Reise til Bolivia

Pico Tunari like ved Cochabamba

Du har kanskje lest om kokaindømte norske jenter i Bolivia? Den såkalte Bolivia-saken har gitt materiale til en lengre, middelmådig bokserie for den som måtte være interessert i å skrive den. De involverte jentene ble visstnok pågrepne på flyplassen nettopp i Cochabamba, og det var ikke fritt for at jeg følte historiens sus der jeg stod ti på halv fem om morgenen en lørdag sent i november da jeg skulle forlate landet. Sannelig var nettopp narkokontrollen, da riktignok riktig intensiv først i Santa Cruz, som var flyplassen jeg forlot landet fra, et spennende kapittel. Den var riktig grundig, og var i følge flyselskapet jeg reiste med forklaringen på at vi ble noen timer forsinket.


Så, hvorfor reiste jeg til Bolivia? Bolivia er et hyggelig land hvor en kommer lett i kontakt med mennesker, får praktisert eller eventuelt lært spansk og får sett spektakulære fjell og vakker natur. Ikke minst er det et flott land å redde verden i, da det er flere muligheter for frivillig arbeid. For meg ble det med spanskkurs i noen uker før jeg forlot landet, da med en større hjemlengsel enn jeg noensinne har opplevd i utlandet. Ekstremtemperaturer tross en imponerende høyde over havet har blitt verre med den globale oppvarmingen som Bolivia har merket med at tidligere snødekkede fjelltopper nå er skamløst bare. Cochabamba-området opplevde også en liten tornado i tiden jeg var der - noe som overhodet ikke er vanlig for området.

Sentralt i Cochabamba

Som flere av mine andre reisemål har Bolivia imponerende fjell. Her kom jeg meg opp på den høyeste fjelltoppen jeg noensinne har vært på - 5030 moh. Den het Pico Tunari. For meg var dette høydepunktet med oppholdet, da Bolivia virkelig har vakre fjell og ellers spennende natur.

Egentlig hadde jeg planlagt å være i Bolivia noen måneder for også å jobbe som frivillig, men jeg valgte å reise tilbake til Norge tidligere enn planlagt på grunn av hjemlengsel og at jeg ville begynne å studere igjen fra januar.

Ellers gir Bolivia mange muligheter for en reisende. Det er flere vakre naturscener å få med seg. Dessverre fikk jeg ikke sett spektakulære Salar de Uyuni som er en gigantisk saltflate eller saltørken. Det som i praksis er landets hovedstad, La Paz, ligger i en høyde av cirka 3650 meter over havet. Høyden i byen er dessuten varierende da den ligger noe skrått. I tillegg byr Bolivia på regnskog og med den spennende dyreliv og eksotisk planteliv. At landet er meget åpent, i likhet med de andre sør-amerikanske landene er også et pluss. Det er også meget billig å oppholde seg i Bolivia, selv om landet er ganske vanskelig tilgjengelig og det er en lang reise for å komme seg dit. Jeg var stort sett bare i Cochabamba, men om folk der er representative for landet som sådan burde det være et trekkplaster i seg selv. Opplevde lite forskjellsbehandling på grunnlag av å komme utenfra, og opplevde også at folk var meget åpne uten at det ble for mye. Cochabamba er således en trivelig by da jeg opplever at folk er både er inkluderende og dessuten relativt tolerante.

Incallajta

For den som er interessert i Inka-riket finnes det også en del å se i Bolivia. Jeg var i Incallajta, en ruinby fra Inka-tiden. Se bilde til venstre. Har også lest en del bolivianske legender hvor noen antagelig stammer fra Inka-tiden. Var dessuten på museum hvor jeg så Inka-mumier som jo er ganske forskjellige fra de egyptiske.

Da jeg var i Cochabamba var jeg så heldig å få bo med en flott vertsfamilie, så jeg følte jeg fikk et godt innblikk i Bolivia. Jeg tror uansett det er et land det er lett å knytte kontakter i.

Det som slo meg mest var egentlig at til tross for at dette er det lengste jeg har vært bortefra (tidligere rekorder er vel Canada og India) slo Bolivia meg som sådan som direkte ueksotisk. Selv om maten var tilberedt på annerledes måte var det lite sære greier, til tross for at å servere ris, potet og muligens brød eller maniok (minner litt om potet, er også en rotfrukt) til samme måltid kan virke litt way over the top. Det ser ikke ut til å ha slått noen tandooribølge over Bolivia og jeg vil ikke beskrive maten som spesielt sterk, snarere tvert imot.

Bolivianske veier kan være en opplevelse, og infrastrukturen er neppe av slaget du vil kalle mest turistvennlig. Likevel burde nok flere reise til Bolivia da landet har mye å by på, og også regnes som et ganske trygt land å reise i.

Utsikt over Cochabamba fra fjellene

Mitt eneste blogg-innlegg i november handlet om hvordan jeg forbereder meg på reise. Det skrev jeg rett før jeg reiste til Bolivia.

Også fra Pico Tunari, fjell utenfor Cochabamba.

Bokomtale av Marit Eikemos "Samtale ventar"

Jeg bestemte meg for å gå for en klar men riktignok ikke så altfor kreativ tittel på dette blogg-innlegget. Jeg har altså nettopp lest en bok jeg regner med kommer til å ligge under en del juletrær i år, og det med rette.

