Et personlig innlegg om religion og politikk i 2009

I en slags kreativ desperasjon, grunnet at dette er det tredje forsøket på å skrive det tredje desemberinnlegget i løpet av de siste dagene, velger jeg å skrive et innlegg om mine opplevelser med religion og politikk i 2009.

Jeg ønsket å skrive et personlig innlegg som skulle oppsummere hva jeg har drevet med det siste halvåret, men det ble ganske kjedelig å ramse opp forskjellige begivenheter, uansett hvor interessante de har vært i seg selv.

Kort sagt: Jeg flyttet til Oslo i august. Å studere historie ved universitetet i Oslo er en avgjørelse jeg ikke har angret på. Studiet er interessant, jeg trives i Oslo, og jeg har mange gode venner der, og har møtt nye og interessante mennesker også.

Jeg har vært mye opptatt av politikk og religion dette halvåret, som ellers. En del har lurt på hvorfor jeg har valgt å "konvertere" til buddhismen, og hvorfor buddhismen, som for folk flest er en fremmed religion er så viktig for meg. Dette skal jeg først forsøke å svare på, før jeg går over på en kort oppsummering av hvilke politiske saker som har opptatt meg.

Nøkkelordet er toleranse. Dette har opptatt meg i mange år. Toleranse høres stort, fint og flott ut, men hva legger jeg i det? På ungdomsskolen og tidligere hadde jeg det ikke alltid så lett. Jeg følte meg tidlig annerledes fra andre. Jeg ville helst ligge hjemme å lese. Ikke at jeg ikke ville være sosial, men jeg følte at det ikke var noen for meg. Skolen min, i et lite tettsted, var ganske fæl. Jeg opplevde mobbing, mer eller mindre i konkret form, i flere år. Jeg visste at det fantes mer de kunne ta meg for. Jeg var nemlig også homofil, og hadde mange tanker jeg aldri ville latt dem få tak i. Jeg møtte mesteparten av klassen med mistillit og nesten frykt. Jeg følte meg ikke akseptert. Jeg tenkte mye over hva homofile burde gjøre for å forbedre sin stilling, og jeg følte også sympati for andre uglesette grupper, da hovedsakelig innvandrere. Det hjalp kanskje ekstra at jeg snakket en del med noen fra Etiopia og Somalia som var langt mer modne enn mine klassekamerater, og som hadde interessante ting å fortelle om. Det var en uoverskridelig barriere mellom "de hvite" og innvandrerne, ellers -de hadde en del undervisning for seg selv, der de ikke var i de vanlige klassene, og da de kom kunne de ofte ikke norsk, og folk våget ikke snakke med dem på engelsk. Situasjonen frøs, og det kom aldri noe lenger. Men disse menneskene, blant annet, viste meg at det fantes folk som kunne prate seriøst og alvorlig, som kunne flere språk, som hadde kunnskap og så en verden utenfor TV-programmene og de nye mobiltelefonene de andre var opptatt av. Da jeg hørte stygge ting om innvandrere, våget jeg ikke si så mye. Jeg var jo selv et offer, men jeg forstod at vi var ofre for det samme.

Buddhismen mener det finnes tre usunne røtter, som er skyld i mye ondt: uvitenhet, hat og begjær. Jeg har følt hat på kroppen. Jeg vet at menneskene som var imot min annerledeshet, imot homofile generelt sett, og imot innvandrere i stor grad var preget av uvitenhet.

Jeg var kristen i mine tidligste år. Likevel ble jeg også fortalt i min oppdragelse, som svar på spørsmål om hva som skjer etter døden, at det er mulig man kommer til himmelen, eller det er mulig man blir gjenfødt. Kristne mener slik, buddhister og hinduer slik. For meg var det uforståelig hvorfor så mange, så tidlig, ville begynne å drikke og røyke enda de visste det var skadelig, spesielt det siste. Enkelte i klassen min hadde begynt å røyke da de var 12-13 år gamle. Hvorfor ville de kaste intellektet sitt over båtrekken? Hvilket behov hadde barn for å drikke seg fulle? Dette var noe som stod for meg som uforståelig og umulig å gjøre.

