Jeg har stått i noen timer i dag. Jeg stod utenfor Grand Hotell i Oslo i håp om å få et glimt av Russlands president Medvedev før han skulle på gallamiddag på slottet. Det fikk jeg også, men sannelig har jeg fått øvd på nærmest å stå på tå. Folk foran, folk på siden, og etterhvert folk bak.
Nåja – stått og stått i flere timer. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg gikk ut og inn av ”køen” for å si det slik. Først stod det mange folk utenfor hotellet, og man fikk ideen om at man kanskje kunne få et glimt av selveste presidenten. Så stod man en stund. Gikk for å ta en kopp kaffe. Stod litt til. Gikk bort igjen. Kom tilbake. Da var det fullt av folk. Minner ikke rent lite om romanen ”Køen” av Vladimir Sorokin. Utdrag:
- Stå i to køer, da vel. Folk utenbysfra står i tre køer på en gang.
- Tre køer?
- Mm.
- Men det tar jo hele dagen!
- Nei da. De ekspederer fort her.
- Det virker ikke sånn akkurat. Vi står jo på stedet hvil...
Russisk litteratur er ”i vinden” for tiden. Flere romaner er oversatt til norsk den siste tiden. Russland er kanskje fremfor noe annet land litteraturlandet. Jeg har gledet meg over mang en bok skrevet av russisk forfatter.
Kø er også in. Siv Jensen sammenlignet norske helsekøer med forholdene i Sovjet-tiden i hennes tale på FrPs landsmøte fredag 23. april. Å sammenligne med ting som tar tid med det tidligere Sovjets beryktede treghet er gjort før. Mye har imidlertid gått fremover i Russland den siste tiden.
De siste årene av Sovjet-tiden skrek systemet etter reform. Det prøvde Mikhail Gorbatsjov på, noe som endte i at hele ”greia” raknet. Boris Jeltsin ble første demokratisk valgte president, og tok over et Russland i krise. Jeltsin kan kanskje på enkelte måter sies å ha representert den graden av oppløsning som samfunnet og systemet var i en stund. En del kvaliteter til tross var han spesielt den siste tiden mye borte fra den åpne politikken. Under Putin har Russland opplevd økonomisk fremgang. Hvor mye som kan tilskrives ham personlig kan sikkert diskuteres, men ihvertfall har det vært en følelse av progresjon på det økonomiske feltet. Det har blitt bedre, og ikke kun for oligarkene. Medvedev har ikke sittet lenge, men fremstår som en mykere president, som ifølge Aftenpostens forside i dag har ledet Russland ”fra suksess til suksess”.
Jeg har inntrykk, gjennom intervjuer og det jeg ellers vet, av at Medvedev er en særdeles intelligent mann i likhet med Putin. Mye positivt har de også gjort for Russland, til tross for mye annet. Men kan man applaudere Obama i forhold til Bush, og dagens Kina i forhold til for ti år siden, kan man vel applaudere Putin og Medvedev i forhold til Jeltsin og før Sovjetunionen forut for det. Forøvrig gledet det meg for en gangs skyld å se russiske flagg på Karl Johan...
Lenker:
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/gallamiddag-for-russlands-president-paa-slottet-3193629.html
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/kasparov-og-medvedjev-deler-hotell-i-oslo-3193568.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004381
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/-nederlag-er-ikke-noe-alternativ-3191808.html
http://www.vl.no/samfunn/article22160.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004427
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004659
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/medvedjev-sjarmerte-schwarzenegger-3236132.html
mandag 26. april 2010
lørdag 24. april 2010
Ja til religion, rett og slett
Det ser heldigvis ikke ut til å bli noe burka- eller niqab-forbud i Norge i den nære fremtid.
NTB skriver (sitatet har jeg hentet fra vg.no): "Justisdepartementet har konkludert med at et forbud sannsynligvis vil være i strid med artikkel 9 om religionsfrihet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen."
Særdeles gledelig å høre. Religion, og da spesielt islam, ser tidvis ut til å være manges skyteskive nummer en. Det er synd at religiøse hele tiden må argumentere ut fra en defensiv posisjon. I større grad burde religion og diverse trossamfunn trekkes frem som kritikere av makten. Religiøse burde i større grad engasjere seg, og kanskje også samarbeide mot en del truende krefter i samfunnet, istedet for å måtte forsvare klesplagg som burka og niqab. Partipolitikerne i Norge har krigshandlinger i Afghanistan å forsvare. Det sier litt om proposjonene.
Jeg opplever at religiøse stadig vekk blir hysjet ut av den politiske arenaen. En del folk, som gjerne kaller seg tilhengere av liberale verdier, angriper gjerne muslimer med anklagelser om at de ikke støtter opp om demokrati og visse vestlige verdier. Underforstått: i demokratiet er det ikke tillatt å kritisere visse ting. Visse ting skal være ukrenkelige.
Vi må våge å ta debatten om ikke en del "moderne" verdier, frontet av liberale, kulturradikale og sosialister, egentlig er skadelige.
"En skal ikke moralisere. En skal ikke pådytte folk religion." I kristendom, islam og buddhisme står en ikke alene, men en har også ansvar for sine medmennesker. Dette ansvaret er det mange skjulte, nyetablerte, hindringer for å ta. Grunnen er at en ikke skal tvinge noe på andre, ifølge et liberalt syn. Merkelig nok er det greit å tvinge folk til å betale skatt, men det er ikke greit å forby beviselig skadelige stoffer. Kanskje høres dette ut som en urimelig sammenligning - og kanskje er nettopp dèt bevis nok på hvor godt en viss praksis og et visst tankesett har festet seg.
Man er ikke lenger selvforsynte bønder. En er derfor avhengig av at maskineriet en lever i - samfunnet - fungerer. Derfor må man ta ansvar for hverandre. En kan ikke la folk bukke under, og si de kan takke seg selv. En kan heller ikke gi folk ansvar (tillate beviselig skadelige stoffer) for å ta et valg mellom skade eller ikke. Samtidig må man respektere forskjeller, og jeg er glad for at burka - som virkelig må kunne sies å være et fremmedelement i forhold til etablert kultur - fortsatt får være tillatt.
På vl.no (Vårt Land), i en artikkel av Johannes Morken, kan man lese at "Nick Clegg må svare for ateismen sin". Selv om Nick Clegg, leder for liberaldemokratene i Storbritannia, ikke er religiøs, siteres han på følgende: "Vi er stolte av å støtte kampanjar organiserte av kristne grupper. Det er ingen tvil om at dette vil gjere landet vårt meir rettferdig." Jeg synes det er fantastisk at en ikke-religiøs gir religiøse honnør for den innsatsen de gjør, og har gjort. En god del såkalt europeiske verdier, som politisk (ofte religionskritiske) engasjerte mennesker gjerne er stolte over, kommer faktisk fra den felles kristen-jødisk-muslimske arv.
Jeg synes også andre sekulære politikere kunne gi honnør til religiøse mennesker. Jeg håper også at religiøse og verdibevisste i Norge etterhvert kan slå gjennom, og komme på offensiven, spesielt muslimer, som har en god del positivt å bidra med. Folk er redde for islamisering. Men kanskje har islam også noe å lære folk? Koranen har en god del å si om rent mye, og jeg antar derfor at muslimer kunne ha veldig mye interessant å komme med som en motvekt til dagens partipolitikere. Hvorfor skal det være en skam å ha verdier, og hvorfor skulle man ikke kunne ta dem med seg inn på den politiske arenaen? Skal man bukke under for det liberale konsensus om at religiøse verdier ikke skal påtvinges andre (som om ikke den liberale ideologi, sosialdemokrati, sosialisme og kapitalisme alt i alt gjerne hører sammen med visse verdier, og tidvis kunne vært klassifisert som livssyn)?
