Narnia igjen og fantastiske C.S. Lewis

Jeg så den tredje Narnia-filmen på kino i går, og jubler over anledningen til å hylle Narnia-bøkene skrevet av C.S. Lewis. Filmen bevarte på ganske god måte tema, budskap og stemning fra boken, selv om filmmakerne har tatt seg store friheter i å tolke handlingen og å stokke om på den. Dette gjorde ikke så mye, da selve boken er veldig oppstykket, og er den Narnia-boken som kanskje mest mangler koherens og indre tråd. Likevel duger den veldig for det unge kinopublikum anno 2010, som kanskje er mer opptatt av at noe skjer enn at de lærer noe.

Narnia-bøkenes styrke, slik jeg ser det, sammenlignet med de andre tungvekterne innen mainstream-fantasyen er deres mange lag med budskap og allegorier. Deler av Narnia-historien er nærmest omskrivinger av historier fra Bibelen, og dette er veldig morsomt å lete etter for folk som også har lest noe i Bibelen. Dette har blitt kritisert, blant annet av forfatteren C.S. Lewis` nære venn J.R.R. Tolkien, som stilte seg skeptisk til skjulte budskap i bøkene. Imidlertid tar Lewis grep fra eventyrene som er velkjente; gjennom historien legger han opp til at leserne (gjerne barn) skal lære noe.

Som barn, ungdom og egentlig også som voksen, har jeg elsket Narnia-bøkene, og mye mer enn Harry Potter eller Tolkiens bøker. Grunnen er nettopp at jeg etterhvert som jeg ble eldre har sett mer og mer symbolikk i Narnia-bøkene som har vært interessant å oppdage. Ikke minst er det noe ufattelig estetisk tilfredsstillende i Narnia-universet. Jeg assosierer gjerne serien med jul, ettersom BBC-serien gjerne ble sendt på NRKs Julemorgen før. Derfor er det neppe uten grunn at både "Løven, heksa og klesskapet" og "Reisen til det ytterste hav" i ny filmatisering begge hadde premiere i romjulen.

C.S. Lewis som altså er forfatteren av Narnia-bøkene har preget meg utrolig mye, sammen med de to andre forfatterne jeg har skrevet om i desember; Margit Sandemo og Lev Tolstoj. C.S. Lewis har mange flotte bøker, som ofte omhandler kristendom og kristen tenkning, eksempler er romtrilogien som omfatter "Reisen til Malacandra", "Perelandra" og "That hideous strength" (ikke oversatt til norsk). En trenger ikke være enig i alt han skriver, men måten han aktualiserer temaene på er eksemplarisk og spennende. Ikke minst har Lewis en sans for estetikk som virkelig treffer meg. Lewis` bøker er rett og slett ganske enkelt vakre. Alt fra maten som blir spist, til de søte snakkende dyrene, de tøffe heksene (både den hvite og den grønne) og fantastiske Aslan. Som mye annen fantastisk litteratur innebærer bøkene alltid reising. Man reiser fra en verden til en annen, eller i boken "Hesten og hans gutt" fra et land til et annet.

"Hesten og hans gutt" bærer i likhet med noen andre av bøkene på en potensiell kontrovers i dag. I "Hesten og hans gutt" er hovedpersonene to barn fra landet Calormen som forsøker å flykte nordover til Narnia. Shasta er en delvis mishandlet fattiggutt og Aravis er en rik jente som faren ønsker tvangsgiftet. De ønsker da å rømme nordover til friheten. I Calormen har de en annen religion hvor de dyrker en gud som i den siste boken, "Den siste striden" fremstilles som en slags Satan-figur. Ettersom Calormen er et slags ørkenland er det lett å hyle opp om islamkritikk, og det er derfor meget usikkert om boken noensinne vil bli filmatisert, noe som er synd, da boken tar opp moralske tema og budskap som faktisk danner basisen for et fritt og godt samfunn, pluss at det er en meget vakker bok, og min personlige favoritt i serien.

C.S. Lewis blir som nærmest alle mannlige forfattere også anklaget for å diskriminere kvinner. Årsaken er blant annet at det tidvis finnes kjønnsroller i bøkene som ble skrevet på 50-tallet, og at den eneste Narnia-vennen som ikke får returnere til Narnia på slutten av serien er Susan, som har blitt for opptatt av å være voksen, og ikke vil tro på barneting. Dette blir av enkelte tolket som fiendtlighet mot den kvinnelige seksualitet (SUKK!). Imidlertid har det blitt påpekt at kvinner kommer best ut i Narnia. Kjønnene er relativt jevnt fordelt på god og ond side i kampene, og den som oppdager Narnia er Lucy. Aravis er den tøffeste jenten i serien, og bryter klart med typiske kjønnsroller. Jeg håper at alle filmene kan bli filmatisert denne gangen, og at man kan hylle kulturarven vår uten å være så livredd for å tråkke noen på tærne. Narnia er jevnt over en god innføring i moral.

