Julehandel og eksamen - et halvår på stormete hav går mot slutten

Man kan si dette halvåret har vært som en båttur på et urolig hav. Det har vært både flodbølger, stormer og til tider har man da også kantret. Nå nærmer man seg land, og jeg håper bare man kommer seg vel i land, og at båten kan være hel, om enn med skrammer, etter alt.

Julehandelen i år har vært... dyr. Har brukt mye penger på julegaver. Var på Akropolis handlesenter etter sist blogginnlegg. Kjøpte ikke så masse der, men det var litt av et styr. Synes det er altfor stort, og det er selvfølgelig ekstremt mange mennesker nå før jul. Etter å ha handlet og kjøpt en bok om litauisk historie til meg selv, satte jeg meg ned på en japansk restaurant ved skøytebanen i senteret. Jada, de har klemt inn en skøytebane inn der. Blir litt misunnelig når jeg ser folk gå på skøyter. Har aldri lært det. Satt og leste litt i boken om litauisk historie mens jeg ventet på maten.

Ellers var jeg og min italienske venninne sammen i turistgaten og så etter julegaver til folk. Ble litt revet med på en butikk. Hehe, i hvert fall er jeg snart i mål.

De siste dagene har vært noe enklere, men jeg gleder meg til å komme hjem.

I dag hadde jeg skriftlig eksamen. Var ekstremt bestemt før jeg tok den på at dette MÅTTE gå bra. Jeg har sjelden kjent en slik kampånd før en eksamen eller prøve før. Dette har vært ekstra viktig for meg. Dette halvåret har vært utrolig vanskelig. Før brukte jeg å si; "Alt Bo tar i blir til gull" (Bo er kallenavnet mitt). I det siste har det dessverre ikke vært slik, og jeg har ikke mye jeg kan skryte av fra denne siste perioden, derfor håper jeg å kunne ha brukbare resultater fra universitetet å vise til. Vi får se, på onsdag, når jeg får resultatene. Har også muntlig eksamen i morgen. Den er hakket verre, om enn kortere, og kanskje mindre formell, men det er jo alltid vanskeligere muntlig i språk enn skriftlig. Må snakke om èn av ni temaer. Er forholdsvis enkle, men det er jo så mange grammatiske feller å gå i. Også er det alltid et spørsmål om å komme seg opp om morgenen også.

Eksamenen i dag var inndelt i fem deler: lytting, ordforråd, grammatikk, lesing og skriving. Jeg følte det gikk ganske bra. Jeg svarte på alle spørsmålene, men det viser seg jo gjerne senere at man slurver litt eller misforstod noe. Tror jeg blandet sammen ordet for trapp og grader. Ble også litt distrahert etterhvert fordi han italieneren selvfølgelig måtte begynne å bable til han fra Moldova. Eksamenen varte bare i tre timer, og jeg gikk etter to. Det var raskt unnagjort og jeg kontrollerte også for feil, men kunne ikke finne noen. Er mer nervøs for morgendagen. Håper bare jeg får den vel overstått, og endelig kunne slappe av. Etter blir det en velfortjent ferie. Jeg har aldri trengt en ferie så mye som i år. Skolen er enklere og mindre krevende enn videregående, men privatlivet og alle inntrykkene har vært voldsomt.

Etter eksamen i dag så jeg presidenten utenfor presidentpalasset. Så ingen vakter, men de var nok kledd i sivil. Morsomt. Har ikke sett vår kongefamilie en gang, kun på TV, så dette var litt artig. Var overrasket over hvor nærmt man kunne komme presidenten og hvor lite formelt alt var. Folk kom rett opp til ham uten noe om og men. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg så jeg holdt meg litt i bakgrunnen. Tror ikke det var noe spesiell anledning, han skulle bare inn i palasset. Morsomt, man kan sitte på trappen der og eller rett utenfor dørene, og det er ingen vakter der. Presidentpalasset er like ved siden av universitetet.

Jeg gikk deretter sammen med hun italienske og han koreanske og spiste på restaurant. Nå sitter jeg her. Skal henge litt på dataen før jeg begynner å forberede meg til muntligen i morgen.

Jeg tør ikke begynne å pakke til jeg skal hjem. Er redd noe skal gå galt, tør ikke tro på at jeg skal hjem. Jeg håper så inderlig jeg kommer meg tilbake til Norge etter alt, og at jeg kan legge meg i min egen seng i Norge på torsdagskveld, ikke helt misfornøyd med resultatene tross alt.