Jeg respekterer andres rett til å mene forskjellig, men jeg synes også jeg skal ha rett til, med grunnlag i mitt buddhistiske livssyn, å protestere mot det jeg ser som skadelig i samfunnet. Jeg vil gjerne kunne uttale meg mot krig, mot storstilt norsk våpeneksport, og mot en liberal alkohol- og narkotika-politikk. Jeg ser gjerne at muslimer og kristne gjør det samme.
http://www.vl.no/verden/article22073.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004144
http://www.vl.no/samfunn/article22971.zrm
http://www.vl.no/samfunn/solheim-religion-kan-hemme-utvikling/
NTB skriver (sitatet har jeg hentet fra vg.no): "Justisdepartementet har konkludert med at et forbud sannsynligvis vil være i strid med artikkel 9 om religionsfrihet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen."
Særdeles gledelig å høre. Religion, og da spesielt islam, ser tidvis ut til å være manges skyteskive nummer en. Det er synd at religiøse hele tiden må argumentere ut fra en defensiv posisjon. I større grad burde religion og diverse trossamfunn trekkes frem som kritikere av makten. Religiøse burde i større grad engasjere seg, og kanskje også samarbeide mot en del truende krefter i samfunnet, istedet for å måtte forsvare klesplagg som burka og niqab. Partipolitikerne i Norge har krigshandlinger i Afghanistan å forsvare. Det sier litt om proposjonene.
Jeg opplever at religiøse stadig vekk blir hysjet ut av den politiske arenaen. En del folk, som gjerne kaller seg tilhengere av liberale verdier, angriper gjerne muslimer med anklagelser om at de ikke støtter opp om demokrati og visse vestlige verdier. Underforstått: i demokratiet er det ikke tillatt å kritisere visse ting. Visse ting skal være ukrenkelige.
Vi må våge å ta debatten om ikke en del "moderne" verdier, frontet av liberale, kulturradikale og sosialister, egentlig er skadelige.
"En skal ikke moralisere. En skal ikke pådytte folk religion." I kristendom, islam og buddhisme står en ikke alene, men en har også ansvar for sine medmennesker. Dette ansvaret er det mange skjulte, nyetablerte, hindringer for å ta. Grunnen er at en ikke skal tvinge noe på andre, ifølge et liberalt syn. Merkelig nok er det greit å tvinge folk til å betale skatt, men det er ikke greit å forby beviselig skadelige stoffer. Kanskje høres dette ut som en urimelig sammenligning - og kanskje er nettopp dèt bevis nok på hvor godt en viss praksis og et visst tankesett har festet seg.
Man er ikke lenger selvforsynte bønder. En er derfor avhengig av at maskineriet en lever i - samfunnet - fungerer. Derfor må man ta ansvar for hverandre. En kan ikke la folk bukke under, og si de kan takke seg selv. En kan heller ikke gi folk ansvar (tillate beviselig skadelige stoffer) for å ta et valg mellom skade eller ikke. Samtidig må man respektere forskjeller, og jeg er glad for at burka - som virkelig må kunne sies å være et fremmedelement i forhold til etablert kultur - fortsatt får være tillatt.
På vl.no (Vårt Land), i en artikkel av Johannes Morken, kan man lese at "Nick Clegg må svare for ateismen sin". Selv om Nick Clegg, leder for liberaldemokratene i Storbritannia, ikke er religiøs, siteres han på følgende: "Vi er stolte av å støtte kampanjar organiserte av kristne grupper. Det er ingen tvil om at dette vil gjere landet vårt meir rettferdig." Jeg synes det er fantastisk at en ikke-religiøs gir religiøse honnør for den innsatsen de gjør, og har gjort. En god del såkalt europeiske verdier, som politisk (ofte religionskritiske) engasjerte mennesker gjerne er stolte over, kommer faktisk fra den felles kristen-jødisk-muslimske arv.
Jeg synes også andre sekulære politikere kunne gi honnør til religiøse mennesker. Jeg håper også at religiøse og verdibevisste i Norge etterhvert kan slå gjennom, og komme på offensiven, spesielt muslimer, som har en god del positivt å bidra med. Folk er redde for islamisering. Men kanskje har islam også noe å lære folk? Koranen har en god del å si om rent mye, og jeg antar derfor at muslimer kunne ha veldig mye interessant å komme med som en motvekt til dagens partipolitikere. Hvorfor skal det være en skam å ha verdier, og hvorfor skulle man ikke kunne ta dem med seg inn på den politiske arenaen? Skal man bukke under for det liberale konsensus om at religiøse verdier ikke skal påtvinges andre (som om ikke den liberale ideologi, sosialdemokrati, sosialisme og kapitalisme alt i alt gjerne hører sammen med visse verdier, og tidvis kunne vært klassifisert som livssyn)?
Jeg respekterer andres rett til å mene forskjellig, men jeg synes også jeg skal ha rett til, med grunnlag i mitt buddhistiske livssyn, å protestere mot det jeg ser som skadelig i samfunnet. Jeg vil gjerne kunne uttale meg mot krig, mot storstilt norsk våpeneksport, og mot en liberal alkohol- og narkotika-politikk. Jeg ser gjerne at muslimer og kristne gjør det samme.
http://www.vl.no/verden/article22073.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004144
http://www.vl.no/samfunn/article22971.zrm
http://www.vl.no/samfunn/solheim-religion-kan-hemme-utvikling/
lørdag 17. april 2010
Eksplodert verdimeny
Det har - behagelig nok - vært lite innvandringsdebatt den siste måneden. Hvor store krav bør en stille til innvandrere? Det kan ofte se ut til at mange ønsker total assimilering, selv om det er uklart hvilken kultur innvandrerne skal lære seg. Mangfoldet i Norge er såpass stort fra før, at det er vanskelig å se tydelig hvilken uniform en skal kle seg i.
Verdimenyen i Norge har eksplodert. En finner så mange livssyn, og så mange meninger om så utrolig mye, at det kan virke nødvendig med en systematisering, om ikke annet så ihvertfall en pris-setting. Der det tidligere rådde enighet, da folk delte verdier, og kunne kritisere hverandre for brudd på moralen er det nå et uhåndterlig, vilt, men likevel ganske utydelig kaos. Mange ser ut til å ville klamre seg til dette kaoset, mens de peker på at innvandrerne må integreres, uten bestandig å redegjøre nærmere for hva de legger i dette.
Sett i forhold til dette virker mange innvandrerkulturer mer klare og faste (fordi en gjerne ser dem utenfra, og fordi det ofte i enkelte grupper finnes klare trekk som er delt av store deler av dem som kan regnes som del av gruppen). En kan peke på dem, systematisere og lage stereotypier. En har stikkord en kan knytte enkelte opp til, spesielt ord som islam, religion, hijab og så videre. Derfor er det enkelt å gå til angrep på det.
