Den uattraktive aldrende kroppen

I dag kom jeg over en meget interessant artikkel noen hadde likt på Facebook, kalt "My 'Naked' Truth" skrevet av Robin Korth. Den handler om en moden kvinne som dater en moden mann. De har det flott sammen, men de har ikke sex. Hun får etterhvert vite hvorfor. Han tenner ikke på henne, hun er for gammel. Han har skjemt seg selv bort med yngre jenter. Hun bestemmer seg likevel for ikke å ta det til seg og heller sette pris på kroppen sin. Men hun vil ikke se ham igjen.

Dette er et tema jeg finner meget interessant og kunne skrevet veldig mye om. Men jeg skal her forholde meg til det ganske kort.

Det er veldig mange godt voksne som kun tenner på yngre mennesker. Man kan undre seg hvorfor. Er vi biologisk programmert sånn? Yngre folk er oftere friske og kan føde barn. Også menns alder spiller inn når det kommer til å få barn. Kanskje er det biologisk fornuftig å satse på yngre? Og kanskje tryggere valg som kjæreste også? De unge skal jo leve en stund, den eldste kan dø først og slipper å dø ensom.

Eller er det samfunnets normer som spiller inn? Det finnes tusen ting som skal gjøre deg yngre, kremer som ikke virker, øvelser og plastisk kirurgi. Man skal ikke spørre om en kvinnes alder, det er frekt. Å si at man ser ung ut for alderen er et stort kompliment. Men ikke minst; man skal ikke like eldre eller modne mennesker. Ikke på den måten, i hvert fall. Er det et tabu vi fortsatt har så er det forhold med store aldersforskjeller. Mange inntar samme posisjon her som til andre ting innen seksualitet og romanse; alle skal fungere likt. Men det gjør man jo ikke.

Kanskje er dette med attraktiv alder for mange mer stabilt enn vi liker å tro. Så mange av de unge i dag som synes det er rart og baksnakker vennene sine som har kjærester eller sexpartnere som er eldre, kanskje de selv vil slite når de blir 40, 50 og 60 når de fortsatt liker 20-åringer, men ikke tør å innrømme det?

Jeg mener vi har en kamp å føre mot ageismen, altså diskriminering på grunnlag av alder og fordommer knyttet til det. Jeg føler meg heller ikke vel med det aldersapartheidet deler av samfunnet og kulturen ser ut til å ville pådytte oss. Alle må ikke like det samme eller alt.

Samtidig tror jeg det kan være nyttig å tenke over hvorfor man fungerer som man gjør. Hvorfor tenner du ikke på modne mennesker? Kan det være du egentlig ikke har kjent etter? Jeg brukte noen år på å skjønne at jeg liker menn som er eldre enn meg bedre enn jevnaldrende eller yngre (å like voksnere mennesker har faktisk et navn; teleiofili eller adultofili). Jeg tror det er lett å trykke copy-paste på samfunnets forventninger. Før kunne det gå flere år før folk fant ut at de egentlig var homofile. Kanskje er det fortsatt sånn med alder? Jeg frykter at forholdet til en moden og aldrendre kropp blir ødelagt for mange allerede i ung alder, med at det unge da fremstillles som det vakre mens eldre er off limits. Dette synet kan tas med inn i voksen alder. Med konsekvens at man ikke liker egen kropp, og heller ikke jevnaldrende sine, men søker yngre partnere. Ikke nødvendigvis slik det fungerer for alle, men det kan være verdt å tenke gjennom disse tingene.

Bør niqab og burka forbys?

Bør niqab og burka forbys?

Dette diskuteres etter at den europeiske menneskerettighetsdomstolen har konkludert med at det er lov å forby dette. FrP ønsker forbud, og AP vurderer det.

Dette synes jeg er en vanskelig og sammensatt sak. Det er illiberalt å nekte folk å kle seg slik de vil. Det er illiberalt å gripe inn i noens religionsfrihet. Og på kort sikt kan det føre både til at noen kvinner velger å bli innendørs i stedet for å vise seg offentlig og til at de radikaliseres ytterligere og føler seg diskriminert. Dessuten vil flere sympatisere med dem og føle at de er utsatt for et overgrep.

