Inspirasjon

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg har likt å skrive siden jeg lærte det. Selvfølgelig - jeg liker ikke å skrive alt mulig. Å la fingrene bevege seg over tastaturet eller klemme mot en penn gir meg ingen glede i seg selv. Kommunikasjonen, derimot, og da mener jeg formidlingen av det jeg føler er viktig, og det jeg liker å formidle. 

Jeg får ofte ideer eller bilder i hodet som jeg har lyst til å formidle med en gang. Jeg vil skildre, jeg vil fortelle, jeg vil dele. Dette skjer veldig ofte om natten når jeg bør sove. Ofte er det også mørke ting. Jeg liker å komme med nye perspektiver, jeg liker å skildre det vi ellers ikke snakker så mye om. For å se trenger vi lys, og når vi da ser mørket er det ikke nødvendigvis så ekkelt lenger. Det kan ikke være helt mørkt, for da kan ingenting ses. Når vi blir kjent med noe, er det mindre farlig. Samtidig er det nettopp disse tingene det er en utfordring å bli kjent med, og derfor står også så mye mer på spill. Det er rett og slett mer spennende, men ja - også tyngre. 

Selv om jeg gjerne henter inspirasjon fra vanskeligheter, skriver jeg sjelden når jeg er i dårlig humør. I det hele tatt skriver jeg sjelden når jeg har en eller annen sterk følelse. Jeg maner gjerne frem stemningsleier i meg selv for mer troverdig å kunne skildre en bestemt sak, men når jeg er opptatt av å føle noe (naturlig, og ikke fremprovosert for troverdighetens del) er jeg nettopp dét; opptatt. Da skildrer jeg ikke. Det kan jeg gjøre senere. Samtidig tror jeg jeg vil si at inspirasjon er en egen slags følelse. Det er noe som får meg til å handle. Jeg vil skape noe, jeg vil gjøre det nå, det er viktig, jeg er interessert og jeg har tro på det. Dessverre er dette en følelse jeg altfor ofte undertrykker. Jeg skulle så gjerne skrevet mer, og i det hele tatt gjort mer av det jeg virkelig liker, men jeg må som regel gjøre det samfunnet mener er viktig; studere, for eksempel. Har jeg en innlevering med snarlig deadline, føler jeg at jeg må gjøre det i stedet. Er det en eksamen føler jeg meg nødt til å lese til den. Er det et eller annet annet som det forventes at jeg gjør, gjør jeg som regel dét, selv om jeg egentlig mener skrivingen, altså kunsten, er viktigst. 

Da jeg skrev min roman "Gintaras" var jeg super-inspirert. Mange av kapitlene er skrevet for å formidle én bestemt idé eller følelse. Også derfor handler romanen om såpass mange tema som den gjør. Forhåpentligvis gjør dette også at mange vil kunne relatere til boken. Heldigvis var jeg såpass inspirert da jeg skrev mesteparten av boken at jeg ikke tillot andre ting å komme i veien. Jeg tenkte rett og slett at nå skal boken skrives. Skrevet ble den. Det er herlig å være inspirert, for livet føles da så meningsfullt. Å produsere noe er i det hele tatt tilfredsstillende, og det står i kontrast til alt det statiske i samfunnet hvor vi går inn i allerede etablerte systemer og tar den rollen som forventes. 

Romanen kommer straks ut. Den gis ut av forlaget Publica, og den kan bestilles derfra.

Kunnskap om verden

Arkikatedra bazilika i Vilnius, Litauen

Det er flere kulturer og steder mange definitivt burde visst mer om. Etter jernteppets fall er det fortsatt ikke veldig mye kunnskap om Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa i Norge. Heller ikke er det altfor mye kunnskap om en del andre steder i verden, som Afrika, Sør-Amerika eller deler av Asia.

Noe av årsaken er skoleverket, hvor kunnskap om verden der ute kunne vært mer prioritert. Da jeg gikk på videregående var jeg veldig glad i spansk, historiefagene og "religion og etikk". I de fagene fantes det nemlig noe der ute, selv om det også i de fagene var mye å savne.

