„Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem.“
Slik begynner første vers i Dhammapada, en av mange tekster som utgjør Tipitaka, theravadabuddhismens hellige skrifter.
Stemmer dette?
Bortsett fra når det er snakk om reflekser, bevegelser kroppen utfører mer eller mindre på instinkt, mener jeg det gjør det.
Hva så med vaner – handlinger vi gjør uten å reflektere mye over dem, fordi de er såpass innlærte?
På et eller annet punkt ble kroppene våre først introdusert for bevegelsene eller handlingene. Først reflekterer man gjerne over om en bestemt handling kan og bør utføres, og konkluderer man med ja, gjør man det. Gikk det bra, og er det kontekster der handlingen kan utføres igjen, vil det gradvis bli en vane. „Habit hardens into character“, sa Buddha.
Derfor er det viktig at vi også stiller spørsmålstegn ved våre vaner, og ved det vi oppfatter som vår personlighet, slik at vi kan te oss best mulig ovenfor oss selv og andre.
Noen ganger må vi handle raskt, uten noen dyp refleksjon forut for handlingen. Da vil handlingens karakter i større grad reflektere det vi oppfatter som vår personlighet – våre grunnholdninger. Derfor er ikke likegyldig hvordan disse er. De må være sunnest mulig. Hva som er sunt vil det kanskje være uenigheter om, men det kan ihvertfall anbefales å gjøre det klart for en selv hva en vil legge til grunn.
Religionshistoriker Hanne Nabintu Herland lanserer 2. mars en bok med tittelen „Alarm! Tanker om en kultur i krise“. Hun mener vi står foran en verdikrise i Norge. Jeg er delvis enig, men ikke nødvendigvis med det hun ser som innholdet i denne. Med sekulariseringen er det mange som mangler en grunnplatform. Folk har en kompleks mosaikk av synspunkter som ikke nødvendigvis har en logisk indre sammenheng. Dette tror jeg lett kan føre til problemer for den enkelte. Derfor mener jeg det er viktig aktivt å velge, eller lage seg en platform. Denne bygges i eget hode.
Dalai Lama understreker spesielt i boken sin „Tanker for et nytt årtusen“ viktigheten av at grunnholdningene er gode, da disse vil reflekteres i impulsive handlinger. Uten et sunt grunn-nivå vil de impulsive handlingene da lett få en negativ karakter, og være til skade for oss selv og andre.
Per Arne Dahl, prest i Trefoldighetskirken, sier i søndagens kulturdel av Aftenposten, i et innlegg med tittelen ”Frykten for moral” følgende: ”Vi er ikke gode på bunnen, men i bunn og grunn ganske doble og svikefulle. Sånn sett er det langt mer realisme og hold i den gamle Paulus enn i nymotens optimistiske humanister som tviholder på det gode og velmenende i mennesket”. Dette er jeg uenig i, men det kan muligens skyldes et annet syn på godt og ondt. Utfra mitt syn på det gode er det mulig å unngå det onde.
”Abandon wrongdoing. It can be done”, sa Buddha.
Veien til dette går gjennom sinnet. Siden tanken går forut for alle ting, må tanken være god, i betydningen fornuftig og medfølende. Derfor burde en sette av mer tid til refleksjoner rundt dette i dagens stressede hverdag.
Kilder
Dalai Lama – Tanker for et nytt årtusen
Aftenposten Kultur lørdag 20. februar og søndag 21. februar 2010
Dhammapada (i oversettelse av Kåre A. Lie), 2. utgave 1996, I Gyldendal Klassiker 2002
Wisdom of the Buddha: http://www.youtube.com/watch?v=LTsb-woP3jI
Dette blir/ble også trykt som leserinnlegg i Bladet Vesterålen tirsdag 23. februar 2010.
mandag 22. februar 2010
onsdag 17. februar 2010
Shirin Ebadi og den grønne bevegelsen i Iran
Shirin Ebadi, vinner av Nobels fredspris, kritiker av regimet i Iran, og forfatter av boken "Iran våkner", er i Norge.
