Jeg så den tredje Narnia-filmen på kino i går, og jubler over anledningen til å hylle Narnia-bøkene skrevet av C.S. Lewis. Filmen bevarte på ganske god måte tema, budskap og stemning fra boken, selv om filmmakerne har tatt seg store friheter i å tolke handlingen og å stokke om på den. Dette gjorde ikke så mye, da selve boken er veldig oppstykket, og er den Narnia-boken som kanskje mest mangler koherens og indre tråd. Likevel duger den veldig for det unge kinopublikum anno 2010, som kanskje er mer opptatt av at noe skjer enn at de lærer noe.
Narnia-bøkenes styrke, slik jeg ser det, sammenlignet med de andre tungvekterne innen mainstream-fantasyen er deres mange lag med budskap og allegorier. Deler av Narnia-historien er nærmest omskrivinger av historier fra Bibelen, og dette er veldig morsomt å lete etter for folk som også har lest noe i Bibelen. Dette har blitt kritisert, blant annet av forfatteren C.S. Lewis` nære venn J.R.R. Tolkien, som stilte seg skeptisk til skjulte budskap i bøkene. Imidlertid tar Lewis grep fra eventyrene som er velkjente; gjennom historien legger han opp til at leserne (gjerne barn) skal lære noe.
Som barn, ungdom og egentlig også som voksen, har jeg elsket Narnia-bøkene, og mye mer enn Harry Potter eller Tolkiens bøker. Grunnen er nettopp at jeg etterhvert som jeg ble eldre har sett mer og mer symbolikk i Narnia-bøkene som har vært interessant å oppdage. Ikke minst er det noe ufattelig estetisk tilfredsstillende i Narnia-universet. Jeg assosierer gjerne serien med jul, ettersom BBC-serien gjerne ble sendt på NRKs Julemorgen før. Derfor er det neppe uten grunn at både "Løven, heksa og klesskapet" og "Reisen til det ytterste hav" i ny filmatisering begge hadde premiere i romjulen.
C.S. Lewis som altså er forfatteren av Narnia-bøkene har preget meg utrolig mye, sammen med de to andre forfatterne jeg har skrevet om i desember; Margit Sandemo og Lev Tolstoj. C.S. Lewis har mange flotte bøker, som ofte omhandler kristendom og kristen tenkning, eksempler er romtrilogien som omfatter "Reisen til Malacandra", "Perelandra" og "That hideous strength" (ikke oversatt til norsk). En trenger ikke være enig i alt han skriver, men måten han aktualiserer temaene på er eksemplarisk og spennende. Ikke minst har Lewis en sans for estetikk som virkelig treffer meg. Lewis` bøker er rett og slett ganske enkelt vakre. Alt fra maten som blir spist, til de søte snakkende dyrene, de tøffe heksene (både den hvite og den grønne) og fantastiske Aslan. Som mye annen fantastisk litteratur innebærer bøkene alltid reising. Man reiser fra en verden til en annen, eller i boken "Hesten og hans gutt" fra et land til et annet.
"Hesten og hans gutt" bærer i likhet med noen andre av bøkene på en potensiell kontrovers i dag. I "Hesten og hans gutt" er hovedpersonene to barn fra landet Calormen som forsøker å flykte nordover til Narnia. Shasta er en delvis mishandlet fattiggutt og Aravis er en rik jente som faren ønsker tvangsgiftet. De ønsker da å rømme nordover til friheten. I Calormen har de en annen religion hvor de dyrker en gud som i den siste boken, "Den siste striden" fremstilles som en slags Satan-figur. Ettersom Calormen er et slags ørkenland er det lett å hyle opp om islamkritikk, og det er derfor meget usikkert om boken noensinne vil bli filmatisert, noe som er synd, da boken tar opp moralske tema og budskap som faktisk danner basisen for et fritt og godt samfunn, pluss at det er en meget vakker bok, og min personlige favoritt i serien.C.S. Lewis blir som nærmest alle mannlige forfattere også anklaget for å diskriminere kvinner. Årsaken er blant annet at det tidvis finnes kjønnsroller i bøkene som ble skrevet på 50-tallet, og at den eneste Narnia-vennen som ikke får returnere til Narnia på slutten av serien er Susan, som har blitt for opptatt av å være voksen, og ikke vil tro på barneting. Dette blir av enkelte tolket som fiendtlighet mot den kvinnelige seksualitet (SUKK!). Imidlertid har det blitt påpekt at kvinner kommer best ut i Narnia. Kjønnene er relativt jevnt fordelt på god og ond side i kampene, og den som oppdager Narnia er Lucy. Aravis er den tøffeste jenten i serien, og bryter klart med typiske kjønnsroller. Jeg håper at alle filmene kan bli filmatisert denne gangen, og at man kan hylle kulturarven vår uten å være så livredd for å tråkke noen på tærne. Narnia er jevnt over en god innføring i moral.
