The benches of Tartu, solidly parked in historical atmosphere, and - at least for the time being - rays of sunlight, are perfect for intellectual conversation. If you furthermore add the fact that Estonia is considered the world´s freest country according to some, you easily feel free to let your thoughts run wherever you want them too, or, if you - like me - sometimes like to focus them in meditation, you´re most welcome.
Tartu is a quite small city, by world standards, although perhaps not by Nordic ones, having a population of approximately 100.000 people (a little bit more). Being most of all a student city, the population is young, and it´s quite easy to get by using English. Even though you can also here find young "gangstas" which are high on themselves, there are less of them than in Oslo or Vilnius, at least if my eyes tell the truth, and this might perhaps be because of education.
When I was first in Estonia in 2007 I was struck by the landscapes. Not the landscapes I saw with my own eyes, but the one I saw on the cover of a history book I bought, for example. This means fields with lonely, big trees I cannot tell the names of. Of course, it is tempting to sit down meditating there. If you add the pleasant weather, the ponds, the river, the sound of the crickets, the birds´ singing and the open spaces, you´d understand what I mean. Luckily, these are the landscapes around Tartu.
The Emajõgi river is a midsized river running through town, and connecting the big lakes Peipsi and Vörtsjärv. When sitting peacefully on a bench by the lazy river you can see the fish jumping. This means that you also can see people fishing. On each side of the river, except from in the city center, there is an abundance of trees. I honestly can´t tell the names, but it looks very nice.
Even though Buddhism isn´t thriving in Estonia, the Dalai Lama just visited Tallinn, and was met by thousands of people. Here in Tartu I could see an exhibition in the public library, which, as I understood, was dedicated to Tibet, Dalai Lama and (Tibetan) Buddhism. I am very glad Estonian politician dare standing up to Chinese pressure. There wouldn´t be any politics if they didn´t have consequences, and good consequences usually follow good intentions. Suppressing freedom of thought out of shortsighted economical gains, will not give good results in the long run.
I´ve been happy these days.
Mine betraktninger om livet og meningen med dét, litteratur, politikk, rett og galt. Reflections on life and its meaning, literature, politics, right and wrong.
fredag 19. august 2011
fredag 12. august 2011
History is no jumping clown
Not even a mountain stands unchanged through the ages. No beautiful piece of architecture has stood unscattered through millennia. If you´ve read just a little bit of history you should also know that our societies have been even less permanent.
However - certain ideologies seem to want preservation of some kind of old order, usually what is perceived to be national culture, though not the present culture, but some kind of culture, perceived to have existed, maybe 50 years ago, maybe 20, or perhaps in the Middle Ages. Sadly, these opinions are quite often based on ideology, and not on careful historical studies. This means that this society often is halfway myth.
I say history is no jumping clown. History is a string of causally linked events. The Hungarian writer Imre Kertész, seems to mean that even Holocaust was in this sense, natural, because it was created from the upleading events, and can therefore not be written out of history as exceptional or unnatural. That doesn´t mean it is justified, of course.
In my opinion, dividing history into confined boxes, with breathing space between major events and eras, is nothing but propaganda and lies. There is no action that is taken out of context. Belief in such an action is like belief in divine manifestations. Simply, they are religious beliefs.
Every action leads to a result. This conclusion might seem basic, but the implications are not always taken into consideration.
Sometimes, it might seem like something is forced upon you from outside. This perception is often amplified by emotions. If someone you know has been unjustly murdered, you might find it hard to explain the event casually. A causal explanation might sometimes seem like justification. However, reality is constituted by causality, and looking a way from this fact is not honest.
If we were clearsighted enough, history wouldn´t really bring many surprises. We would be able to see the consequences of our actions before we made them. Thus we might have avoided wrongdoing. However - we are not there.
The view that today´s order is unnatural is wrong. Today´s situation has been created by yesterday´s steps and also by the actions in the era that nationalists and other ideologues want to go back to. However, the elements of the period they long for obviously carried the seeds of today´s flowers. In a way, also every view is in a way natural, nobody´s placed it from outside in a mind while the person was sleeping. It has evolved. It might be a wrong view, in the way that it is not correct. It is irrational and it is not explaining reality, but twisting it. However, it didn´t come about unnaturally, or if you want - supernaturally.
History is like a path in a forest, or a road. You walk and you drive, but if you want to return, you´ll also walk and drive. History is no jumping clown, you have no menu of histories to choose from. And even if you had, you would have to be realistic enough to see that once you´d eaten your stuff it´d be gone, even though it would still impact your body.
Let´s look at this on an individual level.
In secondary school I remember discussing a difficult topic. We were talking about rape. I think the class was trying to discuss what caused a person to do such unjustice to someone else. I raised my hand and started explaining my idea. As soon as I mentioned the words "upbringing" and "parents", my teacher began stomping on the floor: "you must never, ever, ever say that", she said. I never got to say what I meant. I meant that everything you do, everything you experience leads to the one moment you are in right now. You cannot exclude parts of it totally. You can pick out the most important, but chances are always you didn´t see correctly.
In a Norwegian nationalist´s view I might be doing something unnatural in being a Buddhist, or by living in another country. However, it is not unnatural. Truth is, I wouldn´t be a Buddhist if not my history, my life, and my environment had led me there. There was no supernatural injection. Something in Buddhism appealed to me, and if it did so, it was natural, because the path before that choice led me there. What would not be natural was to teleport back to birth and freeze myself at that stage of development. Like that is it also with society. What happens now is perfectly natural, and what happened before was perfectly natural. That doesn´t mean it is good, but it is not against nature. Everything that exists is natural. Again, everything that exists is not good.
Sadly, some people seem to claim that one state of society is natural and another not. Therefore, every action that leads toward natural society is okay. Again, the assumption is wrong.
What exists, exists. Of course, that doesn´t mean it is impossible to create something similar to a medieval society again. But also that will be built on choices.
To sum up, I´d say there is no essence, only progression or development. There is no object, but there is a process.
http://www.vl.no/samfunn/article139784.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article139694.zrm
However - certain ideologies seem to want preservation of some kind of old order, usually what is perceived to be national culture, though not the present culture, but some kind of culture, perceived to have existed, maybe 50 years ago, maybe 20, or perhaps in the Middle Ages. Sadly, these opinions are quite often based on ideology, and not on careful historical studies. This means that this society often is halfway myth.
I say history is no jumping clown. History is a string of causally linked events. The Hungarian writer Imre Kertész, seems to mean that even Holocaust was in this sense, natural, because it was created from the upleading events, and can therefore not be written out of history as exceptional or unnatural. That doesn´t mean it is justified, of course.
In my opinion, dividing history into confined boxes, with breathing space between major events and eras, is nothing but propaganda and lies. There is no action that is taken out of context. Belief in such an action is like belief in divine manifestations. Simply, they are religious beliefs.
Every action leads to a result. This conclusion might seem basic, but the implications are not always taken into consideration.
