Litauisk leksjon i integrering

I integreringsdebatten sammenlignes Norge "alltid" med Vest-Europa og USA. Dette er relevant når vi snakker om muslimske minoriteter, men landene i Øst- og Sentral-Europa kan også tjene som eksempler når vi snakker om minoritetspolitikk generelt. Et av få land i Europa der fremmedfiendtligheten i liten grad er politisert i dag er Litauen. Litauen fikk også ros fra EU-kommisjonen før EU-medlemskap for eksemplarisk behandling av minoriteter. I Litauen er 84% av befolkningen litauere (2009), mens det i Norge er 94,4% nordmenn inkludert samer (2007). Norge er mer homogent enn Litauen, altså.

Litauen var i middelalderen en flerkulturell stormakt. Folk med forskjellig religiøs bakgrunn var ønsket i riket for å skape dynamikk. Mens vest-europeisk elite var intolerant, og herskerens religion definerte undersåttenes tro, var Litauen (senere i union med Polen) liberalt. Selv om de fleste i landet ikke var litauere, men ortodokse slavere (hviterussere og ukrainere i hovedsak), var det lite tegn til misnøye. Toleranse skapte lojalitet til staten blant folk som likevel stod nærmere russere enn litauere i kultur.

Litauen gav alle borgere statsborgerskap etter selvstendigheten fra Sovjetunionen i 1991, i motsetning til Estland og Latvia, der store deler av den (i hovedsak russiske) minoriteten mangler statsborgerskap. Forholdet til Russland og forholdet mellom innbyggerne i staten er i dag mer harmonisk i Litauen enn i Estland og Latvia.

I følge den litauisk-polske gode naboer-traktaten av 1994 var medlemskap i en etnisk gruppe et individuelt valg og skulle ikke være kilde til diskriminering. Innvandrere kan altså bli litauiske. Mange i Norge vil aldri regne en innvandrer som norsk Vi har uttrykket annengenerasjons og tredjegenerasjons innvandrer, som forteller innvandrerne at deres barnebarn også vil være innvandrere uansett hva de gjør, uansett om de blir mer norske i adferd enn de fleste nordmenn kunne drømme om å bli selv.  Ekskluderende nasjonsforståelse fører ikke til lojalitet til staten.

Dette betyr også at vi ikke må akseptere overtramp fra innvandrere som vi ikke aksepterer av våre innfødte. Alle må være lik for loven.

I Litauen er fremmedfiendtligheten langt mindre politisert enn i andre europeiske stater. Har vi noe å lære?

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/foghrasmussen-nato-har-laert-av-krigen-3351673.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10012044
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-vil-ha-nasjonalt-hijabforbud-3358742.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-alene-om-hijabforbud-i-barneskolen-3359242.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10012239
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/muslimer-vil-ha-hijabforbud-3359634.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10020101

... "for de hadde lem som esler" gjengir Gelius

"For de hadde lem som esler og sæd som hester" (Esekiel, 23,20). Det kunne vært fra en Margit Sandemo-bok, men det er det ikke. Det er fra Bibelen. Dette er en av mange episoder Einar Gelius gjengir i sin bok "Sex i Bibelen".

Boken "Sex i Bibelen" har vakt stor forargelse. Om dette kan forstås eller ikke er en diskusjon i seg selv. Hadde man forventet at det var takhøyde for dette, eller hadde en ikke det? Er det riktig å gi en tolkning av Bibelen der en fremstiller denne boken som positiv til sex?

"Bibelen er derimot et kunstverk - og må lese deretter". Dette er den såkalt tredje måten å lese Bibelen på, ifølge det første kapittelet, "Hvordan forstå og lese Bibelen" i Gelius` bok. Selv om boken hans i høy grad aktualiserer Bibelen, viser han også en del eksempler på mentalitet, spesielt fra det Gamle Testamente, som er helt uaktuell i dag, og som det ville være hårreisende om vi skulle leve etter. Dette gjelder for eksempel i synet på kvinner.