Folk i Norge er generelt sett gode i engelsk. Det er bra. Det senker terskelen for å høre på engelskspråklig musikk, se engelskspråklige filmer eller lese bøker på engelsk. Fordi så mange kan engelsk burde det heller ikke være vanskelig å oversette bøker til engelsk på norsk. Den engelskspråklige verden er stor og engelsk kan brukes til å kommunisere med mange utenfor den anglosaksiske kulturkrets også, som lingua franca. Dette tror jeg imidlertid er med på å skape en forestilling om at vi ikke trenger resten, forestillingen om at vi ikke trenger å lære tysk, spansk, russisk, polsk, hindi, arabisk eller mandarin. Interessen for å lære andre språk enn engelsk synes ikke være altfor høy. Mangel på språkkunnskap gjør nok at det er en høyere terskel for å høre på la oss si polskspråklig musikk, se polske filmer eller lese bøker på polsk. Ja, men den kulturen er jo mer forskjellig også, kan noen innvende. Kanskje, men noe av årsaken til det er nok nettopp at man gjennom amerikanske og britisk kulturprodukter har kommet nærmere den delen av verden mentalt, mens man har hatt mindre befatning med kulturprodukter fra for eksempel Polen.

Ettersom det er en høyere terskel for å ta i fatt med kulturprodukter på la oss si tysk eller polsk, blir det lav etterspørsel etter disse. Man ser lite av kulturprodukter på disse språkene i Norge. Lite (pop)musikk, få filmer, færre underholdningsprodukter. Siden man ser så lite til det kan det virke som om disse kulturene er irrelevante. Det er da lite å hente på å lære språkene. Joda, det kan sikkert være nyttig for å få en flott dressjobb i næringslivet, men det er jo jammerlig kjedelig, i hvert fall ikke så inspirerende for mange unge. Ergo lærer færre språkene. Det blir færre oversettere, færre som følger aktivt med på hva som skjer i landene, for eksempel Tyskland eller Russland, og derfor få som kan videreformidle ting til dem som er mindre interesserte. Ergo blir det enda mindre som kan trigge interessen for å lære språkene, lære om historien, kulturen eller samfunnsforholdene i landene. Slik er det en nedadgående spiral som gjør at det blir større og større ensretting, med at store deler av verdens kulturprodukter blir tilsynelatende irrelevant for folk i Norge.

Av og til er det likevel noe som vekker såpass mye interesse at det trenger gjennom kulturmuren. Kulturprodukter fra noen land har i større grad enn andre klart å trenge gjennom kulturmurene til Vesten. Dette gjelder kanskje særlig for Japan og India. Interessen for å lære japansk er jo også nesten urimelig stor i forhold til viktigheten av språket i forhold til andre språk, og noe av grunnen til dette er nok nettopp at manga- og anime-serier, spill og lignende fra Japan har ført til økt interesse for språket. Hva gjelder India kan det se ut til (egen erfaring fra kinosalene) at Bollywood-filmene omsider vekker litt interesse i Norge. Også er det maten da. Slikt tror jeg kan føre til at landene og kulturene kommer nærmere en og oppfattes som mindre fremmede. India og Japan har imidlertid fordeler i og med at de er blant verdens største økonomier. Det er imidlertid på den annen side langt vanskeligere for små land og små språk å vekke interesse. Dette kan få konsekvenser hva gjelder holdningene til landene utenfor deres grenser. Det man hører om dem er negative eller spektakulære nyheter som er spennende nok til at noen gidder lese dem. Man får da en grunn kunnskap basert på fordommer og sensasjonspreg. Mangel på kunnskap og interesse for et land kan muligens også ha økonomiske følger for landet. Skal en tiltrekke investering og turister må man markedsføre seg. I tillegg til et par turistvideoer er det fint å ha en kjent kunstner, en kjent film eller noe som vekker interessen til å begynne med. Dette er også et argument for at satsing på kultur er nyttig. Kultur sprer forståelse og skaper interesse. Kunnskap om land og kulturer kan også føre til at folk ønsker å reise dit, noe som gjør at folk får enda mer kunnskap. Denne sprer de kanskje videre, og andre vil også få økt interesse. Jeg mener at det bør være mer språkundervisning og at språk bør satses mer på.