Et trekk ved Narnia-serien jeg kanskje vil kritisere er den typisk vestlige dualismen mellom det gode og det onde, der grensene er absolutte, og sort-hvite. Dette er en skadelig mentalitet som verden lider under i dag, og det er trist at ellers så flotte bøker som Narnia bærer sterkt preg av dette. Narnia-bøkene viser imidlertid at det er potensial for forandring. Eustace blir i "Reisen til det ytterste hav" snillere etterhvert, og Edmund går over fra Heksa Hvits side til sine søsken igjen i "Løven, heksa og klesskapet".

Filmene har jevnt over vært bedre enn filmatiseringen av Harry Potter og Ringens herre. Årsaken er nok at Narnia-bøkene er relativt korte, og mer avgrensede. De er rett og slett mer aksentuerte og "to-the-point" enn de andre, der trådene spriker i flere retninger. Likevel har Narnia en dybde som de to andre ikke her, eller et særpreg, i de kristne allegoriene. I tillegg har de nye Narnia-filmene fantastisk filmmusikk, akkurat som BBC-versjonene hadde før dem. "Reisen til det ytterste hav" har også noen stilige effekter og ikke minst overbevisende drage og sjøorm. Jeg vil anbefale folk å se den nye Narnia-filmen, men enda mer å lese bøkene, og andre bøker av C.S. Lewis.

http://www.vg.no/film/film.php?id=11638

Lev Tolstoj og det som må gjøres

Lev Tolstoj, russisk forfatter, filosof og mitt store forbilde døde for hundre år siden i år. I den forbindelse har man sett en viss ny-interesse for ham og hans verker. Det jeg har sett til dette var blant annet filmen "The last station" som tar for seg Lev Tolstojs siste dager. Dessverre gikk den ikke nok inn på Tolstojs filosofi, selv om man streifet den på overflaten. Videre stod det en god artikkel i Morgenbladet for noen uker siden, og NRK har sendt en filmatisering av Anna Karenina i fire deler. Vi burde imidlertid gå enda mer i dybden i Tolstojs univers, da det der finnes ideer som er høyst relevante for dagens samfunn, både i Russland, Europa og verden som helhet.

Jeg har sitert Tolstoj gjentatte ganger i tidligere blogg-innlegg med sitatet "Alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv". I dette ligger det så utrolig mye.

Tolstoj har blitt stemplet som anarkist, en politisk ideologi som er allment akseptert som utopisk, urealistisk og potensielt farlig, men så håpløst naiv at den er ubrukelig. Den manglende kjennskapen til anarkisme som ideologi er høyst beklagelig. Dette henger kanskje sammen med den sedvanlige nedvurderingen av ikke-anglosaksisk idèhistorie og filosofi. De store anarkistiske tenkerne var nemlig russiske: Bakunin, Kropotkin og Tolstoj for å nevne noen. Imidlertid var deres innfallsvinkler helt forskjellige.

I, etter min mening, Lev Tolstojs beste roman, "Oppstandelse", viser Tolstoj hvordan hovedpersonene gjennomgår en spirituell oppvåkning, og kanskje til og med når det vi i buddhismen kaller Nirvana. Dette vil si en utrenskning av de tre usunne røttene: begjær, hat og uvitenhet. Tolstoj var preget av buddhismen, og mente Buddha var en av få filosofer det var verdt å lytte til. På grunnlag av dette omtolket Tolstoj kristendommen. Tolstoj selv ble på sine gamle dager avholdsmann, vegeterianer og pasifist. Han har blant annet mye av æren for at mahatma Gandhis og Indias selvstendighetsdemonstrasjoner ble fredelige! Ikke minst viser han her hvordan politikkens og samfunnets muligheter er begrenset. Ekte lykke vinnes gjennom eget sinn.

