Skiweekend i Ignalina - en uavhengighetserklæring

Etter min fantastiske ferie i Canada, med skitur, snø og natur, har jeg hatt ønske om å gjenta det samme, i mindre skala, her i Litauen, også styrt av et vilt behov for å komme litt bort fra byen av og vil (Vilnius).

Etter litt research bestemte jeg meg for å dra til Lietuvos Žiemos Sporto Centras i Ignalina, en by nordøst i landet (men ikke helt nord likevel). Jeg prøvde først å booke rom på et hotell via e-mail, men de hadde fullt, og oppfordret meg til å høre om de hadde rom ledig på selve sportsenteret. E-postadressen oppgitt på siden deres funket ikke, så da satt jeg igjen med noen få muligheter til hva jeg kunne gjøre: la være å dra, dra dit og satse på lykken eller.... å ringe for å reservere. For meg er det alltid et mareritt å ringe fremmede nummer, av ukjente årsaker, og dette er i Litauen, og jeg kom antagelig til å bli nødt til å prate litauisk, et språk jeg enda ikke behersker perfekt. Grøss og gru... Kamplysten kom til meg, og jeg slo nummeret. Jeg klarte å bestille uten problemer, og enkelt som bare det var det i orden. Jeg slo ut med armene og jublet da alt var i orden og telefonsamtalen var over. Jeg hadde overkommet en stor personlig psykisk barriere, og språket hadde holdt meg oppe.

Neste steg var å kjøpe togbillett på togstasjonen. Det begynner jeg å bli vant til, og togstasjonen er ikke langt unna, så det var gjort på null komma niks, så og si. Tenk - nå skulle jeg dra til en liten småby i Litauen alene for å gå på ski, et sted der antagelig ingen snakker engelsk. Tidligere har jeg latt det være et hinder at jeg må gjøre ting alene - hvis ingen andre er interesserte, lar jeg det være. Sterkt forbedrede språkferdigheter og økt selvtillit gav meg endelig dytten som skulle til for å gjøre noe slikt helt på egenhånd. Jeg følte meg sterk, og glad bare på grunn av det.

Spenning. Kom det til å være nok snø? Jeg sjekket værmeldingen nesten hver dag, for å bli sikker på det. Tidlig opp på lørdag for å ta toget klokken åtte. To timers togtur. Spenning - for lite snø, for lite snø, for mange gresstuster stikker opp av snøen.... Kjører gjennom steder med litt mer snø ("Kjære Gud, la det være snø nok"), og så litt mindre igjen. Til slutt kommer toget til Ignalina, og jeg har allerede bestemt meg for at nå må vi være sportslige og innfinne oss med at noe langrenns-skigåing blir det ikke, nei. Får gå turer til fots istedet. Det er snø, og det er definitivt pent, mye bedre enn Vilnius som bare drypper for tiden, men likevel...

Byen var godt skiltet, så "kartet" jeg hadde tegnet ned, etter kart på internett, var i grunn ikke nødvendig. Det slo meg ganske tidlig at byen så mer velholdt ut enn andre tilsvarende småbyer. Kanskje fordi jeg nå var i det nordøstlige området, som tross alt skal være rikere tradisjonelt sett enn det sørlige, der jorden er skrinnere. Likevel er det teknisk sett samme "landsdel". Veldig mange fargerike hus, som jeg liker og forbinder med Litauens småbyer, men her noe bedre siden de var såpass godt velholdt, og siden de virket større enn i sør. Jeg nærmet meg vintersportsenteret, og kom vel frem. Alt ordnet seg, jeg fikk nøkkel og rom, fikk leid de rette skiene, skisko og staver, og så var det bare å sette av gårde. Det var nok snø!

Det var kjempeflott - kanskje noen få minusgrader, og som sagt: snø! Ren og fin snø, og ikke storbyslaps. Det var herlig å bruke kroppen igjen, siden jeg ikke har gått tur på noen dager på grunn av forkjølelse. Og oi, som folk smilte heromkring. Kanskje siden alle var på ferie? Men det var ikke de surete, grinete fjesene jeg klager over av og til i hovedstaden. Folk innledet samtaler, og var kanskje FOR snakkesalige. Jeg var ikke vant til det, og litauisken min ble satt på prøve, men jeg følte jeg bestod. Alt i alt en triumf.

