Er det greit med dyretesting?

Mange reagerer på dyretesting. Er det riktig å teste produkter på dyr for å skaffe fordeler for mennesker? Mange vil mene at å teste unødvendige luksusprodukter som kosmetikk på dyr, er forkastelig. Mange av ingrediensene i kosmetikk går igjen og det er ofte lite variasjoner mellom produktene. Mye av verdien fra forsøkene vil man kunne få gjennom å teste kosmetikken på laboratoriedyrket vev i stedet. Men hva med medisiner? Medisiner har ofte virkning på en hel kropp, og er gjerne regnet for å være mer viktig enn sminke. Vi har en ebola-epidemi på gang og vi mangler effektive medisiner, selv om den eksperimentelle medisinen Zmapp virker lovende. De ferske nobelprisvinnerne i medisin; Edvard og May-Britt Moser samt John O'Keefe kritiseres av Dyrevernalliansen for å ha benyttet seg av inngripende dyreforsøk som har forårsaket stress. Noen få ser ut til å mene at det alltid er galt å utsette dyr for skade og død for menneskets fortjeneste. Ganske mange flere vil mene det er galt å torturere eller drepe et menneske for et annet menneskes fortjeneste. Noen mener det er et essensielt skille mellom dyr og mennesker, at mennesket har en spesiell status og at det er greit å gjøre med ikke-menneskelige dyr som vi vil. Noen har en mellomposisjon hvor de mener at viktige ting, som livreddende medisiner er ok å teste på dyr mens unødvendige ting som kosmetikk ikke er det.

Jeg gjorde meg noen betraktninger rundt temaet i en diskusjon på Facebook i dag. Her kommer essensen av det i noe redigert form.

Mennesket ikke nødvendigvis mer verdt

Jeg mener ikke at mennesker kollektivt sett nødvendigvis er mer verdt enn andre dyrearter. Jeg tenker det er viktig å se på hva vi mener er viktige kriterier for moralsk hensyn.

Alle dyr, med noen defekte unntak, har overlevelsesinstinkt. Ergo har vi en interesse av å holde oss levende og ikke dø. Alle dyr (med noen defekte unntak) har evne til å føle lidelse og smerte. Ergo har vi en interesse i å oppleve nytelse og unngå det som gjør vondt.

Tre måter å forholde seg til andre som vil leve på

Du kan inkorporere dette i minst tre ulike hovedmåter å forholde oss til andre individer på. Du kan:
a) Innse at livet ditt har verdi og at du ønsker å søke lykken og oppleve nytelse. Men du tar ikke på deg noen forpliktelse for andre. Du lar rå makt komme i førersetet. Den fysisk sterkeste vinner. Makt gir rett, og du kan overkjøre andres fundamentale interesser totalt.
b) Innse at livet ditt har verdi og at andre også finner sine liv verdifulle. Du tar ansvar for din egen lykke og overlevelse og respekterer andres rett til det samme. Du vil ikke aktivt drepe noen eller volde noen fysisk skade. Du krever at andre respekterer din rettighet til det samme.
c) Innse at livet ditt har verdi og at andre også finner sine liv verdifulle. Du tar ansvar for andres lykke og velger aktivt å forlenge deres liv og hjelpe dem fra lidelse og til å gi dem nytelse.

De fleste som er for testing på dyr støtter seg på en uprinsipiell miks av av a og c. De mener vi har en rett (og muligens en plikt) til å sørge for andre menneskers ve og vel ved å utvikle medisiner som skal forlenge livene deres eller gjøre dem mindre smertefulle (c). Imidlertid kan vi fysisk påføre andre dyr smerte og død på veien dit (a). Mennesker er mennesker og dyr er dyr. Tanken bak dette kan være et diffust spøkelse fra skapelsesmyten i første Mosebok hvor Gud setter mennesket over dyrene og skaper mennesket i sitt bilde. Mennesket har en gudegitt rett til å stå over dyrene. Det kan være en biologisk programmert tendens til å føle mer empati med individer fra egen art. Det kan være en vektlegging av intelligens som moralsk kriterium (merk at om individer skal graderes etter intelligens, vil noen dyr havne over noen mennesker, f.eks. er særs smarte aper, delfiner og kråker smartere enn enkelte barn, mentalt tilbakestående eller bevisstløse mennesker). Det kan være vektlegging av den frie vilje og den feilaktige idé om at mennesket har fri vilje mens dyr ikke har det. Etisk sett er det lite holdbart å komme med et navn på en gruppe og si at fordi et individ kan plasseres i denne gruppen skal det ha særbehandling. Det er blind gruppetenkning. Tidligere eksempler er forskjellsbehandling av ulike menneskeraser, kjønn eller seksuelle legninger (rasisme, sexisme, homofobi). Skal man gi mennesket spesiell etisk status må det kunne begrunnes hvorfor.

Kriterier for etisk særbehandling

Jeg har så langt til gode å se ett godt kriterium for etisk særbehandling som alle individer av menneskearten innehar og alle individer fra andre arter mangler. Intelligens. Empati. Evne til resonnering. Til å treffe valg. Til å snakke. Alle disse evnene eller karakteristikkene er det noen få tilfeller av mennesker som mangler, og noen tilfeller av andre dyr som har (spesielt innen arter som aper, delfiner og kråker). Kollektivt å gi særstatus til mennesket just because er ikke filosofisk holdbart.

Noe som imidlertid kan være det er om vi legger inn en mulighet
d) Innse at ditt liv har verdi, og andre individers liv også har det. Men at det er forskjell på hvor mye nytelse og lidelse dere kan forvente å oppleve. Det er forskjeller på hvor lenge dere vil leve. Det er forskjeller på grad av bevissthet. Det er forskjeller på evnen til et meningsfullt liv. Ulike liv har derfor ulik verdi.

Så kan vi tenke videre.

Hvor mye mister for eksempel mennesket Ole på å dø av ebola? Hvor mye mister rotte 5643 på å dø og lide i et forsøk? Ole hadde kanskje planlagt å reise litt, planlagt å lese i hvert fall tretti bøker til, kose seg med en flaske vin i kveld og forventet minst 30 år til med barna sine. Rotte 5643 har kanskje ingen konsepter om livsalder, har ikke så mange valgmuligheter til hva han/hun kan finne på. Han/hun vil nyte å spise, vil nyte sosialt samvære med andre rotter og kanskje noe lek og enkel problemløsning (rotter er blant de smarteste dyrene, det er blant annet derfor de ofte brukes i forskning). Rotte 5643 dør trolig om tre år uansett og vil samlet sett oppleve mindre nytelse og mening enn Ole. Antageligvis. Vi har fortsatt begrenset informasjon om hvordan det er å være rotte. Likevel ser det ut til at det er Ole som taper mest på å dø og lide. Så tenker vi konsekvensialistisk er det verre at Ole dør enn at rotte 5643 gjør det.

Tenke konsekvenser

Vi burde altså se på tilleggskriterier til ønske om å leve og til å unngå lidelse og søke nytelse. Jo mer du taper, jo dypere du faller, jo mer skade er gjort. Ønsker vi å begrense total skade må vi derfor velge det individet som taper minst. I tilfellet med Ole versus rotte 5643 er det rotte 5643. Men ettersom rotter har evne til relativt meningsfulle liv burde vi utsette rotter for minst mulig smerte og forsøk. Vi bør bruke enklere dyr når dette er mulig, og aller helst kunstig fremdyrket vev og ikke-bevisst materiale. Heldigvis finansierer en del dyrevernorganisasjoner forskning som skal finne gode alternativer til dyreforsøk. For det beste er om vi kan slippe. Vi har noen alternativer som virker i noen tilfeller, og der hvor det kan brukes bør vi gjøre det. Forsøkene på dyr må begrenses så mye som mulig og utføres på dyr som samlet sett har færre interesser enn andre. Dyrene bør der det er mulig uten å forringe forsøkene få smertestillende og andre medikamenter som kan lette situasjonen best mulig, såfremt det er økonomisk forsvarlig. Det beste ville være defekte dyr som ikke kan føle lidelse og nytelse i den grad de finnes.