Jeg mottok med lettere gledesutbrudd nyheten om at hun skulle til Oslo. Jeg er altså en ganske stor fan av henne. Jeg kritiserte tildelingen av Nobels fredspris til Obama i fjor, og kontrasterte ham med med nettopp Shirin Ebadi.
I dag leste jeg i Universitas at studenter kunne komme og høre Shirin Ebadi fortelle om menneskerettighetsbrudd i Iran. Jeg kunne selvfølgelig ikke la muligheten gå fra meg.
Det relativt lille lokalet, frokostkjelleren ved det juridiske fakultetet, ble rimelig fullt.
Ebadi hadde på seg mørk jakke og skinnende grønn skjorte, antagelig for å vise sine sympatier til den grønne bevegelsen i Iran. Noen kom også med et grønt banner hvor det stod noe sånt som "Støtt den grønne bevegelsen i Iran". Shirin brukte en del tid på å fortelle nettopp om dette. Den grønne bevegelsen beskrev hun som en motstandsbevegelse for demokrati, og mot regimet, som ifølge Bondevik mer og mer beveger seg mot å bli et militærdiktatur. Bevegelsen skal ha en bred sammensetning, og ingen klar ledelse. Dette har blitt brukt mot bevegelsen, men Shirin Ebadi mener at det ikke trenger være noe problem, og at bevegelsen kan seire likevel. Hun understreket spesielt feministbevegelsen som inspirasjon, og kvinnenes rolle (i Iran er det f.eks. langt flere kvinner enn menn med utdannelse, men likevel blir mennene sterkt favoriserte på arbeidsmarkedet, og kvinner blir i lovverket ofte regnet som verdt halvparten av en mann).
Menneskerettigheter gikk som en rød tråd gjennom Ebadis tale/foredrag. Hun oppfordret også sterkt mediene og andre til å ha fokus nettopp på menneskerettighetsbrudd i Iran, og ikke bare på Irans atomprogram.
Hun avviste økonomiske sanksjoner som metode for å bekjempe regimet. Det vil gå utover folket. Men å selge våpen og lignende som havner i regimets hender, burde ikke finne sted.
Shirin Ebadi tror at regimet vil gå under - iranerne er lei, og det er bare et spørsmål om tid. Journalister blir undertrykket i Iran, men - sier hun - til gjengjeld har alle unge iranere blitt journalister. Ny teknologi som moderne mobiltelefoner med kamera fører til at overtramp og grusomheter har kort vei fra gaten til youtube.
Hun fremhevet også at demokrati burde være Irans fremtid, men - presiserte hun - demokratiet burde ha en ny definisjon. Den tradisjonelle har vært rent folkestyre. Dette kan føre galt av sted. Det har historien vist. Hun trakk frem det tyske folks støtte til Hitler som eksempel. Enkelte ting kan ikke et flertall ta vekk - og det er grunnleggende menneskerettigheter. De skal ikke stemmes over. Dette har med beskyttelse av mindretallet å gjøre. Disse rettighetene mener hun er universelle. Kultur kan ikke settes over dem.
Etterhvert kom en del folk inn med demonstrasjonsplakater. Noen av disse var rettet mot Shirin Ebadi og den grønne bevegelsen. Noen konfronterte Shirin Ebadi, når det ble åpnet opp for spørsmål på slutten, med islams rolle i politikken. Shirin Ebadi er selv muslim, og mener at islam kan tolkes i samsvar med demokrati. En av plakatene rettet seg også mot dette. Hun repliserte at om folk sier islam ikke er i tråd med demokrati, så legitimerer de autoritære regimer i Midt-Østen.
Hun kom også med det spennende utsagnet: "Not only religion, but also ideology must be separate from politics". Tror det er ganske ordrett gjengitt, ihvertfall det tolken oversatte det som. Jeg tror ikke dette menes absolutt, men hun viste til kommunismen i Sovjetunionen og hvor galt det kan gå. Det kan bli noe religiøst over ideologier - om hele verden skal forstås som klassekamp og alt skal tolkes ut fra det, så blir ikke bestandig de politiske virkemidlene trukket fra det, de som best passer i et tilfelle, eller som best passer et folk.
