Inger Lise Hansen har nå fått stort fokus i media for det hun mener bør være KrFs fremtidige kurs. På forsiden av dagens Aftenposten (31.01.10) står det oppsummert slik: "Ny Israel-politikk, ja til homofilt ekteskap, ja til EU, nei til kristenkrav".
Dette kan delvis leses som en del av den debatten som nå har pågått om KrFs dårlige valgresultat ved stortingsvalget i fjor, der de fikk skuffende 5,5 prosent av stemmene. KrF regnes gjerne som et sentrumsparti, sammen med Venstre.
Å foreta dramatiske endringer i et parti kan slå i forskjellige retninger. Inger Lise Hansen antyder at det med modernisering kan være mulig å nå en oppslutning på mellom 10 og 15 prosent. Det tror jeg hun har rett i. Mange av disse velgerne vil imidlertid være helt nye KrF-velgere som tidligere ikke ville ha kunne tenke seg å stemme KrF. Samtidig vil de mer konservative kunne flykte til FrP. Det vil derfor være sannsynlig å forestille seg en helt ny velgergruppe.
KrF fronter en del saker som appellerer, eller kunne gjort det, til ikke-kristne. Vi har ganske mange her i landet, som ønsker deler av KrFs politikk - folk som er positive til saker som kontantstøtte og restriktiv alkoholpolitikk, for eksempel. Ikke minst er det vel ikke bare jeg som jubler for innsatsen de har gjort i forbindelse med røyk?
Å ville kunne sitte på kafè uten å bli plaget av røyk, å kunne være sammen med sine barn, og prioritere familie, er det ikke bare kristne som vil ha. Det er det mange som vil.
KrFs motstand mot kjønnsnøytral ekteskapslov har hindret folk som meg i å stemme på partiet. I de homofile miljøene i dag er det stor ustabilitet. Jo mindre rettigheter homofile har - jo mer "umoral" i miljøene. I mange øst-europeiske land for eksempel, der toleransen for homofile er lik null blir aktivitetene redusert til sex i det skjulte. Det fører til løgner for familie, løgner for venner og umuliggjør seriøse forhold. I seriøse forhold og ekteskap ligger det en trygghet mange mennesker ønsker seg. Dette skaper gode rammer for at homofile kan leve verdige liv. Dette burde mennesker som er opptatt av moral være interesserte i. Når Inger Lise Hansen viser en positiv holdning til homofilt ekteskap, øyner jeg håp for at et parti som på andre fronter kan skape et trygt og godt samfunn også kan forbedre min hverdag.
Også Israel-politikken nevnes. Mange i KrF er ganske uttalte i sin Israel-støtte. Jeg er også enig med Hansen i at debatten rundt dette er særdeles polarisert i Norge. Jeg opplever at man "må" være SV-er om man er kritiske til Israel. Jeg synes det er trasig at man ikke kan ha et mer nyansert bilde på konflikten. Igjen - Inger Lise Hansen tar til orde for at vi burde ha nettopp dèt - et mer nyansert syn.
I Aftenposten sier hun: "Noen spørsmål må løses på overnasjonalt nivå. Derfor mener jeg KrF burde vært for EU". Dette utdypes ikke stort mer, og settes ikke i forbindelse med resten av KrFs politikk. Men det er klart at med den stadig økende internasjonaliseringen vi ser i dag, så tilbyr ikke nasjonalstatenes rammer en adekvat scene for å løse alle problemer. Mange vil si EU har bidratt til fred i en av verdens historisk kanskje mest urolige regioner: Europa - en liten verdensdel oppdelt i små stater, viss politikere gjerne har spilt på etnisitet, nasjonal samhørighet og fellesskap, med en aggressiv brodd mot omverdenen når det har vært formålstjenlig.
Andre troende, som buddhister og muslimer, kan lett tenke seg å være begeistrede for deler av KrFs politikk, som tidligere nevnt, spesielt i forbindelse med rus og familie. Derfor er det en ypperlig idè å fjerne kristenkrav. Inger Lise Hansen sier: "Det er håpløst med troskrav i et moderne, kristendemokratisk parti." Ja, det er det.
Om Inger Lise Hansen kunne skapt et KrF etter det hun sier her, ville jeg gått over, og begynt å stemme på partiet.
Jeg var en tid medlem av KrfU, riktignok mens jeg samtidig var medlem av Unge Venstre. Jeg meldte meg ut av KrfU og fortsatte mitt medlemskap i Unge Venstre. Jeg har aldri gjort noe aktivt i noen av partiene. Jeg sendte imidlertid for under ett år siden, tror jeg, en mail til Dagfinn Høybråten der jeg uttalte min skuffelse over at partiet ikke holdt dørene åpne for homofile som ellers kunne ønske et samfunn etter KrFs modell, og at det fratok dem stemmer både fra homofile og deres familie og venner. Så lenge partiet har en slik politikk kan jeg ikke stemme på det. Det ville oppleves som hykleri mot egne verdier.
