mandag 30. november 2015

Ansiktsformørkelse (dikt)


Jeg mørkla meg før møtet foran solen,

og skjulte ansiktet i skyggen.

Mens gudene diskuterte, døde dagen,

og jeg unndro meg debatten.

Hva skulle jeg si? Jeg kremtet litt iblant,

og ventet bare på katten.

Det var hun som hadde mest å si. 



Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

mandag 23. november 2015

Dyrepoliti i Rogaland

Etter de legendariske mengdene om og men har nå regjeringen (FrP og Høyre) og samarbeidspartiene (Venstre og KrF) blitt enige om revidert statsbudsjett.

Heri lå det to kjekke dyrepolitiske overraskelser, nemlig at det opprettes forsøksordning med dyrepoliti også i Rogaland og støtten til dyrevernorganisasjoner økes. NOAH får nå statsstøtte for første gang mens støtten til Dyrevernalliansen videreføres med en viss økning. 

Trøndelag, som første fylke ut, fikk sin enhet dyrepoliti tidligere i år. 

Fremskrittspartiet gikk til valg på innføring av dyrepoliti. Det er gledelig at partiet leverer på dette. Ordningen i Trøndelag har vært en forsøksordning. Vi får håpe opprettelsen av dyrepoliti også i Rogaland er et signal om at ordningen vurderes positivt. 

Tall fra budsjettet kan finnes nederst i følgende lenke: http://www.hoyre.no/nb-no/aktuelt/nyheter/enighet-om-budsjett-for-arbeid-aktivitet-og-omstilling


søndag 22. november 2015

Kongen av høyspentlinja (dikt)


Jeg sier jeg er kongen av høyspentlinja
mens du bare bråker
du beveger deg brått, du drar med deg dritt
hva skal du med det der? Hva er det du har?
Vingen ingen bruker, holder på en slags kvist,
Er det et redskap, hva kan du bruke det til?

Jeg sier jeg er kongen av høyspentlinja,
det forstår ikke du. 
Jeg regjerte her i går og jeg var her i fjor.
Du forandrer deg lite, du klarer ikke fly
Men av og til har du mat, hva har du i dag? 
Jeg sitter her på linja, men du ser aldri opp. 

Jeg sier jeg er kongen av høyspentlinja.
Hva tror du det betyr? 
















Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

onsdag 18. november 2015

Det franske flaggfilteret

Jeg ser flere problematiserer de franske flaggfiltrene mange, inkludert meg selv, har lagt over profilbildene sine på Facebook. Jeg skal forklare kort hva dette handler om for meg.
Det skuffer meg at mennesker tyr til vold som den vi så i Paris. Det gjør meg trist at enkelte ikke respekterer andres ønske om å leve. Men for meg er dette så grunnleggende at jeg ofte føler det er unødvendig å si.
Drap gjør meg trist. Terror gjør meg trist. Det gjør meg trist at folk som kunne levd gode liv, dør helt unødvendig.
Jeg ønsker ofte å kommentere tragedier av denne typen, men jeg lar være, ganske enkelt fordi jeg føler jeg ikke har noe å si. Det kan som regel reduseres til at jeg synes det er trist. Fordi det er det. Det er like selvfølgelig som at vann er vått.
Flaggfilteret er en enkel måte å vise min sympati på, og si det åpenbare; det som har skjedd er grusomt. Og jeg er glad såpass mange ser ut til å være enige i at dette selvfølgelig er nettopp dét.
Det ER betenkelig at tragedier som dette får så stor oppmerksomhet først når de skjer i Europa eller Vesten. Like fullt er det som har skjedd i Paris grusomt, og det blir mer og mer tydelig at vi i dagens verden kanskje må markere det selvfølgelige:
Å drepe - annet enn i forsvar - er galt. 
Dessverre er det også nødvendig å understreke at dette verken er en subjektiv mening eller kulturelt betinget. Så og si alle har overlevelsesinstinkt, og ønsker med det å leve. Å trosse dette er å fjerne en persons mulighet til å ivareta noen annen av sine interesser. Et samfunn uten respekt for liv, er ikke et godt samfunn å leve i. Det er et samfunn hvor fokus blir flyttet fra alle andre interesser til å opprettholde sin primære; sitt liv. Det er et samfunn i angst. Å relativisere livets verdi setter alles liv og velvære på spill. 
Forbud mot å ta liv er åpenbart verken en spesielt kristen verdi eller utelukkende humanistisk. Den springer ut av menneskets, ja faktisk dyrets, faktiske natur. De fleste forstår dette nærmest automatisk, trolig derfor er forbud mot drap og vold noe som går igjen i de fleste kulturer, dog tidvis med unntaksregler. Jeg avslutter derfor med å sitere den buddhistiske teksten Dhammapada v. 129-130:

Alle skjelver for voldsbruk,
alle er redd for å dø.
Sett deg derfor i andres sted
og la være å slå eller drepe.