Sometimes, it might seem like something is forced upon you from outside. This perception is often amplified by emotions. If someone you know has been unjustly murdered, you might find it hard to explain the event casually. A causal explanation might sometimes seem like justification. However, reality is constituted by causality, and looking a way from this fact is not honest.
If we were clearsighted enough, history wouldn´t really bring many surprises. We would be able to see the consequences of our actions before we made them. Thus we might have avoided wrongdoing. However - we are not there.
The view that today´s order is unnatural is wrong. Today´s situation has been created by yesterday´s steps and also by the actions in the era that nationalists and other ideologues want to go back to. However, the elements of the period they long for obviously carried the seeds of today´s flowers. In a way, also every view is in a way natural, nobody´s placed it from outside in a mind while the person was sleeping. It has evolved. It might be a wrong view, in the way that it is not correct. It is irrational and it is not explaining reality, but twisting it. However, it didn´t come about unnaturally, or if you want - supernaturally.
History is like a path in a forest, or a road. You walk and you drive, but if you want to return, you´ll also walk and drive. History is no jumping clown, you have no menu of histories to choose from. And even if you had, you would have to be realistic enough to see that once you´d eaten your stuff it´d be gone, even though it would still impact your body.
Let´s look at this on an individual level.
In secondary school I remember discussing a difficult topic. We were talking about rape. I think the class was trying to discuss what caused a person to do such unjustice to someone else. I raised my hand and started explaining my idea. As soon as I mentioned the words "upbringing" and "parents", my teacher began stomping on the floor: "you must never, ever, ever say that", she said. I never got to say what I meant. I meant that everything you do, everything you experience leads to the one moment you are in right now. You cannot exclude parts of it totally. You can pick out the most important, but chances are always you didn´t see correctly.
In a Norwegian nationalist´s view I might be doing something unnatural in being a Buddhist, or by living in another country. However, it is not unnatural. Truth is, I wouldn´t be a Buddhist if not my history, my life, and my environment had led me there. There was no supernatural injection. Something in Buddhism appealed to me, and if it did so, it was natural, because the path before that choice led me there. What would not be natural was to teleport back to birth and freeze myself at that stage of development. Like that is it also with society. What happens now is perfectly natural, and what happened before was perfectly natural. That doesn´t mean it is good, but it is not against nature. Everything that exists is natural. Again, everything that exists is not good.
Sadly, some people seem to claim that one state of society is natural and another not. Therefore, every action that leads toward natural society is okay. Again, the assumption is wrong.
What exists, exists. Of course, that doesn´t mean it is impossible to create something similar to a medieval society again. But also that will be built on choices.
To sum up, I´d say there is no essence, only progression or development. There is no object, but there is a process.
http://www.vl.no/samfunn/article139784.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article139694.zrm
Etiketter:
buddha,
buddhism,
buddhismen,
history,
Hungary,
Imre Kertesz,
nationalism,
Norway
onsdag 10. august 2011
Løftet om togskinner
Om du har sett togskinner liggende på en flat slette, som strekker seg ut til øynene dine ikke får med seg mer, uten noen fjell i veien, ingen byer og ingen mennesker, skjønner du hva dette handler om. Eventuelt kan du bruke fantasien.
Hva med sandaktig jord ispedd grus og steiner, som liksom svikter under vekten av et stort tog, gjerne blått, langt og bredt, tregt, men stabilt? Hva med lyden av sandpapir mot sandpapir mens friksjon tvinger småstein sammen? Og hva med de råtne plankene som fortsatt lukter tjære, og som har smakt sine dråper dovann og det som verre er fra de åpne togtoalettene som har fykt over? Men hva er sammenhengen, og hva er så viktig med disse togskinnene?
Jo, poenget er at du står på denne sletten da. Ikke bli oppgitt over det du tror er et forsøk på visualiserende meditasjon, jeg prøver ikke å få deg til å roe deg ned. Du står på sletten, og vinden blåser rolig rundt deg - nei vent, den gjør ikke det, den blåser ganske hardt, og selv om temperaturen egentlig nesten er akkurat passe, er den faktisk akkurat et par grader under det du finner behagelig. Uansett, du står over togskinnene, og det er ingenting å se, annet enn skinnene, metall, råtne jernplanker, noen trær i øyekroken, gress, litt sand og småstein, ja, og din egen hånd om du gidder løfte den da. Så løft den, og ta en titt på blodårene dine, se hvordan de liksom rører seg under skinnet, under huden din, hvis du beveger fingrene dine, press dem sammen nå ja, og om du ikke er komfortabel og vil trøste deg med drømmer om å ha menneskelige, intime deler i munnen, så stikk fingrene dine i munnen. Psykoanalysér deg selv, og finn ut om du søker tilflukt i fjerne minner om å ligge i mors fang, eller om det er mannlige og voksne kjønnsdeler du drømmer om. Hvis dette stimulerer fantasien din, tenk videre og se på togskinnene, se hvordan de skrever fra hverandre, akkurat i mer eller mindre helt lik avstand hele veien frem mot horisonten. Se på det. Det er en sprekk ikke sant? Perverst sydd sammen med råtne treplanker. Og hvis du skulle finne på å tenke på dette som et kvinnelig kjønnsorgan, hvor bitter er da ikke passiviteten i Gayas skjød, og så hvor grunt det er! Det er ikke noe hull, bare en sprekk. Du kommer ikke langt, min venn. Du er avvist.
Så, da - tenk annerledes, se ensomheten i disse togskinnene, se den forbudte kjærligheten. Se hvordan de to strålene, linjene, vennene i metall alltid er sammen, men det alltid er en distanse, og hvordan den innbilte liksomnærheten som etableres i råtne treplanker i virkeligheten er med på å holde dem adskilt. Se hvordan de tilsynelatende kommer nærmere og møtes der fremme i synsfeltet ditt. En slags tafatt klem, eller, om vi skal gå tilbake til våre freudianske assosiasjoner; et homofilt møte mellom to peniser, som kanskje spruter samtidig i det de er onanert i fellesskap, av en hånd. Men nei, hvordan kan du tenke det? Som intellektet ditt, din klare tanke, vil fortelle deg, møtes aldri skinnene der fremme. Synet ditt narrer deg, din tosk.
Om dette gjør at du får trang til å sette deg ned, midt på togskinnene, tenk da på hva du kan se der fremme, og hva du ser her. Hva velger du? Er du desillusjonert nok til å bli sittende, eller er du apatisk nok til å tenke at du likså greit kan fortsette å gå, det har ikke noe å si?
Hva da med toget? Kan du ikke ta det? Kjære deg, ingen har anlagt en togstasjon her. Det er ingen togstasjon. Du kan sette deg under et tre hvis du vil, men hvorfor skulle du det? Bare du ikke sklir på de morkne bitene mellom metallinjene, så går det fint, bare gå du, ingen holder deg tilbake. Latskap, kanskje, ja, men det er din egen feil. Blir du oppgitt kan du alltids finne et kroppshår å dra ut, eller fra hodet, om du vil. Det gjør vondt, så kan du bli sint. Kanskje det gjør at du får lyst til å fortsette, eller kanskje det får deg til å løpe i ring rundtomkring, som en dum hund som vil spise sin egen hale. Disiplinér deg selv. Man tukter den man elsker. Fortsett spaserturen din.