Samtidig kom jeg til et oppgjør med kristendommen. Jeg så, som så mange andre, at mye ikke hang sammen. Dessuten hadde min gudstro til stor del vært mørk, uten at jeg skal gå helt inn på det. Mange kristnes motstand mot homofili var for meg merkelig. Hvordan var det mulig? Var det ikke Gud som hadde skapt alt? Det stred mot all min fornuft at det skulle være så viktig for gud at jeg ikke var homofil. Enkelte av historiene i Bibelen syns jeg var ubehagelige, og jeg følte at det rett og slett ikke passet for meg. Dette sa jeg, når det kom til konfirmasjon, men jeg ville, som så mange andre, ha penger, og jeg fikk ikke lov til å konfirmere meg borgerlig. Jeg syntes det var hyklersk og dårlig av meg, men ønsket om penger vant, og dessuten foreldres motstand mot noe annet.

På barneskolen hadde vi allerede lært litt om buddhismen, men selv om historien om Siddharta var spennende, hadde jeg enda ikke fattet interesse for religionen som sådan. På ungdomsskolen imidlertid skulle man ha et stort prosjekt om en fremmed religion, og jeg valgte buddhismen. Dette arbeidet la jeg stor innsats i. Ellers leste jeg også bøker om religionen. Jeg ville vite mer og mer, og sa at jeg kunne tenke meg å melde meg inn i Buddhistforbundet, og melde meg ut av statskirken. Jeg var da 14-15 år gammel.

Jeg tror det var lett for meg å la meg rive med av historien om Buddha, som på mange måter var en opprører. Han forlot palassets pomp og prakt mot sin fars vilje for å finne sannheten. Sannheten utfordret i stor grad den etablerte brahmanismen (betegnelse på religion i India, som i samlet og ordnet form i dag er hinduismen).

På de seks årene eller så som har gått siden den gang, har jeg lest mer om religion og blitt mer obs på hva jeg mener og føler er rett. Jeg har også siden da hatt en kort superkristen periode der jeg fordypet meg i kristendommen igjen.

Jeg har møtt fantastiske mennesker med buddhistisk bakgrunn.

Jeg har også engasjert meg veldig mye i temaet religionsfrihet. Jeg så det som et problem at jeg var medlem av en kirke jeg ikke tror på. Ca. 80% av Norges befolkning er medlemmer, selv om visstnok bare 32% tror på en gud. Jeg følte jeg måtte melde meg ut. Siden den religiøse organsiasjonen en var medlem i sist fortsetter å motta penger for ditt medlemskap fra staten, følte jeg at måtte melde meg inn i noe annet, og jeg valgte buddhismen.

Jeg regner meg for å være en praktiserende buddhist. Jeg prøver å meditere av og til, noe som gir meg ro, og som gir meg mulighet til å observere hvordan tankene mine oppstår og forsvinner. I tillegg prøver jeg å følge de fem "reglene" folk anbefales å følge: Å avstå fra å lyve, drepe, stjele, rus, og ha urett sex, ulikt tolket, men som regel er det snakk om voldtekt eller utroskap, der man sårer/skader et annet menneske. Reglene kan begrunnes rasjonelt i forhold til kjernen i filosofien.

Disse reglene var også en motivasjon for meg. Jeg fulgte allerede disse i større eller mindre grad, eller ønsket å følge dem, og så dem som fornuftige.

Buddhismen har ikke absolutte svar på alt, og kan vanskelig bli ektremistisk. Buddhismen har ingen gud, men som regel vil buddhister si at kanskje finnes det, kanskje ikke, vi har ikke sett det, og tar ikke stilling til det, men vil gjøre det best mulig her og nå.

Siden jeg har lest om buddhismen med jevne mellomrom de siste seks årene, føler jeg at Buddhas hovedbudskap er naturlig for meg.

Buddha sa noe slikt som at ingen religion kan være viktigere enn menneskets lykke. Det er noe jeg tror mange i dag er enige i.

Dette henger også sammen med mine syn på andre ting. Å være tolerant, kan gjerne også følge hånd i hånd med å være verdiliberal.