På den annen side er niqab og burka uttrykk for det motsatte av likestilling. Det er både kvinne- og manne-fiendtlig. Kvinnen i niqab viser ikke hvem hun er, men anonymiseres bak en heldekkende uniform. Menn får servert det implisitte budskap om at vi ikke kan kontrollere oss om vi ser en flik hud. Kvinner er svake og må beskyttes fra dette skumle mannlige begjæret.

Det er vanskelig å få tillit til noen man ikke kan se. Når plagget de skjuler seg bak i tillegg kommuniserer noe som bryter fundamentalt med verdiene til andre, er dette med på å bygge murer som ikke kommer verken den religiøse eller samfunnet til gode. Dette er samtidig en vurdering vi burde kunne forvente at de kan ta selv, men om vedkommende har begrensede norskkunnskaper og en homogen omgangskrets kan vi ikke nødvendigvis forvente at personen har tenkt over denne siden av saken eller forstår viktigheten.

Vi må også spørre oss om hva niqab og burka egentlig er. Er det et religiøst uttrykk for gudstro, eller er det i dag mer et symbol på politisk islamisme - ikke det samme som religionen islam - med alt det innebærer (kjønnssegregering, dødsstraff blant annet for utro kvinner, homofile og frafalne fra religion, fysisk avstraffelse, blasfemilover hvilket betyr innskrenkelse av ytringsfriheten etc)? Konsekvensen av politisk islamisme ser vi blant annet i Iran og i områder okkupert av islamistiske opprørsgrupper for ikke å snakke om hvordan deler av lovverket i Saudi-Arabia er. Situasjonen er som i andre totalitære regimer, som for eksempel nazistiske eller kommunistiske. I en del europeiske land er symboler på disse ideologiene forbudt, nettopp fordi de impliserer massedrap og vold. Men det betyr fortsatt ikke at det nødvendigvis er riktig å forby det.

En sentral del av enhver sivilisasjon er retten til å ytre seg og ha divergerende meninger fra flertallet. Men det går en grense ved drapstrusler. Her befinner vi oss i en gråsone. Det er mulig at oppslutning om nazisme, kommunisme (med væpnet revolusjon o.l.) og politisk islamisme ikke trenger å implisere oppslutning om drap i form av voldelige aksjoner eller dødsstraff, men vold er en betydelig ingrediens i disse ideologiene. Dette må selvfølgelig bekjempes, men spørsmålet er hvordan vi best gjør det. Økt synlighet og aksept for symboler på disse ideologiene (f,eks niqab), vil kunne føre til økt oppslutning om dem blant grupper som står dem nært. Radikale light kan bli radikale pluss. Men på den annen side kan motstand fra storsamfunnet også føre til økt radikalisering. Ved å gi uttrykk for at vi ikke aksepterer fascisme i noen form, får vi imidlertid et skarpere bilde av våre egne verdier og hva vi står for.

Man kan diskutere hva niqab egentlig er et uttrykk for, men det er ikke ønskelig at folk bruker det. Det er ingenting å tjene på å dekke seg til, annet enn å bekrefte sin egen ekstremisme, og man kunne emosjonelt fått det samme fra å definere seg inn i et annet (og sunnere) fellesskap og gi det full tilslutning. Bruk av heldekkende plagg bygger mistillit mellom grupper, uten at det har noe positivt utfall for noen, om man ser rasjonelt på det. Å bli mislikt kan være verdt det om det er prisen å betale for noe som er mer verdt. Rasjonelt sett tjener ingen på denne ideologien, det er bare å sammenligne land som er styrt av den med land som ikke er det.

Med å forby niqab vil vi bli kvitt plagget, men vil dette øke eller redusere oppslutningen om ekstremisme? Vil det virke kvinnefrigjørende for niqabbrukere flest, eller vil det gjøre at de sitter hjemme? Svarene på dette avgjør om vi bør forby det eller ikke, og jeg er ikke helt sikker på hva svarene er.

Hva mener du?

Årsaker til postkommunistisk homofobi

Regnbueflagget

I april lanserte jeg debutromanen min, "Gintaras", som har fått en del oppmerksomhet i mediene. Boken tar opp, i roman-form, hvordan det er å være homofil i Litauen. Boken min viser ikke verst tenkelig situasjon, selv om den tegner et relativt trist bilde. 2012 har på enkelte måter vært et trist år for homofile i mange øst- og sentral-europeiske land, på grunn av såkalte antipropaganda-lover som er foreslått eller implementert i noen land og regioner. Dette har samtidig ført til økt fokus på homofobien i disse landene, og også TV-aksjonen 2012 satte dette i fokus. Jeg har vært opptatt av i intervjuer, samt i selve boken, å få frem at den øst-europeiske situasjonen er annerledes fra den vest-europeiske, både nå, og da homokampen virkelig begynte her. Jeg skal her kort skissere årsaker til at situasjonen i det postkommunistiske Europa er slik den er.