Kirken kritiseres ofte for å basere seg på utdaterte dogmer, og ikke å evne fornyelse. Dette er ikke riktig. Kirken har i høy grad fornyet seg og omstilt seg til tiden den lever i. Det føler jeg har kommet klart for meg når jeg ser hvor annerledes kristnes mentalitet er i dag fra den de ville hatt om de bokstavtro ville leve etter Bibelen i ett og alt (og da spesielt det Gamle Testamente). Da kan man undre seg hvorfor det nettopp på det seksuelle plan er så vanskelig å komme over skam- og skyld-nivået.

Jeg fremsatte i forrige blogg-innlegg om toleranse nettopp en liten teori om dette. Det er begrenset hvor mange regler du klarer å etterfølge. Noen tar energi, og kanskje til og med tid. Hvis du må unngå ditt og datt må du bruke tid på å lete opp alternativene. Av og til er disse vanskelig tilgjengelige (som i diverse kostholdsanliggender). Seremonielle plikter og riter tar tid. Om man skal være hjelpsom og snill bruker en mye tid på andre. Til slutt er det lite tid igjen til ens moralske utvikling og til sine plikter. En må derfor prioritere. Hva er viktigst for meg i mitt religiøse liv?

Her kommer vi til poenget. Det er så mye enklere å velge seg regler som er lette å følge. Som kommer av seg selv. Som en ikke trenger å anstrenge seg for å etterleve! Så beleilig å internalisere overbevisningen om at homofili er grusomt syndig når en selv ikke er homofil! For da er det så enkelt å føle seg god. Det tar null tid. Det er gratis praktisk talt. Og det er så mye enklere enn å utvikle sin egen toleranse. Så godt å gi etter for sin antipati og legitimere den. Pust ut, du trenger ikke like alt og alle. Du kan faktisk fordømme dem. Distansere deg. Sette deg opp på din høye hest. Uten anstrengelse!

"Til tider kan man få inntrykk av at det bare er oppførsel relatert til seksualitet som står på kirken etiske agenda" sier Gelius i boken sin. Ja, tidvis får man inntrykket at dette er usedvanlig viktig i forhold til andre etiske prinsipper. Jeg må si jeg synes nettopp det er underlig, da frivillig sex virkelig ikke kan sies å være et spesielt stort samfunnsproblem alt i alt. Men kanskje er det nettopp det - at det er så enkelt å fordømme nettopp dette dersom man selv passer inn i et konformt sexliv. Selvfølgelig har alle drifter, så det er ikke slik at noen slipper unna fristelse, for å si det slik. Det er bare det at enkelte fristelser er så mye mindre fæle enn andre. Likevel bruker ikke Bibelen spesielt mye tid på fordømmelse av sex og seksualiteten, noe Gelius får frem i boken sin. Kirken har da kanskje brukt disproporsjonalt mye tid på fordømmingen av sex i forhold til hva det er belegg for i Bibelen.

En annen sak (og nå kommer jeg over i et nytt deltema) er at veltroende, erkekonservative ofte har skapt mer umoral med sin fordømmelse enn de ville gjort med å være mer tolerante. Hvorfor? Ta forholdet til homofile for eksempel. Sex hører hjemme i ekteskapet. Ja vel. Ekteskapet er innstiftet av Gud. Ja vel. Ekteskapet er for mann og kvinne. Punktum. Så her er et dilemma. Enkelte menn føler kun tiltrekning til andre menn. De har sterke drifter, slik heterofile menn har det, og vil gjøre noe med dette. De forelsker seg. Blir gale av lengsel etter den de oppfatter som Den ene. Fysj da. Vel, vel. Det er håp, sier enkelte. Det er handlingen det kommer an på. Så avstå fra den. Vi har noe som er verdt å vente på, men det er ikke for alle. For en som har lest historie ser en at sex før ekteskap, utroskap har eksistert til alle tider. Ja, det tales til og med om i Bibelen. Man har funnet runepinner hvor det avtales homosex nettopp i en kirke! Dette er derfor høyst tilstedeværende og ahistorisk, og de færreste klarer å avstå fra sex i en eller annen form. Så fenomenet er der. Vi må innse det. Så hva gjør vi? Fordømmer videre? I land der det er høy intoleranse overfor homofile reduseres deres handlinger til sex. Det er sexklubber, sexsteder, sex-ditt-og-datt. Det blir man redusert til. Oppvask, støvtørking og Findus-gryteretter er reservert kjernefamilien. Slik dytter de superkonservative en gruppe bort fra kirken og kristendommen og nekter dem å leve det de selv forkynner er det gode liv. Dette er trist og problematisk. Dette er ett eksempel der dette er relevant. Om Kirken ønsker å holde seg som en samfunnsaktør må den slutte å støte folk fra seg. En annen sak er at disse homofile utgjør rundt fem prosent av befolkningen, men disse har foreldre, venner og bekjente.

Lev Tolstoj er en fantastisk russisk tenker og forfatter. Han tok et kraftig oppgjør med den russisk-ortodokse kirken, men fant en genuin tro i en nytolkning av kristendommen som han baserte på Jesu bergpreken. Han var også inspirert av andre filosofier og også av buddhismen. Lev Tolstojs eksempel, og den bevegelsen det første til, den tolstojanske kristendommen, viser at kristendommens budskap vil variere etter hvilke passasjer, etter hvilken teologi en vil legge til grunn for sin tro. Da burde en kanskje velge en mer tolerant versjon som samtidig stiller forpliktelser og krav til en selv.

Einar Gelius viser i boken sin nettopp hvordan kristendommen ikke trenger være sexfiendtlig. Han er selv sogneprest og har kjennskap til Bibelen. Han legger meget liberale holdninger til grunn i boken sin, og skriver om mange former for sex - faktisk mange som jeg tidligere ville følt avsky for, men som jeg faktisk nå, bare etter å ha lest Gelius` bok føler meg mer avslappet i forhold til. Utvidelse av toleranse er utrolig deilig fordi det fører til fred med en selv. Det er så deilig ikke å ha alle disse antipatiene til folk rundt seg.

Facebook-gruppen "La Einar Gelius beholde jobben" har gått fra i overkant av 1000 medlemmer da jeg meldte meg inn tidligere i dag til 21.620 medlemmer i skrivende stund. Denne saken engasjerer, og Gelius har nok en stor popularitet i befolkningen. Nå er det jo klart at kirken ikke bør være en populistisk organisasjon som sier det folk vil høre. Kirken må være kritisk, og oppholde visse moralske krav. Disse bør imidlertid være realistiske og rasjonelle. Gelius viser imidlertid at det går an å snakke om samme bok, Bibelen, på forskjellige måter, og det er synd om folk skal ekskommuniseres i våre dager for litt uenighet. Nå hadde KrF fornuft til å beholde Inger Lise Hansen, så kanskje kirken beholder Einar Gelius.

Gelius har skrevet en fin bok. Hanne Nabintu Herland, som har skrevet "Alarm! Tanker om en kultur i krise", dette årets mestselgende debattbok, har også uttalt at hun synes det er mye fint med Gelius` bok, selv om hun er kritisk til deler av den. Nabintu Herland er nok langt mer konservativ enn Gelius, men også hennes bok kan anbefales. Her snakker hun om "Sex i Bibelen": http://www.youtube.com/watch?v=nl1GSuy4FUA

Boken ble diskutert på Litteraturhuset på NRK Debatten torsdag 21. oktober. http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/676900/ Her var blant annet Hanne Nabintu Herland med, og Einar Gelius selv.

