lørdag 17. april 2010

Eksplodert verdimeny

Det har - behagelig nok - vært lite innvandringsdebatt den siste måneden. Hvor store krav bør en stille til innvandrere? Det kan ofte se ut til at mange ønsker total assimilering, selv om det er uklart hvilken kultur innvandrerne skal lære seg. Mangfoldet i Norge er såpass stort fra før, at det er vanskelig å se tydelig hvilken uniform en skal kle seg i.

Verdimenyen i Norge har eksplodert. En finner så mange livssyn, og så mange meninger om så utrolig mye, at det kan virke nødvendig med en systematisering, om ikke annet så ihvertfall en pris-setting. Der det tidligere rådde enighet, da folk delte verdier, og kunne kritisere hverandre for brudd på moralen er det nå et uhåndterlig, vilt, men likevel ganske utydelig kaos. Mange ser ut til å ville klamre seg til dette kaoset, mens de peker på at innvandrerne må integreres, uten bestandig å redegjøre nærmere for hva de legger i dette.

Sett i forhold til dette virker mange innvandrerkulturer mer klare og faste (fordi en gjerne ser dem utenfra, og fordi det ofte i enkelte grupper finnes klare trekk som er delt av store deler av dem som kan regnes som del av gruppen). En kan peke på dem, systematisere og lage stereotypier. En har stikkord en kan knytte enkelte opp til, spesielt ord som islam, religion, hijab og så videre. Derfor er det enkelt å gå til angrep på det.

Men kanskje er det noe man kan lære. En del av innvandrerne kommer fra mer kollektivistiske kulturer, der familie og tradisjon fortsatt er verdier. I Norge har det (ifølge Hanne Nabintu Herland, men det kommer også klart frem om en leser historie) har det i den siste tiden foregått en rask nedbygging av tidligere tradisjoner og verdier. Denne nedbyggingen har ikke funnet sted i like stor grad i alle deler av verden. Kanskje er det bra. Respekten for familien, troen på en religion, troen på at noe er rett og noe er galt, et klart skille mellom halal og haram for mange muslimer, fører kanskje til en stabilitet og trygghet som man i det individualistiske Vesten har kastet på båten. Kanskje er det her en sammenheng mellom dette og høye selvmordstall i Vesten?

Kanskje fremstår en del innvandrerkulturer som skremmende på enkelte fordi de har noen kollektivistiske trekk, som man selv mangler? Islam som samlende faktor virker kanskje skremmende på mange, fordi en utenfor mangler en tilsvarende samlende faktor, i et normoppløst samfunn.

På Venstres landsmøte fremmet Abid Q. Raja forslag om at det må stilles krav til innvilgelse av norske statsborgerskap til innvandrere. Det gikk på at innvandrere må «utvise kunnskaper om det norske språket, anerkjenne demokratiske verdier og vise forbindelse til det norske samfunnet». Jeg er selvfølgelig sterkt uenig. Man kan ikke stille krav til nykommere som en ikke juridisk krever at etnisk norske foreldre skal betone i oppdragelse av egne barn, og videre opprettholdelse av verdiene. Man bør strengt tatt ikke behøve annet enn å følge landets lover, og kunne orientere seg i disse. Norsk språk burde kanskje være et krav å kjenne til, siden det er verktøyet en bruker for å orientere seg i dagliglivet, men noen verdikrav, synes jeg ikke man skal stille. Stiller man disse kravene til innvandrere, kan man stille det samme kravet til enkelte (antidemokratiske) politiske grupperinger i Norge. Hvor skal man sende dem?

Jeg synes at alle verdibevisste burde kunne fronte sine verdier. Det råder ikke noe felles konsensus likevel. Kanskje burde en også være mer åpne for å lytte til mennesker som har helt klare og faste verdier og sterke holdninger. Det har faktisk en god del av innvandrerne.

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/venstretrine-har-en-plan-3185854.html
http://www.vl.no/samfunn/article21837.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10000982

2 kommentarer:

fredrikm sa...