1. Kommunismen 

Sovjet-flagget

I boken min påstår Gintaras følgende: Det har mer med Sovjetunionen å gjøre enn med religionen. I Sovjetunionen ble ikke forskjeller oppmuntret. Homofili var straffbart med fem års fengsel. På grunn av de potensielle farene ved å demonstrere eller kjempe for endringer ble ingenting gjort. (Fra side 107).

Gintaras er selv kristen, og hans kategoriske avvisning av religionens rolle er selvfølgelig ikke helt korrekt. Mer om dette i punkt to. Uansett er det viktig å ha i mente at organisasjonsfrihet i Sovjetunionen var så og si ikke-eksisterende. Organisasjonslivet som eksisterte var i regi av det offentlige, og på dettes premisser, selv om det som relativt kjent ble en oppmykning under de siste årene under Gorbatsjov. Sovjets oppløsning i 1991 var før den store internett-alderen, og derfor var informasjonstilgangen under Sovjet-tiden relativt enkel å kontrollere. Likevel er det klart at kontrollen ikke sev ordentlig inn i alle hjem, slik at hjernevasken ikke ble
total. Spesielt i de baltiske land var det en oppfatning blant mange at regimet var pådyttet, og man identifiserte seg ikke med det. Likevel er det fra dét til homoaktivisme en lang vei. Hovedpoenget her er at folk ikke fikk korrekt informasjon om homofili, om bifili eller om transseksualitet, og at det ikke var mulighet til å organisere seg for LHBT-rettigheter. Videre er det viktig å huske at mange (ikke alle) øst- og sentral-europeiske land var relativt rurale og teknologisk tilbakeliggende sammenlignet med Vest-Europa allerede før kommunismen. Det var også derfor et diskusjonsmoment innad i kommunistiske grupper om Øst-Europa kunne bli kommunistisk, ettersom de fleste landene i regionen ikke hadde gått gjennom noen kapitalistisk fase av historien (slik man gjerne så det). Man fikk da altså kommunismens likhets-ideal parret med bygdedyrets naboslarv. Mangelen på fri konkurranse og stor spredning i varetilbud gjorde også at folk ytre sett ble seende nokså like ut, i klesveier og annet. Mangelen på ekte sivilsamfunn og organisasjonsfrihet førte til et mindre dynamisk samfunn, hvor man kunne innbille seg at man var enige og like, om man inderlig ønsket å tro det. Selv om man ikke ville det, ville det kreve en enorm innsats å orientere seg om det skjulte mangfold, og hvem hadde vel tid til det?

Men hva skjer så, etter kommunismens fall? Jo, forskjeller kommer til syne, både økonomisk, sosialt og i livsstil. Gjennom vestlige og globale filmer blir en presentert for et mangfold som har vært holdt under teppet i eget land. Blant annet homofili. Og "plutselig" er det noen som blir det åpenlyst i den østlige delen av Europa også. Hva kan årsaken være? Det må være denne trenden! Amerikaniseringen, vestliggjøringen og propagandaføringen til dekadente andre. Det er lett å forstå at dette kan bli trodd, men det er selvfølgelig en feiltagelse. Og den grunner i mangel på informasjon. "Antipropagandalovene" kan fortsette å holde folk tilbake i denne kunnskapsløsheten.

Her må vi også nyansere ved å påpeke at det i Jugoslavia var en helt annen grad av organisasjonsfrihet enn i de andre landene, og at homofili der ble legalisert UNDER "kommunismen". Nå kan det hevdes at Jugoslavia nettopp var mindre kommunistisk enn de andre landene, og dessuten ikke var med i østblokken. Jugoslavia var langt mer åpent.