Jeg har vært opptatt av at jeg ikke ønsker å presse ferdige løsninger ned over hodet på folk (et mulig unntak fra dette, se mitt innlegg om fyll og avgifter). Ingen stat eller samfunn jeg har vokst opp i har gjort det med meg i stor grad, og jeg ønsker ikke at slikt skal begynne å skje heller. Jeg mener individet bør ha størst mulig frihet. Alle bør ha sin sjanse til å søke lykke på sin måte, slik jeg prøver å følge min vei.

Derfor har jeg som regel erklært meg verdiliberal. Jeg er ikke begeistret for at stat eller flertall eller noen skal bestemme over individet, der ikke individet overkjører et annet individ.

Det har neppe gått så mange forbi som har lest bloggen min at jeg har vært svært engasjert i debatten om islam i år.

Hvorfor skal så jeg blande meg opp i dèt?

Jeg ser det som en krenking av individet når man skal frata noen retten til å gå med hijab, burka eller annet plagg. Jeg så det som en krenking av individet, av eiendomsretten og av religionsfriheten da Sveits innførte minaretforbud. Det er aldri greit å gripe inn mot en annen person, eller hans eiendom, så fremst han ikke har overgrepet seg på noen andre, og strengt tatt gjør man ikke det med å sette en hijab på eget hode, eller ved å sette opp en minaret på en eiendom som er lovlig kjøpt og betalt. Jeg forstår at noen bruker det fordi de føler de må, og slik sett er presset utenfra, men det er ikke noe statlig lovverk som tvinger, og bør heller ikke være det. Jeg skal ikke gå inn på denne saken nå, ettersom jeg har nevnt det tidligere, og muligens kommer til å nevne det mer i fremtiden.

Ellers har jeg snakket om EU, privatisering, kommunereform (sammenslåing), økt internasjonalisering, bistand, rettferdig handel, fred, prostitusjonsloven og slikt. Noe av dette har jeg kanskje nevnt her, noe har jeg kun diskutert fra tid til annen med venner, eller kommentert på nettaviser.

Venstre gjorde det dårlig i årets stortingsvalg. Det syntes jeg var særdeles beklagelig. Jeg er selvfølgelig ikke enig med partiet i alt, men det er det partiet jeg er nærmest, og jeg synes vi trenger et sterkt verdiliberalt parti som kan komme til orde i et polarisert debatt-klima.

Liberale verdier er under angrep (i hovedsak fra høyrepopulister), og kommer nok til å fortsette å være det i 2010 . Vi ser det spesielt nettopp i henhold til inngrep i (eller forslag om det) religionsfriheten, da med henblikk på islam i Vesten. Men snakker vi godt nok, og er nok engasjerte, kan vi kanskje gjøre noe. Individet betyr noe, og individer kan både snu tankestrømmer og være med på å lege skader som har vært gjort, og kanskje til og med innlede helingsprosessen.

Tror dette er det nærmeste jeg kommer et personlig innlegg, og en oppsummering av det siste halvåret. Religionsdelen fikk nærmest elementer av selvbiografi, men det får så være.

2009 har vært et spennende år, med noen reale dødpunkter. Den siste halvdelen har vært særdeles fin, og det er takket være en god del herlige mennesker, og noen spesielle i særdeleshet. Jeg er veldig glad for det.

Til tross for at jeg føler jeg har en god del svar på livets mysterier, er det alltid vanskelig å leve opp til både idealer og ideer når man føler seg ensom og alene. Energien forsvinner. Det er lett å preke, men det er ikke greit når man ikke har noen å preke til. De som hører på meg, og som har tid til meg med korte eller lange mellomrom, fortjener en stor takk. Jeg kom litt inn på en ensom ungdomstid i religionsdelen av dette innlegget. Denne høsten har vært den tidens motpol. Det er herlig. Man mister styrken til å bry seg, uten at andre støtter opp.

Fred og propaganda

Obama er i Oslo for å motta Nobels fredspris, mens USA er i krig både i Irak og Afghanistan. Mange mener at spesielt krigen i Irak ble ført på helt feil grunnlag. Begrunnelsen var at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og det var da spesielt med tanke på atomvåpen. En komitè ble satt til å undersøke dette, og det ble visstnok konkludert med at Irak hadde ikke det.