Hun pekte også på en del urimeligheter i en del vestlige lands politikk. Ledere i Iran reiser fritt rundtomkring i verden, men for en vanlig iraner å få et visum er ikke så lett. Om vestlige politikere virkelig ønsker å støtte opp om demokrati i Iran, burde det kanskje være omvendt? Offentlige iranske prosjekter burde ikke automatisk få støtte, men folket burde få reise friere.
Jeg er selvfølgelig helt enig med Shirin Ebadi i det. Jeg mener jo generelt sett at å reise og å flytte på seg burde være sett på som noe ganske naturlig, men at å nekte forbrytere å krysse grensen kan være fornuftig. Av og til er staten en forbryter, noe det ser ut til at det er ganske bred enighet om i Vesten når det kommer til tilfellet Iran.
Kjell Magne Bondevik var også tilstede, og sa også utrolig mye fornuftig, etter min mening. Han søttet også Ebadi i at man må ha fokus på menneskerettighetsbruddene i Iran, heller enn bare å snakke om atomvåpentrusselen.
Det var flere bølger av voldsom applaus, både for Bondevik og Ebadi, selv om det var tydelig at det også var motstandere av Shirin Ebadi i salen.
Litt før klokken åtte, var det ferdig, etter å ha vart i to timer. Shirin Ebadi stemte i med en sang (på farsi, om jeg forstod det rett) og mange sang med, så det var tydelig mange i salen, før hun vinket og forlot.
Fantastisk å høre på en person som faktisk fronter synspunkter det ser ut til at hun selv tror på (i motsetning til hva jeg føler angående mange partipolitikere både i Norge og andre land). Utrolig morsomt å se en av mine store forbilder på ordentlig, og ikke minst forfatteren av en av de flotteste bøkene jeg har lest: "Iran våkner". Boken handler om Iran, men mye av det Shirin Ebadi sier om Iran, og i dette tilfellet, mener jeg også kan brukes i andre kontekster. Jeg jubler for Shirin Ebadi!
Jeg mottok med lettere gledesutbrudd nyheten om at hun skulle til Oslo. Jeg er altså en ganske stor fan av henne. Jeg kritiserte tildelingen av Nobels fredspris til Obama i fjor, og kontrasterte ham med med nettopp Shirin Ebadi.
I dag leste jeg i Universitas at studenter kunne komme og høre Shirin Ebadi fortelle om menneskerettighetsbrudd i Iran. Jeg kunne selvfølgelig ikke la muligheten gå fra meg.
Det relativt lille lokalet, frokostkjelleren ved det juridiske fakultetet, ble rimelig fullt.
Ebadi hadde på seg mørk jakke og skinnende grønn skjorte, antagelig for å vise sine sympatier til den grønne bevegelsen i Iran. Noen kom også med et grønt banner hvor det stod noe sånt som "Støtt den grønne bevegelsen i Iran". Shirin brukte en del tid på å fortelle nettopp om dette. Den grønne bevegelsen beskrev hun som en motstandsbevegelse for demokrati, og mot regimet, som ifølge Bondevik mer og mer beveger seg mot å bli et militærdiktatur. Bevegelsen skal ha en bred sammensetning, og ingen klar ledelse. Dette har blitt brukt mot bevegelsen, men Shirin Ebadi mener at det ikke trenger være noe problem, og at bevegelsen kan seire likevel. Hun understreket spesielt feministbevegelsen som inspirasjon, og kvinnenes rolle (i Iran er det f.eks. langt flere kvinner enn menn med utdannelse, men likevel blir mennene sterkt favoriserte på arbeidsmarkedet, og kvinner blir i lovverket ofte regnet som verdt halvparten av en mann).