Verdimessig er kommunismen ikke humanistisk. Den tillegger ikke individet samme viktighet som en rekke andre ideologier og verdisyn gjør. Tvert imot ligger det en grotesk dehumanisering i ideologien som retter seg mot "de rike" og borgerskapet. Individet gjøres til instrument for de mange, og for systemer. Som bestefaren til Gintaras sier i boken:

Jo likere, jo mindre verdi. Det er lettere å gi fra seg et eple om man har ti av dem, enn bare ett. Men nettopp derfor må det være slik. Den som da er ulik, er derfor farlig. (Sidene 95-96).


2. Religion og utdanning

Årsaken til at religion kommer i andre rekke som forklaring er at man i flere f.eks. hovedsakelig katolske land har kjønnsnøytrale ekteskap (Spania, Argentina og Portugal), og gode rettigheter for LHBT-befolkningen. Om det ikke hadde vært for kommunismen (som spesielt for Baltikums og Sentral-Europas del var pådyttet) ville det ikke vært for urimelig å vente at denne delen av Europa ville fulgt samme utvikling.

I flere postkommunistiske land har religionen fått en oppblomstring. Dette gjør også situasjonen så annerledes enn i vest, fordi her har homokampen gjerne gått hånd i hånd med en sekularisering av samfunnet. I den østlige delen av Europa ser vi i mange tilfeller en "re-sakralisering". Religionen var gjerne anti-kommunistisk, og ble derfor kul. Dessuten ble det nyttig som nasjonsmarkør i kontrast til den kommunistiske fortiden, og kanskje også det "materialistiske" Vest-Europa (utbredt forestilling).

Likevel ser vi at veldig sekulære land som Tsjekkia og Estland ER mer tolerante enn de mer religiøse post-kommunistiske landene. Å skylde på katolisismen blir litt enkelt da sympati for homofile ser ut til å være enda mindre i Latvia enn i Litauen, og førstnevnte har langt færre katolikker i befolkningen enn Litauen. Nick de Leu (2010) viser at utdanning her også kan ha noe å si, da Estland scorer best av de baltiske land i så henseende. I kontrast står det særdeles dårlig til for homofile i de sentral-asiatiske post-sovjetiske landene, som har en hovedsakelig muslimsk befolkning, om man skal tro Wikipedias oversiktsider for LHBT-rettigheter i ulike land. Her må vi også nyansere ved å påpeke at Albania, som dog er meget sekularisert, ikke kan sies å gjøre det dårligere enn mange andre land på Balkan i dette henseendet.

3. Geografisk beliggenhet

Det bør også påpekes at de landene hvori folket viser mest tolerante holdninger overfor homofile grenser mot "vest-europeiske" land, eller har særdeles nær kontakt med disse (spesielt gjelder dette Tsjekkia og Slovenia i Sentral-Europa, mens Estland er mest tolerant av de post-sovjetiske landene, og har veldig nære bånd til Finland).

4. Nasjonalisme og nasjonsbygging

Etter og i forbindelse med kommunismens fall kom det også mange "nye" statsdannelser (mange av disse hadde i realiteten vært okkupert, og det er derfor feil å kalle disse statene nye). Disse ble delvis til som konsekvens av nasjonalisme, delvis ikke. I alle tilfeller var det "nødvendig" med et verdimessig grunnlag for sin eksistens, en idé om hva den nye staten skulle være, og hvordan folket den representerte var. Ettersom det er veldig mange små stater i denne regionen, med kulturer som ble gjort relativt like hverandre under kommunismen, er det ikke bare lett å finne nasjonenes særegenheter i forhold til hverandre. Det vi dessverre ser er at mange har omfavnet en illiberal, partikularistisk, etnisk, ekskluderende og intolerant nasjonsforståelse. Selv om ikke et flertall mennesker i regionen har gjort det, forsurer enkelte individer debattklimaet med disse holdningene.

Holdningene legitimerer også en selektiv bruk av religionen, hvor man tar i bruk deler som tillater en å svinge pekefingrene. Håpet her er at mer liberale religiøse påpeker dobbeltmoralen, og orienterer om ordentlige religiøse verdier. Her kan også norske kristne bidra ved å kontakte pekefinger-fekterne og fortelle at "hei, uhm, du tar feil, vold er teit".

Derfor åpner også boken med et sitat fra Matteusevangeliet (7:1-5)

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt' når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror. 