Men kanskje er det noe man kan lære. En del av innvandrerne kommer fra mer kollektivistiske kulturer, der familie og tradisjon fortsatt er verdier. I Norge har det (ifølge Hanne Nabintu Herland, men det kommer også klart frem om en leser historie) har det i den siste tiden foregått en rask nedbygging av tidligere tradisjoner og verdier. Denne nedbyggingen har ikke funnet sted i like stor grad i alle deler av verden. Kanskje er det bra. Respekten for familien, troen på en religion, troen på at noe er rett og noe er galt, et klart skille mellom halal og haram for mange muslimer, fører kanskje til en stabilitet og trygghet som man i det individualistiske Vesten har kastet på båten. Kanskje er det her en sammenheng mellom dette og høye selvmordstall i Vesten?
Kanskje fremstår en del innvandrerkulturer som skremmende på enkelte fordi de har noen kollektivistiske trekk, som man selv mangler? Islam som samlende faktor virker kanskje skremmende på mange, fordi en utenfor mangler en tilsvarende samlende faktor, i et normoppløst samfunn.
På Venstres landsmøte fremmet Abid Q. Raja forslag om at det må stilles krav til innvilgelse av norske statsborgerskap til innvandrere. Det gikk på at innvandrere må «utvise kunnskaper om det norske språket, anerkjenne demokratiske verdier og vise forbindelse til det norske samfunnet». Jeg er selvfølgelig sterkt uenig. Man kan ikke stille krav til nykommere som en ikke juridisk krever at etnisk norske foreldre skal betone i oppdragelse av egne barn, og videre opprettholdelse av verdiene. Man bør strengt tatt ikke behøve annet enn å følge landets lover, og kunne orientere seg i disse. Norsk språk burde kanskje være et krav å kjenne til, siden det er verktøyet en bruker for å orientere seg i dagliglivet, men noen verdikrav, synes jeg ikke man skal stille. Stiller man disse kravene til innvandrere, kan man stille det samme kravet til enkelte (antidemokratiske) politiske grupperinger i Norge. Hvor skal man sende dem?
Jeg synes at alle verdibevisste burde kunne fronte sine verdier. Det råder ikke noe felles konsensus likevel. Kanskje burde en også være mer åpne for å lytte til mennesker som har helt klare og faste verdier og sterke holdninger. Det har faktisk en god del av innvandrerne.
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/venstretrine-har-en-plan-3185854.html
http://www.vl.no/samfunn/article21837.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10000982
Verdimenyen i Norge har eksplodert. En finner så mange livssyn, og så mange meninger om så utrolig mye, at det kan virke nødvendig med en systematisering, om ikke annet så ihvertfall en pris-setting. Der det tidligere rådde enighet, da folk delte verdier, og kunne kritisere hverandre for brudd på moralen er det nå et uhåndterlig, vilt, men likevel ganske utydelig kaos. Mange ser ut til å ville klamre seg til dette kaoset, mens de peker på at innvandrerne må integreres, uten bestandig å redegjøre nærmere for hva de legger i dette.
Sett i forhold til dette virker mange innvandrerkulturer mer klare og faste (fordi en gjerne ser dem utenfra, og fordi det ofte i enkelte grupper finnes klare trekk som er delt av store deler av dem som kan regnes som del av gruppen). En kan peke på dem, systematisere og lage stereotypier. En har stikkord en kan knytte enkelte opp til, spesielt ord som islam, religion, hijab og så videre. Derfor er det enkelt å gå til angrep på det.
Men kanskje er det noe man kan lære. En del av innvandrerne kommer fra mer kollektivistiske kulturer, der familie og tradisjon fortsatt er verdier. I Norge har det (ifølge Hanne Nabintu Herland, men det kommer også klart frem om en leser historie) har det i den siste tiden foregått en rask nedbygging av tidligere tradisjoner og verdier. Denne nedbyggingen har ikke funnet sted i like stor grad i alle deler av verden. Kanskje er det bra. Respekten for familien, troen på en religion, troen på at noe er rett og noe er galt, et klart skille mellom halal og haram for mange muslimer, fører kanskje til en stabilitet og trygghet som man i det individualistiske Vesten har kastet på båten. Kanskje er det her en sammenheng mellom dette og høye selvmordstall i Vesten?
Kanskje fremstår en del innvandrerkulturer som skremmende på enkelte fordi de har noen kollektivistiske trekk, som man selv mangler? Islam som samlende faktor virker kanskje skremmende på mange, fordi en utenfor mangler en tilsvarende samlende faktor, i et normoppløst samfunn.
På Venstres landsmøte fremmet Abid Q. Raja forslag om at det må stilles krav til innvilgelse av norske statsborgerskap til innvandrere. Det gikk på at innvandrere må «utvise kunnskaper om det norske språket, anerkjenne demokratiske verdier og vise forbindelse til det norske samfunnet». Jeg er selvfølgelig sterkt uenig. Man kan ikke stille krav til nykommere som en ikke juridisk krever at etnisk norske foreldre skal betone i oppdragelse av egne barn, og videre opprettholdelse av verdiene. Man bør strengt tatt ikke behøve annet enn å følge landets lover, og kunne orientere seg i disse. Norsk språk burde kanskje være et krav å kjenne til, siden det er verktøyet en bruker for å orientere seg i dagliglivet, men noen verdikrav, synes jeg ikke man skal stille. Stiller man disse kravene til innvandrere, kan man stille det samme kravet til enkelte (antidemokratiske) politiske grupperinger i Norge. Hvor skal man sende dem?
Jeg synes at alle verdibevisste burde kunne fronte sine verdier. Det råder ikke noe felles konsensus likevel. Kanskje burde en også være mer åpne for å lytte til mennesker som har helt klare og faste verdier og sterke holdninger. Det har faktisk en god del av innvandrerne.
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/venstretrine-har-en-plan-3185854.html
http://www.vl.no/samfunn/article21837.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10000982
onsdag 31. mars 2010
Alle skjelver for voldsbruk
Følgende overskrift kan man lese ihvertfall på nettavisene/sidene til Vårt land, TV2 og VG: "Muslimsk predikant forsvarer vold mot kvinner og barn".
Dette ble visstnok uttalt under en fredskonferanse.
Jeg er overbevist om at man ved å tillate seg selv å slå, tillater seg selv å utvikle seg i stadig dårligere retning. Det man gjør blir gradvis en vane. Det er dessuten ikke mange som vil glede seg over å bli slått - og da spesielt ikke av sine foreldre eller ektefeller. Det vil kanskje heller oppleves som et svik fra en person man venter skal vise omtanke og kjærlighet.
"En muslimsk mann har ikke rett til å slå sin kone i sinne eller for å skade. Men man kan gjøre det hvis man gjør det i kjærlighet, ut fra omtanke", sa han (som forøvrig heter Hussain Yee).
Men kan man slå i kjærlighet, ut fra omtanke - egentlig?
"Alle skjelver for voldsbruk,
alle er redd for å dø.
Sett deg derfor i en annens sted
og la være å slå eller drepe".
- Dhammapada (en av theravadabuddhismens viktigste tekster) vers 129
Jeg vil imidlertid advare mot generalisering av islam, som er en religion med mange fine verdier, på grunnlag av enkeltpersoners tolkninger og holdninger.
______________________________________________________
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=595364
http://www.vl.no/samfunn/article5049446.ece
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=585852
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/muslimsk-predikant-forsvarer-vold-mot-kvinner-og-barn-3173535.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=585906
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/mann-knivstukket-flere-ganger-paa-karl-johan-3174461.html
Dette ble visstnok uttalt under en fredskonferanse.