Jeg håper partiet vil høre på Inger Lise Hansen i større grad. Eventuelt ville jeg gjerne sett Hansen som leder for et nytt parti - et parti som ville hatt potensiale til å bli et nytt storparti, om det fikk nok oppmerksomhet, og kom seg over startkneiken.
Hva tenker du om Inger Lise Hansens linje?
Dere kan lese mer om Inger Lises utspill og reaksjoner på disse her:
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/nestlederen-vil-endre-krfs-israelpolitikk-3123268.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=591429
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3493759.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=591494
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=583632
http://www.vl.no/samfunn/article143863.zrm
søndag 31. januar 2010
tirsdag 5. januar 2010
Unnlatelsessynd ikke å fornærme?
Karikaturstriden har visstnok blusset opp igjen. Det norske tidsskriftet Minerva har publisert den mest omstridte av karikaturene. Denne portretterer visstnok profeten med en bombe på hodet.
Nils August Andresen har skrevet en nokså velskrevet begrunnelse for hvorfor de velger å vise karikaturen. Minerva omtales som et konservativt tidsskrift.
På VGs nettsider kan man svare på spørsmålet "Er det riktig at VG Nett og andre norske medier unnlater å trykke bildene?". I skrivende øyeblikk har 75,02% svart "Nei, lenge leve ytringsfriheten". 1157 mennesker har svart. Du kan se boksen og tilhørende artikkel her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=581368
Jeg tilhørte, som alltid, minoriteten.
Ytringsfrihet er et gode. Ikke minst er det et gode folk flest vil ha, ikke bare i Vesten, som folk tror, men ifølge en stor undersøkelse ser også folk flest i Midt-Østen ut til å ønske ytringsfrihet. Det krever ikke mer enn enkel tenkning før man skjønner at en gjerne skulle ha hatt muligheten til å si det en føler for. Det krever ingen stor filosof, ingen stor politiker eller tenker å komme frem til det. Det forstår vi når vi er barn, og foreldrene ber oss være stille når det er andre voksne til stede og de prater seg imellom, om noe ubegripelig.
Det ser ut til å være lett å mobilisere folk med å appellere til idealet om ytringsfrihet. Det burde kanskje være overraskende (om man ser historisk på ting) at høyrepopulistiske bevegelser slenger rundt seg med begrepet for tiden (jeg anklager ikke Minerva for å være det, jeg har ikke kjennskap til tidsskriftet, og deres begrunnelse for publiseringen var velskrevet). Partier som FrP og deres like, vil gjerne gi inntrykk av å være for folk flest, og ytringsfrihet forstår folk faktisk, og engasjerer, i motsetning til saker som kommunereform o.l.
Det er fint å ha rettigheter, å føle at en som individ har noe å si, og at alle som vil si noe, i teorien har en mulighet til å gjøre det. Men med frihet følger ansvar. De færreste menn er villige til å gå i blomstrete kjole bare fordi de har rettigheter til det. De vet de vil bli ledd av, og at folk vil synes de er merkelige. Forskjellen her er at det dreier seg om en majoritet. Når det er en minoritet som tar anstøt bryr man seg ikke like mye. Det er om å gjøre å være med på vinnerlaget.
Da en del sterkt provoserte mennesker tente fyr på det danske flagget etter den opprinnelige publiseringen av karikaturene, er det mulig de hadde forstått noe vesentlig. I Vesten er mange utrolig opptatt av nasjonene sine, flaggene sine og i videre forstand det mange kaller den vestlige kulturkrets. Dette fremstår utenfra, for en som ikke deler ideologien og ikke plasserer seg på innsiden, som irrasjonelt og litt pussig. Slik fremstår kanskje også islam og andre religioner for en del folk i Vesten, fordi de ser det utenfra.
Å karikere profeten var en umoralsk handling. Å trykke karikaturene er i mange tilfeller også det. En vet det provoserer, og det er strengt tatt unødvendig. Hva i all verden skal det tjene til? Hva er opplysningsverdien i å se en tegning som vekker slik anstøt? Jeg mener vi må møte våre medmennesker med forståelse. Jeg prøver la være å banne om jeg er sammen med en kristen person. Skal jeg legge inn et par ekstra helveter når jeg prater fordi jeg kan? Om personen blir provosert, skal jeg si et "helvete" til, bare for å lære opp personen?
Jeg er for ytringsfrihet, men man trenger ikke si noe bare fordi man kan si det, om det ikke har noen konstruktiv virkning. Jeg tror ikke trykking av disse karikaturene fører noe godt med seg. Vi har sett hva det fører til nå som Kurt Westergaard ble forsøkt angrepet i leiligheten sin.