Etter å ha levert tilbake skiutstyret og tatt en dusj, var det tid for å utforske byen. Flere fargerike hus, men jeg lette etter et sted å spise. Selv om det var relativt mange kolonialvarebutikker etter byens størrelse var det verre med spisesteder. Gikk inn på en kebab-"kafè" (lignet ikke på kebab-"sjappene" i Norge). Jeg tok kaffe og kebab. De andre gjestene begynte å snakke med meg og lurte på hvor jeg var fra. Hehe - som vanlig gjettet de på Latvia (nei, latvisk og litauisk er ikke så likt som folk tror, selv om de er nært beslektet). Dette var mer av den koselige bygde-østeuropeiskheten som jeg har hørt så mye om, men i grunn ikke opplevd. Alt i alt var det litt skremmende, og jeg var glad da kebaben var oppspist og kaffen oppdrukket og jeg kunne gå ut, men da smilte jeg og var glad, for det hadde vært et morsomt eventyr.

Jeg fikk tatt litt bilder rundtomkring. =D Om kvelden leste jeg litauisk historie, da jeg fant glosepugging vanskelig siden det var særdeles lydt og jeg hørte naboene som om det ikke skulle vært noen vegger (men så var prisen utrolig lav da; 40 litas, cirka 100 kroner).

Neste dag var det litt stress fordi jeg hadde bestemt meg for å ta toget klokken 12:13, altså i dag. Jeg fikk gått på ski og kost meg, men jeg kom akkurat da toget gikk, siden jeg hadde skiftet SIMkort i mobilen kvelden før, og ikke stilt helt rett klokkeslett etterpå (må alltid stille klokken når jeg tar ut SIMkortet). Venting på busstasjonen - men det viste seg delvis å være en fordel, for bussen kjørte gjennom en annen småby med fine hus og en utrolig kirke jeg ellers ikke ville sett.

Er litt usikker på om det er slemt å legge ut bilder av privathus, men fargerike hus må komme i fokus. :P

Nok en gang tilbake i Vilnius. Mission accomplished.

Disiplin og smitte

Tilbake til rutiner - eller det vil si; rutiner i større grad.

Å sitte i lesesalen som er veldig lys og fin, som nesten kan bedra deg - få deg til å tro det er en dag med sol og fint vær, er virkelig fint. Jeg pugger ord for ord, og kommer til å glemme noen av dem etter noen dager, og vil måtte pugge over noen enda en gang. Etter det vil jeg som regel lese noen korte tekster for å få inn ordforrådet. Ja, jeg jobber ekstra med skolearbeidet, og jeg er kanskje nerdete, men det gir meg en følelse av lykke. Jeg føler jeg gjør noe, at jeg får til noe. I fjor jobbet jeg strengt tatt ikke så veldig mye med skolearbeid. Jeg gjorde leksene og jeg pugget litt ekstra, og jeg fikk toppkarakter, men store deler av året var jeg ikke så veldig glad. Jeg føler meg tilfreds når jeg kan drive med det jeg liker; og jeg liker å lære.

Jeg liker å hamre ord inn i hodet på meg selv. "Drausmingas", "drausmingas", drausmingas" - "disiplinert" gjentar jeg gang på gang, og føler meg mer og mer glad. Det skal jeg være - disiplinert. Det ønsker jeg i hvert fall å være. Jeg irriterer meg når de andre kommer sent til timene hver dag og hele tiden. Som regel er vi under halve klassen når timen begynner. For noen ser det ut til å være kulturelt, for italienerne for eksempel. Det er bare at det sprer seg som vond smitte og får skolen til å bli et hvilehjem.

Smitte - det ser ut som om store deler av Vilnius er angrepet av forkjølelse og influensa. Jeg har/er syk selv, men føler meg bedre i dag, og i motsetning til en fra Moldova i klassen, har jeg ikke hatt feber. Jeg har ergret meg stort, da, siden jeg har følt meg dårligere og dårligere siden helgen, bortsett fra i dag, og fryktet å måtte gå til "poliklinika" - legesenteret av redsel for byråkrati eller samme behandling som sist jeg gikk til noe lignende, da til hudlege. I tillegg har jeg planer om å dyrke min ski-interesse til helgen og dra til Ignalina for å gå på ski. Jeg sendte mail til et hotell der, og de svarte godt og klart på engelsk om det jeg spurte om, og det ser ut til at jeg kan få meg en fin helg om jeg bare blir helt frisk. Det er snø, og det er det ikke alltid det er, siden temperaturene svinger særdeles raskt her i Litauen. Dette er den kaldeste måneden statistisk, og jeg må benytte den, føler jeg.

Til og med leiligheten jeg bor i, i en fæl type sovjetblokk, liker jeg. Den er min og min alene (vel, jeg leier) og det er det nærmeste jeg kommer et hjem for tiden.

