Drømmen om det evige tre

Hvem ønsker seg en levende kultur og hvem ønsker seg en død? Drømmen om den uforanderlige kultur er drømmen om et falmende bilde. Et Norge og et Europa i endring ser ut til å være vår tids skumleste grøsserhistorie.

Du går tur i skogen. Du ser furutrær, bjerketrær og gran. Du ser mosedekt skogsbunn. Du ser røsslyng, blåbær og tyttebær. Blåbærene er litt gamle allerede. Det er høst. Bladene på bjerketrærne er i ferd med å gulne. Du ser sopp i mange forskjellige farger og fasonger. Foran deg er et veltet tre, og til venstre ser du sannelig et tre som er delt i to. Litt lenger frem er skogbunnen hvit.

Du kommer igjen neste år. Du ser furutrær, bjerketrær og gran. Du ser blåklokker. Du ser en rød blomst, den har du ikke sett før. En sommerfugl flyr rundt en høy plante i en lysning. Foran deg er det mange furutrær og under dem ser du sannelig noen kantareller. Du plukker dem. Noen fugler flyr over himmelen. Det er sol. Du setter deg ned og hviler, og får øye på noe rødt i alt det grønne. Det er rognebær. De så du ikke sist gang du var her.

I skogen blir alt så mye klarere. Du ser at noen trær er høye og andre er lave. Du kan ikke vente at den samme sommerfuglen er på plass hvert gang du kommer tilbake, og du klager ikke så mye over det heller. Av en eller annen årsak ser det ut til at det skal gjelde andre lover for samfunnet. Enkelte ser ut til å ville fryse det til slik at ingenting skjer, ingenting nytt kommer til, men denne holdningen er rett og slett naturstridig. Det finnes ingen evig varighet. Intet individ er helt likt et annet, og klarer ikke å kopiere et annet fullt ut. Derfor er drømmen om en evig uforanderlig norsk kultur nettopp det: en drøm. Historievitenskapen kunne ikke eksistert uten forandring, da historien forteller om dèt. Ingenting varer for alltid.

Det flerkulturelle, moderne samfunnet kritiseres stadig vekk, og portretteres som en slags unaturlig trussel mot det opprinnelige. Forandring er ikke unaturlig. Mennesket har evnen til bevegelse og utvikling. Derfor vil et samfunn forandres, og det vil det til og med gjøre uten at det kommer nye individer inn på et visst geografisk avgrenset område. Fordi mennesket kan gå, og det ligger i dets natur å gjøre det, da mennesket ikke som planter kan stå i ro og få energi fra oven, vil det flytte på seg. Forandring er ikke unaturlig, mangel på det er det.

"Røde rognebær - i høstlyset.
Fiskene fra drømmen ligger i bærenettet til en gammel
kvinne.
Veldige og gule, og bestialske!
Bare gapene mangler.
Jeg undres på hva fisken betyr når den stilles ansikt til ansikt med
intet.
Som en del av helheten, som en spesiell del.
Alle ting rundt oss er så like og så forskjellige:
Trær og gress, gress og blomster.
Selv om ånden er felles, og den evige stamme.
Takket være forskjellene holder alle ting sammen.
Ellers alle ting enhetlige.
Særskilte arter og helheten.
Forholdet mellom de to."
- fra "Drøm: Modne rognebær" av den litauiske dikteren Sigitas Geda

Skogkledte Litauen

Tilbake i Litauen. Vilnius, kanskje Europas vakreste hovedstad, med sin barokke og fargerike gamleby, moderne glassbygninger og bilkø. Skogene med høye furutrær og potensiell soppfangst i superklasse. Tradisjonell mat laget fra begynnelsen. Tilbake i Litauen føler jeg meg ikke som turist, men som medborger. Hvorfor er jeg så begeistret for Litauen? Fordi det er så til de grader estetisk apellerende, med noen av Europas peneste byer (Vilnius og Kaunas), dype urskoger og fantastiske strender ved Østersjøen.

Etter å ha bodd ett år i Vilnius - en by som det alltid er fint å vende tilbake til - lærer en seg også å sette pris på naturen. Også i Vilnius er det fine parker, og spesielt Vingio parkas er særdeles stor, og en inviterende grønn lunge i byen som ellers ikke er kvelende gigantisk uansett.