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Mesteparten av handlingen i min kommende roman, "Gintaras", foregår i Litauen. Noe av mitt håp er at flere skal fatte interesse for Litauen, men kanskje også for regionen totalt sett, altså for Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa. I tillegg til problemstillingen i romanen har jeg flettet inn litt historie, en del skildringer og lignende som jeg håper vil trigge folks interesse. Romanen kommer snart og kan kjøpes fra forlaget, Publica.

Gintaras og naturen

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg har blitt spurt om romanen er selvbiografisk. Det er den ikke, selv om jeg nok ikke ville skrevet denne boken uten visse erfaringer og kunnskaper jeg har ervervet meg. At hovedpersonen har karaktertrekk som også kan kjennetegne meg er også et faktum. Likevel er han ikke meg. Det er en del ulikheter også. Samtidig ville jeg nok ikke likt å skrive noe jeg ikke selv kunne bli emosjonelt berørt av og sterkt kunne relatere til. Boken er ingen akademisk avhandling. Det er mange følelser (og kanskje instinkter) med i historien. Jeg er ikke tastaturet som brukes for å få frem bokstaver, men jeg er den som skriver, så det er klart jeg har følt på mye av det jeg skildrer selv. Av og til er det å skrive som en rus og trangen til å skrive er som en utrolig sterk drift. Dette er klart inspirasjon. Inspirasjonen vil ha ting ut, vil at jeg skal gjøre noe, lage noe, skrive noe. Men det er jo nettopp dét; jeg får noe ut. Dette noe er klart et produkt som er satt sammen av deler av de komponentene jeg selv er satt sammen av, som kunnskap, erfaring, instinkter og følelser. 

Handlingen i boken utspiller seg jo i moderne tid og foregår mest i urbane settinger. Samtidig er naturen nærmest et symbol på noe trygt. Dette er noe jeg ser igjen i egen tenkning. Gintaras tenker på et tidspunkt på hvordan det ville vært å gå i skogen hver helg. Plukke sopp om høsten. Etter et mareritt forsøker han å tenke på noe hyggelig i stedet. Han ser for seg hvordan det "vil være å ligge på toppen av et fjell, [...] i unnselig fjellvegetasjon og på varme steiner. Det må være sol så klart, og kanskje trenger han ikke være alene. Fugler skal fly over ham, og det kan gjerne være en stor og myk hund der."

Jeg har selv hyggelige minner fra fisketurer (selv om jeg er usikker på hvor moralsk riktig jeg mener enkelte typer fiske er), og det er også en fisketur-episode i boken. Et lite utdrag fra den følger her: 

“Det napper,” sier bestefaren. Og sannelig, duppen er under overflaten. Gintaras rykker til og sveiver inn. Ikke store greiene, antagelig, men om de er heldige kan det bli to middager av dette, om de bare får en til etterpå, så. Fiskestangen bøyer seg mot vannet. Det glitrer svakt i snøret mens det dras inn. Også bestefaren følger med nå. Gintaras hører ikke lenger fuglekvitteret. Han tar et skritt nærmere vannet. Står helt ytterst på bryggekanten. Lener seg tilbake på bakerste fot, vekten er på den. Ser hvordan vannoverflaten brytes av fisken som kjemper mot. Vannet samler seg i klumper, for så å falle ned i en stille flate igjen, etter fisken som nærmer seg land. Han kan se den under overflaten nå. Det svake kveldslyset gjenspeiler seg i det lyse skinnet til fisken. Sporen slår fra side til side, og fisken bøyer seg nærmest i en u. Gintaras kjenner vekten av den bakerste foten mot bryggen, trår bakover med den andre, og kaster snøret bak over skulderen. Fisken ligger på land. 


Boken "Gintaras" vil kunne kjøpes fra forlaget Publica. 

Om forsiden på "Gintaras"

I forrige innlegg skrev jeg at jeg tenkte å skrive om forsiden på boken i neste blogg-innlegg. I dette innlegget gjør jeg nettopp det. 