Et trekk ved Narnia-serien jeg kanskje vil kritisere er den typisk vestlige dualismen mellom det gode og det onde, der grensene er absolutte, og sort-hvite. Dette er en skadelig mentalitet som verden lider under i dag, og det er trist at ellers så flotte bøker som Narnia bærer sterkt preg av dette. Narnia-bøkene viser imidlertid at det er potensial for forandring. Eustace blir i "Reisen til det ytterste hav" snillere etterhvert, og Edmund går over fra Heksa Hvits side til sine søsken igjen i "Løven, heksa og klesskapet".
Filmene har jevnt over vært bedre enn filmatiseringen av Harry Potter og Ringens herre. Årsaken er nok at Narnia-bøkene er relativt korte, og mer avgrensede. De er rett og slett mer aksentuerte og "to-the-point" enn de andre, der trådene spriker i flere retninger. Likevel har Narnia en dybde som de to andre ikke her, eller et særpreg, i de kristne allegoriene. I tillegg har de nye Narnia-filmene fantastisk filmmusikk, akkurat som BBC-versjonene hadde før dem. "Reisen til det ytterste hav" har også noen stilige effekter og ikke minst overbevisende drage og sjøorm. Jeg vil anbefale folk å se den nye Narnia-filmen, men enda mer å lese bøkene, og andre bøker av C.S. Lewis.
http://www.vg.no/film/film.php?id=11638
6 kommentarer:
Spennende lesing. Nå fikk jeg lyst til å lese.. Hehe. Bare et spørsmål; har du sett Narnia i 3D eller 2D? Evt. er 3D å anbefale? :)
Jeg har lest alle bøkene i løpet av høsten sammen med min datter på 10 år, og både jeg og min datter er blitt fasinert. Vi så filmen samme i går i 3D. Filmen er god den, men jeg tror jeg heller ville sett den i 2 D. Jeg syntes ikke 3D gav meg så mye her, og jeg ble sliten i øyene av 3 D.
Takk for kommentarer. =) Jeg så filmen i 2D, men ser for meg at jeg kan finne på å se den en gang til, og den gangen i 3D.
Jeg begynte så vidt å lese den første boken (kronologisk rekkefølge), "Drømmen om Narnia" (The Magician`s Nephew) for min niese på 5,5 år. Det ble noe vanskelig for henne, så jeg måtte forklare en del. Tror det egner seg best for eldre barn, ja. Men bøkene er egentlig også interessante for voksne - for da begynner man å legge merke til alle Bibel-referansene, hentydningene til andre verdenskrig og lignende. =)
Jeg har lest samtlige bøker om Narnia i kronologisk rekkefølge, og jeg har også lest Ringenes Herre, Hobbiten og Silmarillion fra Tolkien, og hvis du påstår det er mere dybde i bøkene til Lewis må jeg si meg sterkt uenig. Bøkene til Lewis er bra, men de kan ikke måle seg mot Tolkiens mesterverk. Ringenes Herre universet har en dybde som overgår Narnia-universet med sjumilsteg. Når det kommer til filmene, så synes jeg filamtiseringene av Narnia har vært veldig dårlige. Filmatiseringene sliter jevnt over med dårlige skuespillerprestasjoner som ikke klarer å bringe historien til lerretet med den glød, entusiasme og "feeling" som man finner i bøkene, og de kan ikke på noen som helst måte sammenlignes med filmatiseringen av Ringenes Herre, som rett og slett er et episk mesterverk sett ut ifra bøkene, og med vesentlig bedre prestasjoner, effekter, atmosfære og "feeling". Misforstå meg ikke, Naria bøkene er bra, men jeg likte ikke filmene noe spesielt, og syntes de ble for barnslige og forenklede, og i det hele tatt å sammenlikne Narnia-filmene mot Ringenes Herre synes jeg er et hån mot Tolkien. Bøkene derimot tåler fint en sammenlikning, men også her er min mening at Tolkien var i en egen klasse!
Jeg har også lest både "Hobbiten", "Ringenes herre" og "Silmarillion" av Tolkien, riktignok for lenge siden. I motsetning til Narnia-bøkene har jeg nemlig ikke klart, med unntak av "Hobbiten" og "Rundtomrask" å lese en bok av Tolkien mer enn en gang.
Narnia-serien er jo i hovedsak ment å skulle duge for et ungt publikum, og da sier det seg selv at det er enkelte momenter som vil falle bort. Voksne følelser og dype psykologiske trekk er derfor av begrenset interesse. Dessverre er dette også manglende i "Ringenes herre", som har et språk som egentlig burde avskrekke et ungt publikum. Jeg slet meg gjennom den på omtrent ett år da jeg var ti år gammel.
Imidlertid var Tolkien klart imot Lewis` allegorier til Bibelen og hentydninger til religionen. Tolkien hadde selv studert teologi, og var klart kristen. Imidlertid mente han at Budskapet ikke skulle bæres av ordkunsten. Tolkien hadde på den annen side et lingvistisk prosjekt, og sa at han var mer opptatt av språk enn historie. Det viser seg i at han faktisk gadd å finne opp et alvespråk og kunne enormt mange språk selv. Imidlertid kunne ikke dette hjelpe på en manglende forteller-evne. Tolkien mangler rett og slett dette. Tolkien evner ikke å gjøre ting skikkelig spennende. Det halter og stavrer seg gjennom bøkene, og man får lange og ensidige partier med landskapsbeskrivelser. "Silmarillion" er skrekk-eksemplet, som likevel kanskje er den vakreste boken av de de tre mest kjente. Tolkiens bøker gir deg mer etter du har lest dem enn mens du gjør det, slik jeg føler det.
Videre skrev C.S. Lewis langt mer enn Narnia. Dessverre har dette fått langt mindre oppmerksomhet enn det har fortjent. Da tenker jeg spesielt på "Romtrilogien", som jeg også nevnte i blogg-innlegget mitt her. Noen av trekkene som preger Narnia går igjen; hentydninger til Bibelen og kristne budskap. Imidlertid er bøkene myntet på et eldre publikum, og Lewis viser større originalitet med henhold til både historieforløp og fantasiskikkelser her enn i Narnia-bøkene. Lewis har også andre bøker hvor han presenterer glitrende fortellerkunst.
At Tolkien hadde en fantastisk intelligens, og til en viss grad fantasi, og absolutt evnet å skape et verk som har tjent som forbilde for veldig mange andre er ikke til å komme bort fra. Også Tolkien har interessante paralleller, blant annet til andre verdenskrig i "Ringenes herre".
Tolkien-universet er kanskje mer utviklet enn Narnia som sådan, i betydningen at det er mer utdypet og slik sett danner rom for mer stedfølelse og identifikasjon hos leseren. Imidlertid er det klare mangler. Bøkene tjener relativt dårlig som lett underholdning. Bøkene har ingen forkynnende karakter, og lite å lære oss. Tolkien som person er merkelig anonym gjennom bøkene - fortelleren kommer rett og slett ikke frem, og vi får slik sett intet psykologisk innblikk i et annet sinn. Det er derfor uklart hva prosjektet kan gi meg som leser, og om det egentlig ER noe der. Det er en prestasjon helt klart, og det er mye fint der, men Tolkien-universet er i mitt sinn på firer- eller femmer-nivå, rett og slett fordi det er fint og flott, men til en viss grad irrelevant. Det er svært lite følelser i det, og det fremstår sånn sett som tynt. Det dekker rett og slett ikke nok av den menneskelige karakter til å bli interessant nok, ihvertfall ikke etter min smak. Tolkien forblir derfor noe ensidig i sin fortellerkunst. Likevel har kanskje karakterene mer dybde enn hos Lewis (i Narnia, merk at dette er bedre i mange av hans andre bøker), der de er mer karaktertyper enn utviklede personer. Hovedgrunnen til at jeg langt foretrekker Narnia er nok rett og slett at det er klart hva hensikten med prosjektet er.
Filmene gjenspeiler ganske mye av det jeg ser i bøkene. Imidlertid er det betegnende at man har lagt til litt ekstra kliss i "Ringenes herre" i forhold til i bøkene, og gitt Arwen en større rolle - nettopp fordi dette er en mangel i bøker myntet på voksne.
Både "Ringenes herre" og "Narnia"-filmene har blitt forært fantastisk filmmusikk, men Narnia har fått noe av den vakreste gjennom tidene, og det løfter filmene til høyder de ellers ikke ville nådd. Skuespillerprestasjonene kan du ha rett i.
På den annen side blir jo mye av dette også en smakssak, så klart. Og når det er sagt er det en grunn til at jeg har lest rundt 10 bøker av Tolkien også; nemlig at de til en viss grad er interessante. De mangler bare det lille ekstra, som jeg ser det.
Legg inn en kommentar