Jeg er overbevist om at man ved å tillate seg selv å slå, tillater seg selv å utvikle seg i stadig dårligere retning. Det man gjør blir gradvis en vane. Det er dessuten ikke mange som vil glede seg over å bli slått - og da spesielt ikke av sine foreldre eller ektefeller. Det vil kanskje heller oppleves som et svik fra en person man venter skal vise omtanke og kjærlighet.
"En muslimsk mann har ikke rett til å slå sin kone i sinne eller for å skade. Men man kan gjøre det hvis man gjør det i kjærlighet, ut fra omtanke", sa han (som forøvrig heter Hussain Yee).
Men kan man slå i kjærlighet, ut fra omtanke - egentlig?
"Alle skjelver for voldsbruk,
alle er redd for å dø.
Sett deg derfor i en annens sted
og la være å slå eller drepe".
- Dhammapada (en av theravadabuddhismens viktigste tekster) vers 129
Jeg vil imidlertid advare mot generalisering av islam, som er en religion med mange fine verdier, på grunnlag av enkeltpersoners tolkninger og holdninger.
______________________________________________________
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=595364
http://www.vl.no/samfunn/article5049446.ece
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=585852
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/muslimsk-predikant-forsvarer-vold-mot-kvinner-og-barn-3173535.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=585906
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/mann-knivstukket-flere-ganger-paa-karl-johan-3174461.html
søndag 28. mars 2010
Politikernes svik ovenfor jødene
Jødene blir i stadig større grad forfulgt i Europa. Vi har kunnet lese om jøder som rømmer fra Malmö i Sverige, om gryende antisemittisme i Norge og i dag kan vi lese i Aftenposten at "barn mobbes, voksne slås ned, synagoger angripes" i Europa.
Dessverre ser det ut til at store deler av antisemittismen denne gang har sitt utspring i muslimske miljø. I den anledning har det passet Christian Tybring-Gjedde, leder av Oslo FrP, å foreslå at muslimske skoleelever skal markere jødeutryddelsen ved å bære David-stjerne. Trenger jeg å si at dette er diskriminering av muslimer, og en generalisering der man antyder at muslimer er jødehatere? Likevel er det riktig å rette tiltak mot miljøene der problemene finnes, og ikke hoppe bukk over det i fare for å blinke ut en gruppe.
Midtøsten og islam har i all hovedsak hatt tradisjon for større toleranse ovenfor jødene enn det Vest-Europa har kunnet vise til. Opprettelsen av Israel som stat på bekostning av andre, samt deler av Israels politikk, har forverret manges syn på jøder. Det ville kanskje vært annerledes om det fantes flere jødiske stater, eller om enkelte ikke blandet sammen forsvar av stat og forsvar av religion i tilfeller der det ikke passer.
Astrid Nordang har skrevet en fantastisk kronikk i Aftenposten 28. mars 2010. Hun viser blant annet hvor mye jøder har bidratt til vestlig kultur, og nevner enormt mange kjente personer med jødisk bakgrunn, som for eksempel Franz Kafka, Freud, Jacques Derrida og Thomas Mann. I historien kommer man ikke utenom jøders bidrag. Nå vil jeg holde på at det er geniale enkeltindivider det er snakk om, og at man ikke utelukkende kan gi jødedommen kreditt for at fantastiske bøker som "Prosessen" av Franz Kafka ble skrevet. Likevel er det en tendens til å betone kristendommen og humanismen som pådrivere i europeisk kultur. Skal man tenke slik, er det en forfalskning av historien ikke å vise hvordan jødedommen har hatt innflytelse. Men er tilstanden slik overalt?
I Litauen kan man finne utallige bøker om jødedom, jødenes historie, og jødenes rolle i Litauen og Vilnius. Kanskje ikke så rart når man tenker på at jødene i 1897 utgjorde så mye som 43-47% av Vilnius` befolkning, og 13,3% av Litauens totale befolkning. Jødene har kanskje ellers også bidratt sterkere til Sentral- og Nordøst- Europas kulturhistorie enn til Vest-Europas, da religionsfriheten i store deler av historien stod sterkere i Sentral-Europa enn Vest-Europa. Utdefineringen av jødedommens bidrag henger kanskje også delvis sammen med utdefineringen av Sentral-Europa fra historie-undervisningen og ellers det man ser på som europeisk felleskultur.
Jeg bruker betone at man ikke kun kan forandre verden med politiske vedtak. Likevel er det en ting som er særdeles lett å gjøre for dagens politikere: legalisere slaktning etter shechita- eller kosher-metoden. I dag importeres koshermat til Norge. Koshermat vil blant annet si at det er enkelte ting en ikke kan spise, melkeprodukter og kjøtt må holdes fra hverandre, og dyr og fjærkre må slaktes etter jødisk lov. Kjøttet må være tømt for blod. Selv om norske veterinærer forsikret at dyrene ikke fikk sterkere smerter ved denne slaktemetoden enn ved vanlig metode, ble det forbudt i Norge i 1929. Dette var en periode med antisemittisme. Ifølge matportalen.no har det vært diskusjoner "mellom norske matmyndigheter og det jødiske miljøet rundt import av koshermat til Norge".
Ifølge Wikipedia er det 803 jøder i Norge. Dette kan være feil, ettersom antallet buddhister ifølge siden er lavere enn tallene oppført andre steder. Jeg har også tidligere hørt noe høyere tall for antall jøder enn det Wikipedia oppgir. I Litauen skal det være 1272 jøder ifølge Wikipedia. Tallene er altså ikke så forskjellige. I Vilnius kan man imidlertid finne kosher-mat på dagligvarebutikk, mens det ikke er riktig så enkelt for norske jøder.
Det burde være lettere å følge sin religion, også på denne fronten.
Kilder og linker:
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Norway
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Lithuania
http://www.dmt.oslo.no/kashrut/
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-vil-at-muslimer-skal-gaa-med-davidstjerne-3171233.html
http://www.vl.no/samfunn/article5041571.ece
http://www.vl.no/samfunn/article5044174.ece
matportalen.no
Grete Brochmann og Knut Kjelstadli: A history of immigration - The case of Norway 900-2000
Zigmantas Kiaupa: The history of Lithuania
Aftenposten, 28.03.10
Dessverre ser det ut til at store deler av antisemittismen denne gang har sitt utspring i muslimske miljø. I den anledning har det passet Christian Tybring-Gjedde, leder av Oslo FrP, å foreslå at muslimske skoleelever skal markere jødeutryddelsen ved å bære David-stjerne. Trenger jeg å si at dette er diskriminering av muslimer, og en generalisering der man antyder at muslimer er jødehatere? Likevel er det riktig å rette tiltak mot miljøene der problemene finnes, og ikke hoppe bukk over det i fare for å blinke ut en gruppe.
Midtøsten og islam har i all hovedsak hatt tradisjon for større toleranse ovenfor jødene enn det Vest-Europa har kunnet vise til. Opprettelsen av Israel som stat på bekostning av andre, samt deler av Israels politikk, har forverret manges syn på jøder. Det ville kanskje vært annerledes om det fantes flere jødiske stater, eller om enkelte ikke blandet sammen forsvar av stat og forsvar av religion i tilfeller der det ikke passer.