Skal vi si alt vi kan, og vise alt, bare fordi vi får lov, blir det ikke hyggelig å være utenfor husets fire vegger. Det blir ikke hyggelig å åpne en avis. Det finnes ting som kan såre oss alle, men vi velger å vise takt og tone. Tar vi ikke vare på ansvaret vi har, vil folk etterhvert ta til orde for å ta det fra oss. Fungerer ikke noe, så fungerer det ikke. Misbruker vi rettighetene og frihetene våre, da vil enkelte ønske å ta dem bort, og det er fullt forståelig.
"Vi ønsker å trå varsomt og vil ikke bidra til å eskalere konflikten som religiøse ekstremister og terrorister prøver å skape. Ved å publisere tegningene på VG Nett risikerer vi å støte vanlige muslimer i Norge, men vi omvender neppe en eneste terrorist." sier sjefredaktør i VG Nett, Espen Egil Hansen.
Jeg kan ikke annet enn å applaudere for det utsagnet.
Nils August Andresen har skrevet en nokså velskrevet begrunnelse for hvorfor de velger å vise karikaturen. Minerva omtales som et konservativt tidsskrift.
På VGs nettsider kan man svare på spørsmålet "Er det riktig at VG Nett og andre norske medier unnlater å trykke bildene?". I skrivende øyeblikk har 75,02% svart "Nei, lenge leve ytringsfriheten". 1157 mennesker har svart. Du kan se boksen og tilhørende artikkel her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=581368
Jeg tilhørte, som alltid, minoriteten.
Ytringsfrihet er et gode. Ikke minst er det et gode folk flest vil ha, ikke bare i Vesten, som folk tror, men ifølge en stor undersøkelse ser også folk flest i Midt-Østen ut til å ønske ytringsfrihet. Det krever ikke mer enn enkel tenkning før man skjønner at en gjerne skulle ha hatt muligheten til å si det en føler for. Det krever ingen stor filosof, ingen stor politiker eller tenker å komme frem til det. Det forstår vi når vi er barn, og foreldrene ber oss være stille når det er andre voksne til stede og de prater seg imellom, om noe ubegripelig.
Det ser ut til å være lett å mobilisere folk med å appellere til idealet om ytringsfrihet. Det burde kanskje være overraskende (om man ser historisk på ting) at høyrepopulistiske bevegelser slenger rundt seg med begrepet for tiden (jeg anklager ikke Minerva for å være det, jeg har ikke kjennskap til tidsskriftet, og deres begrunnelse for publiseringen var velskrevet). Partier som FrP og deres like, vil gjerne gi inntrykk av å være for folk flest, og ytringsfrihet forstår folk faktisk, og engasjerer, i motsetning til saker som kommunereform o.l.
Det er fint å ha rettigheter, å føle at en som individ har noe å si, og at alle som vil si noe, i teorien har en mulighet til å gjøre det. Men med frihet følger ansvar. De færreste menn er villige til å gå i blomstrete kjole bare fordi de har rettigheter til det. De vet de vil bli ledd av, og at folk vil synes de er merkelige. Forskjellen her er at det dreier seg om en majoritet. Når det er en minoritet som tar anstøt bryr man seg ikke like mye. Det er om å gjøre å være med på vinnerlaget.
Da en del sterkt provoserte mennesker tente fyr på det danske flagget etter den opprinnelige publiseringen av karikaturene, er det mulig de hadde forstått noe vesentlig. I Vesten er mange utrolig opptatt av nasjonene sine, flaggene sine og i videre forstand det mange kaller den vestlige kulturkrets. Dette fremstår utenfra, for en som ikke deler ideologien og ikke plasserer seg på innsiden, som irrasjonelt og litt pussig. Slik fremstår kanskje også islam og andre religioner for en del folk i Vesten, fordi de ser det utenfra.
Å karikere profeten var en umoralsk handling. Å trykke karikaturene er i mange tilfeller også det. En vet det provoserer, og det er strengt tatt unødvendig. Hva i all verden skal det tjene til? Hva er opplysningsverdien i å se en tegning som vekker slik anstøt? Jeg mener vi må møte våre medmennesker med forståelse. Jeg prøver la være å banne om jeg er sammen med en kristen person. Skal jeg legge inn et par ekstra helveter når jeg prater fordi jeg kan? Om personen blir provosert, skal jeg si et "helvete" til, bare for å lære opp personen?
Jeg er for ytringsfrihet, men man trenger ikke si noe bare fordi man kan si det, om det ikke har noen konstruktiv virkning. Jeg tror ikke trykking av disse karikaturene fører noe godt med seg. Vi har sett hva det fører til nå som Kurt Westergaard ble forsøkt angrepet i leiligheten sin.
Skal vi si alt vi kan, og vise alt, bare fordi vi får lov, blir det ikke hyggelig å være utenfor husets fire vegger. Det blir ikke hyggelig å åpne en avis. Det finnes ting som kan såre oss alle, men vi velger å vise takt og tone. Tar vi ikke vare på ansvaret vi har, vil folk etterhvert ta til orde for å ta det fra oss. Fungerer ikke noe, så fungerer det ikke. Misbruker vi rettighetene og frihetene våre, da vil enkelte ønske å ta dem bort, og det er fullt forståelig.