En sveitser jeg snakket med forbandt nettopp Litauen med dype skoger. Hun hadde ikke vært i Litauen, men hadde hørt at skogene var imponerende. Steinete fjell er mangelvare, men til gjengjeld er det livfulle skoger der en virkelig føler seg i ett med naturen - om ikke med himmelen som på et fjell, men så med livet.

Skoger byr på vekster og ressurser man ikke lenger er like flinke til å utnytte. En finner forskjellige bær, og ikke minst sopp. På litauisk finnes et eget ord for å plukke sopp: "grybauti" og det litauiske kjøkken vet å utnytte disse skogsressursene på best mulig måte i milde, men kraftige retter, som en lett faller for, men sjelden lager selv, da det tar tid. Skogene i Litauen byr, som i Norge, blant annet på kantareller, steinsopp og skrubb. Og også i Litauen vokser det røsslyng...

Dikteren Odd Abrahamsen skrev diktsamlinger med titlene "Vilnius", "Kaunas" og "Riga". Disse ble skrevet i tiden rundt Sovjetunionens oppløsning, og bærer preg av oppgjøret med okkupasjonsmakten, men Litauens myke natur spiller en viktig rolle, blant annet som kontrast til den diffuse og kalde, men harde makten.

"Over kirsebærene er himmelen
allerede nesten hvit, de lette
skyene stanser ikke den kvelden
og aspenes rasling i sidevinden
og lindens ange over myrmarkene.

Jeg er vennskapet. Jeg er langsom.
Jeg vender meg aldri til kommando-
sproget, erobringer av rop og hårde
never mens den lydløse sneen faller
i store flak på den mørklagte åkeren."

(Strofer 2 og 3 i "Et litauisk dikt" i "Vilnius", 1990)

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=576497
http://www.dinside.no/102863/litauen
http://www.dinside.no/296859/storbyhelg-i-vilnius

Upolitisk fred

Vi stiller mange krav til politikerne. Fredsdiskusjoner kretser gjerne rundt politiske spørsmål. Vi ser at store politiske tiltak, som for eksempel EU, har blitt satt i verk med fred som mål, eller delmål. Politikerne har et stort ansvar for borgernes hverdag, og også for freden, både innad i et land og internasjonalt. Vi må likevel konstatere at politikernes mulighet til å vedta fred er begrenset.

Den russiske forfatteren og filosofen Lev Tolstoj sa at ”alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv”. Dette sitatet er også aktuelt i dag. En rekke ideologier og mennesker har faktisk fått muligheten til å forandre verden, eller ihvertfall en liten del av den, politisk. Vi ser at både den franske og den russiske revolusjon var blodige foretagender, og det sovjetiske, idealistisk pregede prosjektet i stor grad mislyktes i å øke borgernes lykke. I sin kamp mot det antatt imperialistiske USA, utførte det idealistiske prosjektet Sovjetunionen mye av det samme som den de kritiserte. Soldater kriger i dag for demokratiet som skal gi individet rettigheter. I denne kampen dør mange uskyldige, av og til bruker politikerne fredsretorikk for å legitimere dette. Til tross for uendelige kriger der alle sider tror de respekterer det rette, er freden enda ikke vunnet. Dette betyr ikke at politikken er uvesentlig, eller at politikerne ikke kan gjøre noe for fred. Flere fredsprosjekter har vist seg å være fruktbare. Likevel er det en grense for politikkens muligheter.

Buddha visste dette, allerede for 2500 år siden. Selv i dag, etter alle disse årene er hans filosofi like gyldig. ”Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem”, står det i Dhammapada, vers 1 og 2, ett av buddhismens viktigste verker. Vi utfører lite uten at vi bestemmer oss for det først. Vi kan derfor ikke vente oss et lykkelig resultat om intensjonen er dårlig, eller om handlingene ikke springer ut fra vennlighet. I kampen for fred, utvikler man gjerne en motstandsfølelse mot det man ikke oppfatter som fredelig. Når dette utvikler seg til hat, og en mister forståelsen for den andre, er det vanskelig å forestille seg at en kan bidra til fred. Derfor er det viktig å være oppmerksom på eget sinn, og om utgangspunktet for ens fredspolitikk eller holdning er basert på empati og forståelse.