"Faktum er at den eneste gangen Jesus uttaler seg eksplisitt om seksualitet, er i historien om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, der han sier at "den som er uten synd, kan kaste den første steinen (Johannes, 8). Også seksualpolitisk er det altså dette budskapet han etterlater seg: Døm ikke, for at du ikke skal bli dømt.", skriver Gelius.
_________
OPPDATERING: Nå har hele 42,521 mennesker meldt seg inn i Facebook-gruppen "La Einar Gelius beholde jobben", og mange truer med å melde seg ut fra statskirken om Gelius blir oppsagt. Noen har allerede gjort det i avsky over fordømmelsen som Gelius har blitt møtt med, men kanskje også over det man oppfatter som intoleranse.

"Mange forbinder kirken med alt du ikke har lov til", sa Einar Gelius i debatten 21. oktober, og det er jo også den tesen Kvarme ser ut til å gjøre sitt beste for å bekrefte.

Det viktigste er kanskje at Gelius kan fortsette med sitt liberale prosjekt. Det er ikke sikkert at det kan gjøres best innenfor kirken.


http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019036
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/gelius-til-tv-2-det-er-toeft-noe-annet-ville-vaert-unormalt-3344315.html
http://www.vl.no/kristenliv/article102450.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019074
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/sju-av-ti-stoetter-gelius-3344504.html
http://www.vl.no/kristenliv/article102480.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/margit-sandemo-jeg-visste-ingenting-om-sex-3344285.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019136
http://www.vl.no/kristenliv/article102571.zrm
http://www.vl.no/kristenliv/article103235.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019195
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019277
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/kristenprofil-tror-gelius-sitter-trygt-3346491.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019269
http://www.vl.no/kristenliv/article102720.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011685
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/gelius-i-hemmelig-moete-med-biskop-kvarme-3349275.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011735
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/-einar-gelius-har-sagt-opp-3349698.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011789
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/einar-gelius-moett-med-hyllest-paa-pub-3350204.html

Toleransen

På den multikulturelle arbeidsplassen er kanskje toleranse vårt viktigste verktøy. Toleranse er høyaktuelt, og ikke bare i forbindelse med andre religioner eller nasjonalkulturer. Det er like så nyttig for eldre i deres møte med ungdommer med piercinger, høymoderne mobiltelefoner, blått hår og billett til Gaga-konsert. Det er nyttig for kule gutter i ungdomsmoralpatruljen som ser to menn holde hender. Det er nyttig for de to menn i møte med den gamle pinsevenndamen, eller for en kommunist i møte med onkel Skrue.

Hva er toleranse? I følge bokmålsordboken er det "overbærenhet overfor andres oppfatninger og oppførsel". Dette er selvfølgelig toleranse i vår kontekst, selv om det også er et uttrykk som brukes innenfor f.eks. medisin. Det betyr altså ikke at du må falle nesegrus i beundring for blått hår, Lady Gaga, kule gangstergutter, homofile, pinsevenner eller Disney-figurer. Bare at du lar dem holde på med sitt.

I det lange løp tjener vi alle på et tolerant samfunn. En konkurranse i forbud og avsky overfor andres ideer og oppførsel vil etterhvert ramme en selv. Selv et A4-menneske er i faresonen, fordi konvensjonene er alltid i endring. Dagens freak er kanskje morgendagens standard. Og hva er egentlig A4 i dag?

Å dømme andre og henge seg opp i deres feil er et velkjent psykologisk triks for å fremstille seg selv i et bedre lys. I det lange løp er dette å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. En har dermed skaffet seg en unnskyldning for ikke å rette på egne feil, siden en likevel er så mye bedre enn andre. Dette betyr ikke nødvendigvis at det er galt å si fra til en annen om han eller hun gjør noe galt, men å tillate seg selv avsky er ikke lurt - heller ikke å spre avsky for personen eller en gruppe. En selv skal leve med denne avskyen, og det er ingen god følelse. Det er også et argument for toleranse.

Med å være intolerant skader en seg selv. En har det så mye bedre i en verden en trives med. Siden verden ikke forandrer seg etter dine ønsker (ihvertfall ikke i stor grad) er det bedre at du forsoner deg med den slik den er. Mennesker vil alltid være forskjellige. Det var de til og med i Sovjetunionen og Das Dritte Reich, så det er lite du får gjort med folks ulikheter. Det er lettere å jobbe med din egen aksept.