"Vi ønsker å trå varsomt og vil ikke bidra til å eskalere konflikten som religiøse ekstremister og terrorister prøver å skape. Ved å publisere tegningene på VG Nett risikerer vi å støte vanlige muslimer i Norge, men vi omvender neppe en eneste terrorist." sier sjefredaktør i VG Nett, Espen Egil Hansen.
Jeg kan ikke annet enn å applaudere for det utsagnet.
lørdag 2. januar 2010
Syklubbskolen uten en tråd
Selv om det i all hovedsak var en interessant affære å komme seg gjennom allmennfag på videregående skole, var det en rekke irritasjonsmomenter og grove mangler, som var tydelig for mange elever, og kanskje også for lærerne.
Jeg unnslapp akkurat Kunnskapsløftet, en reform i videregående skole, som jeg i hovedsak vil beskrive som en tragedie.
Læreplanene, og kravene som stilles til elevene, er rett og slett ikke dagsaktuelle nok. Ungdom i dag mangler i stor grad global bevissthet, og folk har null peiling om verden utenfor landegrensene, med mindre de selv er interesserte og fordyper seg i dette utenfor skoleverket. Jeg vil her se spesielt på tre fag i videregående skole som jeg ser på som hinder for modernisering av landet.
Norskfaget syntes jeg kanskje var det verste faget i videregående skole. Dette overrasket mange. Jeg likte jo å lese, og var god til å skrive, sa de. Det var muligens riktig. Jeg er en lesehest. Jeg tror imidlertid den beste vaksinen mot lesetrang og skrivekløe er et norskfag slik jeg opplevde det. For det første var det i hovedsak et litteraturfag i de to siste årene på videregående. Jeg tror ingen var oppriktig interessert i det. Man ble i hovedsak også lite prøvd i dette på eksamen og tentamener. Det fremstod som totalt irrelevant for enhver fremtidig yrkeskarriere. Jeg har ikke kommet på "bedre tanker" etterpå. For det første må en huske at litteraturhistorie i sin essens er konstruert, det er ikke en naturgitt enhet som kan observeres, men et skaperverk i seg selv. I tillegg har jeg følt at utdragene og forfatterne man så på, faktisk ikke har vært det folk har lest. Hvordan kunne de da ha hatt slik innflytelse på folk, og således ha så stor betydning? De ulike periodene er også definert med basis i enkelte utvalgte forfattere, gjerne kritikeranerkjente. Noe av begrunnelsen man kan gi for overhodet å ha faget er at det har skapt en såkalt norsk identitet.
I læreplanen for norsk står det også: "Norskfaget er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling."
Jeg ser således norskfaget som noe som i hovedsak er nasjonalistisk propaganda. Det er nemlig ikke naturgitt at man i første instans føler at ens identitet i hovedsak er tuftet på hvilke landegrenser man tilfeldigvis ble født innenfor, i vår globaliserte verden. Dette er jo åpenbart, da selv læreplanen antyder at denne identiteten må læres.
Er dette bra? Se innlegget mitt med tittel "Gårsdagens høyeste høye" for nærmere utgreiing om nasjonalismens problemer.
Man snakker mye om mobbing i dag. Når man lærer om norsk identitet, om norsk litteratur, og lignende, innebærer det at noen er utenfor. Enkelte kan stille seg spørsmålet, er dette norsk, eller ikke? Dette er et flytende, og lite konkret ord, når det ikke definerer et språk eller etnisitet. Når man definerer å spise appelsin (gjerne fra Spania) som en norsk aktivitet, er det innlysende at det er et ullent ord i praktisk bruk. Jeg føler at skoleverket ikke hjelper til å skape en global bevissthet, eller støtter opp tanken om individuell identitetsforståelse.
Da jeg gikk på videregående lærte vi ingenting om ikke-norske forfattere. Vi leste noen få svenske og danske tekster. Dette må da kunne sies å være i høy grad navlebeskuende. Da jeg luftet min frustrasjon over at vi i det hele tatt brukte så mye tid på å gå i detalj på litteratur (hvorfor ikke musikk, malekunst, dans eller film, om man ser det i et kunstnerisk aspekt?), fikk jeg et interessant svar. Det ville være flaut om vi ikke kjente til Ibsen om man kom opp i en samtale om litteratur i utlandet. Vel - slik jeg ser det, er det minst like flaut at nordmenn flest ikke vet hvem Lev Tolstoj eller Goethe er, og jeg tror dette vil være en langt større flause i en litteraturdebatt internasjonalt. Uansett, tviler jeg på at allmennelever flest, eller studiespesialiserende, som det vel heter i dag, tenker å begi seg til en internasjonal, eller europeisk litteraturkonferanse. Jeg synes mesteparten av det man lærer i norskfaget på videregående er så sært, at det egentlig burde vært reservert litteraturstudenter på universitetet.