Astrid Nordang har skrevet en fantastisk kronikk i Aftenposten 28. mars 2010. Hun viser blant annet hvor mye jøder har bidratt til vestlig kultur, og nevner enormt mange kjente personer med jødisk bakgrunn, som for eksempel Franz Kafka, Freud, Jacques Derrida og Thomas Mann. I historien kommer man ikke utenom jøders bidrag. Nå vil jeg holde på at det er geniale enkeltindivider det er snakk om, og at man ikke utelukkende kan gi jødedommen kreditt for at fantastiske bøker som "Prosessen" av Franz Kafka ble skrevet. Likevel er det en tendens til å betone kristendommen og humanismen som pådrivere i europeisk kultur. Skal man tenke slik, er det en forfalskning av historien ikke å vise hvordan jødedommen har hatt innflytelse. Men er tilstanden slik overalt?
I Litauen kan man finne utallige bøker om jødedom, jødenes historie, og jødenes rolle i Litauen og Vilnius. Kanskje ikke så rart når man tenker på at jødene i 1897 utgjorde så mye som 43-47% av Vilnius` befolkning, og 13,3% av Litauens totale befolkning. Jødene har kanskje ellers også bidratt sterkere til Sentral- og Nordøst- Europas kulturhistorie enn til Vest-Europas, da religionsfriheten i store deler av historien stod sterkere i Sentral-Europa enn Vest-Europa. Utdefineringen av jødedommens bidrag henger kanskje også delvis sammen med utdefineringen av Sentral-Europa fra historie-undervisningen og ellers det man ser på som europeisk felleskultur.
Jeg bruker betone at man ikke kun kan forandre verden med politiske vedtak. Likevel er det en ting som er særdeles lett å gjøre for dagens politikere: legalisere slaktning etter shechita- eller kosher-metoden. I dag importeres koshermat til Norge. Koshermat vil blant annet si at det er enkelte ting en ikke kan spise, melkeprodukter og kjøtt må holdes fra hverandre, og dyr og fjærkre må slaktes etter jødisk lov. Kjøttet må være tømt for blod. Selv om norske veterinærer forsikret at dyrene ikke fikk sterkere smerter ved denne slaktemetoden enn ved vanlig metode, ble det forbudt i Norge i 1929. Dette var en periode med antisemittisme. Ifølge matportalen.no har det vært diskusjoner "mellom norske matmyndigheter og det jødiske miljøet rundt import av koshermat til Norge".
Ifølge Wikipedia er det 803 jøder i Norge. Dette kan være feil, ettersom antallet buddhister ifølge siden er lavere enn tallene oppført andre steder. Jeg har også tidligere hørt noe høyere tall for antall jøder enn det Wikipedia oppgir. I Litauen skal det være 1272 jøder ifølge Wikipedia. Tallene er altså ikke så forskjellige. I Vilnius kan man imidlertid finne kosher-mat på dagligvarebutikk, mens det ikke er riktig så enkelt for norske jøder.
Det burde være lettere å følge sin religion, også på denne fronten.
Kilder og linker:
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Norway
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Lithuania
http://www.dmt.oslo.no/kashrut/
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-vil-at-muslimer-skal-gaa-med-davidstjerne-3171233.html
http://www.vl.no/samfunn/article5041571.ece
http://www.vl.no/samfunn/article5044174.ece
matportalen.no
Grete Brochmann og Knut Kjelstadli: A history of immigration - The case of Norway 900-2000
Zigmantas Kiaupa: The history of Lithuania
Aftenposten, 28.03.10
lørdag 27. mars 2010
Verdikrisen: Når høflighet går på bekostning av ærlighet
Ærlighet, åpenhet og sannferdighet står sterkt i de store religionene. Likevel ser det ut til å være bemerkelsesverdig akseptabelt å lyve i dagens Norge. Ærlighet snakkes det lite om, og kommer som regel i andre rekke når man skal prioritere verdier og viktigere egenskaper, selv om det kanskje ikke direkte er uttalt.
Mange bekymrer seg over at Norge, og Vesten, har blitt et multikulturelt samfunn. Vi har ikke lenger alle de samme verdiene. Det er ikke lenger lett å vite hva den andre mener, så det er behagelig å unngå konfrontasjon. Jeg mener at den fremdyrkede individualismen og kjærligheten til en ukrenkelig privatsfære gjør det lettere å hoppe bukk over moralske problemer. Det er de andres problem, eller kun mitt eget. Man tør ikke angripe det en ser som feil ved andre, fordi en føler en ikke har rett til det. Det er deres privatsak. I mer kollektivistiske samfunn er man flinkere til å påpeke feil, og slik rettleder man menneskene rundt seg. Her lar man folk seile sin egen sjø.
Kanskje har dette problemet - frykten for konfrontasjon - blitt ytterligere eskalert ved at det rett og slett er mindre enighet i befolkningen. Man er mindre homogene. I dette ligger det et fantastisk potensiale. Man burde søke debatt og konfrontasjon, fordi man her har en større mulighet enn noensinne for sammen å legge ut på jakt etter hva som virkelig er korrekt. Om man er trygg på seg selv og sitt eget ståsted burde en ikke være redd for konfrontasjon.
Åpenheten står svakt. Hanne Nabintu Herland påpeker for eksempel i boken "Alarm! Tanker om en kultur i krise" hvordan enkelte hardt har arbeidet for å presse religionen ut av det offentlige rom og til privatsfæren. Religion skal ikke ha makt. Spesielt frykter folk grensesetting.
Denne holdningen til kristendommen har vært synlig lenge. I det siste er det i hovedsak islam som har båret byrden. Mange ser ut til å mene at muslimske verdier må holdes unna politikken spesielt, og det offentlige rom generelt. Islam oppfattes kanskje som særdeles farlig siden flertallet av dem som er registrert muslimer ikke ser ut til å begrense sin tro til "jeg tror det er noe der, men jeg vet ikke hva". Til og med bruker en del muslimer synlige effekter som tydelig viser at de står for noe. Mange som kommenterer på nettaviser og lignende ser ut til å mene at en del av det å være integrert er å ikke bruke islam politisk. Dette er en udemokratisk og naiv holdning. Å tro at man kan drive politikk uten å være påvirket av sin bakgrunn og personlige historie er besynderlig ureflektert. En blir ikke Høyre-politiker eller SV-er uten en forhistorie, der ens liv, omgivelser, kunnskaper og bakgrunn har ført en i den retningen. Om islam, kristendom, buddhisme eller for den saks skyld humanisme (som ser ut til å være langt mer akseptert) har ført en dit, skal en da stemple politikken som unorsk, irrasjonell eller fanatisk?
Noe en del innvandrere påpeker ved nordmenn er at nordmenn stiller få spørsmål. Man er redd for å vite for mye om andre og deres synspunkter. Man er redd for å få en dom for sitt eget levesett, eller for å føle motstand mot den andre. Alt skal være privat. Jeg synes dette er skremmende.
På nettsiden manfoldigeminner.no kan man lese historiene til flere nykommere til Norge. Flere påpeker folks kulde, men også mangelen på reelle samtaler og åpenhet. F.eks. sier Tanya fra Moskva følgende: "Vi går på besøk, og av og til er jeg så irritert, når jeg kommer til familien, og vi snakker bare om været! Hvorfor? Min mann sier at det ikke er vanlig at man snakker bare om problemer. Men hvorfor? Det er familie! Du kan være åpen og ærlig. Og det er bare de som kan hjelpe deg. Men det skjer ikke i Norge. Jeg tror det er et samfunnsproblem her egentlig! Man må jo støtte folk. Det er vanskelig å bli alene! Det finnes masse psykiske problemer fordi folk er ensomme."
