Skogkledte Litauen

Tilbake i Litauen. Vilnius, kanskje Europas vakreste hovedstad, med sin barokke og fargerike gamleby, moderne glassbygninger og bilkø. Skogene med høye furutrær og potensiell soppfangst i superklasse. Tradisjonell mat laget fra begynnelsen. Tilbake i Litauen føler jeg meg ikke som turist, men som medborger. Hvorfor er jeg så begeistret for Litauen? Fordi det er så til de grader estetisk apellerende, med noen av Europas peneste byer (Vilnius og Kaunas), dype urskoger og fantastiske strender ved Østersjøen.

Etter å ha bodd ett år i Vilnius - en by som det alltid er fint å vende tilbake til - lærer en seg også å sette pris på naturen. Også i Vilnius er det fine parker, og spesielt Vingio parkas er særdeles stor, og en inviterende grønn lunge i byen som ellers ikke er kvelende gigantisk uansett.

En sveitser jeg snakket med forbandt nettopp Litauen med dype skoger. Hun hadde ikke vært i Litauen, men hadde hørt at skogene var imponerende. Steinete fjell er mangelvare, men til gjengjeld er det livfulle skoger der en virkelig føler seg i ett med naturen - om ikke med himmelen som på et fjell, men så med livet.

Skoger byr på vekster og ressurser man ikke lenger er like flinke til å utnytte. En finner forskjellige bær, og ikke minst sopp. På litauisk finnes et eget ord for å plukke sopp: "grybauti" og det litauiske kjøkken vet å utnytte disse skogsressursene på best mulig måte i milde, men kraftige retter, som en lett faller for, men sjelden lager selv, da det tar tid. Skogene i Litauen byr, som i Norge, blant annet på kantareller, steinsopp og skrubb. Og også i Litauen vokser det røsslyng...

Dikteren Odd Abrahamsen skrev diktsamlinger med titlene "Vilnius", "Kaunas" og "Riga". Disse ble skrevet i tiden rundt Sovjetunionens oppløsning, og bærer preg av oppgjøret med okkupasjonsmakten, men Litauens myke natur spiller en viktig rolle, blant annet som kontrast til den diffuse og kalde, men harde makten.

"Over kirsebærene er himmelen
allerede nesten hvit, de lette
skyene stanser ikke den kvelden
og aspenes rasling i sidevinden
og lindens ange over myrmarkene.

Jeg er vennskapet. Jeg er langsom.
Jeg vender meg aldri til kommando-
sproget, erobringer av rop og hårde
never mens den lydløse sneen faller
i store flak på den mørklagte åkeren."

(Strofer 2 og 3 i "Et litauisk dikt" i "Vilnius", 1990)

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=576497
http://www.dinside.no/102863/litauen
http://www.dinside.no/296859/storbyhelg-i-vilnius