Selv ville jeg være skeptisk til noe nasjonalt forbud eller begrensning mot dyretesting i alle tilfeller før gode alternativer er etablert i alle tilfeller. Det virker også merkelig å skulle forby dyretesting når andre former for forbruk av dyr foregår i større skala og gir mindre nytte (kjøttproduksjon, meieri-industri, pelsindustri for å nevne noen). Kjøtt er til og med skadelig for helsen vår. Medisin kan bedre helsen. 

Den uattraktive aldrende kroppen

I dag kom jeg over en meget interessant artikkel noen hadde likt på Facebook, kalt "My 'Naked' Truth" skrevet av Robin Korth. Den handler om en moden kvinne som dater en moden mann. De har det flott sammen, men de har ikke sex. Hun får etterhvert vite hvorfor. Han tenner ikke på henne, hun er for gammel. Han har skjemt seg selv bort med yngre jenter. Hun bestemmer seg likevel for ikke å ta det til seg og heller sette pris på kroppen sin. Men hun vil ikke se ham igjen.

Dette er et tema jeg finner meget interessant og kunne skrevet veldig mye om. Men jeg skal her forholde meg til det ganske kort.

Det er veldig mange godt voksne som kun tenner på yngre mennesker. Man kan undre seg hvorfor. Er vi biologisk programmert sånn? Yngre folk er oftere friske og kan føde barn. Også menns alder spiller inn når det kommer til å få barn. Kanskje er det biologisk fornuftig å satse på yngre? Og kanskje tryggere valg som kjæreste også? De unge skal jo leve en stund, den eldste kan dø først og slipper å dø ensom.

Eller er det samfunnets normer som spiller inn? Det finnes tusen ting som skal gjøre deg yngre, kremer som ikke virker, øvelser og plastisk kirurgi. Man skal ikke spørre om en kvinnes alder, det er frekt. Å si at man ser ung ut for alderen er et stort kompliment. Men ikke minst; man skal ikke like eldre eller modne mennesker. Ikke på den måten, i hvert fall. Er det et tabu vi fortsatt har så er det forhold med store aldersforskjeller. Mange inntar samme posisjon her som til andre ting innen seksualitet og romanse; alle skal fungere likt. Men det gjør man jo ikke.

Kanskje er dette med attraktiv alder for mange mer stabilt enn vi liker å tro. Så mange av de unge i dag som synes det er rart og baksnakker vennene sine som har kjærester eller sexpartnere som er eldre, kanskje de selv vil slite når de blir 40, 50 og 60 når de fortsatt liker 20-åringer, men ikke tør å innrømme det?

Jeg mener vi har en kamp å føre mot ageismen, altså diskriminering på grunnlag av alder og fordommer knyttet til det. Jeg føler meg heller ikke vel med det aldersapartheidet deler av samfunnet og kulturen ser ut til å ville pådytte oss. Alle må ikke like det samme eller alt.

Samtidig tror jeg det kan være nyttig å tenke over hvorfor man fungerer som man gjør. Hvorfor tenner du ikke på modne mennesker? Kan det være du egentlig ikke har kjent etter? Jeg brukte noen år på å skjønne at jeg liker menn som er eldre enn meg bedre enn jevnaldrende eller yngre (å like voksnere mennesker har faktisk et navn; teleiofili eller adultofili). Jeg tror det er lett å trykke copy-paste på samfunnets forventninger. Før kunne det gå flere år før folk fant ut at de egentlig var homofile. Kanskje er det fortsatt sånn med alder? Jeg frykter at forholdet til en moden og aldrendre kropp blir ødelagt for mange allerede i ung alder, med at det unge da fremstillles som det vakre mens eldre er off limits. Dette synet kan tas med inn i voksen alder. Med konsekvens at man ikke liker egen kropp, og heller ikke jevnaldrende sine, men søker yngre partnere. Ikke nødvendigvis slik det fungerer for alle, men det kan være verdt å tenke gjennom disse tingene.

Bør niqab og burka forbys?

Bør niqab og burka forbys?

Dette diskuteres etter at den europeiske menneskerettighetsdomstolen har konkludert med at det er lov å forby dette. FrP ønsker forbud, og AP vurderer det.

Dette synes jeg er en vanskelig og sammensatt sak. Det er illiberalt å nekte folk å kle seg slik de vil. Det er illiberalt å gripe inn i noens religionsfrihet. Og på kort sikt kan det føre både til at noen kvinner velger å bli innendørs i stedet for å vise seg offentlig og til at de radikaliseres ytterligere og føler seg diskriminert. Dessuten vil flere sympatisere med dem og føle at de er utsatt for et overgrep.

På den annen side er niqab og burka uttrykk for det motsatte av likestilling. Det er både kvinne- og manne-fiendtlig. Kvinnen i niqab viser ikke hvem hun er, men anonymiseres bak en heldekkende uniform. Menn får servert det implisitte budskap om at vi ikke kan kontrollere oss om vi ser en flik hud. Kvinner er svake og må beskyttes fra dette skumle mannlige begjæret.

Det er vanskelig å få tillit til noen man ikke kan se. Når plagget de skjuler seg bak i tillegg kommuniserer noe som bryter fundamentalt med verdiene til andre, er dette med på å bygge murer som ikke kommer verken den religiøse eller samfunnet til gode. Dette er samtidig en vurdering vi burde kunne forvente at de kan ta selv, men om vedkommende har begrensede norskkunnskaper og en homogen omgangskrets kan vi ikke nødvendigvis forvente at personen har tenkt over denne siden av saken eller forstår viktigheten.

Vi må også spørre oss om hva niqab og burka egentlig er. Er det et religiøst uttrykk for gudstro, eller er det i dag mer et symbol på politisk islamisme - ikke det samme som religionen islam - med alt det innebærer (kjønnssegregering, dødsstraff blant annet for utro kvinner, homofile og frafalne fra religion, fysisk avstraffelse, blasfemilover hvilket betyr innskrenkelse av ytringsfriheten etc)? Konsekvensen av politisk islamisme ser vi blant annet i Iran og i områder okkupert av islamistiske opprørsgrupper for ikke å snakke om hvordan deler av lovverket i Saudi-Arabia er. Situasjonen er som i andre totalitære regimer, som for eksempel nazistiske eller kommunistiske. I en del europeiske land er symboler på disse ideologiene forbudt, nettopp fordi de impliserer massedrap og vold. Men det betyr fortsatt ikke at det nødvendigvis er riktig å forby det.

En sentral del av enhver sivilisasjon er retten til å ytre seg og ha divergerende meninger fra flertallet. Men det går en grense ved drapstrusler. Her befinner vi oss i en gråsone. Det er mulig at oppslutning om nazisme, kommunisme (med væpnet revolusjon o.l.) og politisk islamisme ikke trenger å implisere oppslutning om drap i form av voldelige aksjoner eller dødsstraff, men vold er en betydelig ingrediens i disse ideologiene. Dette må selvfølgelig bekjempes, men spørsmålet er hvordan vi best gjør det. Økt synlighet og aksept for symboler på disse ideologiene (f,eks niqab), vil kunne føre til økt oppslutning om dem blant grupper som står dem nært. Radikale light kan bli radikale pluss. Men på den annen side kan motstand fra storsamfunnet også føre til økt radikalisering. Ved å gi uttrykk for at vi ikke aksepterer fascisme i noen form, får vi imidlertid et skarpere bilde av våre egne verdier og hva vi står for.

Man kan diskutere hva niqab egentlig er et uttrykk for, men det er ikke ønskelig at folk bruker det. Det er ingenting å tjene på å dekke seg til, annet enn å bekrefte sin egen ekstremisme, og man kunne emosjonelt fått det samme fra å definere seg inn i et annet (og sunnere) fellesskap og gi det full tilslutning. Bruk av heldekkende plagg bygger mistillit mellom grupper, uten at det har noe positivt utfall for noen, om man ser rasjonelt på det. Å bli mislikt kan være verdt det om det er prisen å betale for noe som er mer verdt. Rasjonelt sett tjener ingen på denne ideologien, det er bare å sammenligne land som er styrt av den med land som ikke er det.

Med å forby niqab vil vi bli kvitt plagget, men vil dette øke eller redusere oppslutningen om ekstremisme? Vil det virke kvinnefrigjørende for niqabbrukere flest, eller vil det gjøre at de sitter hjemme? Svarene på dette avgjør om vi bør forby det eller ikke, og jeg er ikke helt sikker på hva svarene er.

Hva mener du?