Jeg ser at det i læreplanen for kunnskapsløft-norsken, legges opp til at man skal lese noe internasjonalt. Jeg håper dette også fungerer i praksis. Men fortsatt mener jeg at all denne litteraturhistorien, den være seg nasjonal eller internasjonal, er overflødig.
Sammen med et geografi-fag der man ikke lærer en døyt om andre kulturer eller land (i kunnskapsløftet har man i det minste begynt å pugge europeiske hovedsteder), men det er en skam at det nordmenn flest kan om resten av verden har de lært i historiefaget - det er tross alt ikke slik det er i dag. Jeg tror skolens svikt på dette punktet vil vise seg senere. Ikke minst tror jeg det har hindret integreringen av innvandrere, minsker både respekt og kunnskap om andre kulturer pluss at elevene ellers ikke under noen omstendighet ser for seg en fremtid i et annet land, eller ha noe med det å gjøre. Dette er tragisk. Vi ser konsekvensene for eksempel i at det er relativt få nordmenn som tar utdannelse i utlandet selv om det i teorien er lett å gjøre det i enkelte land, som Lånekassen gir støtte til.
Om jeg hadde fått anledning til å gjøre noen endringer i skoleverket, ville jeg i det minste lagt inn noen timer der elevene kunne lære om kulturer og politiske systemer utenfor Norge, og heller redusert noen timetall i norsk litteraturhistorie.
Religionsfaget opplevde jeg som flott på videregående skole. Vi lærte om kristendommen, jødedommen, islam, buddhismen og hinduismen, hadde gode diskusjoner om etiske problemstillinger og hadde interessante fordypningsprosjekt. Man lærer mer om kristendommen enn de andre religionene, noe jeg faktisk føler, inntil videre (ikke for alltid), er berettiget siden man kan finne elementer fra den i så mye som til tross alt reelt er tilstedeværende i samfunnet. At islam er den religionen man lærer nest mest om er også på sin plass, grunnet at muslimer utgjør 1,5% av befolkningen i landet, og at det er viktig for å forstå mange av sakene som frontes av media for tiden, knyttet til islam.
Jeg synes imidlertid det er forferdelig at man ikke MÅ, i følge planen til kunnskapsløftet, lære om buddhismen, hinduismen, jødedommen OG sikhismen. Ca. 0,4% av Norges befolkning er buddhister, en god del folk i Vesten konverterer, og det er en religion som i stor grad skiller seg fra de andre, i og med at den mangler en gud. Om elevene kun lærer om monoteistiske religioner med gudsfokus, får de gjerne et inntrykk om at all religion handler om menneskets underkastelse under en diffus Gud. En burde også lære seg å ha forskjellige perspektiver på virkeligheten, og se at det finnes flere måter å se ting på. Da burde en også sørge for mangfold i religionsfaget. En burde også lære om andre livssyn. "Religion og etikk" er derfor et fag som burde vies større plass i videregående skole. Igjen mener man at man kunne kutte i norsk litteraturhistorie for å gi plass, eventuelt overflytte noen drøftinger av etikk og lignende over til samfunnsfaget, og la være å bruke tid på å definere kultur og lignende som samfunnsfaget nå brukes til.
Det største problemet i skolen er bruken av datamaskiner og laptoper i timen. Elevene påstår de må ta notater, mens de i virkeligheten chatter med hverandre på facebook, spiller online-spill og prater på msn messenger. Dette vet lærerne, men politikere ser ut til å innbille seg at elevene uten å ha laptopen oppslått på skolepulten ikke kan lære seg å beherske IKT og data. Hvordan 60-årige lærere skal lære ungdommer noe om teknologi som er i såpass kontinuerlig og rask utvikling som IKT er, er for meg ubegripelig. Dette er en tidstyv i skolen. Gi elevene penn og papir tilbake.