Menneskerettigheter gikk som en rød tråd gjennom Ebadis tale/foredrag. Hun oppfordret også sterkt mediene og andre til å ha fokus nettopp på menneskerettighetsbrudd i Iran, og ikke bare på Irans atomprogram.
Hun avviste økonomiske sanksjoner som metode for å bekjempe regimet. Det vil gå utover folket. Men å selge våpen og lignende som havner i regimets hender, burde ikke finne sted.
Shirin Ebadi tror at regimet vil gå under - iranerne er lei, og det er bare et spørsmål om tid. Journalister blir undertrykket i Iran, men - sier hun - til gjengjeld har alle unge iranere blitt journalister. Ny teknologi som moderne mobiltelefoner med kamera fører til at overtramp og grusomheter har kort vei fra gaten til youtube.
Hun fremhevet også at demokrati burde være Irans fremtid, men - presiserte hun - demokratiet burde ha en ny definisjon. Den tradisjonelle har vært rent folkestyre. Dette kan føre galt av sted. Det har historien vist. Hun trakk frem det tyske folks støtte til Hitler som eksempel. Enkelte ting kan ikke et flertall ta vekk - og det er grunnleggende menneskerettigheter. De skal ikke stemmes over. Dette har med beskyttelse av mindretallet å gjøre. Disse rettighetene mener hun er universelle. Kultur kan ikke settes over dem.
Etterhvert kom en del folk inn med demonstrasjonsplakater. Noen av disse var rettet mot Shirin Ebadi og den grønne bevegelsen. Noen konfronterte Shirin Ebadi, når det ble åpnet opp for spørsmål på slutten, med islams rolle i politikken. Shirin Ebadi er selv muslim, og mener at islam kan tolkes i samsvar med demokrati. En av plakatene rettet seg også mot dette. Hun repliserte at om folk sier islam ikke er i tråd med demokrati, så legitimerer de autoritære regimer i Midt-Østen.
Hun kom også med det spennende utsagnet: "Not only religion, but also ideology must be separate from politics". Tror det er ganske ordrett gjengitt, ihvertfall det tolken oversatte det som. Jeg tror ikke dette menes absolutt, men hun viste til kommunismen i Sovjetunionen og hvor galt det kan gå. Det kan bli noe religiøst over ideologier - om hele verden skal forstås som klassekamp og alt skal tolkes ut fra det, så blir ikke bestandig de politiske virkemidlene trukket fra det, de som best passer i et tilfelle, eller som best passer et folk.
Hun pekte også på en del urimeligheter i en del vestlige lands politikk. Ledere i Iran reiser fritt rundtomkring i verden, men for en vanlig iraner å få et visum er ikke så lett. Om vestlige politikere virkelig ønsker å støtte opp om demokrati i Iran, burde det kanskje være omvendt? Offentlige iranske prosjekter burde ikke automatisk få støtte, men folket burde få reise friere.
Jeg er selvfølgelig helt enig med Shirin Ebadi i det. Jeg mener jo generelt sett at å reise og å flytte på seg burde være sett på som noe ganske naturlig, men at å nekte forbrytere å krysse grensen kan være fornuftig. Av og til er staten en forbryter, noe det ser ut til at det er ganske bred enighet om i Vesten når det kommer til tilfellet Iran.
Kjell Magne Bondevik var også tilstede, og sa også utrolig mye fornuftig, etter min mening. Han søttet også Ebadi i at man må ha fokus på menneskerettighetsbruddene i Iran, heller enn bare å snakke om atomvåpentrusselen.
Det var flere bølger av voldsom applaus, både for Bondevik og Ebadi, selv om det var tydelig at det også var motstandere av Shirin Ebadi i salen.
Litt før klokken åtte, var det ferdig, etter å ha vart i to timer. Shirin Ebadi stemte i med en sang (på farsi, om jeg forstod det rett) og mange sang med, så det var tydelig mange i salen, før hun vinket og forlot.