I Litauen ble jeg til tider irritert over spørsmål ved hva jeg gjorde, påpekninger av at sånn og sånn var ikke bra, og hva kunne man gjøre for å forbedre seg på det og det. Jeg syntes dette var frekt. Men etterhvert skjønte jeg at dette var ærlighet. Spesielt når man kommer til en ny kultur er dette en fordel. Den berømmelige integreringen vil gå raskere. Det er ikke nødvendigvis slik at det bestående er best. Man snakker ofte om hvor positivt det er med nye impulser. Skal man ha nytte av dem må man våge å høre etter, og å diskutere det man ikke er enig i. Ikke minst må man akseptere at det man alltid selv har gjort blir satt spørsmålstegn ved. Det er for enkelt å si at folk skal flytte tilbake dit de kom fra. F.eks. mange muslimers motstand mot alkohol. Dette må de akseptere eller flytte til Saudi-Arabia, kan man høre folk si, eller lignende. Kan man ikke først høre på kritikken og finne ut hvorfor de ikke drikker alkohol? Kanskje har de rett? Og før man stempler en kvinne med hijab som undertrykket - hør etter på hva hun har å si, kanskje kan vi lære av henne.
Et særdeles godt menneske jeg kjenner har hatt enorm betydning for hvordan jeg har blitt som person. Det er fordi hun har sagt fra når noe har vært dårlig, og det kunne forbedres. Ikke minst har hun gitt storslagen skryt når noe er oppnådd. Slikt skal man helst ikke gjøre så mye av i Norge, ser mange ut til å mene. Spesielt det første. Påpeke at folk gjør noe galt, det skal man ikke. Det er noe av det verste en kan gjøre, og å bli bedt om å strekke seg etter et mål er det mest smertefulle man kan høre. Dette er noe som i større grad ser ut til å kjennetegne Norge og nordmenn enn mange andre kulturer. Dette er et problem fordi det fører til stagnasjon i det enkelte menneskes utvikling, og istedet for å si fra om ting vi opplever som ubehagelige ved andre skal vi stilltiende finne oss i det og late som om vi synes det er greit. Moralisering må unngås for enhver pris, ser det ut til at enkelte mener (igjen: det kommer frem mye rart på kommentarer til nett-artikler).
Utrolig mange er enslige her i landet. Dette er også noe Hanne Nabintu Herland tar opp i sin bok "Alarm! Tanker om en kultur i krise". Hun mener det har sammenheng med at kulturen og enkelte dyrker frem utroskap og at den seksuelle frigjøringen har ført til at man skal ha seg her og der. Dette gjør at folk ikke tør stole på en partner og så heller lar være. Forskning har påpekt en sammenheng mellom stress og ensomhet. Det er rett og slett ikke sunt.
Når store deler av fritiden brukes for seg selv, blir en vant til å gjøre ting i den private sfæren, og en er usikker på hva som er akseptabelt blant andre. Dette fører til et skille i folks mentalitet: det som er mitt og kanskje farlig og som må holdes hemmelig, og det man kan ta med seg ut i det offentlige livet, hvilket igjen leder til at man ikke tør stole på andre som kanskje har den samme delingen (dette var egne tanker).
Derfor spør man ikke så mye. En vil ikke vite, og er redd for at den andre ikke vil ha spørsmål. Det er bedre å glatte over. Når man er mye for seg selv utvikler man også interesser og synspunkter som ikke er styrt av "kollektivet". Et individ blir skapt. Dette er på mange måter positivt, men ikke om en ikke skal kunne ta individualiteten med seg ut og vise den frem for offentligheten. Går en ut, går en i bokseringen, og den sterkeste - eller i denne sammenhengen, om det leder til en saklig konfrontasjon, stilltiende aksept eller konstruktiv debatt; den beste - vinner.
Mangfoldet må bli synlig! Slik kan man kanskje finne frem til hva man har til felles, og slik gjenvinne trygghet på seg selv og samfunnet man er i. Kanskje forsvinner noe på veien, kanskje må man endre noen oppfatninger. Det er ikke en behagelig ting, det vet man - men resultatet kan være nyttig og kjekt å ha med seg.
Vi er mer enige enn mange tror. Nettopp dette med sannheten er et eksempel på det.
Bud nummer åtte av kristendommens ti bud sier: Du skal ikke tale usant om din neste.
I Koranen, surah 40:28 står det: "Truly Allah guides not one who transgresses and lies." (Islam åpner imidlertid for at det kan finnes tilfeller der det er greit å lyve)
I Dhammapada, vers 246 og 247, en særdeles viktig tekst i theravadabuddhismen står det: "Den som dreper et levende vesen, som farer med urett tale, som tar det som ikke blir gitt ham her, og går til en annens make, som henfaller til nytelse av rusmidler, - den arme dåre, graver opp sine egne røtter her i denne verden".
Religionene er ikke kun opptatt av at man ikke skal lyve direkte, men også at man skal vise empati. Kanskje skylder vi hverandre mer åpenhet? Slik kulturen er nå kan man også ta med seg sine sorger ned i sin mørke kjeller, til sin privatsfære, og ikke åpne seg for andre, noe som kanskje kan være med på å forklare høye selvmordstall, og at folk i Vesten løper ned psykologdørene. Se igjen sitatet fra Tanya fra Moskva.
Generelt sett snakkes det for lite om moral, som også påpekes i den dagsaktuelle boken til Nabintu Herland. Moral har blitt tabu. Hun anklager også spesielt kristne for å ha trukket seg tilbake til bedehusene istedet for å engasjere seg i samfunnet. Dette er nok en spissformulering. Det samme kan imidlertid sies også om andre religiøse og folk med sterke meninger om moral og oppførsel. Man løser ikke alt med politiske vedtak. Et demokrati bygger tross alt på et elektorat, og om systemet skal funke må elektoratet være friskt. Det kan det umulig være om Hanne Nabintu Herland har rett i at moral og etikk er tabu, og heller ikke om så mye er tvunget inn bak lukkede dører i vår kultur.
Linker og noen nettkilder:
http://www.vl.no/samfunn/article4956609.ece
http://www.islamreview.com/articles/lying.shtml
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=591711
http://www.vl.no/samfunn/article22144.zrm
Jeg har plassert min blogg i Oslo på norske bloggkart!
Mange bekymrer seg over at Norge, og Vesten, har blitt et multikulturelt samfunn. Vi har ikke lenger alle de samme verdiene. Det er ikke lenger lett å vite hva den andre mener, så det er behagelig å unngå konfrontasjon. Jeg mener at den fremdyrkede individualismen og kjærligheten til en ukrenkelig privatsfære gjør det lettere å hoppe bukk over moralske problemer. Det er de andres problem, eller kun mitt eget. Man tør ikke angripe det en ser som feil ved andre, fordi en føler en ikke har rett til det. Det er deres privatsak. I mer kollektivistiske samfunn er man flinkere til å påpeke feil, og slik rettleder man menneskene rundt seg. Her lar man folk seile sin egen sjø.
Kanskje har dette problemet - frykten for konfrontasjon - blitt ytterligere eskalert ved at det rett og slett er mindre enighet i befolkningen. Man er mindre homogene. I dette ligger det et fantastisk potensiale. Man burde søke debatt og konfrontasjon, fordi man her har en større mulighet enn noensinne for sammen å legge ut på jakt etter hva som virkelig er korrekt. Om man er trygg på seg selv og sitt eget ståsted burde en ikke være redd for konfrontasjon.