Likevel gikk USA til krig. Obama startet ikke denne krigen, men jeg mener de som fant på det burde stilles til ansvar. Jeg tror slik krigføring fører til sterke antipatier mot USA og Vesten generelt sett, og kanskje til og med demokratiet som styringsform. Jeg tror ikke demokrati er en verdi i seg selv; det er friheten man mener det fører med seg som er en verdi. Det er frihet vi ønsker. Men hvordan skal folk kunne tro på det om egne slektninger er blitt drept av demokratiets representanter? Hvordan kan dette føre til respekt for Vesten? At det finnes ekstremister i Midt-Østen, og at det kanskje vil bli flere av dem, er ikke uten grunn. Også der kan man tenke kollektivistisk og i stereotypier, og å stryke en gruppe over en kam. Derfor er det viktig også overfor den delen av verden å være en god ambassadør for frihet, generelt sett. Irak-krigen har vært den beste måten å sverte demokrati og "vestlige verdier" på.

8. desember ble hvertfall 131 sivile drept i Irak ifølge http://www.iraqbodycount.org/ Det ble skrevet i avisene om ekstremistisk motstand mot et vest-vennlig regime. Hva annet kan forventes? Skal man forvente at noen skal være vennlig mot en makt som har drept ens egne slektninger og venner? Det blir stadig drept sivile i Irak, og det er ihvertfall rundt 100.000 drepte sivile, men enkelte operer med tall på over millionen. Dette skriver ikke mediene om, så lenge det er vestlige aktører som dreper, men så fort noe kan skrives på muslimske ekstremisters konto, roper de opp.

Obama mener at krig av og til kan være nødvendig.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/obama-i-norge/artikkel.php?artid=596540

Jeg, personlig, er pasifist, men på statsnivå er det mulig at det kan forsvares i enkelte tilfeller å drive forsvarskrig. Slik jeg ser det er verken Afghanistan-krigen eller Irak-krigen forsvarskriger, da. Jeg skjønner imidlertid at det kan argumenteres for at NATO fortsatt har styrker i Afghanistan, og jeg skal ikke skrive om det.

Det som provoserer meg, er at Obamas tale, slik jeg ser det, på mange måter kan beskrives som en nesten antipasifistisk tale. Han nevnte riktignok Ghandi, og jeg føler at han viet ham respekt i sin tale.

Jeg vil imidlertid understreke at gruppetenkning, både når det gjelder amerikansk "nasjonalisme" og å definere seg inn i et felles vestlig kuturfellesskap, eller for muslimene å se seg som en enhet, eller motsatt å se disse som enheter utenfra, ikke er av det gode. Men dette finnes. Derfor må vi forstå at krigshandlinger mot en enhet som oppfattes som del av et slikt fellesskap ofte provoserer store deler av fellesskapet. Slik kunne mange støtte USA etter 11. september, og ektremismen øker i Midt-Østen, og antipatien mot Vesten, på grunn av stadige krigshandlinger i Midt-Østen. En kan ikke forvente at man skal elske sin brors drapmann. Derfor er det viktig å være litt mer metodologisk individualistisk: en må se individene, og slutte å tenke i stammer, og samtidig være obs på at andre kan tenke mer kollektivistisk, og se ens handlinger som et trekk av fellesskapet de definerer deg inn i.

HISTORIEN har flotte eksempler på pasifismens slagkraft.

Obama nevnte selv Mahatma Ghandi.

Da Sovjet annekterte Baltikum på slutten av andre verdenskrig, innledet dette en langvarig partisankrig, som først tok slutt i Litauen i 1953. Representanter for Litauen søkte hjelp i Vesten, og ønsket støtte. Vestlige makter hadde lovet støtte til ethvert folk som ønsket demokrati. Balternes kamp ble tiet ihjel, og det ble ingen debatt. Hvor var vesten da?

I 1989 skjedde noe helt fantastisk. To millioner baltere holdt hverandre i hendene i en uavbrutt kjede fra Tallinn i nord til Vilnius i sør. Kort tid etter fikk de baltiske landene sin selvstendighet. Riktignok hang dette sammen med samtidige hendelser, men etter min mening er dette noe av det største som har skjedd i historien.

Under imperialismens storhetstid var det stor konkurranse mellom vestlige land om å kolonisere mest mulig i Asia. Et land som slapp unna var Thailand. I stedet for å gjøre motstand, viste Thailands ledere interesse for de vestlige, og lærte av dem, og slapp unna krigshandlinger og å bli annektert. Med å møte med vennlighet og samarbeidsvilje lyktes det Thailand å forbli selvstendig. Dette er fantastisk.