5. Muligheten til bare å flytte

Individer i de østlige EU-statene kan lett flytte til mer liberale land i Vest-Europa uten å trenge ta opp kampen i egne land. Vest-europeere og amerikanere hadde ikke denne muligheten, men måtte ta opp kampen hjemme under homokampens begynnelse. Denne tendensen er nok forsterket, og er selv med på å forsterke, av at det sivile samfunn i mange land i Øst- og Sentral-Europa er svakt. Det er ikke like stor tendens til å organisere seg for en sak. Dette er nok delvis på grunn av manglende erfaring med et reelt sivilsamfunn fra kommunismen, men også på grunn av at flere land i regionen kan beskrives som lavtillitssamfunn. Dette kan nok også trekkes tilbake til diktatur-perioden, men også til turbokapitalisme og kriser i omstillingen til markedsøkonomi på 90-tallet, med den kriminalitet og de problemer det bød på i mange av landene.
____

Du får tak i romanen "Gintaras" på de fleste kjente nettbokhandlene. Her er fra baksiden av boken:

Gintaras er snart ferdig med videregående. Det er bare måneder igjen. Han er interessert i Aidas fra parallellklassen, en annen gutt. I Litauen er dette uakseptabelt. De to guttene blir observert sammen på et utested. Etterpå blir månedene som gjenstår av skoleåret en stor prøvelse. En lærerinne tar affære. Hun ringer moren til Gintaras, og forteller at Gintaras er syk, at han er homofil. Lyden av telefonrøret som legges på er et smell. 

Gintaras tenker at han må flytte fra landet for å kunne føle seg trygg. Han gjør som mange andre. Han flytter vestover. I hans tilfelle til Norge. Romanen illustrerer at det ikke kun er økonomiske faktorer som driver utvandringen fra de øst-europeiske EU-landene. 

Min debutroman, "Gintaras", er nå lansert

Omslagsillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg er utrolig glad for å skrive at boken min omsider er ute. Dette er en roman som kretser rundt tema som homofobi, innvandring, religion og usikkerhet.

Veldig mange har forhåndsbestilt, noe jeg er meget glad for. Boken håper jeg folk finner underholdende, samtidig som den kommer med noen klare budskap. Det er en vanskelig problematikk som presenteres og det ligger en god del research-arbeid bak. Jeg kunne ikke ha skrevet denne boken om jeg selv ikke hadde bodd i Litauen hvor handlingen utspiller seg. Jeg elsker å skrive skjønnlitterært og inspirasjonen jeg hadde da jeg skrev mesteparten av boken var nydelig å ha. 

Enkeltkapitlene ble gjerne skrevet med bestemte ideer bak. Historien som sådan var viktig i og med at jeg var klar på at dette virkelig var noe jeg ønsket å skrive og fant spennende. Samtidig så jeg at dette hang sammen med reell problematikk. På den måten er dette absolutt en realistisk roman. Samtidig er det et lite drøss av romantikk i by- og naturbeskrivelser. Vilnius, hvor mesteparten av handlingen utspiller seg, er en vakker by som jeg har ønsket å gi leseren et inntrykk av gjennom ord. Vilnius er et mangfoldig sted med barokk arkitektur, grå boligblokker og moderne glassbygninger. Slik er det også mange tendenser som kappes om dominansen i det litauiske idélandskapet. Forsideillustrasjonen på boken viser blant annet byggverk av forskjellig karakter. Jeg har tidligere skrevet et eget blogginnlegg om forsiden på boken. Jeg skrev der at jeg ville "ha en illustrasjon som kommuniserte kontraster, slik det også er i selve historien." 

Boken er resultatet av lang jobbing. Jeg har flere ganger gått gjennom manuskriptet før romanen fikk den endelige formen som den har i dag. Dette føles godt nettopp fordi det har resultert i noe håndfast og konkret. Jeg har ofte ønsket jeg kunne hatt en jobb for eksempel hvor jeg kunne vise til klare resultater. Når man studerer lærer man mye, men andre ser ikke hva man har i hodet før man presenterer det på noe vis. Derfor er også personlige samtaler så tilfredsstillende, fordi man da også får noe ut av hodet. 

Prosessen med skrivingen er jo også resultatet av de erfaringer og den relevante kunnskapen jeg har samlet meg. Helt fra jeg var liten gutt har jeg drevet med skriving. Gjennom skrivekurs har jeg møtt flere av mine beste venner. Jeg har vært heldig som har kunnet diskutere med, og bli oppmuntret av, mennesker med samme interesse. Noen av de mest avgjørende punktene i livet mitt har vært i forbindelse med skriving. Det er derfor nå et veldig viktig mål som er nådd. At jeg er med på å sette homofobi og mobbing, med de triste konsekvensene det kan ha, i fokus er ekstra tilfredsstillende. 