Et annet problem er gruppearbeid. Dette er et latterlig eksempel på hva en kan finne på når en diskuterer noe hypotetisk langt unna de reelle tingenes tilstand. Det er helt håpløst å lære noe kollektivt. En har enda ikke lyktes i å linke elevenes hoder sammen og la dem komme til en felles, biologisk tuftet, aha-opplevelse. Effektiviteten i gruppene er lav. En må ofte vente på at andre grupper er ferdige med å analysere dikt, drøfte første side i romanen "Sult" av Hamsun, mens halvparten av gruppen snakker om gårsdagens episode av Hotel Cæsar. Dette er uakseptabelt. Jeg tror det er klart for alle som ønsker å lære på skolen at det finnes bedre måter å arbeide på. Når jeg har fortalt om dette for folk fra andre deler av Europa ler de. Det er jo klart at gruppearbeid som det der ikke kan funke! Det ser for meg ut til at gruppearbeid, slik vi kjenner det fra skolen, der folk plasseres i gruppe for å lage en rapport, legge frem en presentasjon eller lignende, er et skandinavisk fenomen. Skandinavia gjør det ikke så bra på internasjonale tester og sammenligninger av skolesystemer. Et annet problem er at når man får gruppeoppgaver, deles det opp mellom medlemmene av gruppene, og en lærer således kun om akkurat det lille en selv skriver om. Ofte må også enkelte gruppemedlemmer bære hovedbyrden mens svakere, eller latere, elever slipper unna, og således ikke lærer en døyt. Samlet karakter på et slikt arbeid blir kanskje 4, noe som av enkelte tolker som bra, siden dette gagner de svake elevene. At de da kanskje har lært mindre enn de normalt gjør, og at de trekker ned de ambisiøse elevene, som trenger høye karakterer for å komme inn på medisinstudier, ser ikke ut til å uroe enkelte lærere eller pedagoger i nevneverdig grad. Dette er direkte umoralsk, og håpløst. I hovedsak mener jeg at ihvertfall 95% av gruppearbeidet elevene blir satt til å gjøre på videregående skole, og også i ungdomsskolen, er unødvendig, og bør kuttes ut.
Pugging må også tilbake i skolen. Spesielt i språkfagene. En KAN IKKE lære språk uten å pugge! Dette er også årsaken til at så mange har hatt femmedspråk i videregående skole uten knapt å kunne presentere seg på språket etter tre år.
Norsk skole er dårlig, og jeg tror vi vil merke konsekvensene av synkende nivå om noen år. Vi vil også se at land som har vært mindre eksperimentelle med skoler, kommer til å fortsette med å score høyt i årene fremover. Dette fører til at nordmenn blir enda mindre konkurransedyktige på det internasjonale arbeidsmarkedet, og kanskje også vil de bli utkonkurrert på "hjemmebane", noe som kan, ironisk nok, føre til større skepsis mot arbeidsinnvandrere, selv om det norske skolesystemet har slått bena under seg selv.
Innlegget heter syklubbskolen uten en tråd, fordi dagens skole kan strippes ned veldig mye, og du vil se hvor tynn den er under alle de pene kleslagene som de flotte formuleringene i læreplaner utgjør. Spesielt partiene på venstre-siden har ekstremt dårlig perspektiv og innsikt i det jeg ser som utfordringene i skoleverket.
Partiet Venstre, som jeg tross alt sympatiserer med, tror jeg gjør litt feil i å fronte læreren som en løsning på problemene i seg selv. Selv om det er viktig med en god lærer, må han også ha noe fornuftig å lære bort, og det må læreplanene legge opp til.
Men det er jo morsomt nok for elever flest i videregående skole, men går man på skole for å ha det morsomt? Om dette er innstilillingen en har til skole, hvordan skal en da bli dyktige arbeidere senere? Litt plikter må en kunne oppfylle.
Jeg unnslapp akkurat Kunnskapsløftet, en reform i videregående skole, som jeg i hovedsak vil beskrive som en tragedie.
Læreplanene, og kravene som stilles til elevene, er rett og slett ikke dagsaktuelle nok. Ungdom i dag mangler i stor grad global bevissthet, og folk har null peiling om verden utenfor landegrensene, med mindre de selv er interesserte og fordyper seg i dette utenfor skoleverket. Jeg vil her se spesielt på tre fag i videregående skole som jeg ser på som hinder for modernisering av landet.
Norskfaget syntes jeg kanskje var det verste faget i videregående skole. Dette overrasket mange. Jeg likte jo å lese, og var god til å skrive, sa de. Det var muligens riktig. Jeg er en lesehest. Jeg tror imidlertid den beste vaksinen mot lesetrang og skrivekløe er et norskfag slik jeg opplevde det. For det første var det i hovedsak et litteraturfag i de to siste årene på videregående. Jeg tror ingen var oppriktig interessert i det. Man ble i hovedsak også lite prøvd i dette på eksamen og tentamener. Det fremstod som totalt irrelevant for enhver fremtidig yrkeskarriere. Jeg har ikke kommet på "bedre tanker" etterpå. For det første må en huske at litteraturhistorie i sin essens er konstruert, det er ikke en naturgitt enhet som kan observeres, men et skaperverk i seg selv. I tillegg har jeg følt at utdragene og forfatterne man så på, faktisk ikke har vært det folk har lest. Hvordan kunne de da ha hatt slik innflytelse på folk, og således ha så stor betydning? De ulike periodene er også definert med basis i enkelte utvalgte forfattere, gjerne kritikeranerkjente. Noe av begrunnelsen man kan gi for overhodet å ha faget er at det har skapt en såkalt norsk identitet.
I læreplanen for norsk står det også: "Norskfaget er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling."