‎"Se ikke på andres feilsteg, hva andre har gjort og forsømt; men se heller på hva du selv har gjort eller unnlatt å gjøre", står det i Dhammapada vers 50.

Toleranse forutsetter ikke nødvendigvis relativisme. Vi har alle en forestilling om rett og galt. Mange av mine leveregler stammer fra theravadabuddhismen, og det er klart at jeg reagerer når jeg ser folk gjøre noe jeg oppfatter som umoralsk. Jeg bør si fra. Selvfølgelig bør en ikke tillate handlinger som krenker andre direkte. 

Personlig blir min toleranse oftest satt på prøve av andre filosofier og ideer som jeg ikke liker, som jeg oppfatter som gale eller direkte dumme. Ettersom filosofiene og ideene i seg selv ikke er personer, føler jeg ikke jeg gjør noe galt i å argumentere mot dem. Samtidig er det viktig å skille person og idè. Jeg understreket viktigheten av vårt potensiale i tidligere innlegg denne måneden med samme navn. Jeg kunne blitt en kriminell. Jeg kunne blitt kommunist. Jeg kunne blitt sykepleier. Jeg kunne blitt drosjesjåfør. Jeg kunne blitt alt annet enn jeg er nå.. Og... Jeg kan bli bedre. Det kan mest sannsynlig du også. Folk forandrer mening, så individet jeg er uenig med i dag kan jeg være enig med i morgen, enten fordi hun endrer mening, eller fordi jeg gjør det.

Hva med toleranse for andre religioner? Theravadabuddhismen er den troen jeg bekjenner meg til, hvilket betyr at jeg mener den er best. Toleranse for religioner vil si at man bærer over med andre religioner. Jeg er konsekvent for religionsfrihet. Jeg blir utrolig provosert over angrep på religionsfriheten, enten det rammer muslimer, kristne, buddhister eller andre.

Det er utrolig mange likhetstrekk mellom religionene. Noen minner mer om hverandre enn andre, men det er vanskelig å finne en religion man ikke liker noe i. Mennesker med klare tanker om livet og hva de ønsker, hva de tror på, og hva de liker, er ofte svært fascinerende å snakke med, og kan gi deg nye perspektiver på ting. Jeg finner ofte god kjemi med andre religiøse. Antagelig har alle religioner redskaper og trekk som kan bidra til åndelig og menneskelig vekst hos den troende/praktiserende. Så fremst en genuint praktiserer sin tro, kan de fleste få et godt resultat. Problemet blir nettopp når troen kommer i veien for toleransen. Når religiøse skal presse sine dogmer på ikke-troende blir det derfor problematisk. Ofte er det også en selvmotsigelse, da de fleste religioner har litt å si om toleranse. Dette blir gjerne oversett til fordel for mer konkrete bud og regler. Kanskje nettopp fordi det er så lett. Det er lettere å fokusere på gammeltestamentlig motstand mot f.eks. homofili, enn å utvikle sin egen toleranse. Likevel kan dette være en avsporing og et hinder i egen åndelig utvikling! Igjen er det viktig å huske hva toleranse betyr. At en utvikler sin toleranse betyr ikke at man skal synes alt er fint, men en skal la andre få holde på så lenge det ikke skader en selv eller andre ufrivillige. Utvikling av toleranse er viktig i en åndelig utvikling.

Jeg vil igjen minne om det fantastiske sitatet fra Lev Tolstoj: "Alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv".

Et annet viktig moment er at vi av og til mangler kunnskap. Vi liker gjerne ikke ting vi ikke forstår. Og selv om vi oppfatter oss som kunnskapsrike, eller at vi har kommet langt i en åndelig utvikling betyr det ikke at vi ikke har mer å lære.