Denne romanen har hatt mye å si for min egen interesse i buddhismen og mer immaterielle verdier. Det ligger likevel visse politiske implikasjoner her. Fordi samfunnets, lovverkets, og statens potensial er begrenset må vi slutte å gi disse oppgaver de ikke kan besørge. Vi har havnet i en situasjon i dag der staten stadig påtar seg flere oppgaver. Bak mye av dette ligger det en god intensjon - ansvar for vår neste, men psykologisk er det ikke av god art i det hele tatt. Istedet for å ta ansvar for våre venner, våre kjære og vår familie kaster vi samfunnet over til staten. Ja - man ofrer noen skattepenger, men hva betyr vel dette når alle har alt man trenger materielt sett? Null og niks. Det er i det beste fall et ubetydelig bidrag til ens egen gode karma. På den andre siden lar man være å utføre handlinger basert på empati. Man har ikke tid. Egen karriere, studier, jobb, fritidsaktiviteter også videre er viktigere, og selv om man skulle kjenne et lite stikk i samvittigheten så er jo staten der!

I dag leste jeg et innlegg i Aftenposten skrevet av Pål Veiden. Det har den meget gode tittelen "Et obligatorisk liv?", og det begynner godt: "Paranoid? Gitt autoritære tendenser i norsk politikk er spørsmålet dessverre aktuelt. For bak velmente reformer ligger ofte en trang til å styre andres liv." SV har visstnok foreslått obligatoriske barnehagetimer! Nå vil jeg la alle omsvøp fare, og jeg vil si det jeg personlig oppfatter som en objektiv sannhet: Forslaget er GRUSOMT. Jeg synes det er begredelig at man overhodet må argumentere mot et slikt forslag, for det burde faktisk være åpenbart hvorfor det er forferdelig. Vi har fått et samfunn der staten har blitt alles oppdrager. Statens verdier er ikke nødvendigvis verken gode, objektive, sanne eller gunstige. Faktisk vil vi tro at staten og alle dens begunstigede, om de er rasjonelle, vil ønske å hegne om egen posisjon, og dermed - bevisst eller ubevisst - vil staten bli en verdi i seg selv. Selv de borgerlige partiene tenker i et statsperspektiv, selv om skatteletter og noen statsfrie soner selvfølgelig fører til en midlertidig pustepause i statens evige etegilde, der den blir fetere og fetere. Jeg siterer Pål Veiden videre: "Glansnummeret for å få til obligatorisk barnehage for alle barn, er argumentet om "svake grupper", grupperinger som staten både elsker å produsere og dytte fremfor seg. Siden de angivelig svake familier trenger barnehager, må alle trenge det. Hele dagen."


Barn vil ha foreldre. De er relativt likegyldige til stat. En barnehagetante, uansett dyktighet, vil aldri kunne erstatte mor eller far. Barn trenger mye tid med mennesker som kan tjene som forbilder. Inntil staten har sikret sin allmakt og fått indoktrinert alle til å bli perfekte feminister og sosialister, noe den forøvrig aldri vil klare (selv i Sovjetunionen lyktes de ganske dårlig, faktisk), vil det være et mangfold i samfunnet. Disse evige forskjellige synspunktene fra autoritetspersoner forvirrer barnet, og gjør det usikkert. De vestlige samfunn i dag er så mangfoldige (og det skyldes ikke bare innvandringen - det skyldes blant annet at enkelte kan ha brukt syv år av sitt liv på å klatre opp mot den ærverdige posisjon som professor i fløyte eller gitar, mens andre gav blaffen og atter andre har lest Maos lille røde femti ganger, andre har farget håret blått, og andre igjen ikke kan tenke seg en høyere lykke enn en dyr parfymeflaske) at de kan skremme noen og enhver, noe de også gjør. Folk sliter med å finne seg til rette og å danse seg mellom alle standardene, ideene og meningene. Folk føler seg ensomme i mengden, fordi man føler seg som marsboere blant representanter for samtlige av Jupiters måner! Ja, kan du si - men barnet må lære dette. Det må det faktisk ikke, for barnet vil helst ha det trygt og godt, og ble faktisk ikke avlet av alle disse menneskene. Det trengs faktisk bare to (evt en) for å få barn, ikke et helt samfunn! Man kan spørre seg om man nærmer seg et slags Sparta der barnene blir tatt fra foreldrene for å oppdras i rett ånd, og bli skikkelige spartanere.


Vi burde innse statens begrensninger, og slutte å forandre på den og verden hele tiden. Et annet problem er imidlertid at staten i seg selv kanskje er anakronistisk - den er feilplassert i 2010 med alle våre teknologiske duppeditter og felles verden. Problemet er at nettopp her vil staten forsøke å beholde sin posisjon. Det gjør den ved å gjøre seg selv uunnværlig, til tross for at den i realiteten kanskje ikke er en rasjonell organisering av mennesker lenger. Ideologier som nasjonalisme og sosialisme er med på å viderelegitimere staten som vi kjenner den nå. Jeg tar ikke til orde for noen store forandringer selv, men vi må slutte å tro så mye på staten.