Fantastisk å høre på en person som faktisk fronter synspunkter det ser ut til at hun selv tror på (i motsetning til hva jeg føler angående mange partipolitikere både i Norge og andre land). Utrolig morsomt å se en av mine store forbilder på ordentlig, og ikke minst forfatteren av en av de flotteste bøkene jeg har lest: "Iran våkner". Boken handler om Iran, men mye av det Shirin Ebadi sier om Iran, og i dette tilfellet, mener jeg også kan brukes i andre kontekster. Jeg jubler for Shirin Ebadi!
fredag 12. februar 2010
Med ytringsfriheten som en skitten klut
Karikaturstriden fortsetter.
VG skildrer noen av den siste tidens hendelser, og dramatikken rundt Dagbladet her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=584014
Dagbladet trykket altså for en stund siden en særdeles provoserende Muhammad-karikatur på forsiden.
Jeg har tidligere, blant annet i innlegget mitt 5. januar, uttrykt min mening om denne debatten. Det er imidlertid stadig mer fristende rett og slett å resignere. Enkelte aktører virker uten evne til å sette seg inn i andres situasjon, og uten lyst eller interesse til å forstå. At dette i bunn og grunn er irrelevant for en avis i krise, som Dagbladet, er klart. Målet er å tjene penger og å berge opplaget. Imidlertid virker det altfor selvsagt, banalt og ja - direkte patetisk.
Det hele kan unnskyldes i ytringsfrihetens navn. Imidlertid er det ganske åpenbart, slik jeg ser det, at ytringsfriheten egentlig ikke er det det handler om for de fleste av aktørene. Det handler om oppmerksomhet og salgstall. Det er greit at en aktør ønsker å selge og å tjene penger, men med å bruke det jeg vil kalle skitne triks, bør de også være klar over at det slår tilbake på en selv.
Ikke minst tilsmusser de ytringsfriheten som begrep. Uansett hva man sier så står man klar - så fort det kommer noen innvending - med ett ord: "... ytringsfriheten".
"Dette er ikke ytringsfrihet, det er ren mobbing", sier Amal Aden i VG-artikkelen.
Det er begrenset hvor mye mobbing en kan bedrive, hvor mye tull man kan komme med, og unnskylde det med ytringsfriheten, uten at det vokser seg motstand nettopp mot det begrepet. Om man bruker en ren, fin klut til å tørke kjøkkenbenken med går det greit i begynnelsen, men til slutt blir den så skitten og uren og tynnslitt at den må kastes.
_____
Jeg er for debatt. Jeg er for dialog. Jeg er for konstruktiv kritikk. Jeg mener også at man må kunne diskutere islam og andre religioner. Men jeg er imot karikaturer som den Dagbladet hadde på sin forside. Fornærmelsesorgien har gått altfor langt. Jeg leser ikke Dagbladet, men om jeg hadde gjort det ville jeg nok sluttet nå.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=584025
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=584149
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=584175
VG skildrer noen av den siste tidens hendelser, og dramatikken rundt Dagbladet her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=584014
Dagbladet trykket altså for en stund siden en særdeles provoserende Muhammad-karikatur på forsiden.
Jeg har tidligere, blant annet i innlegget mitt 5. januar, uttrykt min mening om denne debatten. Det er imidlertid stadig mer fristende rett og slett å resignere. Enkelte aktører virker uten evne til å sette seg inn i andres situasjon, og uten lyst eller interesse til å forstå. At dette i bunn og grunn er irrelevant for en avis i krise, som Dagbladet, er klart. Målet er å tjene penger og å berge opplaget. Imidlertid virker det altfor selvsagt, banalt og ja - direkte patetisk.
Det hele kan unnskyldes i ytringsfrihetens navn. Imidlertid er det ganske åpenbart, slik jeg ser det, at ytringsfriheten egentlig ikke er det det handler om for de fleste av aktørene. Det handler om oppmerksomhet og salgstall. Det er greit at en aktør ønsker å selge og å tjene penger, men med å bruke det jeg vil kalle skitne triks, bør de også være klar over at det slår tilbake på en selv.
