Jeg har stått i noen timer i dag. Jeg stod utenfor Grand Hotell i Oslo i håp om å få et glimt av Russlands president Medvedev før han skulle på gallamiddag på slottet. Det fikk jeg også, men sannelig har jeg fått øvd på nærmest å stå på tå. Folk foran, folk på siden, og etterhvert folk bak.
Nåja – stått og stått i flere timer. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg gikk ut og inn av ”køen” for å si det slik. Først stod det mange folk utenfor hotellet, og man fikk ideen om at man kanskje kunne få et glimt av selveste presidenten. Så stod man en stund. Gikk for å ta en kopp kaffe. Stod litt til. Gikk bort igjen. Kom tilbake. Da var det fullt av folk. Minner ikke rent lite om romanen ”Køen” av Vladimir Sorokin. Utdrag:
- Stå i to køer, da vel. Folk utenbysfra står i tre køer på en gang.
- Tre køer?
- Mm.
- Men det tar jo hele dagen!
- Nei da. De ekspederer fort her.
- Det virker ikke sånn akkurat. Vi står jo på stedet hvil...
Russisk litteratur er ”i vinden” for tiden. Flere romaner er oversatt til norsk den siste tiden. Russland er kanskje fremfor noe annet land litteraturlandet. Jeg har gledet meg over mang en bok skrevet av russisk forfatter.
Kø er også in. Siv Jensen sammenlignet norske helsekøer med forholdene i Sovjet-tiden i hennes tale på FrPs landsmøte fredag 23. april. Å sammenligne med ting som tar tid med det tidligere Sovjets beryktede treghet er gjort før. Mye har imidlertid gått fremover i Russland den siste tiden.
De siste årene av Sovjet-tiden skrek systemet etter reform. Det prøvde Mikhail Gorbatsjov på, noe som endte i at hele ”greia” raknet. Boris Jeltsin ble første demokratisk valgte president, og tok over et Russland i krise. Jeltsin kan kanskje på enkelte måter sies å ha representert den graden av oppløsning som samfunnet og systemet var i en stund. En del kvaliteter til tross var han spesielt den siste tiden mye borte fra den åpne politikken. Under Putin har Russland opplevd økonomisk fremgang. Hvor mye som kan tilskrives ham personlig kan sikkert diskuteres, men ihvertfall har det vært en følelse av progresjon på det økonomiske feltet. Det har blitt bedre, og ikke kun for oligarkene. Medvedev har ikke sittet lenge, men fremstår som en mykere president, som ifølge Aftenpostens forside i dag har ledet Russland ”fra suksess til suksess”.
Jeg har inntrykk, gjennom intervjuer og det jeg ellers vet, av at Medvedev er en særdeles intelligent mann i likhet med Putin. Mye positivt har de også gjort for Russland, til tross for mye annet. Men kan man applaudere Obama i forhold til Bush, og dagens Kina i forhold til for ti år siden, kan man vel applaudere Putin og Medvedev i forhold til Jeltsin og før Sovjetunionen forut for det. Forøvrig gledet det meg for en gangs skyld å se russiske flagg på Karl Johan...
Lenker:
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/gallamiddag-for-russlands-president-paa-slottet-3193629.html
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/kasparov-og-medvedjev-deler-hotell-i-oslo-3193568.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004381
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/-nederlag-er-ikke-noe-alternativ-3191808.html
http://www.vl.no/samfunn/article22160.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004427
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004659
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/medvedjev-sjarmerte-schwarzenegger-3236132.html
mandag 26. april 2010
lørdag 24. april 2010
Ja til religion, rett og slett
Det ser heldigvis ikke ut til å bli noe burka- eller niqab-forbud i Norge i den nære fremtid.
NTB skriver (sitatet har jeg hentet fra vg.no): "Justisdepartementet har konkludert med at et forbud sannsynligvis vil være i strid med artikkel 9 om religionsfrihet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen."