Det er mulig at fredsprisen er med på å legitimere USAs utenrikspolitikk. Kampen mot kjernevåpen kan brukes som legitimering for konflikter med Iran. Enkelte kynikere peker på USAs økonomiske interesser i dette området. For å kunne nyttegjøre seg bedre av det, tjener de på å ha et vest-vennlig regime til å styre. Om dette er tilfelle, vet jeg ikke, og vil jeg ikke argumentere for. Det jeg vil be folk om, er å være våkne, og ikke stole blindt verken på media eller på forskjellige politiske ledere.

Obama legger også stort fokus på USA, og sin stilling som USAs leder. I typisk amerikansk stil legger han seg på en patriotisk linje i deler av sin tale, og snakket om selvforsvar i sammenheng med en kontekst, der det kan diskuteres om det er berettiget.

Jeg vil sitere fredsprisvinneren i 1989, Dalai Lama, som etter min mening var en virkelig verdig vinner:

"... Det er i virkeligheten langt mer naivt å tro at de menneskeskapte problemene som fører til vold, noensinne kan løses gjennom konflikter. Legg for eksempel merke til at ikke-vold var det fremste kjennetegnet ved de politiske revolusjonene som feide over store deler av verden i 1980-årene.

Jeg er overbevist om at hovedårsaken til at så mange mennesker sier at ikke-voldelige metoder er upraktiske, er at det virker skremmende å prøve dem ut, slik at vi mister motet. Men selv om det tidligere var tilstrekkelig å ønske seg fred i sitt eget land, eller kanskje bare i nabolaget, snakker vi i dag om verdensfred. Det er bare rett og riktig. Det faktum at menneskene over hele verden er avhengige av hverandre, er tydelig for alle nå. Den eneste freden det gir mening å snakke om, er verdensfred".

Dette skriver Dalai Lama i boken "Tanker for et nytt årtusen". Jeg tror han har rett.

Vi kunne hatt en mer verdig fredsprisvinner enn Barack Obama. Jeg føler at han i sin tale har forsøkt å legitimere krigføring, og det mener jeg er stikk i strid med enhver reell tanke om fred.

Bildet av den baltiske menneskekjeden er hentet her: http://www.thinksmall.nl/wp/wp-content/uploads/2008/02/balticchain.jpg

Om religionsfrihet, toleranse og direkte demokrati

Det høyrepopulistiske Schweizerische Volkspartei har klart å få gjennomført en folkeavstemming i Sveits angående bygging av minareter. Folket stemte for en grunnlovsendring som vil gjøre det forbudt å bygge nye minareter. 57,5 prosent stemte for forbudet.

Jeg sa for cirka ett år siden, da det var masse snakk om finanskrise, at nå kom det til å bli enda mer intoleranse i Europa. Jeg bygde mitt utsagn på historie-kunnskap. I mellomkrigstiden, etter børskrakket økte intoleransen, og vi vet alle hva det førte til. I tillegg til finanskrisen må man nok legge til at bitterhet fra 1. verdenskrig, samt den evige nasjonalismen, og kollektive tankegangen, la sitt til for at folk kunne kanalisere sitt hat mot jødene.

På 80-tallet hadde man også en liten bølge med dårligere tider økonomisk. Dette førte til økt intoleranse som vanlig. Tenker her spesielt på Tyskland, og situasjonen med tyrkere.