Ikke minst tilsmusser de ytringsfriheten som begrep. Uansett hva man sier så står man klar - så fort det kommer noen innvending - med ett ord: "... ytringsfriheten".
"Dette er ikke ytringsfrihet, det er ren mobbing", sier Amal Aden i VG-artikkelen.
Det er begrenset hvor mye mobbing en kan bedrive, hvor mye tull man kan komme med, og unnskylde det med ytringsfriheten, uten at det vokser seg motstand nettopp mot det begrepet. Om man bruker en ren, fin klut til å tørke kjøkkenbenken med går det greit i begynnelsen, men til slutt blir den så skitten og uren og tynnslitt at den må kastes.
_____
Jeg er for debatt. Jeg er for dialog. Jeg er for konstruktiv kritikk. Jeg mener også at man må kunne diskutere islam og andre religioner. Men jeg er imot karikaturer som den Dagbladet hadde på sin forside. Fornærmelsesorgien har gått altfor langt. Jeg leser ikke Dagbladet, men om jeg hadde gjort det ville jeg nok sluttet nå.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=584025
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=584149
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=584175
lørdag 6. februar 2010
Filmhyllene i pølse-eimen
Det kunne vært hvilken som helst kveld. Du kjeder deg og ønsker å se en film, så du går på en videobutikk eller kiosk med tilsynelatende godt utvalg. Du går mellom hyllene - mens det lukter av Narvesen-pølse - og ser på de ulike filmcoverene. Mange av dem har hvit bakgrunn og en gruppe mennesker som ser morsomme ut på forsiden. Du snur den og ser det er en amerikansk komedie. Andre covere har kule mennesker på forsiden - du snur dem og ser nye kule bilder med mennesker som løper fra en soppformet eksplosjon - et innslag tilsynelatende nesten like obligatorisk i amerikanske actionfilmer som dans og musikk i Bollywood.
Jeg ønsker gjerne å se en realistisk film, som konsentrerer seg om sannsynlige, men interessante hendelser, i et menneskets liv, der disse fremstilles psykologisk troverdige. Ikke minst er det en fordel om skuespillerne er såpass dyktige at en lar seg overbevise. Mesteparten av filmene jeg finner i norske filmbutikker passer ikke i denne kategorien.
Dag Herbjørnsrud skriver i lederen til Ny Tid 21. januar om "en ny aksjon [som] krever å bevare den europeiske kulturen ved å kjempe mot andres kultur." Dette er altså noen som har ytret et ønske om mer europeisk materiale på NRK. Høyres kulturpolitiske talsmann Olemic Thommessen skal ha gått ut i Dagbladet med et ønske om ny tv-kanal «skandinavisk og europeisk film, musikk og kunst – en ikke-amerikanisert sone». Du kan lese lederen her: http://www.nytid.no/meninger/artikler/20100121/leder-kulturkamp-pa-ny/
"Men nei. Til tross for at NRK1 viste 239 filmer i fjor, og ingen var fra land utenfor USA og Europa, kjemper nemlig ikke Moræus Hanssen og hennes følgesvenner for å få resten av verden inn i de norske hjem. Deres egenlige motiv kommer fram her:
«NRK kan bidra til å gi oss tilhørighet til Europa,» uttalt Haug Grythe. " skriver han blant annet.
Om dette stemmer er det lite oppmuntrende. Om vi så går inn og ser på hvilke land fra Europa som var representert er jeg redd jeg på den annen side vil støtte Olemic Thommessen i at vi generelt sett trenger mer europeisk materiale.
Dersom du går innom en polsk videobutikk eller el-butikk, vil du finne filmer fra store deler av verden, et langt større utvalg enn her. Hva skyldes det, og hva skyldes det at NRK og andre ikke ser ut til å fronte annet enn amerikansk og britisk film ved siden av noe skandinavisk?
Jeg påstår at nordmenn flest er inne i en kultur-arrogant periode som leder til intern stagnasjon.