Særdeles gledelig å høre. Religion, og da spesielt islam, ser tidvis ut til å være manges skyteskive nummer en. Det er synd at religiøse hele tiden må argumentere ut fra en defensiv posisjon. I større grad burde religion og diverse trossamfunn trekkes frem som kritikere av makten. Religiøse burde i større grad engasjere seg, og kanskje også samarbeide mot en del truende krefter i samfunnet, istedet for å måtte forsvare klesplagg som burka og niqab. Partipolitikerne i Norge har krigshandlinger i Afghanistan å forsvare. Det sier litt om proposjonene.
Jeg opplever at religiøse stadig vekk blir hysjet ut av den politiske arenaen. En del folk, som gjerne kaller seg tilhengere av liberale verdier, angriper gjerne muslimer med anklagelser om at de ikke støtter opp om demokrati og visse vestlige verdier. Underforstått: i demokratiet er det ikke tillatt å kritisere visse ting. Visse ting skal være ukrenkelige.
Vi må våge å ta debatten om ikke en del "moderne" verdier, frontet av liberale, kulturradikale og sosialister, egentlig er skadelige.
"En skal ikke moralisere. En skal ikke pådytte folk religion." I kristendom, islam og buddhisme står en ikke alene, men en har også ansvar for sine medmennesker. Dette ansvaret er det mange skjulte, nyetablerte, hindringer for å ta. Grunnen er at en ikke skal tvinge noe på andre, ifølge et liberalt syn. Merkelig nok er det greit å tvinge folk til å betale skatt, men det er ikke greit å forby beviselig skadelige stoffer. Kanskje høres dette ut som en urimelig sammenligning - og kanskje er nettopp dèt bevis nok på hvor godt en viss praksis og et visst tankesett har festet seg.
Man er ikke lenger selvforsynte bønder. En er derfor avhengig av at maskineriet en lever i - samfunnet - fungerer. Derfor må man ta ansvar for hverandre. En kan ikke la folk bukke under, og si de kan takke seg selv. En kan heller ikke gi folk ansvar (tillate beviselig skadelige stoffer) for å ta et valg mellom skade eller ikke. Samtidig må man respektere forskjeller, og jeg er glad for at burka - som virkelig må kunne sies å være et fremmedelement i forhold til etablert kultur - fortsatt får være tillatt.
På vl.no (Vårt Land), i en artikkel av Johannes Morken, kan man lese at "Nick Clegg må svare for ateismen sin". Selv om Nick Clegg, leder for liberaldemokratene i Storbritannia, ikke er religiøs, siteres han på følgende: "Vi er stolte av å støtte kampanjar organiserte av kristne grupper. Det er ingen tvil om at dette vil gjere landet vårt meir rettferdig." Jeg synes det er fantastisk at en ikke-religiøs gir religiøse honnør for den innsatsen de gjør, og har gjort. En god del såkalt europeiske verdier, som politisk (ofte religionskritiske) engasjerte mennesker gjerne er stolte over, kommer faktisk fra den felles kristen-jødisk-muslimske arv.
Jeg synes også andre sekulære politikere kunne gi honnør til religiøse mennesker. Jeg håper også at religiøse og verdibevisste i Norge etterhvert kan slå gjennom, og komme på offensiven, spesielt muslimer, som har en god del positivt å bidra med. Folk er redde for islamisering. Men kanskje har islam også noe å lære folk? Koranen har en god del å si om rent mye, og jeg antar derfor at muslimer kunne ha veldig mye interessant å komme med som en motvekt til dagens partipolitikere. Hvorfor skal det være en skam å ha verdier, og hvorfor skulle man ikke kunne ta dem med seg inn på den politiske arenaen? Skal man bukke under for det liberale konsensus om at religiøse verdier ikke skal påtvinges andre (som om ikke den liberale ideologi, sosialdemokrati, sosialisme og kapitalisme alt i alt gjerne hører sammen med visse verdier, og tidvis kunne vært klassifisert som livssyn)?
Jeg respekterer andres rett til å mene forskjellig, men jeg synes også jeg skal ha rett til, med grunnlag i mitt buddhistiske livssyn, å protestere mot det jeg ser som skadelig i samfunnet. Jeg vil gjerne kunne uttale meg mot krig, mot storstilt norsk våpeneksport, og mot en liberal alkohol- og narkotika-politikk. Jeg ser gjerne at muslimer og kristne gjør det samme.
http://www.vl.no/verden/article22073.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004144
http://www.vl.no/samfunn/article22971.zrm
http://www.vl.no/samfunn/solheim-religion-kan-hemme-utvikling/
NTB skriver (sitatet har jeg hentet fra vg.no): "Justisdepartementet har konkludert med at et forbud sannsynligvis vil være i strid med artikkel 9 om religionsfrihet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen."