Jeg setter veldig pris på lesere, og det er nok mange som utsettes for problemene boken belyser som ønsker at det spres kunnskap om temaene, og forståelse for at intoleranse er ødeleggende. 

Tusen takk til alle som har kjøpt boken. Boken kan bestilles fra forlaget Publicas nettsider.

Oppdatering, 18. april: Boken kan også kjøpes fra bl.a. adlibris og bokkilden. 
Tine skriver om boken på sin blogg. På nettstedet gaysir.no kan du lese artikkelen "Drømmen om et bedre liv" skrevet av Marte Oraug Skogtrø. Også Bladet Vesterålen skriver om boken 18. april.

Oppdatering, 24. april: Boken kan nå kjøpes fra de fleste store norske nettbokhandler. 

Inspirasjon

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg har likt å skrive siden jeg lærte det. Selvfølgelig - jeg liker ikke å skrive alt mulig. Å la fingrene bevege seg over tastaturet eller klemme mot en penn gir meg ingen glede i seg selv. Kommunikasjonen, derimot, og da mener jeg formidlingen av det jeg føler er viktig, og det jeg liker å formidle. 

Jeg får ofte ideer eller bilder i hodet som jeg har lyst til å formidle med en gang. Jeg vil skildre, jeg vil fortelle, jeg vil dele. Dette skjer veldig ofte om natten når jeg bør sove. Ofte er det også mørke ting. Jeg liker å komme med nye perspektiver, jeg liker å skildre det vi ellers ikke snakker så mye om. For å se trenger vi lys, og når vi da ser mørket er det ikke nødvendigvis så ekkelt lenger. Det kan ikke være helt mørkt, for da kan ingenting ses. Når vi blir kjent med noe, er det mindre farlig. Samtidig er det nettopp disse tingene det er en utfordring å bli kjent med, og derfor står også så mye mer på spill. Det er rett og slett mer spennende, men ja - også tyngre. 

Selv om jeg gjerne henter inspirasjon fra vanskeligheter, skriver jeg sjelden når jeg er i dårlig humør. I det hele tatt skriver jeg sjelden når jeg har en eller annen sterk følelse. Jeg maner gjerne frem stemningsleier i meg selv for mer troverdig å kunne skildre en bestemt sak, men når jeg er opptatt av å føle noe (naturlig, og ikke fremprovosert for troverdighetens del) er jeg nettopp dét; opptatt. Da skildrer jeg ikke. Det kan jeg gjøre senere. Samtidig tror jeg jeg vil si at inspirasjon er en egen slags følelse. Det er noe som får meg til å handle. Jeg vil skape noe, jeg vil gjøre det nå, det er viktig, jeg er interessert og jeg har tro på det. Dessverre er dette en følelse jeg altfor ofte undertrykker. Jeg skulle så gjerne skrevet mer, og i det hele tatt gjort mer av det jeg virkelig liker, men jeg må som regel gjøre det samfunnet mener er viktig; studere, for eksempel. Har jeg en innlevering med snarlig deadline, føler jeg at jeg må gjøre det i stedet. Er det en eksamen føler jeg meg nødt til å lese til den. Er det et eller annet annet som det forventes at jeg gjør, gjør jeg som regel dét, selv om jeg egentlig mener skrivingen, altså kunsten, er viktigst. 

Da jeg skrev min roman "Gintaras" var jeg super-inspirert. Mange av kapitlene er skrevet for å formidle én bestemt idé eller følelse. Også derfor handler romanen om såpass mange tema som den gjør. Forhåpentligvis gjør dette også at mange vil kunne relatere til boken. Heldigvis var jeg såpass inspirert da jeg skrev mesteparten av boken at jeg ikke tillot andre ting å komme i veien. Jeg tenkte rett og slett at nå skal boken skrives. Skrevet ble den. Det er herlig å være inspirert, for livet føles da så meningsfullt. Å produsere noe er i det hele tatt tilfredsstillende, og det står i kontrast til alt det statiske i samfunnet hvor vi går inn i allerede etablerte systemer og tar den rollen som forventes. 

Romanen kommer straks ut. Den gis ut av forlaget Publica, og den kan bestilles derfra.