Mange tror det ikke produseres god film i Europa, og heller ikke utenfor. Folk går glipp av utrolig mye god film. Men hvor starter man når det mangler organer for spredning av f.eks. spansk, polsk og litauisk film? Noe som kunne vært en idè var nettopp at NRK begynte å sende slik film, slik at ihvertfall den bittelille andelen av folket som ville gi det en sjanse ihvertfall fikk muligheten til å se, uten å orientere seg i timevis på nettet, for så å ta sjansen på å bestille noe fra en utenlandsk nettbutikk, eller lete etter ulovlige nedlastinger.
Jeg har sett mye god spansk og litauisk film, men "ingen" er villig til å introdusere det på noe plan. Kanskje kan man også skylde på andres manglende evne til å promotere filmene, men samtidig står jeg fast på at mange folk ikke ønsker å gi noe ikke-amerikansk en sjanse.
Det er synd. Blant annet fordi så mange av de amerikanske filmene faktisk er dårlige, men de kommer seg inn i pølsebua i kraft av å være amerikanske, og i kraft av å ha kommet inn i kommerssirkelen.
Men det finnes et alternativt marked - vi som er leie av plaff-plaff, eksplosjon som koster fem million, og kuuuuule replikker fra hotte americans.
At Norge er et lite land er ingen unnskyldning. I Vilnius bodde jeg ikke langt unna en spesiell kino som hadde egne temauker med filme fra ulike steder, blant annet fra Norden. En uke hadde de polsk uke, osv. Siden Oslo og Vilnius har så og si likt innbyggertall, burde det ikke være urimelig å se for seg et bredere tilbud også her.
Dag Herbjørnsrud mener tidligere nevnte "aksjon" er en kulturkonserverende kampanje, og understreker delvis aktørenes tilknytning til det franske.
Jeg frykter også at det med ønske om mer europeisk vil si mer fransk, britisk og tysk. For all del - det ville også vært fint. Jeg har lite kjennskap til disse landenes filmproduksjon, noe som delvis vitner om at jeg kanskje også kan ta litt arroganse på min kappe - men ingen har forsøkt å dytte borti meg med fransk eller tysk film i særlig stor grad. Også dèt er vanskelig tilgjengelig. Men - jeg vet det finnes masse god film blant annet i Litauen, og når et så lite land med et folketall på litt over 3 millioner mennesker kan produsere god film, ja da kan vel sannelig mange andre land det også. Det ville vært interessant å se.
Jeg ville blitt svært glad om jeg hørte at NRK viste f.eks. spanske "Mar adentro" (havet innenfor) eller litauiske "Kolekcioniere" (samlerinnen). Litt bredde kan man da kreve av en statskanal! Og ja - for all del - gi meg også thailandsk, nigeriansk og indisk film. Så ville det kanskje gradvis sneket seg inn ett og annet ikke-amerikansk på Narvesen med årene. Det er lov å håpe.
Jeg ønsker gjerne å se en realistisk film, som konsentrerer seg om sannsynlige, men interessante hendelser, i et menneskets liv, der disse fremstilles psykologisk troverdige. Ikke minst er det en fordel om skuespillerne er såpass dyktige at en lar seg overbevise. Mesteparten av filmene jeg finner i norske filmbutikker passer ikke i denne kategorien.
Dag Herbjørnsrud skriver i lederen til Ny Tid 21. januar om "en ny aksjon [som] krever å bevare den europeiske kulturen ved å kjempe mot andres kultur." Dette er altså noen som har ytret et ønske om mer europeisk materiale på NRK. Høyres kulturpolitiske talsmann Olemic Thommessen skal ha gått ut i Dagbladet med et ønske om ny tv-kanal «skandinavisk og europeisk film, musikk og kunst – en ikke-amerikanisert sone». Du kan lese lederen her: http://www.nytid.no/meninger/artikler/20100121/leder-kulturkamp-pa-ny/
"Men nei. Til tross for at NRK1 viste 239 filmer i fjor, og ingen var fra land utenfor USA og Europa, kjemper nemlig ikke Moræus Hanssen og hennes følgesvenner for å få resten av verden inn i de norske hjem. Deres egenlige motiv kommer fram her:
«NRK kan bidra til å gi oss tilhørighet til Europa,» uttalt Haug Grythe. " skriver han blant annet.