“Hvis du har en tro, og sier ‘dette tror jeg’, da holder du deg til sannheten. Men ut fra dette kommer du ikke til den urokkelige konklusjon at ‘dette alene er sannhet, alt annet er feil’. Slik holder du deg til sannheten.", står det i Cankisutta, Majjhima Nikaya 95.

______________

På fredag vil jeg holde et innlegg om buddhisme og toleranse for andre religioner på Litteraturhuset i Oslo i anledning "Religiones dag". Her har jeg tenkt litt om toleranse generelt, men vil da gå nærmere inn på toleranse i forhold til religion spesifikt.

http://www.vl.no/samfunn/article101917.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/norge-stanser-stoette-til-koranskolene-3339765.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10018932
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10018912
http://www.vl.no/kristenliv/article102021.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10011234
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019186
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10011803

Heltinnen

"Every birth is a death sentence", sier Ayya Khema i selvbiografien "I give you my life". Denne boken er blant de viktigste jeg har lest (og jeg har lest mange). Den er skrevet av en buddhistnonne som faktisk etter alt å dømme oppnådde nibbana (nirvana), selve målet for buddhismen. Ayya Khemas liv er vel kanskje også et av de mest interessante som er levd.

Hun het opprinnelig Ilse Kussel og ble født i Tyskland 25. august 1923. Hun var privilegert, rik - godt stilt. Dette holdt imidlertid ikke for Hitler. En jøde var en jøde. Sekulær eller ikke. Ilse kom nemlig fra en jødisk familie, som så seg helt som tyskere. Men de ble ikke spurt. Ilse så faktisk Hitler selv. Alle andre reiste seg og hyllet føreren. Bare hun ble sittende. Hun fikk nemlig ikke lov til å hilse ham. Hun var jøde.

Som mange andre ble hun nødt til å flykte. Flere nære døde, men foreldrene kom seg til Shanghai i Kina, og hun til Skottland. Der trivdes hun ikke, så hun kom etter til Shanghai. Shanghai ble også utsatt for angrep, og det ble ny flukt. USA stod som neste post på listen. Familieliv. Ilse stiftet familie. Skilte seg. Ble en søkende. Giftet seg igjen. Bodde i Mexico. Reiste nedover Sentral-Amerika og videre til Sør-Amerika med mann og sønn. Hun så forskjellige indianerstammer og mangfoldige kulturer. Siden ble det flytting til Australia, så til Pakistan for to år, og så reise gjennom Europa og Asia og tilbake til Australia hvor hun drev en organisk farm sammen med sin mann. Hun fattet stadig vekk mer og mer interesse for buddhismen, og hadde også fått særdeles fordelaktig inntrykk av to theravadabuddhistiske land; Sri Lanka og Thailand.

Livet som buddhist og senere nonne ble også preget av reising og internasjonalisme. Hun etablerte klostre og meditasjonssentre i Australia, Sri Lanka og Tyskland, altså i tre forskjellige verdensdeler. Hun forsonet seg tidlig med Tyskland, til tross for at hun hadde måttet rømme derfra under nazi-regimet. Som nonne ble hun Ayya Khema. Hun gjorde også mye for nonner og buddhistiske kvinner generelt sett. Selv om buddhismen er særdeles tolerant og kanskje den fremste religionen på likestilling er nonneordenene langt mindre enn munkeordenene, og i theravadatradisjonen har ikke nonnene full status som på Buddhas tid, antagelig grunnet en del historiske omstendigheter som jeg ikke går inn på her.

Hun gav ut 25 bøker om meditasjon og buddhisme, og skrev både på tysk og engelsk. I Tyskland, nær München, grunnla hun Buddha-Haus som fortsatt finnes i dag. Der døde hun 2. november 1997, etter en kort sykdomsperiode. Hun hadde tidligere hatt kreft i flere år uten å bry seg med operasjon. Til slutt ble det likevel så smertefullt at hun valgte det i 1993. Sin egen helse og sannsynligvis nærstående død var hun svært avslappet til, ikke fordi hun regnet med noen gjenfødelse, men motsatt - fordi nibbana ville komme. Den endelige, evige fred.