Jeg er mindre sosial og mer for meg selv, og nyter det. Det gir meg tid til å lese, gå turer, lage ordentlig mat, utføre husarbeidet ordentlig også videre. Jeg trives bedre når alt som skal gjøres blir gjort og alt er i stand.

... Og nå har Maxima større utvalg i soyaprodukter enn norske butikker flest. =D

Jeg leser en litauisk eventyrbok for tiden. Den er beregnet for barn og det går greit å lese. Ofte forstår jeg ikke noen ord, da. Eventyrene er korte, og av og til er det fint å pugge nøye alle ordene jeg ikke kan fra teksten, andre ganger bare lese gjennom og forstå "pointet". Jeg merker hvor glad jeg er i eventyr, og tenker hvor koselig det ville vært å oversette dem ordentlig, eller en gang lese dem for egne barn.

Litauens kultur er, som til en viss grad Norges, en bonde- og bydekultur, hovedsakelig. Derfor er det mange trekk jeg kan kjenne meg igjen i. Det man ser av fine byer og slikt er hovedsakelig nymotens påfunn. Jeg tror det virkelig Litauen mer eller mindre befinner seg i bygdene og de mindre stedene.

Jeg savner naturen - derfor håper jeg å kunne reise til Ignalina, som er en mindre by eller tettsted, og komme meg litt ut og gå på ski. Tenk at noen kaller Vilnius "verdens største landsby". For meg er det en storby, intet mindre. Jeg tror ikke jeg vil bo i en større by enn Vilnius. Jeg leste et sted at litauerne tilbringer mer tid i natur og til friluftsliv enn nordmenn, men det er også vanskelig å tro, siden jeg føler meg så separert fra naturen her jeg bor, nært sentrum av Vilnius. Håper på å kunne være litt flinkere til å ta meg lengre turer om helgene, og dra til Ignalina eller Varėna for å komme meg litt ut i naturen.

Og jeg elsker litauisk mat mer og mer. Tror jeg skal kjøpe meg kokebok og begynne å lage hjemme her, sånn at jeg kan ha lært til jeg flytter herfra. Det er veldig mange fine ting med Litauen også, hvis man klarer å se "romantisk" på det. Det er fascinerende, men det er så mange irriterende ting, men åh, så herlige de herlige tingene er, som maten, som eventyrene, som de søte, fargerike husene... Også det fine språket. Jeg synes nok fortsatt at litauisk er det fineste europeiske språket.

Bildene jeg laster opp er fra Canada. Det ene er av Toronto, tatt fra CN-tårnet, og det andre er fra Lake Louise i provinsen Alberta.

Kontrastfylt februarinnlegg - en ny start

Evige strekninger med snø, frossen jord, noen trær her og der, bølger i landskapet, kanskje fjell - solskinn reflektert av snøen. Jeg ble virkelig imponert over skjønnheten i det canadiske landskapet, og av skjønnheten av å være ute i naturen og gå på ski, bruke kroppen.

Har hatt en utrolig fin ferie, og selv om det vil være et sant mareritt for hvem som helst å lese, så tenkte jeg, om så for min egen del at jeg skulle liste opp kort hvor jeg har vært i ferien.

17. desember 2008: Vilnius, Litauen. Det er siste skoledag. Semesteret er over og jeg er glad, og helt tappet for energi. Klarer ikke skjønne at jeg skal hjem. Følte meg på randen av sammenbrudd.

18. desember 2008: Hjemreise. Drar fra Vilnius til Oslo. Venting på Gardermoen. Flytur fra Gardermoen til Evenes. Buss til Sortland. Videre hjem til bygden. To uker med en del fine stunder, koselig å se venner igjen.

2. januar 2009: Etter bursdagsfeiring (jubilant, jo, gitt), ny flytur til Oslo. Utrolig fint opphold, hvor jeg får møtt de gode vennene mine og også en ny kar som får hjertet til å slå litt.

8. januar 2009: Reise med venninne til Litauen igjen, der jeg i løpet av perioden er i Vilnius, Kaunas, Trakai og Druskininkai

17. januar 2009: Fly til Canada. Mellomlanding i Frankfurt. Flyturen fra Frankfurt til Toronto tar over ni timer.

18. januar 2009: Får sett litt av Toronto. Ny flytur, nærmere fire timer fra Toronto til Calgary. Biltur fra Calgary til Banff, hvor det blir en utrolig uke med skigåing, fin natur, mat og soyaprodukter.