Om dette stemmer er det lite oppmuntrende. Om vi så går inn og ser på hvilke land fra Europa som var representert er jeg redd jeg på den annen side vil støtte Olemic Thommessen i at vi generelt sett trenger mer europeisk materiale.
Dersom du går innom en polsk videobutikk eller el-butikk, vil du finne filmer fra store deler av verden, et langt større utvalg enn her. Hva skyldes det, og hva skyldes det at NRK og andre ikke ser ut til å fronte annet enn amerikansk og britisk film ved siden av noe skandinavisk?
Jeg påstår at nordmenn flest er inne i en kultur-arrogant periode som leder til intern stagnasjon.
Mange tror det ikke produseres god film i Europa, og heller ikke utenfor. Folk går glipp av utrolig mye god film. Men hvor starter man når det mangler organer for spredning av f.eks. spansk, polsk og litauisk film? Noe som kunne vært en idè var nettopp at NRK begynte å sende slik film, slik at ihvertfall den bittelille andelen av folket som ville gi det en sjanse ihvertfall fikk muligheten til å se, uten å orientere seg i timevis på nettet, for så å ta sjansen på å bestille noe fra en utenlandsk nettbutikk, eller lete etter ulovlige nedlastinger.
Jeg har sett mye god spansk og litauisk film, men "ingen" er villig til å introdusere det på noe plan. Kanskje kan man også skylde på andres manglende evne til å promotere filmene, men samtidig står jeg fast på at mange folk ikke ønsker å gi noe ikke-amerikansk en sjanse.
Det er synd. Blant annet fordi så mange av de amerikanske filmene faktisk er dårlige, men de kommer seg inn i pølsebua i kraft av å være amerikanske, og i kraft av å ha kommet inn i kommerssirkelen.
Men det finnes et alternativt marked - vi som er leie av plaff-plaff, eksplosjon som koster fem million, og kuuuuule replikker fra hotte americans.
At Norge er et lite land er ingen unnskyldning. I Vilnius bodde jeg ikke langt unna en spesiell kino som hadde egne temauker med filme fra ulike steder, blant annet fra Norden. En uke hadde de polsk uke, osv. Siden Oslo og Vilnius har så og si likt innbyggertall, burde det ikke være urimelig å se for seg et bredere tilbud også her.
Dag Herbjørnsrud mener tidligere nevnte "aksjon" er en kulturkonserverende kampanje, og understreker delvis aktørenes tilknytning til det franske.
Jeg frykter også at det med ønske om mer europeisk vil si mer fransk, britisk og tysk. For all del - det ville også vært fint. Jeg har lite kjennskap til disse landenes filmproduksjon, noe som delvis vitner om at jeg kanskje også kan ta litt arroganse på min kappe - men ingen har forsøkt å dytte borti meg med fransk eller tysk film i særlig stor grad. Også dèt er vanskelig tilgjengelig. Men - jeg vet det finnes masse god film blant annet i Litauen, og når et så lite land med et folketall på litt over 3 millioner mennesker kan produsere god film, ja da kan vel sannelig mange andre land det også. Det ville vært interessant å se.
Jeg ville blitt svært glad om jeg hørte at NRK viste f.eks. spanske "Mar adentro" (havet innenfor) eller litauiske "Kolekcioniere" (samlerinnen). Litt bredde kan man da kreve av en statskanal! Og ja - for all del - gi meg også thailandsk, nigeriansk og indisk film. Så ville det kanskje gradvis sneket seg inn ett og annet ikke-amerikansk på Narvesen med årene. Det er lov å håpe.
Abonner på:
Innlegg (Atom)