Kunnskap om verden

Arkikatedra bazilika i Vilnius, Litauen

Det er flere kulturer og steder mange definitivt burde visst mer om. Etter jernteppets fall er det fortsatt ikke veldig mye kunnskap om Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa i Norge. Heller ikke er det altfor mye kunnskap om en del andre steder i verden, som Afrika, Sør-Amerika eller deler av Asia.

Noe av årsaken er skoleverket, hvor kunnskap om verden der ute kunne vært mer prioritert. Da jeg gikk på videregående var jeg veldig glad i spansk, historiefagene og "religion og etikk". I de fagene fantes det nemlig noe der ute, selv om det også i de fagene var mye å savne.

Folk i Norge er generelt sett gode i engelsk. Det er bra. Det senker terskelen for å høre på engelskspråklig musikk, se engelskspråklige filmer eller lese bøker på engelsk. Fordi så mange kan engelsk burde det heller ikke være vanskelig å oversette bøker til engelsk på norsk. Den engelskspråklige verden er stor og engelsk kan brukes til å kommunisere med mange utenfor den anglosaksiske kulturkrets også, som lingua franca. Dette tror jeg imidlertid er med på å skape en forestilling om at vi ikke trenger resten, forestillingen om at vi ikke trenger å lære tysk, spansk, russisk, polsk, hindi, arabisk eller mandarin. Interessen for å lære andre språk enn engelsk synes ikke være altfor høy. Mangel på språkkunnskap gjør nok at det er en høyere terskel for å høre på la oss si polskspråklig musikk, se polske filmer eller lese bøker på polsk. Ja, men den kulturen er jo mer forskjellig også, kan noen innvende. Kanskje, men noe av årsaken til det er nok nettopp at man gjennom amerikanske og britisk kulturprodukter har kommet nærmere den delen av verden mentalt, mens man har hatt mindre befatning med kulturprodukter fra for eksempel Polen.

Ettersom det er en høyere terskel for å ta i fatt med kulturprodukter på la oss si tysk eller polsk, blir det lav etterspørsel etter disse. Man ser lite av kulturprodukter på disse språkene i Norge. Lite (pop)musikk, få filmer, færre underholdningsprodukter. Siden man ser så lite til det kan det virke som om disse kulturene er irrelevante. Det er da lite å hente på å lære språkene. Joda, det kan sikkert være nyttig for å få en flott dressjobb i næringslivet, men det er jo jammerlig kjedelig, i hvert fall ikke så inspirerende for mange unge. Ergo lærer færre språkene. Det blir færre oversettere, færre som følger aktivt med på hva som skjer i landene, for eksempel Tyskland eller Russland, og derfor få som kan videreformidle ting til dem som er mindre interesserte. Ergo blir det enda mindre som kan trigge interessen for å lære språkene, lære om historien, kulturen eller samfunnsforholdene i landene. Slik er det en nedadgående spiral som gjør at det blir større og større ensretting, med at store deler av verdens kulturprodukter blir tilsynelatende irrelevant for folk i Norge.

Av og til er det likevel noe som vekker såpass mye interesse at det trenger gjennom kulturmuren. Kulturprodukter fra noen land har i større grad enn andre klart å trenge gjennom kulturmurene til Vesten. Dette gjelder kanskje særlig for Japan og India. Interessen for å lære japansk er jo også nesten urimelig stor i forhold til viktigheten av språket i forhold til andre språk, og noe av grunnen til dette er nok nettopp at manga- og anime-serier, spill og lignende fra Japan har ført til økt interesse for språket. Hva gjelder India kan det se ut til (egen erfaring fra kinosalene) at Bollywood-filmene omsider vekker litt interesse i Norge. Også er det maten da. Slikt tror jeg kan føre til at landene og kulturene kommer nærmere en og oppfattes som mindre fremmede. India og Japan har imidlertid fordeler i og med at de er blant verdens største økonomier. Det er imidlertid på den annen side langt vanskeligere for små land og små språk å vekke interesse. Dette kan få konsekvenser hva gjelder holdningene til landene utenfor deres grenser. Det man hører om dem er negative eller spektakulære nyheter som er spennende nok til at noen gidder lese dem. Man får da en grunn kunnskap basert på fordommer og sensasjonspreg. Mangel på kunnskap og interesse for et land kan muligens også ha økonomiske følger for landet. Skal en tiltrekke investering og turister må man markedsføre seg. I tillegg til et par turistvideoer er det fint å ha en kjent kunstner, en kjent film eller noe som vekker interessen til å begynne med. Dette er også et argument for at satsing på kultur er nyttig. Kultur sprer forståelse og skaper interesse. Kunnskap om land og kulturer kan også føre til at folk ønsker å reise dit, noe som gjør at folk får enda mer kunnskap. Denne sprer de kanskje videre, og andre vil også få økt interesse. Jeg mener at det bør være mer språkundervisning og at språk bør satses mer på.