Kanskje vi heller skal begynne å tro på oss selv og vårt eget potensial?

I Tolstojs bøker finner man mye flott tenkning rundt veien til det gode liv og hvordan vi kan gjøre noe for å bedre oss selv, men gjennom bedring av oss selv, derfor også samfunnet. Noen kan påpeke at dette er naivt, men da vil jeg innvende at det er mer naivt å tro at et moralsk forkrøplet menneske er i stand til å styre et samfunn eller noe som helst på god måte. Vi kan alle forbedre oss, men forutsetningen er at vi kan vende blikket litt innover og jobbe med oss selv før vi skal reformere samfunnet. Folk kan komme frem til ulike løsninger, og nettopp derfor er det også at staten ikke skal gi oss alle samme pakke.

Gå til biblioteket nå, og lån "Oppstandelse". 

http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10020258
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/svtopp-vil-fjerne-straff-for-narkomisbruk-3364349.html
http://www.vg.no/film/film.php?id=11151

Margit Sandemos liberale kiosk-injeksjoner

Kioskdronningen troner på pocketene igjen. Fra sin pockethøyde har hun slengt ut selvbiografien sin, og det burde brake og dundre mot alle kulturgulv. På 80-tallet var "Sagaen om Isfolket" litt av et sjokk. Enkelte representanter fra kirken måtte til og med sette seg ned og diskutere om Margit Sandemo var satanist. Nei, det var hun da ikke - Satan var jo nettopp noe de kristne tenkte på, det var ikke hennes kopp te. I selvbiografien "Livsglede" forteller hun om voldtekt, om drap, om selvmordsforsøk, om andres selvmord, hun gir skrivetips, hun skriver om abort, hun nevner det overnaturlige og hun raser mot kristendommen. Det er synd at ikke litteraturfolkene ser litt på hennes verker, eller produkter, også.

Jeg ble spurt av Universitas, studentblekken ved universitetet i Oslo, om hva jeg syntes om et mulig litteraturemne i serielitteratur. Det syntes jeg var særdeles flott, det er jo det folk leser og ikke Bjørnson. Noen sendte en kommentar i neste ukes nummer: jaha - da kan man jo like godt studere pornografi, for det er jo det folk ser på. Jeg svarte aldri, men kunne sagt: ja, det kunne man så absolutt.

Spørsmålet er jo om litteraturvitere skal ha et repertoar på 10-20 nasjonalistiske 1800-tallsforfattere, som de i sadistisk fryd (relativt sandemosk uttrykk) kan påtvinge stakkars norsk-elever i videregående skole, eller om de faktisk skal se på det folk leser? Det er jo rimelig å anta at selv om den litterære kvaliteten er dårligere på veldig mye av serielitteraturen i forhold til den angivelig seriøse litteraturen (her er det unntak, "Synnøve Solbakken" er så klissete og så grunn at den gladelig kunne gått inn i en eller annen "Storgårdsfolk" eller noe av den art, som bind 154 - bare legg til en sexscene, så har vi det) blir folk preget av det. Om det er helt grusomt, så blir vel folk preget i negativ grad da, og det må diskuteres. Kanskje burde vi ha en debatt av "Trekant"-proporsjoner, der vi forestiller oss at liv står på spill, truet av umoralens blodige monster? Eller kanskje er det noe bra i litteraturen, som folk har gått av?

Margit Sandemos bøker er rene injeksjoner i liberale holdninger. Jeg vil faktisk gå så langt som å antyde at grunnen til at Skandinavia er såpass liberalt som det er nettopp er at skandinavere har lest om et par Kari-er som har onanert i badestampen! Nå er uttrykket "husmorporno" særdeles feilaktig. Seksualiteten utgjør som regel bare en liten del av disse seriene, i hvert fall i Margit Sandemos og Frid Ingulstads tilfelle. Likevel beveger Sandemo seg ofte langs en meget spennende grense. Hun står ikke tilbake for å sende tenåringsleseren rett inn i de voksnes verden.

Sandemos bøker sprer også håp. Veldig mange av bøkene har spesielle hovedpersoner. Disse blir gjerne utsatt for samfunnets fordømmelse, men så går det bra likevel. Denne spesialiteten kan gi seg utslag i å være homofil, å være syk, å være fra et annet land, å ha et spesielt utseende, å være spesielt "varmblodig", eller det motsatte. Gjennom disse bøkene har Margit Sandemo gjenreist mang en såret verdighet blant unge mennesker i Skandinavia. Og i Øst-Europa! Bøkene hennes er også oversatt til polsk, ungarsk og russisk.