Hva nå om det blir varmere? Hva nå om det kommer et tog? Ja, la oss si det kommer et tog. Det tuter og du går av togskinnene. Toget stopper ikke, men går videre. Le for deg selv, forestill deg at det står folk mellom vognene på toget. La oss si det står folk der, som fant ut de ville gjøre fra seg der, snarere enn inne på toalettet, fordi de ble syke av urinstanken der inne. La oss si de ser på deg med undring, som om du skulle være en merkelig statue, eller bare et fortapt menneske her ute. La oss si du drar ned buksen og viser frem pikken din, og la oss si de tar en telefon til nærmeste distriktspoliti og anmelder deg for blotting. Da blir det liv, da. Tenk på det. Men da må du kanskje betale noen penger du ikke har, til barnefamilien du plaget på slikt et vis, eller kanskje du får ødelagt vandelsattesten din. Ai, ai, hva da? Enn om du ikke får jobb i fremtiden?
Tenk om det kunne vært et vaskeri her fremme, slik at du kunne vaske de klamme klærne dine. Dette gjør at du får lyst til å ta dem av. Heller det, enn gå rundt i disse klærne, men så var det bluferdigheten da.
Tror du det knaser om du klarer å ta en neve sandete jord fra under skinnene og du presser godt nok, eller tror du du får en skitten jordball? Tror du å gjøre dette vil få deg til å føle deg ekkel? Eller liker du lukten?
Ærlig talt, du har faktisk et valg, kjære deg. Flere. Du kan som sagt fortsette å gå til skinnene møtes og det lovede møtet mellom to peniser finner sted, eller du kan sette deg ned. Du kan kle av deg, eller la være. Blir du så anmeldt, kan du tenke på hvordan du har preget verden littegrann. Du er en kriminell, kjære deg, du er i en subjektrolle, du har formet verden litt, eller hvertfall ditt eget liv. Du har skapt bølger, kjære, du har formet den jordklumpen, og den kan du kaste hardt mot neste tog. Kanskje treffer du eldste eller yngste medlem av barnefamilien mellom vognene, så får du enda en ting på rullebladet ditt.
Kanskje blir du sliten. Du kan alltids sette deg ned ved siden av banen, stikke tommelen i munnen, og slappe av litt.
Hva med sandaktig jord ispedd grus og steiner, som liksom svikter under vekten av et stort tog, gjerne blått, langt og bredt, tregt, men stabilt? Hva med lyden av sandpapir mot sandpapir mens friksjon tvinger småstein sammen? Og hva med de råtne plankene som fortsatt lukter tjære, og som har smakt sine dråper dovann og det som verre er fra de åpne togtoalettene som har fykt over? Men hva er sammenhengen, og hva er så viktig med disse togskinnene?
Jo, poenget er at du står på denne sletten da. Ikke bli oppgitt over det du tror er et forsøk på visualiserende meditasjon, jeg prøver ikke å få deg til å roe deg ned. Du står på sletten, og vinden blåser rolig rundt deg - nei vent, den gjør ikke det, den blåser ganske hardt, og selv om temperaturen egentlig nesten er akkurat passe, er den faktisk akkurat et par grader under det du finner behagelig. Uansett, du står over togskinnene, og det er ingenting å se, annet enn skinnene, metall, råtne jernplanker, noen trær i øyekroken, gress, litt sand og småstein, ja, og din egen hånd om du gidder løfte den da. Så løft den, og ta en titt på blodårene dine, se hvordan de liksom rører seg under skinnet, under huden din, hvis du beveger fingrene dine, press dem sammen nå ja, og om du ikke er komfortabel og vil trøste deg med drømmer om å ha menneskelige, intime deler i munnen, så stikk fingrene dine i munnen. Psykoanalysér deg selv, og finn ut om du søker tilflukt i fjerne minner om å ligge i mors fang, eller om det er mannlige og voksne kjønnsdeler du drømmer om. Hvis dette stimulerer fantasien din, tenk videre og se på togskinnene, se hvordan de skrever fra hverandre, akkurat i mer eller mindre helt lik avstand hele veien frem mot horisonten. Se på det. Det er en sprekk ikke sant? Perverst sydd sammen med råtne treplanker. Og hvis du skulle finne på å tenke på dette som et kvinnelig kjønnsorgan, hvor bitter er da ikke passiviteten i Gayas skjød, og så hvor grunt det er! Det er ikke noe hull, bare en sprekk. Du kommer ikke langt, min venn. Du er avvist.
Så, da - tenk annerledes, se ensomheten i disse togskinnene, se den forbudte kjærligheten. Se hvordan de to strålene, linjene, vennene i metall alltid er sammen, men det alltid er en distanse, og hvordan den innbilte liksomnærheten som etableres i råtne treplanker i virkeligheten er med på å holde dem adskilt. Se hvordan de tilsynelatende kommer nærmere og møtes der fremme i synsfeltet ditt. En slags tafatt klem, eller, om vi skal gå tilbake til våre freudianske assosiasjoner; et homofilt møte mellom to peniser, som kanskje spruter samtidig i det de er onanert i fellesskap, av en hånd. Men nei, hvordan kan du tenke det? Som intellektet ditt, din klare tanke, vil fortelle deg, møtes aldri skinnene der fremme. Synet ditt narrer deg, din tosk.
Om dette gjør at du får trang til å sette deg ned, midt på togskinnene, tenk da på hva du kan se der fremme, og hva du ser her. Hva velger du? Er du desillusjonert nok til å bli sittende, eller er du apatisk nok til å tenke at du likså greit kan fortsette å gå, det har ikke noe å si?
Hva da med toget? Kan du ikke ta det? Kjære deg, ingen har anlagt en togstasjon her. Det er ingen togstasjon. Du kan sette deg under et tre hvis du vil, men hvorfor skulle du det? Bare du ikke sklir på de morkne bitene mellom metallinjene, så går det fint, bare gå du, ingen holder deg tilbake. Latskap, kanskje, ja, men det er din egen feil. Blir du oppgitt kan du alltids finne et kroppshår å dra ut, eller fra hodet, om du vil. Det gjør vondt, så kan du bli sint. Kanskje det gjør at du får lyst til å fortsette, eller kanskje det får deg til å løpe i ring rundtomkring, som en dum hund som vil spise sin egen hale. Disiplinér deg selv. Man tukter den man elsker. Fortsett spaserturen din.
Hva nå om det blir varmere? Hva nå om det kommer et tog? Ja, la oss si det kommer et tog. Det tuter og du går av togskinnene. Toget stopper ikke, men går videre. Le for deg selv, forestill deg at det står folk mellom vognene på toget. La oss si det står folk der, som fant ut de ville gjøre fra seg der, snarere enn inne på toalettet, fordi de ble syke av urinstanken der inne. La oss si de ser på deg med undring, som om du skulle være en merkelig statue, eller bare et fortapt menneske her ute. La oss si du drar ned buksen og viser frem pikken din, og la oss si de tar en telefon til nærmeste distriktspoliti og anmelder deg for blotting. Da blir det liv, da. Tenk på det. Men da må du kanskje betale noen penger du ikke har, til barnefamilien du plaget på slikt et vis, eller kanskje du får ødelagt vandelsattesten din. Ai, ai, hva da? Enn om du ikke får jobb i fremtiden?
Tenk om det kunne vært et vaskeri her fremme, slik at du kunne vaske de klamme klærne dine. Dette gjør at du får lyst til å ta dem av. Heller det, enn gå rundt i disse klærne, men så var det bluferdigheten da.
Tror du det knaser om du klarer å ta en neve sandete jord fra under skinnene og du presser godt nok, eller tror du du får en skitten jordball? Tror du å gjøre dette vil få deg til å føle deg ekkel? Eller liker du lukten?
Ærlig talt, du har faktisk et valg, kjære deg. Flere. Du kan som sagt fortsette å gå til skinnene møtes og det lovede møtet mellom to peniser finner sted, eller du kan sette deg ned. Du kan kle av deg, eller la være. Blir du så anmeldt, kan du tenke på hvordan du har preget verden littegrann. Du er en kriminell, kjære deg, du er i en subjektrolle, du har formet verden litt, eller hvertfall ditt eget liv. Du har skapt bølger, kjære, du har formet den jordklumpen, og den kan du kaste hardt mot neste tog. Kanskje treffer du eldste eller yngste medlem av barnefamilien mellom vognene, så får du enda en ting på rullebladet ditt.
Kanskje blir du sliten. Du kan alltids sette deg ned ved siden av banen, stikke tommelen i munnen, og slappe av litt.
Etiketter:
blotting,
fortelling,
onani,
penis,
Togskinner,
valg,
verden
tirsdag 9. august 2011
Lack of any clear topic
Sitting on the balcony reading, going inside just to write a blog entry, because I feel like it
Though not totally without fear of changing the intended topic, I start off apologizing for the lack of any clear topic. In a way, there seems not to be any, but on the other hand, the topic that is lacking is just the topic of the entry, making the lack of it the whole point of writing.
On the other hand, it might seem like just that perceived lack is what triggers creation of feeling, even though that runs counter to the view that I share with most of my friends and acquaintances. Speaking from experience - and on the topic in question, I have no lack of it - just those books we don´t want to summarize, but those that make us stare out into the void air, seem to be the most emotional ones, and in that sense meaningful, because - again just from a personal perspective - there is no meaning if it´s not perceived like a meaning, and if it is perceived as meaningful, it is felt as such, and that means you´re excited, and that excitement seems to me the basis of true knowledge, as - although it is said before and therefore I´m robbed of any accusations of being a genius - knowledge is more easily internalized and remembered if felt, and thus, experienced.
However, speaking personally again, I am sitting on the balcony - not exactly right now, but the balcony door is open, whatever that means to you - reading a book by my favourite writer, or, rather one of them, as I am too old already - and in my case, this implies experienced (I´m 22, in case you wondered), at least in dealing with this topic - to easily pick just one favourite, as I am too diverse to find satisfaction only from one person´s words. As I am sitting on the balcony reading a book by one of favourite writers, I am starting to think, because the main character of the book quite frequently, or rather every day, starts thinking at 10 o clock, although I had been thinking for many hours already, but not really at 10, because I slept till 11. Like me, the main character wants to release a book, but he is afraid of being too incorrect, and besides - the novel has to be long enough, which is extremely important, in the main character´s case because he will be paid more, in my case because some Norwegian publishing companies quite automatically will be against a short novel, quite simply because that´s not what they publish (unless it´s translated, meaning I might have a chance if I wrote in Lithuanian, but then again I can forget it, because no Lithuanian novels are ever translated to Norwegian language, and besides, I am not that fluent in it like I want you to believe, but on the other hand I could learn Finnish, or Russian, which might give me a small chance, if I grow old first).
I like to think that the old man, the main character of the novel I´m reading (by now I can reveal to you that it is "Fiasco" by Imre Kertész) is not happy with the fact that a certain novel is (at least at the beginning of the story) not released, just like I am. And - going personal again - while I´m waiting for responses from the companies, I don´t feel like I want to start writing something new, although I have some ideas, but then again, as the main character of "Fiasco" is afraid it will be too personal, and that he might lack the necessary amount of imagination, it strikes me that I share the same fear, and the same feeling. And this is exactly why I am now reading a fourth book of Imre Kertész, because I feel I can relate to that writer, and this is also why I want to write, because I think that someone would be able to relate to my stories, which might not be stories, but then landscapes, emotions and thoughts. This doesn´t normally make the greatest bestseller, and you might not have the necessary linguistic skills to satisfy the upper strata of readers. Or maybe you have, without knowing it, or maybe not. You just don´t know, that´s why you, in this case me, no reason to be too dualistic, lack a topic, because you don´t believe in that topic, because you´re insecure. And that insecurity is just what might create the book that you would love to read, but that is the book which is hardest to write, because it is hard to write long books from insecurity - they will stop halfway, or at best, be short stories.
And then, as I turn on the computer, or rather, poke the space button, the sound of a happy computer ready to service its master, sounds different from what it used to, which adds a mystic feeling to the whole hour of writing, or rather three quarters or whatever it is. Then again, a certain strand of bitterness is added to it by the fact that I just saw a beautiful young man from my balcony, but he disappeared behind a small house, and then went into a block building, instead of walking further on, which would have allowed me to look at the person for another half minute, and made up some new thoughts about him, and most probably, I would ponder my lacks in comparison with him, or what I would perceive as lacks, or I would just start reading again.
Now I´m taking a sip of coffee.
I just wrote my second blog entry in August 2011.
Though not totally without fear of changing the intended topic, I start off apologizing for the lack of any clear topic. In a way, there seems not to be any, but on the other hand, the topic that is lacking is just the topic of the entry, making the lack of it the whole point of writing.
On the other hand, it might seem like just that perceived lack is what triggers creation of feeling, even though that runs counter to the view that I share with most of my friends and acquaintances. Speaking from experience - and on the topic in question, I have no lack of it - just those books we don´t want to summarize, but those that make us stare out into the void air, seem to be the most emotional ones, and in that sense meaningful, because - again just from a personal perspective - there is no meaning if it´s not perceived like a meaning, and if it is perceived as meaningful, it is felt as such, and that means you´re excited, and that excitement seems to me the basis of true knowledge, as - although it is said before and therefore I´m robbed of any accusations of being a genius - knowledge is more easily internalized and remembered if felt, and thus, experienced.