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Mesteparten av handlingen i min kommende roman, "Gintaras", foregår i Litauen. Noe av mitt håp er at flere skal fatte interesse for Litauen, men kanskje også for regionen totalt sett, altså for Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa. I tillegg til problemstillingen i romanen har jeg flettet inn litt historie, en del skildringer og lignende som jeg håper vil trigge folks interesse. Romanen kommer snart og kan kjøpes fra forlaget, Publica.

Gintaras og naturen

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg har blitt spurt om romanen er selvbiografisk. Det er den ikke, selv om jeg nok ikke ville skrevet denne boken uten visse erfaringer og kunnskaper jeg har ervervet meg. At hovedpersonen har karaktertrekk som også kan kjennetegne meg er også et faktum. Likevel er han ikke meg. Det er en del ulikheter også. Samtidig ville jeg nok ikke likt å skrive noe jeg ikke selv kunne bli emosjonelt berørt av og sterkt kunne relatere til. Boken er ingen akademisk avhandling. Det er mange følelser (og kanskje instinkter) med i historien. Jeg er ikke tastaturet som brukes for å få frem bokstaver, men jeg er den som skriver, så det er klart jeg har følt på mye av det jeg skildrer selv. Av og til er det å skrive som en rus og trangen til å skrive er som en utrolig sterk drift. Dette er klart inspirasjon. Inspirasjonen vil ha ting ut, vil at jeg skal gjøre noe, lage noe, skrive noe. Men det er jo nettopp dét; jeg får noe ut. Dette noe er klart et produkt som er satt sammen av deler av de komponentene jeg selv er satt sammen av, som kunnskap, erfaring, instinkter og følelser. 

Handlingen i boken utspiller seg jo i moderne tid og foregår mest i urbane settinger. Samtidig er naturen nærmest et symbol på noe trygt. Dette er noe jeg ser igjen i egen tenkning. Gintaras tenker på et tidspunkt på hvordan det ville vært å gå i skogen hver helg. Plukke sopp om høsten. Etter et mareritt forsøker han å tenke på noe hyggelig i stedet. Han ser for seg hvordan det "vil være å ligge på toppen av et fjell, [...] i unnselig fjellvegetasjon og på varme steiner. Det må være sol så klart, og kanskje trenger han ikke være alene. Fugler skal fly over ham, og det kan gjerne være en stor og myk hund der."

Jeg har selv hyggelige minner fra fisketurer (selv om jeg er usikker på hvor moralsk riktig jeg mener enkelte typer fiske er), og det er også en fisketur-episode i boken. Et lite utdrag fra den følger her: 

“Det napper,” sier bestefaren. Og sannelig, duppen er under overflaten. Gintaras rykker til og sveiver inn. Ikke store greiene, antagelig, men om de er heldige kan det bli to middager av dette, om de bare får en til etterpå, så. Fiskestangen bøyer seg mot vannet. Det glitrer svakt i snøret mens det dras inn. Også bestefaren følger med nå. Gintaras hører ikke lenger fuglekvitteret. Han tar et skritt nærmere vannet. Står helt ytterst på bryggekanten. Lener seg tilbake på bakerste fot, vekten er på den. Ser hvordan vannoverflaten brytes av fisken som kjemper mot. Vannet samler seg i klumper, for så å falle ned i en stille flate igjen, etter fisken som nærmer seg land. Han kan se den under overflaten nå. Det svake kveldslyset gjenspeiler seg i det lyse skinnet til fisken. Sporen slår fra side til side, og fisken bøyer seg nærmest i en u. Gintaras kjenner vekten av den bakerste foten mot bryggen, trår bakover med den andre, og kaster snøret bak over skulderen. Fisken ligger på land. 


Boken "Gintaras" vil kunne kjøpes fra forlaget Publica.