Jeg ser flere problematiserer de franske flaggfiltrene mange, inkludert meg selv, har lagt over profilbildene sine på Facebook. Jeg skal forklare kort hva dette handler om for meg.
Det skuffer meg at mennesker tyr til vold som den vi så i Paris. Det gjør meg trist at enkelte ikke respekterer andres ønske om å leve. Men for meg er dette så grunnleggende at jeg ofte føler det er unødvendig å si.
Drap gjør meg trist. Terror gjør meg trist. Det gjør meg trist at folk som kunne levd gode liv, dør helt unødvendig.
Jeg ønsker ofte å kommentere tragedier av denne typen, men jeg lar være, ganske enkelt fordi jeg føler jeg ikke har noe å si. Det kan som regel reduseres til at jeg synes det er trist. Fordi det er det. Det er like selvfølgelig som at vann er vått.
Flaggfilteret er en enkel måte å vise min sympati på, og si det åpenbare; det som har skjedd er grusomt. Og jeg er glad såpass mange ser ut til å være enige i at dette selvfølgelig er nettopp dét.
Det ER betenkelig at tragedier som dette får så stor oppmerksomhet først når de skjer i Europa eller Vesten. Like fullt er det som har skjedd i Paris grusomt, og det blir mer og mer tydelig at vi i dagens verden kanskje må markere det selvfølgelige:
Å drepe - annet enn i forsvar - er galt.
Dessverre er det også nødvendig å understreke at dette verken er en subjektiv mening eller kulturelt betinget. Så og si alle har overlevelsesinstinkt, og ønsker med det å leve. Å trosse dette er å fjerne en persons mulighet til å ivareta noen annen av sine interesser. Et samfunn uten respekt for liv, er ikke et godt samfunn å leve i. Det er et samfunn hvor fokus blir flyttet fra alle andre interesser til å opprettholde sin primære; sitt liv. Det er et samfunn i angst. Å relativisere livets verdi setter alles liv og velvære på spill.
Forbud mot å ta liv er åpenbart verken en spesielt kristen verdi eller utelukkende humanistisk. Den springer ut av menneskets, ja faktisk dyrets, faktiske natur. De fleste forstår dette nærmest automatisk, trolig derfor er forbud mot drap og vold noe som går igjen i de fleste kulturer, dog tidvis med unntaksregler. Jeg avslutter derfor med å sitere den buddhistiske teksten Dhammapada v. 129-130:
Alle skjelver for voldsbruk,
alle er redd for å dø.
Sett deg derfor i andres sted
og la være å slå eller drepe.
Alle skjelver for voldsbruk,
alle har livet kjært.
Sett deg derfor i andres sted
og la være å slå eller drepe.
Sitatet er ikke primært religiøst. Det konstaterer det vi ved observasjon kan fastslå og se i oss selv; at vi ønsker å leve. Å sette seg selv i en annens sted er empati. Empatien er en egenskap vi har, og som trolig er nødvendig for å leve i samfunn. Et samfunns regler kan diskuteres, men skal det være et godt samfunn må i hvert fall den primære interesse til alle innbyggere respekteres. Uten liv blir alle andre rettigheter meningsløse.