However, speaking personally again, I am sitting on the balcony - not exactly right now, but the balcony door is open, whatever that means to you - reading a book by my favourite writer, or, rather one of them, as I am too old already - and in my case, this implies experienced (I´m 22, in case you wondered), at least in dealing with this topic - to easily pick just one favourite, as I am too diverse to find satisfaction only from one person´s words. As I am sitting on the balcony reading a book by one of favourite writers, I am starting to think, because the main character of the book quite frequently, or rather every day, starts thinking at 10 o clock, although I had been thinking for many hours already, but not really at 10, because I slept till 11. Like me, the main character wants to release a book, but he is afraid of being too incorrect, and besides - the novel has to be long enough, which is extremely important, in the main character´s case because he will be paid more, in my case because some Norwegian publishing companies quite automatically will be against a short novel, quite simply because that´s not what they publish (unless it´s translated, meaning I might have a chance if I wrote in Lithuanian, but then again I can forget it, because no Lithuanian novels are ever translated to Norwegian language, and besides, I am not that fluent in it like I want you to believe, but on the other hand I could learn Finnish, or Russian, which might give me a small chance, if I grow old first).
I like to think that the old man, the main character of the novel I´m reading (by now I can reveal to you that it is "Fiasco" by Imre Kertész) is not happy with the fact that a certain novel is (at least at the beginning of the story) not released, just like I am. And - going personal again - while I´m waiting for responses from the companies, I don´t feel like I want to start writing something new, although I have some ideas, but then again, as the main character of "Fiasco" is afraid it will be too personal, and that he might lack the necessary amount of imagination, it strikes me that I share the same fear, and the same feeling. And this is exactly why I am now reading a fourth book of Imre Kertész, because I feel I can relate to that writer, and this is also why I want to write, because I think that someone would be able to relate to my stories, which might not be stories, but then landscapes, emotions and thoughts. This doesn´t normally make the greatest bestseller, and you might not have the necessary linguistic skills to satisfy the upper strata of readers. Or maybe you have, without knowing it, or maybe not. You just don´t know, that´s why you, in this case me, no reason to be too dualistic, lack a topic, because you don´t believe in that topic, because you´re insecure. And that insecurity is just what might create the book that you would love to read, but that is the book which is hardest to write, because it is hard to write long books from insecurity - they will stop halfway, or at best, be short stories.
And then, as I turn on the computer, or rather, poke the space button, the sound of a happy computer ready to service its master, sounds different from what it used to, which adds a mystic feeling to the whole hour of writing, or rather three quarters or whatever it is. Then again, a certain strand of bitterness is added to it by the fact that I just saw a beautiful young man from my balcony, but he disappeared behind a small house, and then went into a block building, instead of walking further on, which would have allowed me to look at the person for another half minute, and made up some new thoughts about him, and most probably, I would ponder my lacks in comparison with him, or what I would perceive as lacks, or I would just start reading again.
Now I´m taking a sip of coffee.
I just wrote my second blog entry in August 2011.
Etiketter:
Fiasco,
Imre Kertesz,
Literature,
reading,
writing
lørdag 6. august 2011
What I like about Oslo
Since I´m soon leaving Oslo and Norway for Estonia, I figured it was time to write a blog entry about the city where I´ve been living for two years now. Although it is not my favourite place on earth, there are definitely things that I really like about Oslo, especially when you compare with other towns or places in Norway.
Architecturally I especially like the blue mosque in the Grønland district, the Central Jam-e-Mosque World Islamic Mission. Not especially old, it is one of the few new buildings that have enriched Oslo architecturally. Sadly, it is tucked away from the main streets, meaning not that many people sees it. On the other hand, that has given me the possibility to sit in front of it on a bench enjoying a cup of take-away coffee or chai latte with soy milk in the sunshine without too much disturbance. Not all Norwegians are happy with "new" faiths that establish praying houses or religious buildings or centers in Oslo or any other place. However, if there was no freedom to do so, I would like Norway less. Also, architecturally, the beautiful details and color of this mosque adds something to a city lacking any abundity of baroque, details and color. Not far from here is my Buddhist association.
I actually also like the new opera building, built with Italian white marble. Although controversial since it´s built with public money, also here I think we must be able to separate between politics and architecture. When thinking about the fact that it´s a modern building, it is actually quite nice. Even though I haven´t spent so much time walking on the roof as I could (you can walk on the roof, that´s part of the point), and the drug addicts and/or homeless lying under the bridge leading to the opera can add sadness to the scenery, I´m glad some modern architecture can appeal to my tastes.
I like the foreign ministry, which should also be known for more details than most other buildings in town. Not so much mentioned as the royal castle, parliament or perhaps the opera house, it is in my opinion way nicer. On the other hand, it stands out because it is different from the rest of the city centre, and might not have stood out in Budapest or Prague.
I have my favourite places to eat. When returning to Vilnius, where I lived one year, I try to revisit my favourite restaurants. I think this will also be the case with Oslo. Sadly, lots of the restaurants are branded and do not exactly serve gourmet food. On the other hand, the city is bejewelled with Indian restaurants. Anyone who knows me, will also know how much I appreciate Indian food. My very favourite restaurant though, is the Ethiopian Red Sea Star. I love the food, I love the interior of the restaurant, and the people working there are possibly some of the nicest in the service industry in Oslo. Then there is the cheap Indian Punjab Tandoori on Grønland where they know what dishes I prefer.
Even though the best thing about Oslo is the certain amount of tolerance common to most Western capitals, the second best thing is the proximity to nature. On the picture to the left is Burudvann, my favourite lake near Oslo. Here it is quite easy to catch fish, also bream, which is not common in Norway. There are also lakes accessible by metro or city bus, even though the shores of these are more crowded.
What I think I will not miss about Norway is the fear of receiving hateful comments on blog entries like this one, because I openly confess I find a mosque beautiful.
| Central Jam-e-Mosque |
| Opera building |
I like the foreign ministry, which should also be known for more details than most other buildings in town. Not so much mentioned as the royal castle, parliament or perhaps the opera house, it is in my opinion way nicer. On the other hand, it stands out because it is different from the rest of the city centre, and might not have stood out in Budapest or Prague.
| Trefoldighetskirken |
| Burudvann |
Even though the best thing about Oslo is the certain amount of tolerance common to most Western capitals, the second best thing is the proximity to nature. On the picture to the left is Burudvann, my favourite lake near Oslo. Here it is quite easy to catch fish, also bream, which is not common in Norway. There are also lakes accessible by metro or city bus, even though the shores of these are more crowded.
What I think I will not miss about Norway is the fear of receiving hateful comments on blog entries like this one, because I openly confess I find a mosque beautiful.
Etiketter:
bream,
Burudvann,
Estonia,
fish,
fishing,
food,
Lithuania,
Mosque,
nature,
Oslo,
restaurants
søndag 24. juli 2011
Sanity is international and interreligious
I have received messages from my friends outside Norway having heard about the tragedy happening on Friday 22nd of July, when a Norwegian nationalist extremist killed at least 76 people. The people sending me messages of concern are people who care, and people who have not dehumanised me because of having different passports, mother tongues or religion. These people are doing the opposite of Anders Breivik, the assassin behind the massacre at Utøya and the bomb attack in Oslo centre. My friends see me, other citizens of Oslo, the victims and their families, relatives and friends as individuals worthy of respect. The assasin did not. His ideology - extreme nationalism - cherish lines in the sand and mythological history, not extending far enough back in time, as the most important in life. This ideology, along with certain other political ideologies, threatens with wiping out what healthy religious practice and good ethical philosophy have tried to develop: compassion for all human beings and equality, maybe not of material possessions, but of personal worth.