Politikerne er ikke alene i verden, og de kan ikke styre andres tanker eller intensjoner. Derfor er det urimelig å forvente at politikerne skal kunne innføre fred utelukkende med et vedtak på Stortinget. Vi har alle et ansvar for å utvikle vennlige tanker, og vi må alle delta. Andre kan ikke være vennlige eller fredelige for oss. Fred er ikke bare et politisk spørsmål. Det er et hverdagsanliggende, og vi kan alle bidra. Fred er ikke passivt, det er aktivt, og vi er alle potensielle utøvere.

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/seks-briter-paagrepet-for-koranbrenning-3297459.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033370
http://www.vl.no/verden/article98871.zrm

Også som leserinnlegg i Bladet Vesterålen 29. september 2010. Jeg baserte meg på denne teksten da jeg holdt innlegg på Islamic Cultural Center i anledning FNs internasjonale fredsdag 21. september. http://www.fredsforbundet.no/ungdommer-for-fred.html

Ikke kvotér selvtilliten i stykker

Jeg er frustrert over behandlingen av innvandrere i dette landet, spesielt asylmottakere. Jeg er frustrert over den usaklige mobbingen av muslimer, men jeg er nå også frustrert over de nye kravene fra Rådet for innvandringsorganisasjoner i Oslo.

På vg.no kan man lese at Tina Shagufta Kornmo i nettverket LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold) er uenig i en del av disse kravene. Jeg er enig med henne i at "integreringen må ta utgangspunkt i at innvandrerne er individer og ikke medlemmer i en etnisk gruppe", hvilket utelukker kvotering. Rådet for innvandringsorganisasjoner i Oslo krever nemlig kvotering til høyere nivå i Oslo kommune. Et slikt tiltak vil selvfølgelig bare understreke den ansattes "innvandrerhet", noe som er stigmatiserende. Den ansatte vil lure på om hun er en kvotert inn, og i så fall om det er hennes kjønn eller hennes etnisitet som har gitt henne jobben. Kanskje er det til og med hennes kompetanse, men det vet hun kanskje ikke noe om, ved mindre noen sier det til henne. Da tror hun det kanskje ikke. Dette er oppskriften på dårlig selvtillit. Ikke minst er det et symptom på en allerede eksisterende dårlig selvtillit. Har en virkelig ingen tiltro til at en kan få en jobb på basis av egen kompetanse? Må en virkelig ty til kjønn eller etnisitet?

Er det slik at en må tilhøre en definert og stigmatisert gruppe for å få jobb? Hva med oss som ikke vil benytte oss av slike ordninger? Hva med oss som ikke vil kvoteres? Hva med oss som forbeholder oss retten til ikke å bli satt i bås? Hva med oss som ikke vil føle oss som "kvinne nummer 34" eller "innvandrer nummer 67", "muslim nummer 12", "homofil nummer 89", "buddhist nummer 72" eller "barnehageonkel nummer 4"? Hva med oss som vil ansettes på basis av å være kompetente? Kvotering er diskriminering i praksis, og jeg synes det er trist at det råder nærmest konsensus om at kvotering er et godt tiltak, og i det hele tatt at noen kan overveie det.

Så, ikke kvotér selvtilliten i stykker. Jeg kan, og du kan, hvis vi vil. Vi trenger ingen kvote.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036123
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/krever-etnisk-delte-aldershjem-3281662.html
http://www.tv2nyhetene.no/ntb_innenriks/frp-vil-kutte-stoette-til-innvandrerraad-3282103.html
http://www.vl.no/samfunn/article94028.zrm


Oppdatering, 5. september: En kan også undre seg over hvor representativt Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo, faktisk er, når representanter fra den største innvandrergruppen på landsbasis, dvs. innvandrere fra Polen, ser ut til å glimre med sitt fravær. En kan jo også undre seg over hvor stor interesse de fleste i denne innvandrergruppen har av automatisk norsk statsborgerskap til sine barn, da de fleste hovedsakelig er arbeidsmigranter. Forslagene eller kravene organisasjonen stiller er direkte symptomatisk for denne skjevfordelingen, da det er høyst tvilsomt om majoriteten av innvandrerne i Norge, eller Oslo, for den saks skyld, faktisk er tjent med forslagene. Kilder: statistisk sentralbyrå (http://www.ssb.no/innvandring/) og Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo (http://www.innvandrerradet.com/art.html?art=106)