Som en potensielt meget trofast leser av bloggen min nok har fått med seg er ikke norsk litteratur noe jeg generelt sett er interessert i, da jeg egentlig har ganske dårlig inntrykk av flere norske forfattere og verken titler eller beskrivelser av norske romaner bruker å appellere til meg. Her har vi omsider et unntak. Jeg leste en bokanmeldelse av "Samtale ventar" i Aftenpostens kulturdel og tenkte at dette høres jo faktisk interessant ut. Jeg undersøkte litt mer om Marit Eikemo og hennes forfatterskap og fant ut at dette kan være verdt å lese. Før jeg leste den ferske boken "Samtale ventar" leste jeg faktisk "Arbeid pågår" fra 2009, av samme forfatter. Begge bøkene slet jeg med å legge fra meg og holdt på å få nettene mine til å flyte like mye ut som livene til Harald Strand og Elisabeth Brenner, som er hovedpersonene i disse to romanene.

Marit Eikemo sier selv om Elisabeth Brenner (i et intervju hos NRK) at etter å ha blitt arbeidsledig er det som er igjen å følge med på andre på sosiale medier og skrive om hvor bra det går, men uten egentlig å være fungerende. Dette er noe jeg nærmest får lyst til å utbryte mens jeg leser boken. "Herregud, mennesket fungerer faktisk ikke!", tenker jeg. Romanen er utrolig morsom. Har også sett dette påpekt andre steder. Det morsomme er nettopp at Elisabeth Brenner gjør mange ting som ikke er sosialt akseptabelt i utkant-Norge, dit hun er kommet fra byen for å samle dialektprøver, men uten egentlig å forstå det. Men tenk så fint om verden kunne forstått henne?

Dialektprøvene som skal tas under en mest mulig naturlig samtale fremprovoserer ofte betroelser og samtaler av svært personlig art i en bygd eller småby som sliter med depresjoner, rusmisbruk og selvmord. Gjennom intervjuene og dialektprøvene får vi også innsyn i de mørke sidene i småby-Norge, som visstnok flere i småbyen Einvik ikke kjenner seg igjen i. Likevel virker det som om de fleste er karakterer som ikke egentlig intuitivt vil bli plassert i kategorien normal.

Selv fatter jeg lett sympati med Elisabeth Brenner som på sett og vis nok er passe intelligent, men surrete og med stadig sviktende sosial intelligens. Hun er en person med overraskende lav selvinnsikt, og forfatteren fremstiller dette på særs fornøyelig måte.

Romanen tegner et fint og spennende portrett av en merkelig person som ofte er irritert på verden rundt seg. Gjennom dette får vi også sett verden gjennom andre brilleglass. Det er egentlig et trist bakteppe vi finner, men humoren i boken avliver det som kunne vært deprimerende lesning. Samtidig fester det seg en god beskrivelse av et relativt trasig utkant-samfunn med karakterer en også kan kjenne igjen fra andre samfunn i Norge, selv om Einvik er et ekstremtilfelle. Romanen er også relativt rå og ærlig. En får virkeligheten slengt i fjeset, for det er tross alt en realistisk roman som skildrer problemer som faktisk eksisterer. Marit Eikemo evner å skildre og formidle utfordringer som vi ikke like lett kan forstå gjennom andre formidlingsmåter. Både i "Samtale ventar" og "Arbeid pågår" ligger ensomheten og lurer, og det midt i fellesskapet. Det ligger på en måte en uuttalt tanke eller setning i korrelasjonen mellom meg som leser og Elisabeth Brenner som sier "om folk bare kunne forstått, da!"

Følelsen i "Samtale ventar" er noe jeg kan relatere til, og dette er definitivt en av mine beste leseopplevelser. Jeg har lest utrolig mange bøker, selv om det er lite norsk litteratur på leselisten ellers.


Kort klipp fra NRK: http://www.nrk.no/video/marit_eikemo_om_ensomhet_og_sosiale_medier/B25DBBEF93928345/

Luciakrisa

Stakkars Sverige!

Det viser seg at likestillingen i Sverige kun har bidratt til å frigjøre kvinner, det vil si - latt dem stjele menns posisjon. Vi ser nå et fryktelig overtramp på menns integritet, da flere mener at Lucia fortsatt må være jente, og gutter ikke får lov til å være Lucia.

Vi er på vei mot et apartheid-samfunn hvor kun jenter skal få gå med lysekrone 13. desember! Vi må ikke gi etter for denne nye kjønnsdiskriminerende bølgen! Hva blir det neste? Kanskje gutter ikke skal få lov til å gå i hvitt en gang? Eller kanskje menn ikke skal få lov til å kle seg ut som julenisse?

Hvilken gutt husker ikke tilbake på tiden da han drømte om å gå med adventslys på hodet og gå inn i våre mørke hus, stige med tente lys???

I en NTB-artikkel på Vårt Land sine nettsider kan vi lese den forskrekkelige historien om en gutt som ble stemt opp av sine klassekamerater til endelig å bli Lucia kun for å bli møtt av nei fra ledelsen! Nordmenn klager over smørkø og sovjetiske tilstander, men det er fortsatt langt fra det gjennomregulerte, Luciatotalitære Sverige!

Til tross for dette må jeg legge til at også Norge har Luciakrise! Dette er etterskjelv, eller parallellskjelv av smørkrisa! For det første er det ikke nok smør til å dekke lussekattebehovene i landet! For det andre var det ikke safran på butikken i går! Tenke seg å være utsolgt for safran på selveste Luciadagen, dere!

Tenk den som kunne ha klatret på EUs smørberg nå (men ikke vært i Sverige), stått i safranregn med lysekrone på hodet og hvit frakk! Men neida...

http://www.vl.no/verden/svensker-sier-nei-til-gutter-som-lucia/

Og du kan ta en klatt smør på at jeg mener dette forferdelig alvorlig.