Åpenheten står svakt. Hanne Nabintu Herland påpeker for eksempel i boken "Alarm! Tanker om en kultur i krise" hvordan enkelte hardt har arbeidet for å presse religionen ut av det offentlige rom og til privatsfæren. Religion skal ikke ha makt. Spesielt frykter folk grensesetting.
Denne holdningen til kristendommen har vært synlig lenge. I det siste er det i hovedsak islam som har båret byrden. Mange ser ut til å mene at muslimske verdier må holdes unna politikken spesielt, og det offentlige rom generelt. Islam oppfattes kanskje som særdeles farlig siden flertallet av dem som er registrert muslimer ikke ser ut til å begrense sin tro til "jeg tror det er noe der, men jeg vet ikke hva". Til og med bruker en del muslimer synlige effekter som tydelig viser at de står for noe. Mange som kommenterer på nettaviser og lignende ser ut til å mene at en del av det å være integrert er å ikke bruke islam politisk. Dette er en udemokratisk og naiv holdning. Å tro at man kan drive politikk uten å være påvirket av sin bakgrunn og personlige historie er besynderlig ureflektert. En blir ikke Høyre-politiker eller SV-er uten en forhistorie, der ens liv, omgivelser, kunnskaper og bakgrunn har ført en i den retningen. Om islam, kristendom, buddhisme eller for den saks skyld humanisme (som ser ut til å være langt mer akseptert) har ført en dit, skal en da stemple politikken som unorsk, irrasjonell eller fanatisk?
Noe en del innvandrere påpeker ved nordmenn er at nordmenn stiller få spørsmål. Man er redd for å vite for mye om andre og deres synspunkter. Man er redd for å få en dom for sitt eget levesett, eller for å føle motstand mot den andre. Alt skal være privat. Jeg synes dette er skremmende.
På nettsiden manfoldigeminner.no kan man lese historiene til flere nykommere til Norge. Flere påpeker folks kulde, men også mangelen på reelle samtaler og åpenhet. F.eks. sier Tanya fra Moskva følgende: "Vi går på besøk, og av og til er jeg så irritert, når jeg kommer til familien, og vi snakker bare om været! Hvorfor? Min mann sier at det ikke er vanlig at man snakker bare om problemer. Men hvorfor? Det er familie! Du kan være åpen og ærlig. Og det er bare de som kan hjelpe deg. Men det skjer ikke i Norge. Jeg tror det er et samfunnsproblem her egentlig! Man må jo støtte folk. Det er vanskelig å bli alene! Det finnes masse psykiske problemer fordi folk er ensomme."
I Litauen ble jeg til tider irritert over spørsmål ved hva jeg gjorde, påpekninger av at sånn og sånn var ikke bra, og hva kunne man gjøre for å forbedre seg på det og det. Jeg syntes dette var frekt. Men etterhvert skjønte jeg at dette var ærlighet. Spesielt når man kommer til en ny kultur er dette en fordel. Den berømmelige integreringen vil gå raskere. Det er ikke nødvendigvis slik at det bestående er best. Man snakker ofte om hvor positivt det er med nye impulser. Skal man ha nytte av dem må man våge å høre etter, og å diskutere det man ikke er enig i. Ikke minst må man akseptere at det man alltid selv har gjort blir satt spørsmålstegn ved. Det er for enkelt å si at folk skal flytte tilbake dit de kom fra. F.eks. mange muslimers motstand mot alkohol. Dette må de akseptere eller flytte til Saudi-Arabia, kan man høre folk si, eller lignende. Kan man ikke først høre på kritikken og finne ut hvorfor de ikke drikker alkohol? Kanskje har de rett? Og før man stempler en kvinne med hijab som undertrykket - hør etter på hva hun har å si, kanskje kan vi lære av henne.
Et særdeles godt menneske jeg kjenner har hatt enorm betydning for hvordan jeg har blitt som person. Det er fordi hun har sagt fra når noe har vært dårlig, og det kunne forbedres. Ikke minst har hun gitt storslagen skryt når noe er oppnådd. Slikt skal man helst ikke gjøre så mye av i Norge, ser mange ut til å mene. Spesielt det første. Påpeke at folk gjør noe galt, det skal man ikke. Det er noe av det verste en kan gjøre, og å bli bedt om å strekke seg etter et mål er det mest smertefulle man kan høre. Dette er noe som i større grad ser ut til å kjennetegne Norge og nordmenn enn mange andre kulturer. Dette er et problem fordi det fører til stagnasjon i det enkelte menneskes utvikling, og istedet for å si fra om ting vi opplever som ubehagelige ved andre skal vi stilltiende finne oss i det og late som om vi synes det er greit. Moralisering må unngås for enhver pris, ser det ut til at enkelte mener (igjen: det kommer frem mye rart på kommentarer til nett-artikler).
Utrolig mange er enslige her i landet. Dette er også noe Hanne Nabintu Herland tar opp i sin bok "Alarm! Tanker om en kultur i krise". Hun mener det har sammenheng med at kulturen og enkelte dyrker frem utroskap og at den seksuelle frigjøringen har ført til at man skal ha seg her og der. Dette gjør at folk ikke tør stole på en partner og så heller lar være. Forskning har påpekt en sammenheng mellom stress og ensomhet. Det er rett og slett ikke sunt.
Når store deler av fritiden brukes for seg selv, blir en vant til å gjøre ting i den private sfæren, og en er usikker på hva som er akseptabelt blant andre. Dette fører til et skille i folks mentalitet: det som er mitt og kanskje farlig og som må holdes hemmelig, og det man kan ta med seg ut i det offentlige livet, hvilket igjen leder til at man ikke tør stole på andre som kanskje har den samme delingen (dette var egne tanker).
Derfor spør man ikke så mye. En vil ikke vite, og er redd for at den andre ikke vil ha spørsmål. Det er bedre å glatte over. Når man er mye for seg selv utvikler man også interesser og synspunkter som ikke er styrt av "kollektivet". Et individ blir skapt. Dette er på mange måter positivt, men ikke om en ikke skal kunne ta individualiteten med seg ut og vise den frem for offentligheten. Går en ut, går en i bokseringen, og den sterkeste - eller i denne sammenhengen, om det leder til en saklig konfrontasjon, stilltiende aksept eller konstruktiv debatt; den beste - vinner.
Mangfoldet må bli synlig! Slik kan man kanskje finne frem til hva man har til felles, og slik gjenvinne trygghet på seg selv og samfunnet man er i. Kanskje forsvinner noe på veien, kanskje må man endre noen oppfatninger. Det er ikke en behagelig ting, det vet man - men resultatet kan være nyttig og kjekt å ha med seg.
Vi er mer enige enn mange tror. Nettopp dette med sannheten er et eksempel på det.
Bud nummer åtte av kristendommens ti bud sier: Du skal ikke tale usant om din neste.
I Koranen, surah 40:28 står det: "Truly Allah guides not one who transgresses and lies." (Islam åpner imidlertid for at det kan finnes tilfeller der det er greit å lyve)
I Dhammapada, vers 246 og 247, en særdeles viktig tekst i theravadabuddhismen står det: "Den som dreper et levende vesen, som farer med urett tale, som tar det som ikke blir gitt ham her, og går til en annens make, som henfaller til nytelse av rusmidler, - den arme dåre, graver opp sine egne røtter her i denne verden".