Forsidebildet er illustrert av en god venn av meg, Sindre Punsvik. Jeg hadde ganske klare tanker om hvordan drømmebildet skulle være, og Sindre klarer godt å tegne i den stilen jeg så for meg. Omslagsdesignet er av CF media. Jeg er meget fornøyd med resultatet. 

Boken omhandler flere tema. Jeg nevner ofte homofobi, innvandring og religion som tema for boken, men kan også nevne usikkerhet og ting som går mer på det psykiske. Da jeg fikk inspirasjonen til boken i 2009 så jeg først for meg en veldig mørk sak. Da jeg i begynnelsen av 2011 tok fatt på nytt var jeg opptatt av at det ikke skulle bli fullt så dystert. Jeg ville derfor ha en illustrasjon som kommuniserte kontraster, slik det også er i selve historien. 

Byen på bildet er basert på Vilnius, hovedstaden i Litauen, men det er ingen nøyaktig gjengivelse eller presentasjon av byen som sådan. Bygningene på forsiden er basert på bygninger som finnes i byen, men disse står ikke slik i forhold til hverandre som i illustrasjonen. Slottet (som egentlig ligger på en øy) i Trakai er også med, selv om Trakai ligger et stykke fra Vilnius. På bildet er også kirker, skyskrapere og sovjetblokker illustrert. 

Illustrasjonen viser bygninger som kan assosieres med forskjellige historiske tider. Slottet i Trakai stammer fra middelalderen (selv om det senere er rekonstruert). Gamlebyen i Vilnius har også mye flott arkitektur og er spesielt dominert av barokk. Blokkene i utkanten er fra sovjet-perioden og skyskraperne fra tiden etter at litauisk selvstendighet ble gjenetablert i 1990/91 (Litauen erklærte seg selvstendig fra Sovjetunionen 11. mars 1990, men ble ikke anerkjent av noe land før året etter. Island var først til å anerkjenne selvstendigheten). 

Gamlebyen i Vilnius er fargerik og har arkitektur med masse detaljer, men utenfor denne kan man finne "sovjetblokker" i store antall. Mange av dem er helt like, grå, kompakte, solide og kjedelige. Det man kan kalle bomaskiner. Slik det bor masser av mennesker bak disse grå veggene var det mye som var skjult under Sovjetunionens trykkende okkupasjon. Høye, grå blokker kaster lange, mørke skygger. Det er fortsatt lite respekt for forskjeller i landet, noe man merker i holdningene til homofile og andre minoriteter. Etter selvstendigheten har det også kommet en del skyskrapere og glassbygninger, men blokkene fra Sovjet-tiden vil nok bli stående lenge. 

Boken "Gintaras" kan bestilles fra forlaget Publicas nettsider, men kommer først om noen uker.

Romanen "Gintaras" kommer snart!

Snart kommer debutromanen min ut. Jeg gleder meg veldig, og vet at flere andre også gjør det. 

Handlingen kretser rundt høyaktuelle tema som blant annet homofobi, innvandring og religion. 

I tiden frem mot utgivelsen tenker jeg her å komme med noen små, men interessante detaljer om boken, så følg med. 

Forsiden på boken. Forsideillustrasjon av
Sindre Punsvik. Omslagsdesign av
CF media.

Gintaras er snart ferdig med videregående. Det er bare måneder igjen. Han er interessert i Aidas fra parallellklassen, en annen gutt. I Litauen er dette uakseptabelt. Noen fra klassen hans ser de to guttene sammen på et utested. Etter det blir månedene som gjenstår en stor prøvelse. En lærerinne ser hvordan Gintaras blir behandlet av noen av klassekameratene og tar affære. Hun ringer moren hans. Hun forteller at Gintaras er syk, at han er homofil. Lyden av telefonrøret som legges på er et smell.

Gintaras tenker at han må flytte fra landet for å kunne føle seg trygg. Han gjør som mange andre. Han flytter vestover. I hans tilfelle til Norge. Romanen illustrerer at det ikke kun er økonomiske faktorer som driver utvandringen fra de øst-europeiske EU-landene.

Boken gis ut på forlaget Publica, og boken vil blant annet kunne bestilles fra deres nettsider.

I neste innlegg tenker jeg å fortelle om forsiden på boken.