Extreme nationalism manifests itself in violence everywhere in the world. However, as all educated people know, nationalism is a quite new ideology, which has its origins in the 19th century. Its dire concequences could be seen in the politics of Nazi Germany, and the nazi protectorates, and other right-wing authoritarian regimes. It could also be seen in the hidden Russian chauvinism of the Soviet Union, where national minorities were in a higher risk of repression than ethnic Russians. It can be seen in the actions of Hindu nationalist groupings in India, like Shiv Sena. It has been seen in tribal strife in Africa. It has been seen in the violent actions of IRA, or Palestinian activists and Israeli reactions. Less violent manifestations have been seen in the immoral treatment of certain asylum seekers in Norway, like the Ethiopian group having worked in Norway for years, paid taxes, learnt Norwegian and had children in Norway, whom the politicans have punished by taking their jobs and threatening with throwing them out of the country. These are the very people having paid parts of the politicians´ wages. In this case we have seen apathy from most of the Norwegian titulars. It shows us one thing: citizenship, modernity and political ideology have let people accept different moral treatment of certain groups than others. In certain discussions regarding this topic I have been met with the answer "... but it is OUR country". Differences in my criteria and these people´s criteria have their roots in the following: whereas I emphasize action, the fact that the Ethiopian group has contributed and done something for the rest and also has the same value because they are human beings and actually present, the others emphasize some imagined implisit quality or trait lying in people. This is manifest in their passport.
Nationalism has been growing in Europe recently, and while most of the people are either apathic or against it, those who are not have been let do what they want. They have been posting their hatred on internet communities, online newspapers and the likes of it, without a proper response. The reason why is that lots of us are disgusted by the extreme nationalists´ dehumanisation of people, and lots of people feel that it is impossible to talk with these people. However - this situation has been there before. This was also the reactions of lots of Europeans when they saw the rise of Nazism. Apathy and passsivity don´t solve anything.
On the other hand - violent nationalism thrives in a climate of dualism. Where it is common and considered natural to draw lines in the sand between you and me, whether in terms of nationality, political view, religion, sexual orientation or anything similar, and considering these absolute - this mentality will more seldom be questioned. Computer games where the good guy has to shoot the evil zombies might not be so innocent as we think. For me - morality has to do with actions and not with qualities.
Because speaking deeply - there are no inherent qualities. We are all human. This means we have a potential for change. This might be in a good direction or a bad direction. However, forgetting this - that the actions are what counts, might lead to dehumanisation. For the assassin killing so many people, these people were no people. They were manifestations of his enemy ideology, and just like a computer hero he went around shooting them. This mentality is utterly dangerous.
Although we need to protest against wicked opinions, ideology and mentality, what we need most strongly to condemn is bad actions. Some actions are illegal. If the law is fair, it condemns certain actions, not imagined qualities. This means murder and violence are horrible actions. Furthermore, this means there should be no death penalty for any crime. This only carries on the mental dualism. No person is static. There is always a potential for change. Even the hardest stone is softened by the sea.
One of my most cherished Buddhist tales is about the murderer Angulimala who collected fingers, but later in life he became a Buddhist and a pacifist. There is always hope for change in a positive direction. Seeing a person as lost in something you don´t like, and judging that person as undeserving of life, already contains the seed of dehumanisation - the start point of all totalitarian ideologies and mindsets.
Etiketter:
buddhismen,
ideologi,
Nasjonalisme,
nationalism,
Norge,
politikk,
religion,
terror,
Utøya
søndag 17. juli 2011
Tilbake fra India og Nepal
Endelig kom jeg meg til India, og Nepal for den saks skyld. Endelig. Endelig fordi jeg vel har hatt lyst til å reise til India fra jeg hørte ordet. At jeg ble buddhist har ikke minket interessen for India. Endelig, også fordi India vel har den mest spektakulære historien i hele verden, og ikke minst er India den flotteste stormakten vi har. Endelig, på grunn av indisk natur, kultur, arkitektur og mat. At folk var så utrolig hyggelige, vennlige og hjelpsomme var jeg imidlertid ikke forberedt på, men det var en høyst gledelig overraskelse.
Sakte har jeg beveget meg sørøstover på kartet. Litauen, Ukraina, Armenia, India. Jeg nevner disse fire, fordi disse nok er de landene jeg har vært i som jeg hadde aller mest lyst til å reise til før jeg dro, og også fordi alle fire kan anbefales på det hjerteligste.
Jeg har vært borte i to uker, og disse to ukene har vært så innholdsrike at jeg rett og slett ikke makter å skrive et enkelt blogg-innlegg om hva vi gjorde fra begynnelse til slutt. Det ville ta veldig lang tid å skrive, det ville bli oppramsende, og for hvert ord ville færre lese det. Jeg vil derfor, muligens usystematisk, komme med noen historier og fortelle om inntrykk jeg finner nevneverdig.
Først og fremst må jeg si at jeg virkelig elsker India. Jeg koste meg fra første til siste dag. Det eneste jeg var litt ukomfortabel med var en togtur fra Lucknow til Agra, da det var åpen vogn og ikke kupeer, folk satte seg overalt selv om det ikke var deres seter, og setet mitt, eller sengen min var meget hard. Tiggerne og de ivrige selgerne kan også bli irriterende, og vi betalte tips nesten hele tiden. Bortsett fra disse faktorene var alt bra. Det ville neppe vært like bra om det ikke var for at jeg reiste sammen med et veldig bra reisefølge, og vi hadde det utrolig morsomt. I tillegg til godt samhold i gruppen var vi også kjempeheldig med guider, sjåfører og andre ansvarspersoner i India og Nepal.
Hovedmålet med reisen var å besøke viktige steder i Buddhas liv, deriblant de fire store stedene. Det vil si der han ble født (Lumbini i Nepal), der han fikk oppvåkning (Bodh Gaya i Bihar, India), der han holdt sin første tale som Buddha (Sarnath, i Uttar Pradesh, India) og der han døde, eller oppnådde parinirvana (Kushinagar, i Uttar Pradesh, India).
Min mest intense åndelige opplevelse under reisen var under meditasjon i Lumbini, Nepal, på et trinn ned mot en kunstig dam hvor det var store mallefisker og små skilpadder. Solen stekte aggressivt, og mens andre hadde funnet skygge under de vakre trærne rundt dammen satt jeg ned mot vannet. Den røde velsignelsen i pannen min rant nedover ansiktet med svetten, mens jeg konsentrerte meg om pusten, hvordan den gikk inn og ut. Fokus. Riktig dypt kom jeg ikke, da jeg etterhvert gav etter for heten, som sikkert ikke ble mindre intens av at jeg hadde på meg en mørk, relativt tykk bukse kjøpt i Nepal, og flyttet meg under et tre, jeg også. Imidlertid kunne jeg føle en tilstand uten frykt, men total velvære. Og det er vel ikke så langt fra målet - om man bare kunne holdt følelsen hele tiden. Det var minutter uten hat og begjær. Og - hva har man da? En følelse av å være fornøyd. Hva kommer til viten og kunnskap, synes det tydelig at alle kunnskap ikke kan være aktiv på en og samme tid, da en i et øyeblikk ikke fanger alt, hvilket igjen betyr at en kan ha øyeblikk uten dumhet. Så - hva skjer om en ikke har noen dumme tanker, intet begjær og intet hat - jo: man er i øyeblikket lykkelig. Da jeg åpnet øynene igjen kunne jeg se på dammen jeg hadde sett før jeg lukket øynene. De store mallefiskene holdt seg som regel i dypet, men kom av og til opp, slik at en kunne gispe av beundring. Men etter å ha sett dem noen ganger er også de normale. De er og de eksisterer og de svømmer rundt. For meg var dette et av høydepunktene. Trist nok var batteriet på kameraet mitt i streik da vi var i Nepal.
Delhi er en merkelig by. Den er stor, men bygningene er ikke alltid så høye. Den er fylt med grønne lunger her og der, og den er underlig fargeløs. Det er en del flott arkitektur, så klart, men for min del var Lotustemplet høydepunktet. Lotustemplet er et hvitt, stort og vakkert tempel, formet som en lotus. Initiativet til tempelet er tatt av bahai-troende, og tempelet er åpent for religiøse av alle konfesjoner, og der kan en be, meditere eller gjøre det som er passende den aktuelle religion. Utenfor her er det også dammer, hvor en kan vaske føttene, og ikke minst glødende veier en helst skal gå på - barbent.
Bodh Gaya, stedet hvor Siddharta Gautama ble Buddha - opplyst - stedet hvor den buddhistiske filosofi ble til, er et nydelig sted, med det flotte Mahabodhi-tempelet, og et gigantisk bodhi-tre som visstnok stammer fra det samme bodhi-treet Siddharta ble opplyst under. Bodh Gaya har flere templer og er et stille og rolig sted i vakre omgivelser. Imidlertid slapp en heller ikke her unna fattigdommen, og det var ikke fritt for at folk ville profittere på religiøses følelser og stemning ved å løpe etter en med buddhistiske effekter som de absolutt skulle selge. Vi ble også vist to skoler som ble drevet av donasjoner, og der de ansvarlige gjerne ville ha nettopp dét. Om det finnes et godt formål er det vel det, men samtidig kunne en bli noe overrasket over hvor direkte folk kunne be om penger.
Varanasi er en viktig by for hinduer, og her renner den hellige Ganges gjennom. Ved noen ghater ned mot Ganges er det kremering av døde, andre steder bader man, eller ofrer man, eller tar båt. Vi ble med på en Aarti-seremoni ved elven, og interessant nok kom også lederen for BJP, et av Indias største partier, til seremonien. Varanasi var et sant sammensurium av alt. Selgere, religiøse, lukten av røkelse, tidvis av urin, og ikke minst: utrolig mange kuer. Duften av røkelse satt fortsatt igjen i klærne etter jeg kom tilbake til Norge. Vi kunne også nyte fantastisk masala-te fra leirkopper, og vi besøkte en utrolig spennende silkebutikk, hvor alt var håndlaget, og vi kunne sitte og slappe av mens selgerne presenterte varene. Noe annet fantastisk var å se solen stå opp over Ganges, og alle de gigantiske fuglene som fløy over elven.
Av profane steder så vi ved siden av Delhi, også Lucknow og Agra, hvor berømte Taj Mahal ligger. Av disse stedene ble jeg mest imponert over Chota Imambara i Lucknow, som er bygd som mausoleum. Inne er det fantastiske grønne vegger, og i etasjene over hovedrommene er det labyrinter som er utrolig fascinerende. Lucknow er også en av Indias vakreste byer, selv om byen har blitt forandret av tiden, både på grunn av slitasje og på grunn av modernisering. Imidlertid ser byen ut til å blomstre igjen nå, og helhetlig sett mener jeg dette er den vakreste byen vi så i India, det vil si jeg mener det var vakrere enn Delhi, Agra, Varanasi, Patna (som vi bare kjørte gjennom, så og si), og småstedene. Litt fordi Lucknow har et helhetlig preg, den er ren, og har ikke så mange supermoderne bygninger som Delhi. Under Mayawati, lederen for partiet BSP, har det blitt bygd en fantastisk vakker park i Lucknow, som for tiden var stengt, men som kunne ses utenfra. Den er rett og slett fantastisk, med gigantiske stein-elefanter og en Ambedkar-stupa. Bhimrao Ambedkar var hovedarkitekten bak Indias sekulære grunnlov, og han var også buddhist, og kritisk til kastevesenet, noe også Mayawati og BSP er. Parken heter nå "Bhimrao Ambedkar memorial".
Indisk mat og herlige krydder fulgte med overalt. Jeg ble litt lei av kylling og geit, da det stort sett var det det gikk i, da biff og ku-kjøtt ikke spises av hinduer, og svin ikke spises av muslimer, og forøvrig er store deler av befolkningen vegetarianere. Heldigvis kunne man av og til avveksle med fisk, og den var stort sett veldig god.
Etter å ha kommet tilbake fra India har jeg fortsatt igjen en god følelse. Åpne mennesker, smilende mennesker, hyggelige mennesker, en føler en kan snakke om alt med, gjør at jeg til og med kan tenke meg å flytte til India. Flott land.
Sakte har jeg beveget meg sørøstover på kartet. Litauen, Ukraina, Armenia, India. Jeg nevner disse fire, fordi disse nok er de landene jeg har vært i som jeg hadde aller mest lyst til å reise til før jeg dro, og også fordi alle fire kan anbefales på det hjerteligste.
Jeg har vært borte i to uker, og disse to ukene har vært så innholdsrike at jeg rett og slett ikke makter å skrive et enkelt blogg-innlegg om hva vi gjorde fra begynnelse til slutt. Det ville ta veldig lang tid å skrive, det ville bli oppramsende, og for hvert ord ville færre lese det. Jeg vil derfor, muligens usystematisk, komme med noen historier og fortelle om inntrykk jeg finner nevneverdig.
Først og fremst må jeg si at jeg virkelig elsker India. Jeg koste meg fra første til siste dag. Det eneste jeg var litt ukomfortabel med var en togtur fra Lucknow til Agra, da det var åpen vogn og ikke kupeer, folk satte seg overalt selv om det ikke var deres seter, og setet mitt, eller sengen min var meget hard. Tiggerne og de ivrige selgerne kan også bli irriterende, og vi betalte tips nesten hele tiden. Bortsett fra disse faktorene var alt bra. Det ville neppe vært like bra om det ikke var for at jeg reiste sammen med et veldig bra reisefølge, og vi hadde det utrolig morsomt. I tillegg til godt samhold i gruppen var vi også kjempeheldig med guider, sjåfører og andre ansvarspersoner i India og Nepal.
Hovedmålet med reisen var å besøke viktige steder i Buddhas liv, deriblant de fire store stedene. Det vil si der han ble født (Lumbini i Nepal), der han fikk oppvåkning (Bodh Gaya i Bihar, India), der han holdt sin første tale som Buddha (Sarnath, i Uttar Pradesh, India) og der han døde, eller oppnådde parinirvana (Kushinagar, i Uttar Pradesh, India).
Min mest intense åndelige opplevelse under reisen var under meditasjon i Lumbini, Nepal, på et trinn ned mot en kunstig dam hvor det var store mallefisker og små skilpadder. Solen stekte aggressivt, og mens andre hadde funnet skygge under de vakre trærne rundt dammen satt jeg ned mot vannet. Den røde velsignelsen i pannen min rant nedover ansiktet med svetten, mens jeg konsentrerte meg om pusten, hvordan den gikk inn og ut. Fokus. Riktig dypt kom jeg ikke, da jeg etterhvert gav etter for heten, som sikkert ikke ble mindre intens av at jeg hadde på meg en mørk, relativt tykk bukse kjøpt i Nepal, og flyttet meg under et tre, jeg også. Imidlertid kunne jeg føle en tilstand uten frykt, men total velvære. Og det er vel ikke så langt fra målet - om man bare kunne holdt følelsen hele tiden. Det var minutter uten hat og begjær. Og - hva har man da? En følelse av å være fornøyd. Hva kommer til viten og kunnskap, synes det tydelig at alle kunnskap ikke kan være aktiv på en og samme tid, da en i et øyeblikk ikke fanger alt, hvilket igjen betyr at en kan ha øyeblikk uten dumhet. Så - hva skjer om en ikke har noen dumme tanker, intet begjær og intet hat - jo: man er i øyeblikket lykkelig. Da jeg åpnet øynene igjen kunne jeg se på dammen jeg hadde sett før jeg lukket øynene. De store mallefiskene holdt seg som regel i dypet, men kom av og til opp, slik at en kunne gispe av beundring. Men etter å ha sett dem noen ganger er også de normale. De er og de eksisterer og de svømmer rundt. For meg var dette et av høydepunktene. Trist nok var batteriet på kameraet mitt i streik da vi var i Nepal.
Delhi er en merkelig by. Den er stor, men bygningene er ikke alltid så høye. Den er fylt med grønne lunger her og der, og den er underlig fargeløs. Det er en del flott arkitektur, så klart, men for min del var Lotustemplet høydepunktet. Lotustemplet er et hvitt, stort og vakkert tempel, formet som en lotus. Initiativet til tempelet er tatt av bahai-troende, og tempelet er åpent for religiøse av alle konfesjoner, og der kan en be, meditere eller gjøre det som er passende den aktuelle religion. Utenfor her er det også dammer, hvor en kan vaske føttene, og ikke minst glødende veier en helst skal gå på - barbent.
Bodh Gaya, stedet hvor Siddharta Gautama ble Buddha - opplyst - stedet hvor den buddhistiske filosofi ble til, er et nydelig sted, med det flotte Mahabodhi-tempelet, og et gigantisk bodhi-tre som visstnok stammer fra det samme bodhi-treet Siddharta ble opplyst under. Bodh Gaya har flere templer og er et stille og rolig sted i vakre omgivelser. Imidlertid slapp en heller ikke her unna fattigdommen, og det var ikke fritt for at folk ville profittere på religiøses følelser og stemning ved å løpe etter en med buddhistiske effekter som de absolutt skulle selge. Vi ble også vist to skoler som ble drevet av donasjoner, og der de ansvarlige gjerne ville ha nettopp dét. Om det finnes et godt formål er det vel det, men samtidig kunne en bli noe overrasket over hvor direkte folk kunne be om penger.
Varanasi er en viktig by for hinduer, og her renner den hellige Ganges gjennom. Ved noen ghater ned mot Ganges er det kremering av døde, andre steder bader man, eller ofrer man, eller tar båt. Vi ble med på en Aarti-seremoni ved elven, og interessant nok kom også lederen for BJP, et av Indias største partier, til seremonien. Varanasi var et sant sammensurium av alt. Selgere, religiøse, lukten av røkelse, tidvis av urin, og ikke minst: utrolig mange kuer. Duften av røkelse satt fortsatt igjen i klærne etter jeg kom tilbake til Norge. Vi kunne også nyte fantastisk masala-te fra leirkopper, og vi besøkte en utrolig spennende silkebutikk, hvor alt var håndlaget, og vi kunne sitte og slappe av mens selgerne presenterte varene. Noe annet fantastisk var å se solen stå opp over Ganges, og alle de gigantiske fuglene som fløy over elven.
Av profane steder så vi ved siden av Delhi, også Lucknow og Agra, hvor berømte Taj Mahal ligger. Av disse stedene ble jeg mest imponert over Chota Imambara i Lucknow, som er bygd som mausoleum. Inne er det fantastiske grønne vegger, og i etasjene over hovedrommene er det labyrinter som er utrolig fascinerende. Lucknow er også en av Indias vakreste byer, selv om byen har blitt forandret av tiden, både på grunn av slitasje og på grunn av modernisering. Imidlertid ser byen ut til å blomstre igjen nå, og helhetlig sett mener jeg dette er den vakreste byen vi så i India, det vil si jeg mener det var vakrere enn Delhi, Agra, Varanasi, Patna (som vi bare kjørte gjennom, så og si), og småstedene. Litt fordi Lucknow har et helhetlig preg, den er ren, og har ikke så mange supermoderne bygninger som Delhi. Under Mayawati, lederen for partiet BSP, har det blitt bygd en fantastisk vakker park i Lucknow, som for tiden var stengt, men som kunne ses utenfra. Den er rett og slett fantastisk, med gigantiske stein-elefanter og en Ambedkar-stupa. Bhimrao Ambedkar var hovedarkitekten bak Indias sekulære grunnlov, og han var også buddhist, og kritisk til kastevesenet, noe også Mayawati og BSP er. Parken heter nå "Bhimrao Ambedkar memorial".
Indisk mat og herlige krydder fulgte med overalt. Jeg ble litt lei av kylling og geit, da det stort sett var det det gikk i, da biff og ku-kjøtt ikke spises av hinduer, og svin ikke spises av muslimer, og forøvrig er store deler av befolkningen vegetarianere. Heldigvis kunne man av og til avveksle med fisk, og den var stort sett veldig god.
Etter å ha kommet tilbake fra India har jeg fortsatt igjen en god følelse. Åpne mennesker, smilende mennesker, hyggelige mennesker, en føler en kan snakke om alt med, gjør at jeg til og med kan tenke meg å flytte til India. Flott land.
Etiketter:
Agra,
buddha,
buddhismen,
Delhi,
hinduismen,
historie,
India,
Lucknow,
Nepal,
religion
Abonner på:
Innlegg (Atom)