Ayya Khema kan beundres for mye. Hun var en eventyrer. En verdensborger. Modig. Intelligent. En god lærer, og ikke minst en kvinne som gjorde utrolig mye for theravadabuddhismen og oppnådde enorme resultater selv. Sammen med blant annet Ajahn Chah er hun blant de mest kjente buddhistiske "mestrene" i vår tid. Også er vi så heldige at hun faktisk valgte, etter noe press, å skrive om sitt interessante liv som kan være en stor inspirasjon for både buddhister og ikke-buddhister i dag. "I give you my life" er en av de viktigste bøkene du kan lese. Ikke minst er den utrolig spennende. Med bare 220 sider er kun det aller mest sentrale valgt ut, og boken er mer spennende enn den beste spenningsroman, og mer givende enn de fleste bøker i selvutvikling. Jeg finner Ayya Khemas leksjoner særdeles nyttige, spesielt siden hun legger vekt på at det er forskjeller mellom mennesker, og forskjellige metoder (for å oppnå samme mål likevel) kan tjene forskjellige ulikt. Dette mente også Buddha selv.

"Those who are mindful set forth,

They take no delight in any abode.

Just like a swan leaving a marsh,

They leave one home after another"

- Dhammapada, vers 91

En kan finne en del videoer av Ayya Khema på youtube, og en kan laste ned dhamma-talks fra Buddha-Haus: http://www.buddha-haus.de/ayya_khema_engl.htm  Cdon.com har mange av bøkene hennes.

Potensialet

Dersom Gud har gitt verdighet til menneskene gjennom å skape dem i sitt bilde, hva er verdigheten begrunnet med i livssyn uten gud?

Et lignende spørsmål ble stilt under dialogmøtet i dag der cirka 40 representanter for ulike tros- og livssyn var til stede, samt på et tidspunkt kronprins Haakon Magnus. Spørsmålet var godt fordi det åpnet for en relativt konsis utgreiing for noe av det viktigste i buddhismen.

"Opp gjennom tiden har uvitende laget seg en forestilling om at man er brahman i kraft av sin fødsel. Men man er verken brahman eller noe annet enn brahman i kraft av sin fødsel", står det i Vasetthasutta, Majjhima Nikaya 98.

Høyverdighet vinnes gjennom handlinger. Snarere enn å være en permanent, evig egenskap som en bærer som en ryggsekk er verdighet noe som praktiseres eller ikke praktiseres fra sekund til sekund. Det er ikke slik at man kommer til et punkt hvor man ikke lenger trenger å praktisere verdighet, eller til et punkt der det ikke lenger er mulig. Selv om en har mye dårlig karma kan man ved hjelp av viljen begynne å leve et verdig liv. Selv om handlinger utført i fortiden former nåtiden betyr ikke det at man for alltid har tapt eller vunnet noen verdighet. Vi eier ikke verdighet, vi praktiserer det.

"Gjerninger styrer verden, gjerninger styrer slektenes gang. Folk er knyttet til sine gjerninger, slik hjulet er festet til aksen", står det senere i Vasetthasutta.

Men hva med menneskeverd? Vi har som sagt alle et potensiale for åndelig utvikling. På grunn av vår slumrende, iboende Buddha-natur som kan virkeliggjøres og fordi vi alle ønsker lykke, fordi alle skjelver for voldsbruk, bør alle mennesker få leve i fred, og har en rett til det.

"Denne læren er noe som alle selv kan se. Den gir resultater her og nå, innbyr til innsyn, fører til målet og forstandige mennesker kan selv finne ut av den. Porten til det udødelige er åpnet." (Janavasabhasutta, Digha Nikaya 18).

Det ligger altså i våre handlinger og i vårt potensial.

Les om dialogarrangementet på kongehuset.no: http://www.kongehuset.no/c27217/nyhet/vis.html?tid=88572
... eller hos UngDialog: http://www.ungdialog.no/