Løftet om togskinner

Om du har sett togskinner liggende på en flat slette, som strekker seg ut til øynene dine ikke får med seg mer, uten noen fjell i veien, ingen byer og ingen mennesker, skjønner du hva dette handler om. Eventuelt kan du bruke fantasien.

Hva med sandaktig jord ispedd grus og steiner, som liksom svikter under vekten av et stort tog, gjerne blått, langt og bredt, tregt, men stabilt? Hva med lyden av sandpapir mot sandpapir mens friksjon tvinger småstein sammen? Og hva med de råtne plankene som fortsatt lukter tjære, og som har smakt sine dråper dovann og det som verre er fra de åpne togtoalettene som har fykt over? Men hva er sammenhengen, og hva er så viktig med disse togskinnene?

Jo, poenget er at du står på denne sletten da. Ikke bli oppgitt over det du tror er et forsøk på visualiserende meditasjon, jeg prøver ikke å få deg til å roe deg ned. Du står på sletten, og vinden blåser rolig rundt deg - nei vent, den gjør ikke det, den blåser ganske hardt, og selv om temperaturen egentlig nesten er akkurat passe, er den faktisk akkurat et par grader under det du finner behagelig. Uansett, du står over togskinnene, og det er ingenting å se, annet enn skinnene, metall, råtne jernplanker, noen trær i øyekroken, gress, litt sand og småstein, ja, og din egen hånd om du gidder løfte den da. Så løft den, og ta en titt på blodårene dine, se hvordan de liksom rører seg under skinnet, under huden din, hvis du beveger fingrene dine, press dem sammen nå ja, og om du ikke er komfortabel og vil trøste deg med drømmer om å ha menneskelige, intime deler i munnen, så stikk fingrene dine i munnen. Psykoanalysér deg selv, og finn ut om du søker tilflukt i fjerne minner om å ligge i mors fang, eller om det er mannlige og voksne kjønnsdeler du drømmer om. Hvis dette stimulerer fantasien din, tenk videre og se på togskinnene, se hvordan de skrever fra hverandre, akkurat i mer eller mindre helt lik avstand hele veien frem mot horisonten. Se på det. Det er en sprekk ikke sant? Perverst sydd sammen med råtne treplanker. Og hvis du skulle finne på å tenke på dette som et kvinnelig kjønnsorgan, hvor bitter er da ikke passiviteten i Gayas skjød, og så hvor grunt det er! Det er ikke noe hull, bare en sprekk. Du kommer ikke langt, min venn. Du er avvist.

Så, da - tenk annerledes, se ensomheten i disse togskinnene, se den forbudte kjærligheten. Se hvordan de to strålene, linjene, vennene i metall alltid er sammen, men det alltid er en distanse, og hvordan den innbilte liksomnærheten som etableres i råtne treplanker i virkeligheten er med på å holde dem adskilt. Se hvordan de tilsynelatende kommer nærmere og møtes der fremme i synsfeltet ditt. En slags tafatt klem, eller, om vi skal gå tilbake til våre freudianske assosiasjoner; et homofilt møte mellom to peniser, som kanskje spruter samtidig i det de er onanert i fellesskap, av en hånd. Men nei, hvordan kan du tenke det? Som intellektet ditt, din klare tanke, vil fortelle deg, møtes aldri skinnene der fremme. Synet ditt narrer deg, din tosk.

Om dette gjør at du får trang til å sette deg ned, midt på togskinnene, tenk da på hva du kan se der fremme, og hva du ser her. Hva velger du? Er du desillusjonert nok til å bli sittende, eller er du apatisk nok til å tenke at du likså greit kan fortsette å gå, det har ikke noe å si?

Hva da med toget? Kan du ikke ta det? Kjære deg, ingen har anlagt en togstasjon her. Det er ingen togstasjon. Du kan sette deg under et tre hvis du vil, men hvorfor skulle du det? Bare du ikke sklir på de morkne bitene mellom metallinjene, så går det fint, bare gå du, ingen holder deg tilbake. Latskap, kanskje, ja, men det er din egen feil. Blir du oppgitt kan du alltids finne et kroppshår å dra ut, eller fra hodet, om du vil. Det gjør vondt, så kan du bli sint. Kanskje det gjør at du får lyst til å fortsette, eller kanskje det får deg til å løpe i ring rundtomkring, som en dum hund som vil spise sin egen hale. Disiplinér deg selv. Man tukter den man elsker. Fortsett spaserturen din.

Hva nå om det blir varmere? Hva nå om det kommer et tog? Ja, la oss si det kommer et tog. Det tuter og du går av togskinnene. Toget stopper ikke, men går videre. Le for deg selv, forestill deg at det står folk mellom vognene på toget. La oss si det står folk der, som fant ut de ville gjøre fra seg der, snarere enn inne på toalettet, fordi de ble syke av urinstanken der inne. La oss si de ser på deg med undring, som om du skulle være en merkelig statue, eller bare et fortapt menneske her ute. La oss si du drar ned buksen og viser frem pikken din, og la oss si de tar en telefon til nærmeste distriktspoliti og anmelder deg for blotting. Da blir det liv, da. Tenk på det. Men da må du kanskje betale noen penger du ikke har, til barnefamilien du plaget på slikt et vis, eller kanskje du får ødelagt vandelsattesten din. Ai, ai, hva da? Enn om du ikke får jobb i fremtiden?

Tenk om det kunne vært et vaskeri her fremme, slik at du kunne vaske de klamme klærne dine. Dette gjør at du får lyst til å ta dem av. Heller det, enn gå rundt i disse klærne, men så var det bluferdigheten da.

Tror du det knaser om du klarer å ta en neve sandete jord fra under skinnene og du presser godt nok, eller tror du du får en skitten jordball? Tror du å gjøre dette vil få deg til å føle deg ekkel? Eller liker du lukten?

Ærlig talt, du har faktisk et valg, kjære deg. Flere. Du kan som sagt fortsette å gå til skinnene møtes og det lovede møtet mellom to peniser finner sted, eller du kan sette deg ned. Du kan kle av deg, eller la være. Blir du så anmeldt, kan du tenke på hvordan du har preget verden littegrann. Du er en kriminell, kjære deg, du er i en subjektrolle, du har formet verden litt, eller hvertfall ditt eget liv. Du har skapt bølger, kjære, du har formet den jordklumpen, og den kan du kaste hardt mot neste tog. Kanskje treffer du eldste eller yngste medlem av barnefamilien mellom vognene, så får du enda en ting på rullebladet ditt.

Kanskje blir du sliten. Du kan alltids sette deg ned ved siden av banen, stikke tommelen i munnen, og slappe av litt.