Endelig et innlegg der jeg faktisk er enig i konklusjonen. Resonneringen din spesielt på slutten var logisk og rasjonell, så man må jo være enig. (man kan ikke stille forskjellige krav til forskjellige grupperinger i samfunnet).

Når det er sagt, så trenger ikke nødvendigvis høyere selvmordstall bety det du tror det betyr. Om du ser på http://en.wikipedia.org/wiki/File:Suicide_rates_map-en.svg , så er mange av landene med høye selvmordstall land med liten politisk frihet eller et urolig politisk liv (Kina, Russland, Cuba, Frankrike, Irland, Polen, Ukraina, Hvite-Russland, osv). Det kan ha noe å si.

Nikolai sa...

Fint å høre at du er enig i at man ikke kan stille forskjellige krav til forskjellige grupperinger i samfunnet.

Høye selvmordstall henger nok sammen med ulike faktorer, og det er klart at årsaken ikke trenger være ensidig mangel på trygghet, stabilitet og fellesskap. Kartet på Wikipedia viser en del interessante trekk. På den ene siden ser man at spesielt religiøse og "varme" (tenker her at flere bor sammen og fellesskapet har en sentral plass i folks tenkning) samfunn har lave selvmordstall. Her tenker jeg på Midtøsten og Sør-Amerika spesielt. Landene med liten politisk frihet, har også i stor grad gått gjennom samme utvikling som jeg hevder har bidratt til selvmordstall i Vesten. Jeg snakker da om en rask nedbygging av tradisjonelle verdier, respekt for visse prinsipper og personer og lignende. Forskjellen er at det i Vesten i hovedsak har "gått av seg selv" mens det f.eks. i Russland og Kina har blitt påtvunget av staten. Jeg snakker da om tvangssekularisering, samt hurtig paradigmeskifte. I tillegg følger i disse landene en følelse av avmakt, da ens mulighet for å gjøre noe med problemene er begrenset. En kan kanskje si at det i dag er annerledes i f.eks. Russland. Likevel henger nok mye igjen av mentalitet og skadevirkninger fra Sovjet-tiden.

Andre årsaker kan være noe så enkelt som klima. Vi vet jo at mørke og mangel på sol forårsaker nedstemthet. Nå er ikke alle de sørlige landene preget av lave selvmordstall, men om vi ser på kartet er det en viss større selvmordsfrekvens i nordlige land.

I en eller annen avis var det nylig skrevet om en undersøkelse der seks europeiske land var sammenlignet på hvor stor solidariteten var ovenfor egne foreldre. Et av spørsmålene var blant annet om en kunne la sine egne foreldre bo hjemme hos seg sine eldre dager. Jeg er ikke sikker på om jeg husker helt hvilke land som var med, men ihvertfall var Norge, Ungarn og Georgia med. I Georgia var folk mer villige til å la foreldre bo hjemme hos seg enn i de andre landene. Norge lå på bunn. Dette, sammen med andre spørsmål, tyder på et familiesamhold som i større grad mangler i vestlige land. Ser vi på Wikipedia-kartet ser vi at Georgia, til tross for fattigdom og tidligere manglende politisk frihet (og kanskje delvis enda?) kommer svært gunstig ut når det kommer til selvmordstall. Dette er spennende da Baltikum (som ihvertfall har en langt bedre økonomi, men deler landets Sovjet-fortid) ligger på selvmordstoppen, så og si.

Videre er det nok likevel viktig å huske på at slik statistikk kan være vanskelig å stole på. For eksempel har jeg jo hørt (men ikke fra sikre kilder) at uoppklarte dødsfall i Litauen gjerne blir oppført som selvmord. Slikt kan ihvertfall tenkes både der og andre steder, mens en forfalskning andre veien også kan tenkes i enkelte samfunn. Men vi må forholde oss til den statistikken vi har, og med grunnlag i kartet er det egentlig ingeting som tyder på at jeg tar feil.