Dersom litteraturviterne antar at disse bøkene er uten betydning er de mildt sagt naive. 40 millioner solgte kan Margit Sandemo skryte av. Det betyr ikke at hun har hatt 40 millioner lesere, nødvendigvis, fordi det er mye serier det står i, og da leser man gjerne hele serien fra første til siste bok. Det betyr imidlertid at Sandemos tanker deles jevnlig med deg, og hennes meninger sniker seg inn. Beklager du, men bøkene hennes er ikke bare underholdning. I bok etter bok har dyrene blitt fremhevet som moralske vesener det skal tas hensyn til. Hun har også skrevet egne bøker om dette; "Jovisst har dyrene sjel" i to bind.

En annen bedrift Sandemo har prestert er å ikle den skandinaviske folketroen og gamle kulturen en sexy drakt. Man får ikke lenger duften av råtne rorbuer slengt i trynet, det gjøres kult. Men neida, hennes bidrag til å gjenopplive kulturen har bare blitt kostet bort med støvkost. Uff da, det skal vi ikke ha. Sandemo skriver i selvbiografien sin at knapt noe er mer provinsielt enn en Oslo-boer eller Stockholm-boer. Dette kan appliseres til alle disse forfatterne som med verdig nikk tas inn i norskbøkene i dag. Disse som skriver om sine mellomstore norske byer og om de mellommenneskelige inntrigene som foregår der, og ikke minst på Esso-stasjonene. Denne fantastiske samtidskulturen som litteratureliten synes er så flott. Det er noe grusomt provinsielt med den. Kanskje ligger det også noe her som kan tas med i dagens kulturdebatt. Det typisk norske som blir pådyttet elevene i norskfaget der de skal utvikle en norsk identitet (noe lignende står i læreplanene - dette kan defineres som propaganda for de som ikke visste det) er så usexy at elevene dropper brunostmatpakka dagen etter og for all tid. Mye av det romantiske, sensuelle og spennende i den nordiske folkekulturen har blitt gjenreist gjennom Sandemos fantasi, men dette bidraget har blitt neglisjert totalt av litteratur-eliten. Dette er en skam. Jeg vil strekke meg langt i min subjektivitet: Ettersom Norge faktisk ikke har noen Sofi Oksanen, Mikhail Sjisjkin eller Andrej Kurkov i dag, får man sannelig resignere og verdsette den sjangeren Norden har bidratt til: serielitteraturen.

Jeg ser selv at Sandemo ikke er noen stor forfatterinne i betydningen ordkunstner. Dette ser hun til og med selv. Imidlertid er bøkene hennes av stor betydning. De har preget samfunnet vårt i meget stor grad, og det vil antagelig også prege de landene hun spres til; Russland, Polen, Ungarn og Storbritannia. Mange ungdommers første møte med litteraturen kommer i form av en av Sandemos serier. Nettopp der er det jo også en interessant faktor: Hvordan kan en 86 år gammel dame skrive noe som kan engasjere en tenåring så til de grader?

Jeg sier at hun har gjenopplivet mye av den gamle nordiske folkekulturen. Ikke bare det, men hun blander også inn slaviske og øst-europeiske elementer. Folkene i seriene hennes reiser gjerne mellom forskjellige land. Øst-Europa besøkes titt og ofte, noe som kanskje ikke er så rart, med tanke på Margit Sandemos personlige fascinasjon for disse folkenes kultur. Dette skriver hun også mye om i selvbiografien sin. I hennes siste serie, "Trollruner", foregår handlingen vekselvis i Sverige, Norge, Polen og Baltikum. Meget bra. Samtidig som hennes serier skaper en bro til vår fortid, skaper de også en bro til dagen i dag. Hvis andre forfattere kunne innse at det er en verden øst for Sverige så ville vi kanskje kunne få en vitamin-injeksjon i litteraturen som er strengt tiltrengt? Det er tross alt Russland som er litteratur-landet fremfor noe.

Jeg har fått mye ut av å lese over hundre av Margit Sandemos bøker. Nå er hun i stor grad byttet ut med Lev Tolstoj og andre såkalt seriøse forfattere, men det er likevel utålelig arrogant ikke å se på verkene til en så populær og mektig forfatter som hun tross alt er. Så får den litterære kvaliteten være som den vil. Likevel gleder jeg meg til hennes neste bok, som har arbeidstittelen "I død og lyst". Så får vi håpe at universitetet setter opp det emnet i serielitteratur. Kanskje studentene selv fant det lettere å sitte oppreist på lesesalen fremfor å ligge halvdøde over pensum?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027159
http://www.vl.no/samfunn/article105952.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/pernilles-far-kjemper-for-rettferdighet-3361509.html
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10012306