Religionene er ikke kun opptatt av at man ikke skal lyve direkte, men også at man skal vise empati. Kanskje skylder vi hverandre mer åpenhet? Slik kulturen er nå kan man også ta med seg sine sorger ned i sin mørke kjeller, til sin privatsfære, og ikke åpne seg for andre, noe som kanskje kan være med på å forklare høye selvmordstall, og at folk i Vesten løper ned psykologdørene. Se igjen sitatet fra Tanya fra Moskva.
Generelt sett snakkes det for lite om moral, som også påpekes i den dagsaktuelle boken til Nabintu Herland. Moral har blitt tabu. Hun anklager også spesielt kristne for å ha trukket seg tilbake til bedehusene istedet for å engasjere seg i samfunnet. Dette er nok en spissformulering. Det samme kan imidlertid sies også om andre religiøse og folk med sterke meninger om moral og oppførsel. Man løser ikke alt med politiske vedtak. Et demokrati bygger tross alt på et elektorat, og om systemet skal funke må elektoratet være friskt. Det kan det umulig være om Hanne Nabintu Herland har rett i at moral og etikk er tabu, og heller ikke om så mye er tvunget inn bak lukkede dører i vår kultur.
Linker og noen nettkilder:
http://www.vl.no/samfunn/article4956609.ece
http://www.islamreview.com/articles/lying.shtml
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=591711
http://www.vl.no/samfunn/article22144.zrm
Jeg har plassert min blogg i Oslo på norske bloggkart!
torsdag 25. mars 2010
Hard og brutal: Sofi Oksanens bok "Utrenskning"
Aftenpostens kulturdel har gjentatte ganger skrevet om Sofi Oksanen og hennes aktuelle bok "Utrenskning". Dette er kort sagt en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, men også en av de mest ubehagelige.
Handlingen foregår for det meste i Estland, og kretser rundt to kvinner; unge Zara fra det østligste Russland og eldre Aliide som "har levd hele sitt liv på gården i Vest-Estland".
Forfatteren tar opp trafficking og skildrer virkelig hvilke forferdelige former seksualiteten kan ta. Den er ikke noe moralsk pekefinger, og ikke noen klissete feministisk greie, men tvert imot en rå tankevekker. Slik jeg ser det er boken så og si så politisk nøytral som en bok om slike emner kan være. Skal jeg formulere et vagt og noe svevende tema for boken kan jeg si "menneskesinnet". Jeg har lest mange bøker i mitt liv, men få der jeg føler forfatteren skildrer tanker og reaksjoner såpass psykologisk sannsynlig. Kanskje nettopp derfor blir boken så spennende. Den griper tanken din, fordi du på et eller annet tidspunkt havner på en side der det skildres noe kjent psykologisk, og da er man solgt. Derfor blir også boken så "farlig".
"Sofi Oksanen skriver med stor følsomhet for dagliglivets detaljer og historiens lange linjer. Utrenskning er en fortettet og uredd roman om hvordan begjæret får forvridde former når makten og volden rår. Skammen og ydmykelsen følger sviket i kjærligheten", står det blant annet bakpå boken.
Romanen har også en historisk dimensjon. En får et visst innblikk i Estlands historie, selv om det ikke kvalifiserer til å ta noen eksamen på høyere nivå i emnet. Jeg kan minne om at et land som så mange ganger har skiftet regime og system byr på en spennende historie i seg selv, og med dette som bakteppe er det klart man kan spinne mange gode romanideer.
Dette er også en av de mest spennende bøkene jeg har lest. Spennende på den måten at handlingen er så rystende at man ønsker å komme videre for å se om det er noen vei ut av problemene. Dessuten er det uoppklarte greier underveis som en ønsker å komme til bunns i, og som kommer for dagen litt etter litt. Boken kombinerer på den måten utrolig mange ingredienser som gjør at den kan passe for mange. Jeg ble trukket til boken på grunn av gode anmeldelser og at handlingen foregikk i Estland, samt at forfatteren selv er finsk-estisk og slik hadde en god bakgrunn for å skrive om emnet. Likevel er det ingen historiebok.
Kan anbefale boken til folk som er interessert i Estland, Sovjetunionen, spenning, samfunnsproblemene boken tar opp, psykologi, eller rett og slett har sans for god litteratur.
Liten oppdatering, 30. mars 2010: Sofi Oksanen vant nå Nordisk Råds litteraturpris for boken. Velfortjent!
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=595273
http://www.vl.no/kultur/article5047941.ece
http://www.tv2nyhetene.no/dist/nordisk-raads-litteraturpris-til-oksanen-3173009.html
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249506545
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249508262
Handlingen foregår for det meste i Estland, og kretser rundt to kvinner; unge Zara fra det østligste Russland og eldre Aliide som "har levd hele sitt liv på gården i Vest-Estland".
Forfatteren tar opp trafficking og skildrer virkelig hvilke forferdelige former seksualiteten kan ta. Den er ikke noe moralsk pekefinger, og ikke noen klissete feministisk greie, men tvert imot en rå tankevekker. Slik jeg ser det er boken så og si så politisk nøytral som en bok om slike emner kan være. Skal jeg formulere et vagt og noe svevende tema for boken kan jeg si "menneskesinnet". Jeg har lest mange bøker i mitt liv, men få der jeg føler forfatteren skildrer tanker og reaksjoner såpass psykologisk sannsynlig. Kanskje nettopp derfor blir boken så spennende. Den griper tanken din, fordi du på et eller annet tidspunkt havner på en side der det skildres noe kjent psykologisk, og da er man solgt. Derfor blir også boken så "farlig".
"Sofi Oksanen skriver med stor følsomhet for dagliglivets detaljer og historiens lange linjer. Utrenskning er en fortettet og uredd roman om hvordan begjæret får forvridde former når makten og volden rår. Skammen og ydmykelsen følger sviket i kjærligheten", står det blant annet bakpå boken.
Romanen har også en historisk dimensjon. En får et visst innblikk i Estlands historie, selv om det ikke kvalifiserer til å ta noen eksamen på høyere nivå i emnet. Jeg kan minne om at et land som så mange ganger har skiftet regime og system byr på en spennende historie i seg selv, og med dette som bakteppe er det klart man kan spinne mange gode romanideer.
Dette er også en av de mest spennende bøkene jeg har lest. Spennende på den måten at handlingen er så rystende at man ønsker å komme videre for å se om det er noen vei ut av problemene. Dessuten er det uoppklarte greier underveis som en ønsker å komme til bunns i, og som kommer for dagen litt etter litt. Boken kombinerer på den måten utrolig mange ingredienser som gjør at den kan passe for mange. Jeg ble trukket til boken på grunn av gode anmeldelser og at handlingen foregikk i Estland, samt at forfatteren selv er finsk-estisk og slik hadde en god bakgrunn for å skrive om emnet. Likevel er det ingen historiebok.
Kan anbefale boken til folk som er interessert i Estland, Sovjetunionen, spenning, samfunnsproblemene boken tar opp, psykologi, eller rett og slett har sans for god litteratur.
Liten oppdatering, 30. mars 2010: Sofi Oksanen vant nå Nordisk Råds litteraturpris for boken. Velfortjent!
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=595273
http://www.vl.no/kultur/article5047941.ece
http://www.tv2nyhetene.no/dist/nordisk-raads-litteraturpris-til-oksanen-3173009.html
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249506545
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249508262
Abonner på:
Innlegg (Atom)