogg i Oslo på norske bloggkart!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar