tirsdag 28. september 2010

Drømmen om det evige tre

Hvem ønsker seg en levende kultur og hvem ønsker seg en død? Drømmen om den uforanderlige kultur er drømmen om et falmende bilde. Et Norge og et Europa i endring ser ut til å være vår tids skumleste grøsserhistorie.

Du går tur i skogen. Du ser furutrær, bjerketrær og gran. Du ser mosedekt skogsbunn. Du ser røsslyng, blåbær og tyttebær. Blåbærene er litt gamle allerede. Det er høst. Bladene på bjerketrærne er i ferd med å gulne. Du ser sopp i mange forskjellige farger og fasonger. Foran deg er et veltet tre, og til venstre ser du sannelig et tre som er delt i to. Litt lenger frem er skogbunnen hvit.

Du kommer igjen neste år. Du ser furutrær, bjerketrær og gran. Du ser blåklokker. Du ser en rød blomst, den har du ikke sett før. En sommerfugl flyr rundt en høy plante i en lysning. Foran deg er det mange furutrær og under dem ser du sannelig noen kantareller. Du plukker dem. Noen fugler flyr over himmelen. Det er sol. Du setter deg ned og hviler, og får øye på noe rødt i alt det grønne. Det er rognebær. De så du ikke sist gang du var her.

I skogen blir alt så mye klarere. Du ser at noen trær er høye og andre er lave. Du kan ikke vente at den samme sommerfuglen er på plass hvert gang du kommer tilbake, og du klager ikke så mye over det heller. Av en eller annen årsak ser det ut til at det skal gjelde andre lover for samfunnet. Enkelte ser ut til å ville fryse det til slik at ingenting skjer, ingenting nytt kommer til, men denne holdningen er rett og slett naturstridig. Det finnes ingen evig varighet. Intet individ er helt likt et annet, og klarer ikke å kopiere et annet fullt ut. Derfor er drømmen om en evig uforanderlig norsk kultur nettopp det: en drøm. Historievitenskapen kunne ikke eksistert uten forandring, da historien forteller om dèt. Ingenting varer for alltid.

Det flerkulturelle, moderne samfunnet kritiseres stadig vekk, og portretteres som en slags unaturlig trussel mot det opprinnelige. Forandring er ikke unaturlig. Mennesket har evnen til bevegelse og utvikling. Derfor vil et samfunn forandres, og det vil det til og med gjøre uten at det kommer nye individer inn på et visst geografisk avgrenset område. Fordi mennesket kan gå, og det ligger i dets natur å gjøre det, da mennesket ikke som planter kan stå i ro og få energi fra oven, vil det flytte på seg. Forandring er ikke unaturlig, mangel på det er det.

"Røde rognebær - i høstlyset.
Fiskene fra drømmen ligger i bærenettet til en gammel
kvinne.
Veldige og gule, og bestialske!
Bare gapene mangler.
Jeg undres på hva fisken betyr når den stilles ansikt til ansikt med
intet.
Som en del av helheten, som en spesiell del.
Alle ting rundt oss er så like og så forskjellige:
Trær og gress, gress og blomster.
Selv om ånden er felles, og den evige stamme.
Takket være forskjellene holder alle ting sammen.
Ellers alle ting enhetlige.
Særskilte arter og helheten.
Forholdet mellom de to."
- fra "Drøm: Modne rognebær" av den litauiske dikteren Sigitas Geda

Ingen kommentarer: