Reise til Armenia

Jeg hadde faktisk drømt om Armenia - om Jerevan, til og med - hovedstaden, om natten. Gjentatte ganger. Jerevan, som stort sett er en samling sovjetblokker, grønne trær, eksos, glorete skilt og syke statuer, ligger imidlertid under det gigantiske, og ikke rent lite legendariske, Ararat-fjellet. Legendarisk er det i forbindelse med kristendommen og jødedommen, da Noahs ark endte opp på toppen av dette fjellet etter syndefloden. Ikke helt ueffent denne gang, da toppen faktisk er 5,137 meter over havet. Stigningen er også imponerende da Jerevan ligger 989 meter over havet, og stigningen ergo er på over 4000 meter!

Jeg må innrømme å ha vært lettere - eller hardere - panisk før jeg reiste til Armenia. Først av alt - Armenia er langt borte - og høyst interessant. Visum var lett å få. Det kan du bestille på nettet, og det hele foregår raskt og ubyråkratisk, noe det meste også gjør for turister i Armenia. Jeg skulle mellomlande lenge på Sheremetyevo-flyplassen i Moskva. Man trenger ikke transitvisum for å mellomlande på denne flyplassen, så lenge man ikke beveger seg ut dørene, vel og merke. Det hele er litt synd, for på tilbaketuren min til Norge, var jeg cirka 11 timer på denne flyplassen, og det var ikke noe vits å tenke på en gang å gå ut til et av hotellene som lå like utenfor glassveggene på flyplassen. Å skaffe seg russisk visum er en tung affære, og ikke minst koster det litt. Imidlertid må jeg si at flyplassen i Moskva er bedre enn sitt rykte. Jada, folk smiler lite, og servicen kan neppe sies å være eksemplarisk, men så var den da heller ikke grusom, ihvertfall ikke på sikkerhetssjekken. Enkelte av restaurantene tar ikke kort, eller de tar kun russiske rubler, men det er bare å traske litt videre til en ny kafé eller restaurant. Fenomenet er selvfølgelig noe merkelig, men det er ikke så galt. Ikke velg bort billige Aeroflot-billetter fordi det er mellomlanding i Moskva. På grunnlag av mine erfaringer var det slettes ikke så ille. Flyplassen i Jerevan i Armenia har en helt ny og flott terminal, og det stod linet opp med folk som kunne forklare og svare på spørsmål på engelsk selv om flyet landet midt på natten. 

Vi overnattet på hotell Regineh, som jeg godt kan anbefale. Det ligger noe utenfor sentrum, men er derfor også merkbart billigere, og hotellet har meget høy standard. Frokostbuffeten er kjempebra, rommene mildt sagt kjempestore i forhold til prisen, og personalet var hyggeligere enn noe annet sted jeg har vært. Mer hjelpsomhet skal man lete lenge etter, og i et land som Armenia, hvor langt fra alle kan engelsk, er det viktig å ha noen som kan hjelpe med råd og tips. 

Første dag vandret vi rundt i Jerevan. Bildet til venstre er fra Republikkplassen. Jerevan er en heller grå by, som kompenserer med å ha masse trær og grønt rundtomkring. Første dag vi var der var det regn, men Armenia er ellers et meget tørt land. Jerevan har i overkant av en million innbyggere, og det festligste med byen er definitivt de mange statuene, hvorav noen er av sovjetisk fabrikasjon, mens andre er av armensk nasjonal betydning, mens atter en tredje kategori er mer kunstnerisk, og dette er også den mest interessante. Spesielt kan man se dem under Kaskaden, som er en endeløs trapp som leder opp mot et nasjonalmonument. 

Dag to reiste vi til Sevan-sjøen. Her lå det snø på fjellene rundt, og det er således vanskelig å tro at sjøen er et badested om sommeren. Vi så Sevanavank-kirken og gikk tur på et lite fjell like ved. Vakkert, med flere vinterblomster. 

Bare å kjøre fra Jerevan til Sevan var en opplevelse, med fantastisk utsikt over store fjell og flott natur. Transportmiddel nummer en i Armenia ser ut til å være taxi, som er latterlig billig, og finnes i overflod. Også til Sevan-sjøen tok vi taxi, og taxisjåføren kom tilbake noen timer senere til avtalt tid og tok oss med tilbake til hotellet i Jerevan. Jeg vil anbefale reisende å avtale med taxisjåførene å komme tilbake. Dette vil muligens koste noe, men du vet du har en hederlig sjåfør. Om du bare sitter på med noen som tilbyr taxi tilbake til Jerevan kan du risikere å betale blodsummer, noe du ikke vil. 

Dag tre så vi de typiske turistattraksjonene Garni, Geghard og Khor Virap. Khor Virap ligger like under Araratfjellet og byr således på gode muligheter for spektakulære bilder. Personlig syntes jeg muligens Garni er mest interessant, da dette er et eldgammelt tempel i gresk stil. Alle tre stedene er omringet av vakker natur, og lett tilgjengelig fra Jerevan. Også til disse stedene var det en fin tur i seg selv. Taxisjåføren satte på akkurat min favorittmusikk, og spilte artister som Akcent, Edward Maya & Vika Jigulina, samt Bollywood-aktig musikk. Rundt disse stedene var det selvfølgelig turistboder, og også salg av søtsaker og slikt. Det er visstnok relativt vanlig å gå tur mellom Garni og Geghard, i canyonen som er mellom dem, men jeg har lest om folk som har gått vill og endt opp i en bygd istedet. Ikke at det ville vært en stor katastrofe, men vi gadd ikke ta sjansen på det, da vi ikke hadde med mat. Været var fint denne dagen, og det var nesten kvelende varmt, enda det bare var april. Riktignok ligger Armenia langt sør, og det er visst grotesk varmt i Jerevan om sommeren, selv om det ligger relativt høyt oppe. Området rundt Khor Virap er nærmest ørkenaktig, og herfra forklarte taxisjåføren på noe som nok var en miks av armensk, russisk og engelsk at vi kunne se over til Tyrkia og Araratfjellet, som likevel var skjult bak tåke, noe det var mye av tiden. Denne tåken kunne skyldes mye, men mest av alt varmen. Om sommeren er det visstnok et sjeldnere syn, i det hele tatt. I et av - ja, hva heter det - "kapellene", i Khor Virap kan man klatre ned en rak stige ned i et dypt hull. Her er det nettopp et slags nytt kapell. Dette var i det hele tatt morsomt, da jeg var redd for edderkopper eller hva annet kunne eksistere av utøy i den lille "sjakten" jeg klatret ned i, og det var et lite adrenalinforetagende. 

Dag fire var tid for nok en dag i Jerevan. Vi tok igjen noen etasjer i det gigantiske kunstmuseet, som er det tredje største i det tidligere Sovjetunionen, og har ihvertfall seks etasjer med utstilling. Det var også denne dagen vi i hovedsak utforsket området rundt Kaskaden, og ikke minst den flotte parken like ved, som har en kunstig sjø med båter for utleie, så det ut til. 

Dag fem var det fjelltur med to guider til Hatis-fjellet, som ligger et stykke fra Jerevan. Turen tok seks-syv timer, og guidene tok bare 25.000 dram for tjenesten, hvilket i norske kroner er 356, altså en timelønn på 25 kroner. Guidene var veldig hyggelige og det armenske påskefjellet var en opplevelse med flott utsikt og karakteristiske kaukasiske myke bølgefjell. Flott temperatur og vær, men det ble merkbart kaldere etterhvert som vi kom lenger opp. Vel oppe var det laget til en slags hule til ly for vinden som var grusomt kald. Her spiste vi heller mye, før vi tok skrytebilder og var stolte av oss selv, for så å ta fatt på nedturen. Også Aragats-fjellet, det største fjellet som faktisk er på armensk territorium (Araratfjellet er faktisk i Tyrkia), er mulig å bestige om sommeren. Dette fjellet er av vulkansk opprinnelse og har fire topper, men den høyeste er 4095 meter over havet. Imidlertid er det i april heller utilgjengelig. Armensk natur er definitivt den største attraksjonen i landet, ved siden av de karakteristiske kirkene, og heldigheten er at den er relativt lett tilgjengelig. Dette var definitivt den dagen vi syntes var morsomst, spesielt ettersom naturen var hovedmålet med turen, selv om det for en Øst-Europa-student også er interessant å se variasjonene innenfor regionen, generelt. 

Dag seks var tid for omvisning på Ararat-brandy-fabrikken i Jerevan. Ararat-brandyen er berømt i Øst-Europa, og Winston Churchill fikk også tilsendt årlige leveranser spesielt fra Armenia. Man fikk også smake ulike årganger med sjokolade som tilbehør. Hyggelig og pen omviser. Vi var også innom Matenadaran, som er en samling gamle historiske verker og dokumenter. Et av verdens største samlinger av middelalder-litteratur. Noe av dette er på utstilling, og noe er også interessant, grunnet miniatyrene og kalligrafien, samt bare å se så eldgamle bøker. Selve bygningen er også flott, med mange statuer utenfor, og staselig interiør. Armenia fikk tidlig sitt eget skriftspråk, utviklet av Mesrop Mashtots i år 406, det vil si før det kyrilliske alfabetet, for eksempel. 

Dag syv reiste vi til Ejmiadzin som ofte kalles Armenias vatikan. Armenia har sin egen kirke, som er noe annerledes enn de typiske tre retningene. Armenia var forøvrig verdens første kristne land, for dem som ikke visste det. Ejmiadzin er definitivt verdt et besøk. Utrolig vakkert og fredfullt sted, tross mange turister. Deilig med friskere luft etter en dag i den eksosfylte millionbyen Jerevan, hvor folk fortsatt kjører rundt i Ladaer. Ikke alle, vel og merke. Bilparken er høyst mangefasettert. 

24. april, som var den siste dagen jeg tilbrakte i Armenia, deltok jeg i tog til minne for det armenske folkemord i 1915. Jeg var også innom folkemordmuseet, hvor det tilfeldigvis var en ekstra utstilling om Skandinavias respons på handlingen. Nansen er kjent for sitt engasjement for Armenia, men også Bjørnson og en rekke misjonærer viste interesse. 

Vil absolutt anbefale å reise til Armenia, spesielt om en er interessert i natur eller gammel historie. Det er relativt billig å feriere der, selv om hotellene er noe over generelt allment øst-europeisk nivå i pris. Landet er veldig åpent, og det er informasjon på engelsk nesten overalt. Selv langs veiene og på utsiden av butikker, ihvertfall i nærheten av Jerevan, er det som regel skrevet på armensk, engelsk og russisk. Engelsk-kunnskapene blant folk flest er så som så, men en av de hyggelige resepsjonistene på hotellet kunne fortelle at man nå begynte å lære engelsk fra man var 7 år eller så. Noe av det flotteste med Armenia er kanskje menneskene. Ved siden av at det er mange særdeles vakre både menn og kvinner å se, er folk også veldig åpne, og smiler oftere enn i mange andre øst-europeiske land, selv om man tidvis også ser mer roping og voldsomme fakter. 

Det finnes en god del reisemateriale om Armenia, selv om informasjonen på norsk fortsatt er skral. Dagsavisen har en fin artikkel kalt Fjellturist i Armenia: http://www.dagsavisen.no/reiseliv/article450523.ece

Anbefaler også Lonely Planets reiseguide til Georgia, Armenia og Aserbajdsjan, selv om den skriver om relativt få av restaurantene i Jerevan, og en av de omtalte restaurantene var det eneste stedet vi opplevde å få grusom service, Caucasus Tavern het det, og bør unngås for enhver pris, mener nå jeg. Ellers var alle restaurantene gode. Trist nok fikk jeg ikke med meg navnet på en av de beste restaurantene vi var på, som hadde musikere begge kveldene vi var der. Flinke, sådan. Her spiste jeg også ørret i pannekake. Også den indiske restauranten Karma er veldig bra. Og kafeene og restaurantene like ved Kaskaden virket i hovedsak gode. En av de beste restaurantene var imidlertid ved Sevan-sjøen. Dyr, ja, men også veldig bra.

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10092426

Statsbesøk fra Litauen

Norge har fra i dag, 5. april, til i morgen, besøk av Litauens president Dalia Grybauskaite. Karl Johans gate er i dag pyntet med litauiske og norske flagg side om side.

Presidenten vant valget i Litauen i 2009, og fikk hele 68.18% av stemmene. Først og fremst vant hun nok på grunn av sin enorme erfaring og kunnskap, noe litauerne tillegger tung vekt. Ikke minst rollen som finanskommisær i EU-kommisjonen veide nok tyngt. Dalia Grybauskaite snakker også fem forskjellige språk: litauisk, engelsk, russisk, fransk og polsk. Selv om presidenter i Litauen velges i eget valg og således uavhengig av partier og sammensetningen i Seimas, Litauens parlament, regnes Dalia Grybauskaite for å tilhøre den økonomiske høyresiden. Hun kan på mange måter, både økonomisk og verdimessig, beskrives som liberal. Hun regner Margaret Thatcher og Mahatma Gandhi som sine forbilder. Til tross for sistnevnte forbilde er hun ikke hundre prosent pasifist, da hun forsvarer inngrepene i Libya, og har argumentert for at Litauen må støtte dette. Hun har også trukket frem poenget om at Libya kanskje ser langt unna ut på kartet, men også Libya er forbundet med oss økonomisk. Litauen er også et bevis på at man kan komme seg ut av et diktatur og bli et på alle måter fritt land.

Noe av det flotteste med Litauen er at staten tilsynelatende på null komma niks klarte å gå fra sovjetisk okkupasjon til å bli et reelt demokrati. Presidentpalasset ligger like ved siden av universitetet i Vilnius, og det er ingenting i veien for å sette seg på trappen og ta en prat med venner. Sånn sett minner det om avslappetheten utenfor Slottet i Oslo, eller Stortinget. Det er faktisk ikke mange land der dette er mulig, selv om de måtte være demokratiske. En annen meget interessant faktor, er at mens mange andre tidligere sovjetland har blitt svært mannsdominerte og patriarkalske, ihvertfall i politikken, har ikke dette skjedd i spesiell grad i Litauen, selv om litauere ofte er mindre kritiske til tradisjonelle kjønnsroller enn nordmenn er.

Presidenten har i dag holdt foredrag om "Geopolitics of Energy: the Reason and the Gains of Nordic-Baltic Cooperation" på NUPI - Norsk Utenrikspolitisk Institutt - i Oslo. Foredraget var åpent for alle interesserte. Først gav hun et utmerket og konsist foredrag om energi-situasjonen i Litauen og Baltikum, og hvordan avhengigheten av energi-import gjør landene sårbare. I den forbindelse er det i Litauens interesse heller å importere gass fra Norge enn Russland. Presidenten snakket også om Russlands og Hviterusslands planer om å bygge kjernekraftverk ved Litauens grenser, og det er grunn til å trekke hensiktene, spesielt med det planlagte anlegget i Kaliningrad, i tvil, da det ikke ser ut til å være noen stor økonomisk eller energimessig gevinst med å legge det der det er tenkt. Litauen har måttet legge ned begge reaktorene ved Ignalina-anlegget, fordi disse hadde samme type reaktorer som Tsjernobyl. Litauen har i EU-sammenheng nå argumentert for høyere sikkerhetskrav til kjernekraftverk. Grybauskaite foreslo også i EU at man ikke skal kjøpe elektrisitet fra atomkraftverk som ikke tilfredsstiller de høyeste standardkrav. På Powerpoint-presentasjonen var det skrevet "Common Baltic and Nordic concern - no tolerance for compromising on nuclear safety".

Etter foredraget var det tid for spørsmål. Presidenten ble blant annet stilt det høyst interessante spørsmålet om hun var skuffet over at Norden og Norge ikke hadde gjort nok for landet. Til det svarte hun at litauerne er mest skuffet over seg selv, over at Litauen ikke har kommet enda lenger enn landet har gjort. Det ble også stilt spørsmål om forholdet til Hviterussland, Litauens naboland som ofte kalles Europas siste diktatur. Her har Litauen gjort en innsats, blant annet med at et hviterussisk universitet, som ble stengt av Lukasjenkas regime i 2004, fikk fortsette i Vilnius, altså på litauisk jord. Dalia Grybauskaite fikk også ros for de enorme fremskritt Litauen har gjort siden friheten tidlig på 1990-tallet (Litauen erklærte seg selvstendig allerede 11. mars 1990, men regnes som fritt fra 1991).

Dalia Grybauskaite og Litauen kan være stolte av veldig mye. Landet lå på 11. plass over pressefrihet i verden i 2010. Av andre øst-europeiske land var bare Estland bedre (på 9. plass). Ifølge heritage.org har Litauen verdens 24. frieste økonomi. Også her er det bare Estland som er bedre av øst-europeiske land. Norge ligger på 30. plass. Litauen har også blitt fremhevet av EU-Kommisjonen som en mønsterstat på flere punkter. Landet er medlem både av NATO og EU, og i 2009 feiret Litauen tusenårsjubileum. I den forbindelse var også Hans Majestet Kong Harald på besøk i landet.

Presidenten skal i kveld til Slottet på middag, etter også å ha møtt statsminister Jens Stoltenberg, og i morgen skal hun til Ålesund og Sula, hvor hun skal besøke Fiskerstrand BLRT, et verft hvis eierinteresser er likt fordelt mellom Litauen og Norge. Hun skal også innom høyskolen i Ålesund på omvisning, og hun skal møte Tora Aasland (SV), statsråd i Kunnskapsdepartementet.

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/litauens-president-tatt-godt-imot-paa-karl-johan-3461834.html
http://www.smp.no/nyheter/article326307.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10091663

Heksen og regnet/Ragana ir lietus

Jeg leste for noen uker siden "Ragana ir lietus" av den litauiske forfatteren Jurga Ivanauskaite. Boken, som direkte oversatt til norsk har tittelen "Heksen og regnet", fletter sammen tre historier med samme tematikk til en historie. Boken vakte sterk kontrovers i Litauen da den ble lansert i 1993. Tematikken er nemlig seksualitet og religion.

Hovedhistorien, som de to andre understreker, kretser rundt Vika, eller Viktorija, som hennes egentlige navn er. Vika sliter sterkt psykisk etter å ha blitt forlatt av presten, og elskeren, Paulius. Samtidig er hun gift til den eldre musikeren Go, som mer og mer tilbringer tiden på mentalsykehus. Det var også han som introduserte henne for presten hun senere falt for. Boken får oss til å reflektere over sølibatets betydning, og viser hvor mye galt det fører til. Noe av det mest kontroversielle er nok imidlertid at parallellhistoriene også omhandler følelser mellom religiøse ledere og kvinner. I det ene tilfellet er det "heksen" M.V. som er interessert i lederen for et slags klostersamfunn. Her får vi også innblikk i sjalusi mellom kvinner. I den tredje parallellhistorien derimot er vi på kjente trakter da vi ser Maria Magdalena og Jesus. Her kommer man aldri inn i noen direkte seksualitet, bortsett fra Judas´ interesse for Maria, og at hun lover kroppen sin for å få lov til å se Jesus på korset. Her ser vi imidlertid rivalisering mellom disiplene, og hvordan Maria Magdalena ser ut til å være Jesu aller mest trofaste disippel, men blir nettopp sett ned på av en del av de mannlige disiplene.

Hovedhistorien, som kretser om Vika, samt historien om M.V., har en del erotiske scener, også mellom kvinner, så at boken vakte oppsikt i det katolske Litauen like etter løsrivelsen fra den sovjetiske okkupasjonsmakten, er ikke til å undres over. Imidlertid er boken knallgod, og briljerer med å befinne seg på et dypt psykologisk nivå, samt å ta opp kontroversielle temaer.

Er sølibat for mannlige prester en del av en nedvurdering av kvinner?

Seksualiteten binder også - noe vi ser i boken i forholdet mellom Vika og Paulius. Tidligere også Go, før han ble mentalt invalidisert. Ikke minst gir Vika også etter for en av Gos elskerinner, og eksperimenterer med henne. Forfatteren viser hvordan skillelinjene mellom seksualitet og vennskap, beundring og attrå, og ikke minst medfølelse og fysisk ømhet gjerne forsvinner og smelter sammen til en enhet.

Jurga Ivanauskaite har skrevet en roman som ikke bare henger sammen psykologisk sett, men som også har filosofiske og samfunnskritiske undertoner. Også den norske seksualmoralske forståelsen ville blitt utfordret av boken, men ikke minst hvordan man tenker om autoriteter. Boken var og er modig.

Den er, likevel, ikke oversatt til norsk.

Dette er et godt eksempel på et hull i norsk kulturtilbud. Små land, med små språk, som få har kjennskap til, sliter med å få sine kulturprodukter eksportert. Dette fører til at få får interesse for landet og dets kultur, hvilket igjen leder til at få kan oversette for eksempel. Man har en ond sirkel der enkelte språk, kulturer eller land, ikke får særlig mange av sine kulturprodukter inn bak Norges grenser, fordi man allerede må komme opp på et høyt nivå hva gjelder tilbud og representasjon. For å komme dit må det allerede være kompetente oversettere og forlag som er interesserte, samt noen som tar initiativ. Disse kommer når det allerede foreligger nok til å gjøre kulturen, språket eller landet spennende og interessant. Derfor kreves det en viss anstrengelse for å komme igjennom produkt- og kultur-sperren, men det ligger også i vilje. Noen må gå foran.

Nordmenn som ikke kan litauisk eller tysk, eller ønsker å lese svensk, er berøvet en av verdenslitteraturens største romaner, og hadde jeg vært enda litt flinkere i litauisk og noen kunne gitt meg en garanti, skulle jeg ha oversatt boken selv. Det ville imidlertid være en omfattende jobb, da boken er på hele 351 sider.

Om noen vil lese boken på tysk eller svensk finnes den på www.capris.no

http://www.vl.no/kristenliv/article123411.zrm