Særdeles gledelig å høre. Religion, og da spesielt islam, ser tidvis ut til å være manges skyteskive nummer en. Det er synd at religiøse hele tiden må argumentere ut fra en defensiv posisjon. I større grad burde religion og diverse trossamfunn trekkes frem som kritikere av makten. Religiøse burde i større grad engasjere seg, og kanskje også samarbeide mot en del truende krefter i samfunnet, istedet for å måtte forsvare klesplagg som burka og niqab. Partipolitikerne i Norge har krigshandlinger i Afghanistan å forsvare. Det sier litt om proposjonene.
Jeg opplever at religiøse stadig vekk blir hysjet ut av den politiske arenaen. En del folk, som gjerne kaller seg tilhengere av liberale verdier, angriper gjerne muslimer med anklagelser om at de ikke støtter opp om demokrati og visse vestlige verdier. Underforstått: i demokratiet er det ikke tillatt å kritisere visse ting. Visse ting skal være ukrenkelige.
Vi må våge å ta debatten om ikke en del "moderne" verdier, frontet av liberale, kulturradikale og sosialister, egentlig er skadelige.
"En skal ikke moralisere. En skal ikke pådytte folk religion." I kristendom, islam og buddhisme står en ikke alene, men en har også ansvar for sine medmennesker. Dette ansvaret er det mange skjulte, nyetablerte, hindringer for å ta. Grunnen er at en ikke skal tvinge noe på andre, ifølge et liberalt syn. Merkelig nok er det greit å tvinge folk til å betale skatt, men det er ikke greit å forby beviselig skadelige stoffer. Kanskje høres dette ut som en urimelig sammenligning - og kanskje er nettopp dèt bevis nok på hvor godt en viss praksis og et visst tankesett har festet seg.
Man er ikke lenger selvforsynte bønder. En er derfor avhengig av at maskineriet en lever i - samfunnet - fungerer. Derfor må man ta ansvar for hverandre. En kan ikke la folk bukke under, og si de kan takke seg selv. En kan heller ikke gi folk ansvar (tillate beviselig skadelige stoffer) for å ta et valg mellom skade eller ikke. Samtidig må man respektere forskjeller, og jeg er glad for at burka - som virkelig må kunne sies å være et fremmedelement i forhold til etablert kultur - fortsatt får være tillatt.
På vl.no (Vårt Land), i en artikkel av Johannes Morken, kan man lese at "Nick Clegg må svare for ateismen sin". Selv om Nick Clegg, leder for liberaldemokratene i Storbritannia, ikke er religiøs, siteres han på følgende: "Vi er stolte av å støtte kampanjar organiserte av kristne grupper. Det er ingen tvil om at dette vil gjere landet vårt meir rettferdig." Jeg synes det er fantastisk at en ikke-religiøs gir religiøse honnør for den innsatsen de gjør, og har gjort. En god del såkalt europeiske verdier, som politisk (ofte religionskritiske) engasjerte mennesker gjerne er stolte over, kommer faktisk fra den felles kristen-jødisk-muslimske arv.
Jeg synes også andre sekulære politikere kunne gi honnør til religiøse mennesker. Jeg håper også at religiøse og verdibevisste i Norge etterhvert kan slå gjennom, og komme på offensiven, spesielt muslimer, som har en god del positivt å bidra med. Folk er redde for islamisering. Men kanskje har islam også noe å lære folk? Koranen har en god del å si om rent mye, og jeg antar derfor at muslimer kunne ha veldig mye interessant å komme med som en motvekt til dagens partipolitikere. Hvorfor skal det være en skam å ha verdier, og hvorfor skulle man ikke kunne ta dem med seg inn på den politiske arenaen? Skal man bukke under for det liberale konsensus om at religiøse verdier ikke skal påtvinges andre (som om ikke den liberale ideologi, sosialdemokrati, sosialisme og kapitalisme alt i alt gjerne hører sammen med visse verdier, og tidvis kunne vært klassifisert som livssyn)?