Jeg ser således norskfaget som noe som i hovedsak er nasjonalistisk propaganda. Det er nemlig ikke naturgitt at man i første instans føler at ens identitet i hovedsak er tuftet på hvilke landegrenser man tilfeldigvis ble født innenfor, i vår globaliserte verden. Dette er jo åpenbart, da selv læreplanen antyder at denne identiteten må læres.
Er dette bra? Se innlegget mitt med tittel "Gårsdagens høyeste høye" for nærmere utgreiing om nasjonalismens problemer.
Man snakker mye om mobbing i dag. Når man lærer om norsk identitet, om norsk litteratur, og lignende, innebærer det at noen er utenfor. Enkelte kan stille seg spørsmålet, er dette norsk, eller ikke? Dette er et flytende, og lite konkret ord, når det ikke definerer et språk eller etnisitet. Når man definerer å spise appelsin (gjerne fra Spania) som en norsk aktivitet, er det innlysende at det er et ullent ord i praktisk bruk. Jeg føler at skoleverket ikke hjelper til å skape en global bevissthet, eller støtter opp tanken om individuell identitetsforståelse.
Da jeg gikk på videregående lærte vi ingenting om ikke-norske forfattere. Vi leste noen få svenske og danske tekster. Dette må da kunne sies å være i høy grad navlebeskuende. Da jeg luftet min frustrasjon over at vi i det hele tatt brukte så mye tid på å gå i detalj på litteratur (hvorfor ikke musikk, malekunst, dans eller film, om man ser det i et kunstnerisk aspekt?), fikk jeg et interessant svar. Det ville være flaut om vi ikke kjente til Ibsen om man kom opp i en samtale om litteratur i utlandet. Vel - slik jeg ser det, er det minst like flaut at nordmenn flest ikke vet hvem Lev Tolstoj eller Goethe er, og jeg tror dette vil være en langt større flause i en litteraturdebatt internasjonalt. Uansett, tviler jeg på at allmennelever flest, eller studiespesialiserende, som det vel heter i dag, tenker å begi seg til en internasjonal, eller europeisk litteraturkonferanse. Jeg synes mesteparten av det man lærer i norskfaget på videregående er så sært, at det egentlig burde vært reservert litteraturstudenter på universitetet.
Jeg ser at det i læreplanen for kunnskapsløft-norsken, legges opp til at man skal lese noe internasjonalt. Jeg håper dette også fungerer i praksis. Men fortsatt mener jeg at all denne litteraturhistorien, den være seg nasjonal eller internasjonal, er overflødig.
Sammen med et geografi-fag der man ikke lærer en døyt om andre kulturer eller land (i kunnskapsløftet har man i det minste begynt å pugge europeiske hovedsteder), men det er en skam at det nordmenn flest kan om resten av verden har de lært i historiefaget - det er tross alt ikke slik det er i dag. Jeg tror skolens svikt på dette punktet vil vise seg senere. Ikke minst tror jeg det har hindret integreringen av innvandrere, minsker både respekt og kunnskap om andre kulturer pluss at elevene ellers ikke under noen omstendighet ser for seg en fremtid i et annet land, eller ha noe med det å gjøre. Dette er tragisk. Vi ser konsekvensene for eksempel i at det er relativt få nordmenn som tar utdannelse i utlandet selv om det i teorien er lett å gjøre det i enkelte land, som Lånekassen gir støtte til.
Om jeg hadde fått anledning til å gjøre noen endringer i skoleverket, ville jeg i det minste lagt inn noen timer der elevene kunne lære om kulturer og politiske systemer utenfor Norge, og heller redusert noen timetall i norsk litteraturhistorie.
Religionsfaget opplevde jeg som flott på videregående skole. Vi lærte om kristendommen, jødedommen, islam, buddhismen og hinduismen, hadde gode diskusjoner om etiske problemstillinger og hadde interessante fordypningsprosjekt. Man lærer mer om kristendommen enn de andre religionene, noe jeg faktisk føler, inntil videre (ikke for alltid), er berettiget siden man kan finne elementer fra den i så mye som til tross alt reelt er tilstedeværende i samfunnet. At islam er den religionen man lærer nest mest om er også på sin plass, grunnet at muslimer utgjør 1,5% av befolkningen i landet, og at det er viktig for å forstå mange av sakene som frontes av media for tiden, knyttet til islam.
Jeg synes imidlertid det er forferdelig at man ikke MÅ, i følge planen til kunnskapsløftet, lære om buddhismen, hinduismen, jødedommen OG sikhismen. Ca. 0,4% av Norges befolkning er buddhister, en god del folk i Vesten konverterer, og det er en religion som i stor grad skiller seg fra de andre, i og med at den mangler en gud. Om elevene kun lærer om monoteistiske religioner med gudsfokus, får de gjerne et inntrykk om at all religion handler om menneskets underkastelse under en diffus Gud. En burde også lære seg å ha forskjellige perspektiver på virkeligheten, og se at det finnes flere måter å se ting på. Da burde en også sørge for mangfold i religionsfaget. En burde også lære om andre livssyn. "Religion og etikk" er derfor et fag som burde vies større plass i videregående skole. Igjen mener man at man kunne kutte i norsk litteraturhistorie for å gi plass, eventuelt overflytte noen drøftinger av etikk og lignende over til samfunnsfaget, og la være å bruke tid på å definere kultur og lignende som samfunnsfaget nå brukes til.