25. januar: Fly fra Calgary i Canada.
26. januar: Mellomlander i Frankfurt, nytt fly til Litauen, hvor jeg er sliten og trøtt.
27. januar: Fly fra Vilnius til Oslo, der jeg har en fantastisk uke, i helt annen stil enn den tidligere uken.

3. februar: Fly fra Oslo til Vilnius. Ferien er slutt.

Så hvordan føles det å være tilbake her igjen? Det er vanskelig å gi et klart svar på det. Det er som om noe mangler overalt, og jeg føler meg rotløs for tiden. Kanskje ikke rart, kan man si så mye man reiser. Men - man får ikke et hjem bare fordi man får en leilighet, spesielt ikke en man kommer til å forlate etter kort tid, for så å flytte til et nytt sted igjen.

Så - hva med Nord-Norge? Ja - men uansett, et hus er ikke et hjem. Et hjem er et sted der man har et grunnlag og en base sterk nok til at gulvet kan bære en. Enkelte mennesker stiller høyere krav enn andre, ikke fordi de har lyst til å være kravstore, eller vanskelige i utgangspunktet, men fordi det blir fysisk nødvendig - jeg snakker her om behovet for å ha nære venner, noen som forstår en, og ting å drive med som gir livet mening. Hoveddelen av mine er i Norge, men det er andre rundtomkring også, noe som gjør at jeg alltid har noen å savne.

Ellers - vel, det er godt å spise litauisk mat. Det er kuldegrader her, takk og lov, noe som gjør at jeg slipper å se byen druknet og ekkel. Vilnius ser forferdelig ut i regn, men nydelig i sol eller snø. Dagene har blitt litt lengre, så det ser mer lovende ut enn sist.

Har fått fikset litt i leiligheten så den ser hakket bedre ut enn før, en glede som ble punktert av en grusom lukt da jeg gikk ut i korridoren i morges. Det lå en uteligger i enden av korridoren og jeg tror det var han som stinket. Jeg skuttet meg og sjekket som vanlig ekstra at døren min var godt låst. Stakkars mennesker, men noe så ekkelt. Tenk at et menneske kan bli sånn. Det er uhyggelig å tenke på. Det er videre en ting som frastøter meg her i landet. Man ser en god del, spesielt menn, med stinkende klær som antagelig ikke har rengjort seg på ganske så lenge. Det er utrolig uappetittelig. En ser ikke urenhet på den måten man ser her, i Norge. Det finnes urene mennesker i Norge, men det er likevel på en annen måte. På den andre siden, finnes det utrolig mange oppstasede mennesker, som kanskje ville hatt godt av å være litt mer sjuskete enn de er. Jeg påstår ikke at dette er noe kun Litauen sliter med, og at alle nordmenn har valgt den perfekte middelvei, men det er definitivt mer polarisert her.

Ny skoledag. Vi har nå oppdelte fag, noe som gjør at ting kanskje kan bli enda mer interessante. I dag hadde vi "tekstforståelse" og "grammatikk". Bortsett fra det vil vi ha i hvert fall tre ulike fag til, men fortsatt med hovedvekt på å knø språket inn i hodet. Var heldig og fikk en lærerinne jeg tror er svært god (vi hadde henne som vikar et par ganger i fjor) i i hvert fall seks timer uken.

Klassen er stort sett den samme, med en ny jente fra Moldova, og noen som har sluttet. Dessverre er det to igjen som gir meg frysninger. Spesielt han ene regnet jeg ikke med å se her, noe som ble et svært ubehagelig sjokk i morges.

Uansett. Dette skal ikke vare lenge, og det er fortsatt en sol bak skyene, og stjerner om natten.

I Norge hadde jeg det utrolig flott. Jeg kan ikke gå i detaljer, da de fine detaljene for noen vil kun oppfattes som støtende.

Fikk gjort mye flott. Fikk ikke sett så mye til mine gode, gamle venner som jeg kanskje ville og burde, men jeg har hatt det fint. Fikk også sett "Max Manus" på kino, noe jeg hadde veldig lyst til. Grovt sett kan man si det var en sanse-uke, der jeg også spiste mye utrolig godt, fikk roet ned med å se filmer og kose meg (ikke alene). Jeg er veldig glad i å se gode filmer, men det er ikke alltid lett å finne dem. Fikk sett en del nå, og jeg er glad for det. =) Fikk også spist vafler, sukkerfri sjokolade, og kjøpt med meg herlig yogi-te.

Ferien har vært utrolig fantastisk. Den VAR en suksess.