Jeg respekterer andres rett til å mene forskjellig, men jeg synes også jeg skal ha rett til, med grunnlag i mitt buddhistiske livssyn, å protestere mot det jeg ser som skadelig i samfunnet. Jeg vil gjerne kunne uttale meg mot krig, mot storstilt norsk våpeneksport, og mot en liberal alkohol- og narkotika-politikk. Jeg ser gjerne at muslimer og kristne gjør det samme.
http://www.vl.no/verden/article22073.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004144
http://www.vl.no/samfunn/article22971.zrm
http://www.vl.no/samfunn/solheim-religion-kan-hemme-utvikling/
lørdag 17. april 2010
Eksplodert verdimeny
Det har - behagelig nok - vært lite innvandringsdebatt den siste måneden. Hvor store krav bør en stille til innvandrere? Det kan ofte se ut til at mange ønsker total assimilering, selv om det er uklart hvilken kultur innvandrerne skal lære seg. Mangfoldet i Norge er såpass stort fra før, at det er vanskelig å se tydelig hvilken uniform en skal kle seg i.
Verdimenyen i Norge har eksplodert. En finner så mange livssyn, og så mange meninger om så utrolig mye, at det kan virke nødvendig med en systematisering, om ikke annet så ihvertfall en pris-setting. Der det tidligere rådde enighet, da folk delte verdier, og kunne kritisere hverandre for brudd på moralen er det nå et uhåndterlig, vilt, men likevel ganske utydelig kaos. Mange ser ut til å ville klamre seg til dette kaoset, mens de peker på at innvandrerne må integreres, uten bestandig å redegjøre nærmere for hva de legger i dette.
Sett i forhold til dette virker mange innvandrerkulturer mer klare og faste (fordi en gjerne ser dem utenfra, og fordi det ofte i enkelte grupper finnes klare trekk som er delt av store deler av dem som kan regnes som del av gruppen). En kan peke på dem, systematisere og lage stereotypier. En har stikkord en kan knytte enkelte opp til, spesielt ord som islam, religion, hijab og så videre. Derfor er det enkelt å gå til angrep på det.
Men kanskje er det noe man kan lære. En del av innvandrerne kommer fra mer kollektivistiske kulturer, der familie og tradisjon fortsatt er verdier. I Norge har det (ifølge Hanne Nabintu Herland, men det kommer også klart frem om en leser historie) har det i den siste tiden foregått en rask nedbygging av tidligere tradisjoner og verdier. Denne nedbyggingen har ikke funnet sted i like stor grad i alle deler av verden. Kanskje er det bra. Respekten for familien, troen på en religion, troen på at noe er rett og noe er galt, et klart skille mellom halal og haram for mange muslimer, fører kanskje til en stabilitet og trygghet som man i det individualistiske Vesten har kastet på båten. Kanskje er det her en sammenheng mellom dette og høye selvmordstall i Vesten?
Kanskje fremstår en del innvandrerkulturer som skremmende på enkelte fordi de har noen kollektivistiske trekk, som man selv mangler? Islam som samlende faktor virker kanskje skremmende på mange, fordi en utenfor mangler en tilsvarende samlende faktor, i et normoppløst samfunn.
På Venstres landsmøte fremmet Abid Q. Raja forslag om at det må stilles krav til innvilgelse av norske statsborgerskap til innvandrere. Det gikk på at innvandrere må «utvise kunnskaper om det norske språket, anerkjenne demokratiske verdier og vise forbindelse til det norske samfunnet». Jeg er selvfølgelig sterkt uenig. Man kan ikke stille krav til nykommere som en ikke juridisk krever at etnisk norske foreldre skal betone i oppdragelse av egne barn, og videre opprettholdelse av verdiene. Man bør strengt tatt ikke behøve annet enn å følge landets lover, og kunne orientere seg i disse. Norsk språk burde kanskje være et krav å kjenne til, siden det er verktøyet en bruker for å orientere seg i dagliglivet, men noen verdikrav, synes jeg ikke man skal stille. Stiller man disse kravene til innvandrere, kan man stille det samme kravet til enkelte (antidemokratiske) politiske grupperinger i Norge. Hvor skal man sende dem?
Jeg synes at alle verdibevisste burde kunne fronte sine verdier. Det råder ikke noe felles konsensus likevel. Kanskje burde en også være mer åpne for å lytte til mennesker som har helt klare og faste verdier og sterke holdninger. Det har faktisk en god del av innvandrerne.
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/venstretrine-har-en-plan-3185854.html
http://www.vl.no/samfunn/article21837.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10000982
Verdimenyen i Norge har eksplodert. En finner så mange livssyn, og så mange meninger om så utrolig mye, at det kan virke nødvendig med en systematisering, om ikke annet så ihvertfall en pris-setting. Der det tidligere rådde enighet, da folk delte verdier, og kunne kritisere hverandre for brudd på moralen er det nå et uhåndterlig, vilt, men likevel ganske utydelig kaos. Mange ser ut til å ville klamre seg til dette kaoset, mens de peker på at innvandrerne må integreres, uten bestandig å redegjøre nærmere for hva de legger i dette.
Sett i forhold til dette virker mange innvandrerkulturer mer klare og faste (fordi en gjerne ser dem utenfra, og fordi det ofte i enkelte grupper finnes klare trekk som er delt av store deler av dem som kan regnes som del av gruppen). En kan peke på dem, systematisere og lage stereotypier. En har stikkord en kan knytte enkelte opp til, spesielt ord som islam, religion, hijab og så videre. Derfor er det enkelt å gå til angrep på det.
Men kanskje er det noe man kan lære. En del av innvandrerne kommer fra mer kollektivistiske kulturer, der familie og tradisjon fortsatt er verdier. I Norge har det (ifølge Hanne Nabintu Herland, men det kommer også klart frem om en leser historie) har det i den siste tiden foregått en rask nedbygging av tidligere tradisjoner og verdier. Denne nedbyggingen har ikke funnet sted i like stor grad i alle deler av verden. Kanskje er det bra. Respekten for familien, troen på en religion, troen på at noe er rett og noe er galt, et klart skille mellom halal og haram for mange muslimer, fører kanskje til en stabilitet og trygghet som man i det individualistiske Vesten har kastet på båten. Kanskje er det her en sammenheng mellom dette og høye selvmordstall i Vesten?
Kanskje fremstår en del innvandrerkulturer som skremmende på enkelte fordi de har noen kollektivistiske trekk, som man selv mangler? Islam som samlende faktor virker kanskje skremmende på mange, fordi en utenfor mangler en tilsvarende samlende faktor, i et normoppløst samfunn.
På Venstres landsmøte fremmet Abid Q. Raja forslag om at det må stilles krav til innvilgelse av norske statsborgerskap til innvandrere. Det gikk på at innvandrere må «utvise kunnskaper om det norske språket, anerkjenne demokratiske verdier og vise forbindelse til det norske samfunnet». Jeg er selvfølgelig sterkt uenig. Man kan ikke stille krav til nykommere som en ikke juridisk krever at etnisk norske foreldre skal betone i oppdragelse av egne barn, og videre opprettholdelse av verdiene. Man bør strengt tatt ikke behøve annet enn å følge landets lover, og kunne orientere seg i disse. Norsk språk burde kanskje være et krav å kjenne til, siden det er verktøyet en bruker for å orientere seg i dagliglivet, men noen verdikrav, synes jeg ikke man skal stille. Stiller man disse kravene til innvandrere, kan man stille det samme kravet til enkelte (antidemokratiske) politiske grupperinger i Norge. Hvor skal man sende dem?
Jeg synes at alle verdibevisste burde kunne fronte sine verdier. Det råder ikke noe felles konsensus likevel. Kanskje burde en også være mer åpne for å lytte til mennesker som har helt klare og faste verdier og sterke holdninger. Det har faktisk en god del av innvandrerne.
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/venstretrine-har-en-plan-3185854.html
http://www.vl.no/samfunn/article21837.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10000982
Abonner på:
Innlegg (Atom)