Det største problemet i skolen er bruken av datamaskiner og laptoper i timen. Elevene påstår de må ta notater, mens de i virkeligheten chatter med hverandre på facebook, spiller online-spill og prater på msn messenger. Dette vet lærerne, men politikere ser ut til å innbille seg at elevene uten å ha laptopen oppslått på skolepulten ikke kan lære seg å beherske IKT og data. Hvordan 60-årige lærere skal lære ungdommer noe om teknologi som er i såpass kontinuerlig og rask utvikling som IKT er, er for meg ubegripelig. Dette er en tidstyv i skolen. Gi elevene penn og papir tilbake.
Et annet problem er gruppearbeid. Dette er et latterlig eksempel på hva en kan finne på når en diskuterer noe hypotetisk langt unna de reelle tingenes tilstand. Det er helt håpløst å lære noe kollektivt. En har enda ikke lyktes i å linke elevenes hoder sammen og la dem komme til en felles, biologisk tuftet, aha-opplevelse. Effektiviteten i gruppene er lav. En må ofte vente på at andre grupper er ferdige med å analysere dikt, drøfte første side i romanen "Sult" av Hamsun, mens halvparten av gruppen snakker om gårsdagens episode av Hotel Cæsar. Dette er uakseptabelt. Jeg tror det er klart for alle som ønsker å lære på skolen at det finnes bedre måter å arbeide på. Når jeg har fortalt om dette for folk fra andre deler av Europa ler de. Det er jo klart at gruppearbeid som det der ikke kan funke! Det ser for meg ut til at gruppearbeid, slik vi kjenner det fra skolen, der folk plasseres i gruppe for å lage en rapport, legge frem en presentasjon eller lignende, er et skandinavisk fenomen. Skandinavia gjør det ikke så bra på internasjonale tester og sammenligninger av skolesystemer. Et annet problem er at når man får gruppeoppgaver, deles det opp mellom medlemmene av gruppene, og en lærer således kun om akkurat det lille en selv skriver om. Ofte må også enkelte gruppemedlemmer bære hovedbyrden mens svakere, eller latere, elever slipper unna, og således ikke lærer en døyt. Samlet karakter på et slikt arbeid blir kanskje 4, noe som av enkelte tolker som bra, siden dette gagner de svake elevene. At de da kanskje har lært mindre enn de normalt gjør, og at de trekker ned de ambisiøse elevene, som trenger høye karakterer for å komme inn på medisinstudier, ser ikke ut til å uroe enkelte lærere eller pedagoger i nevneverdig grad. Dette er direkte umoralsk, og håpløst. I hovedsak mener jeg at ihvertfall 95% av gruppearbeidet elevene blir satt til å gjøre på videregående skole, og også i ungdomsskolen, er unødvendig, og bør kuttes ut.
Pugging må også tilbake i skolen. Spesielt i språkfagene. En KAN IKKE lære språk uten å pugge! Dette er også årsaken til at så mange har hatt femmedspråk i videregående skole uten knapt å kunne presentere seg på språket etter tre år.
Norsk skole er dårlig, og jeg tror vi vil merke konsekvensene av synkende nivå om noen år. Vi vil også se at land som har vært mindre eksperimentelle med skoler, kommer til å fortsette med å score høyt i årene fremover. Dette fører til at nordmenn blir enda mindre konkurransedyktige på det internasjonale arbeidsmarkedet, og kanskje også vil de bli utkonkurrert på "hjemmebane", noe som kan, ironisk nok, føre til større skepsis mot arbeidsinnvandrere, selv om det norske skolesystemet har slått bena under seg selv.
Innlegget heter syklubbskolen uten en tråd, fordi dagens skole kan strippes ned veldig mye, og du vil se hvor tynn den er under alle de pene kleslagene som de flotte formuleringene i læreplaner utgjør. Spesielt partiene på venstre-siden har ekstremt dårlig perspektiv og innsikt i det jeg ser som utfordringene i skoleverket.
Partiet Venstre, som jeg tross alt sympatiserer med, tror jeg gjør litt feil i å fronte læreren som en løsning på problemene i seg selv. Selv om det er viktig med en god lærer, må han også ha noe fornuftig å lære bort, og det må læreplanene legge opp til.
Men det er jo morsomt nok for elever flest i videregående skole, men går man på skole for å ha det morsomt? Om dette er innstilillingen en har til skole, hvordan skal en da bli dyktige arbeidere senere? Litt plikter må en kunne oppfylle.
Abonner på:
Innlegg (Atom)