Nå skjer det igjen. Symptomene på dette er for det første at folk nå kan snakke generaliserende om innvandrere og folk som praktiserer andre religioner uten å unnskylde seg, og understreke at de skjønner det finnes unntak. For noen år siden, var folk mer forsiktige. Nå trenger man ikke unnskylde seg for å uttale seg hatsk. Høyrepopulistiske partier er in i Europa. Spesielt i Tyskland og Ungarn står nynazismen sterkt. For en tid siden skrev avisene om en nynazistisk gruppe som hadde brent ihjel en sigøynerfamilie - ikke med noen annen motivasjon enn at det var sigøynere. Asylpolitikken er kjempestreng i flere europeiske land. Folk har sine argumenter for dette, som at innvandrere tar arbeidsplasser eller at noen grupper er overrepresenterte på kriminalstatistikker. Dette viser en klar mangel på forståelse. Om noen kommer fra et land der de har sett familie bli drept, selv måtte klare seg med å stjele siden det ikke fantes noen annen mulighet og lignende, men så blir reddet, brakt til et vestlig land, og så gitt noen penger i hånden og kastet ut i en ny verden, kan man ikke forvente seg at personen (spesielt om han er analfabet) skal sette seg ned og tenke ut en fantastisk forretningsidè som skal bedre ditt liv. Nei. Også i Norge er asylpolitikken langt strengere enn den har vært. Dette møter internasjonal kritikk, men mediene her i landet, lar folk innbille seg at man lever i en boble, og at verden er noe som oppstår kun i visse sammenhenger. Hijabdebatten, og FrPs påstander om snikislamisering tidligere i år var også et eksempel på intoleransen. I Frankrike har det ulmet en god stund, med antimuslimske tiltak, som har truet med å komme.

Men - det er en ting hva folk mener, det er en annen ting hva folk gjør. Sveits har innført forbud mot å reise minareter. Dette betyr en innskrenking i både religionsfrihet og eiendomsrett.

Hvis du eier en tomt, har kjøpt den ærlig og redelig, forventer du vel å kunne disponere den? Er det ikke å eie noe betyr? At man kan disponere det fritt? At en har råderett? Kanskje ønsker du å lage en pen hage? Kanskje ønsker du å lage en dukkestue til datteren din? Kanskje ønsker du å plante et pent tre? Kanskje sette opp et hus, og male det rødt? Kanskje hvitt er penere?

Andre ønsker å bygge moskeer og minareter. Nå har det blitt forbudt å bygge minareter i Sveits. I teorien har disse menneskene også makt til å nekte folk å lage pene hager. Den nye loven medførte visstnok grunnlovsendring. Grunnloven beskytter således ikke mot angrep mot å disponere egen eiendom og praktisere egen religion. For det er ingen hemmelighet at minareter har med islam å gjøre.

Og det er nettopp derfor det er minareter de har innført forbud mot, og ikke vanlige hager.

Mange går rundt med innbilningen at islam er en trussel som må bekjempes. Dette bildet er delvis fremhevet av media, som skriver "islamisme" i store bokstaver om et individ som bekjenner seg til islam har gjort noe galt. At det er individer det er snakk om er klart, når skandalene egentlig er ganske få tatt i betraktning at det er over 1,5 milliarder muslimer i verden. Dette kommer dårlig frem. Hadde avisene skrevet navnene til individene i store bokstaver på sine snuskete forsider hadde det jo ikke vært like spennende. Mediene, og nyhetene i dag, tjener like så mye som underholdning som opplysning, og det er viktig å ikke la seg lure.

Forbudet mot å bygge minareter er et inngrep i religionsfriheten fordi minaretene så tydelig tilhører en bestemt religion, som nytter seg av minareter i sin praksis. Dette er en innskrening av individers frihet, og kan noe innskrenkes kan også noe annet innskrenkes. Så - hva blir det neste? Historien har vist at når slike tiltak settes i verk, og når slike ting begynner å skje, da er det ofte en lang kjede med forferdelser som følger.

Frps Per Willy Amundsen ser ikke bort fra at FrP kan komme til å fremme forslag om forbud mot heldekkende slør, noe som brukes av enkelte muslimer, og som for dem er forbundet med tro. Nok et inngrep i religionsfriheten. Det er riktignok ikke gjort enda. Han mener også at Norge bør sette grenser for islam! Med dette angriper han religionsfriheten.

Dette har FrP gjort før. Carl I. Hagen har slengt svært kompromitterende løgner fra talerstolen om ropene fra minaretene tidligere. For ikke å snakke om hijabdebatten tidligere (en historisk bemerkning: hijab ser ut til å stamme fra tidligere tradisjon, og skilte frie kvinner fra ufrie, og er slik tradisjonelt et symbol på frihet).