Alle skjelver for voldsbruk,
alle har livet kjært.
Sett deg derfor i andres sted
og la være å slå eller drepe. 

Sitatet er ikke primært religiøst. Det konstaterer det vi ved observasjon kan fastslå og se i oss selv; at vi ønsker å leve. Å sette seg selv i en annens sted er empati. Empatien er en egenskap vi har, og som trolig er nødvendig for å leve i samfunn. Et samfunns regler kan diskuteres, men skal det være et godt samfunn må i hvert fall den primære interesse til alle innbyggere respekteres. Uten liv blir alle andre rettigheter meningsløse. 

fredag 13. november 2015

Kampen mot pels er personlig

Har du noensinne følt deg som et dyr i bur?

Har du noensinne tenkt over hvorfor vi har dette uttrykket?

Har du lyst til å føle deg som et dyr i bur?

Jeg har følt meg som et dyr i bur.

Og nå har jeg innsett at kampen for et pelsfritt Norge ikke lenger bare er prinsipiell. Jeg går ikke i fakkeltog utelukkende fordi det er galt å holde dyr i bur i seg selv. Jeg protesterer ikke mot pels bare fordi det er et av de aller minst nødvendige produktene dyr må dø for.

Jeg har innsett at kampen mot pels – for meg – er personlig.

Tenk over spørsmålet jeg åpnet med. Har du noensinne følt deg som et dyr i bur? Har du noensinne følt deg fanget? Har du noensinne vært sikker på at du var på feil sted og at du ikke ville føle deg bra igjen før du kom deg vekk?

Jeg var over lenger tid i et usunt sosialt klima hvor selvtilliten min ble raspet ned som en gulrot i kvern. Den raske nedbrytningen – mobbingen og jantelovmaskineriet på en praktfull norsk grunnskole – ble ikke tatt på alvor. Min natur – min seksuelle legning, min nerdete side, mine gode karakterer – gjorde meg til noe annet. Til en som stod utenfor. Til en som ikke kunne si noe uten at det ble fordreid og gjort om til noe annet. Jeg kunne like godt breket, gryntet eller avslørt hva reven virkelig sier. For jeg var ikke lenger menneskelig. Jeg var ikke en i flokken. Og til slutt ville jeg heller ikke være det. Jeg ville bare bort, ut fra buret som var det streite konformitetstyranniet. Men jeg hadde ikke nøkkelen til mitt eget bur. Den lå i andres forståelse, en forståelse som ikke var i sikte. Til jeg ble eldre og fikk bestemme mer over eget liv.

Men revene og minkene er fortsatt i bur. Og de finner aldri noen nøkler. Når de blir gamle nok, blir de slaktet og flådd, for så å bli statussymboler på fangevokternes krager. Før det er livet nettinggulv og undertrykte impulser; impulser som ikke kan følges eller få uttrykk i bur, uansett størrelse. Naturlig trang får ikke utløp i fangenskap. Ingen rosenrød fremtid eller kommende lykke kan tjene som trøst. Livet er nåtiden, og nåtiden er et bur.

Det er ikke greit.

Dyrene ses som redskaper og ikke mål i seg selv, til tross for at de har overlevelsesinstinkt, evne til å lide og individuelle behov. Og den samme disrespekten har også rammet mennesker – har den ikke? Jo, for vi har en fabelaktig evne til å unngå blikket til dyret foran oss, har vi ikke?

Jeg vil rive av bindet du har for øynene dine.

Men vi skal ikke trenge møte blikk gjennom netting. 

Jeg vil ha tomme bur.

Jeg oppfordrer derfor til å delta i NOAHs fakkeltog mot pels lørdag 14. november klokken 17:30. Fakkeltoget går i hele 24 byer. Fullstendig liste over oppmøtesteder finner du på NOAHs nettsider: 

http://www.dyrsrettigheter.no/pelsindustri/mot-opp-i-noahs-fakkeltog-mot-pels-2015/