Så. Vi oppsummerer: I Sveits er det nå forbudt å bygge nye minareter. Flere europeiske partier vurderer tiltak mot islam. I Norge er det FrP som går i bresjen, ikke overraskende. Om de får innført sine forbud, hva blir så det neste? Min frihet slutter der din begynner. Om andre skal få bestemme over din religion, og over din eiendom, er det ingen grenser for hva de kan finne på.

"Man bør ikke undervurdere det onde og tenke: "Det kommer nok ikke til meg." For selv ei vannkrukke fylles til slutt av dråper som faller en etter en, så selv om han samler det litt etter litt så fylles en dåre av ondskap" står det skrevet i Dhammapada, en liten del av Tipitaka (buddhismens skrifter). At jeg her velger et religiøst sitat er ikke tilfeldig. Om islam kan angripes, hva er så det neste? Buddhismen? Human-etikerne? Matematikere? Botanikere? Husmødre?

Kristendommen har også fornuftige ting FrP kan lære av. Den gylne regel sier klart at man bør gjøre mot andre som man vil at de skal gjøre mot en selv. Om vi gjør inngrep i andres frihet, og åpner for at slike inngrep kan finne sted, kan våpenet også rettes mot oss selv. Dèt ønsker vi ikke. Vi ønsker ikke et samfunn der andre kan forby det de ikke liker ved oss, så fremst det ikke går direkte utover dem: at vi ikke bruker vold mot dem, eller krenker deres eiendom.

Det direkte demokratiet i Sveits har krenket eiendom. Det har krenket religionsfriheten.

Enkelte vil forsvare uretten nettopp med å vise til demokrati, og å fremheve demokrati som en verdi i seg selv. Da må vi stoppe oss selv og spørre hva vi ønsker med demokratiet.

Jeg tror folk ønsker demokrati fordi det er den styringsformen man regner med er best egnet til å verne om frihet. De fleste stater i dag praktiserer så og si det man kaller indirekte demokrati. Man velger representanter som skal styre på vegne av seg selv. Dette fungerer ganske godt. Dette fordi disse representantene er mer eller mindre forpliktet av partiprogram og erklæringer samt et etablert system. De er som regel utdannede folk, eller i det minste folk som har drevet med politikk lenge, så de er relativt kompetente. En kan imidlertid ikke regne med at mannen på gata har doktorgrad både i religionshistorie, historie, biologi, genteknologi og matematikk. Derfor burde han ikke direkte kunne forby alt som han ikke har peiling på. Demokratiet er til for å sikre oss frihet. Vi ønsker ikke et massediktatur. Det er det styret i Sveits har preg av.

I Athen var frykten for enkeltinidividet så stor, at så og si alle embetsmenn skulle trekkes ut med loddtrekning. De måtte for all del ikke tro de var noe, og de måtte ikke kunne jobben for godt, så etter ett år ble de byttet ut. Athen opplevde ikke ti års sammenhengende fred i antikken.

Det jeg mener er at demokratiet ikke bør kunne krenke enkeltindividet. Majoriteten har ikke alltid rett. Veldig ofte har den feil. Derfor er det grenser for hva man burde ha lov til å regulere med lover. Det burde være grunnlovsfestet i ethvert sivilisert land at man har religionsfrihet, frihet til eiendom, samt ytringsfrihet. I tillegg burde det være en garanti for likestilling av menn og kvinner juridisk, samt for homofile og heterofile. Og alle skal være like for loven. Dette burde være ubestridelig, og ingen burde kunne forandre det. Uansett. Om så ett menneske ønsket å bekjenne seg til en religion resten av folket, demos, ikke likte, så burde han ha rett til det. Det går grenser. Og de grensene går mellom våre friheter. Du får ikke angripe min frihet, og jeg får ikke angripe din. Men fordi vi begge ønsker frihet involverer frihetsbegrepet at vi ikke har myndiget til å krenke hverandre med å sette begrensninger på tro, ytringer og eiendom.

Ingen bør tvinges til å underkaste seg andre. Spesielt ikke når de andres beslutning og en oppfatning baserer seg på uvitenhet og hat.

JA til religionsfrihet.

La ikke uskikken som har vist seg i Sveits få gjennomslag her. Vi skal ikke vise oss like nedrige.

"Gjengjeld ondt med det bedre." (23,96) står det i Koranen. =)

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=577722
http://www.koranen.no/artikkel.php?id=542