Helgen har vært totalt kjedelig. Har øvd til eksamen, hengt på dataen, gått litt tur. Følt meg litt ensom i grunn.

Telefonita - en pelskledd dame med rødt krøllete hår går oversminket over gaten, med en gammeldags telefon på høyrearmen, telefonrøret i venstre hånd. Hun babler. Hun fins egentlig ikke. Hun ble oppdiktet i dag.

Solen skinte på lørdag og søndag. Det var kos.

Gikk en tur langs elven i sentrum. Ble overrasket over hvor mange moderne bygninger det tross alt er her, og hvor fint det er i den moderne delen av byen. Liker å gå langs elven. Gikk nå i en annen retning enn normalt, og så flere "skyskrapere" (relativt høye bygninger i glass) enn jeg ser når jeg går i den andre retningen. Var stille og rolig å spasere langs elven i den retningen. Flott. Satte meg litt ned på huk for å se på noen ender som svømte, eller kanskje rettere sagt; fløt på overflaten.

Togtur til Kėdainiai en lørdag i desember

Til tross for regn og tidlig mørke, klarer man alltids å få tid til en liten ekskursjon en lørdag i desember. Når man bor i et land, som tross alt er spennende, må man jo prøve å få med seg mer enn hovedstaden. Bygdegutten vår, som av og til så lite forstår (og som av og til skriver om seg selv i tredje person), liker også å komme seg bort fra storbyen en og annen gang. I dag fikk imidlertid bygdegutten et lite sjokk - byen han dro til var finere enn forventet, og ganske annerldes. Dette kommer vi tilbake til senere.

I løpet av halvåret har jeg fått klemt inn et par småturer, spesielt i det siste, noe jeg nok har nevnt tidligere - og har nå vært i Kėdainiai, en av de eldste byene i Litauen. Den regnes også for å være Litauens geografiske sentrum.

Tok tog, som vi liker veldig godt å gjøre, selv om det hender at Litauens byråkrati selv skinner gjennom på togstasjonen. Billettsystemet er gammeldags, og onde tunger sier at datamaskinene de bruker for å ordne billettene er fra Sovjettiden. Det er veldig ofte uklart hvilken luke man skal gå til. I det minste er det greit å få informasjon, selv om man gjerne bruker litt tid på togstasjonen. Har i det siste blitt god venn med kaffeautomatene der. Selve togene er veldig bra. Som regel er de komfortable, og servicen på togene er flott, med togverter som kommer med kaffe og te til deg og sikkert mer om du vil. Som regel er det skjermer som sier deg hvor du er, temperatur og klokkeslett, og ellers, og hvis skjermene mangler, er det en høyttalerstemme som gir deg tilsvarende informasjon, på litauisk og engelsk.

Måtte opp tidlig, og etter å ha hengt på internett i går kveld (bygdegutten Bo ineffektiv?) var jeg litt trøtt i morgen tidlig, men man er jo alltid litt reiselysten da.

Tok litt under to timer med tog, men er alltid så morsomt å dra med toget. Var sammen med mine venninner fra Italia og Colombia.

- Det er ikke mye å si på infrastrukturen i Litauen, som er veldig bra, om ikke akkurat i selve hovedstaden -

Kėdainiai viste seg å være en større by enn forventet. Senere fant jeg ut at over 30.000 folk bor der. Hadde en flott gammelby, som faktisk var større enn i Klaipeda (Litauens tredje største by) og enn i Šiauliai (den fjerde største). Måtte gå et stykke fra togstasjonen til sentrum, men fikk hjelp av en hyggelig dame. Var en særdeles fargerik by. Man finner utrolig mange forskjellige farger på husene i Litauen, og gamlebyen her var virkelig flott og i særdeles god stand. Er overrasket over at Litauen ser så bra ut all-over. De stygge murblokkene fra Sovjettiden, som er meget grå, er dessverre mange steder, men de klarer likevel ikke ødelegge den gode følelsen som resten gir.

Mye var stengt i Kėdainiai, ettersom vi tross alt reiser utenfor sesongen. Var mange fine kirker, en slags borg eller slott. Var både luthersk, katolsk, ortodoks kirke og også synagoge.

Var innom et museum, der det var mye utstilt fra Kėdainiais og Litauens historie. Meget interessant. Brukte nok litt mye tid der, ante at de andre ble litt utålmodige, men jeg ble ganske revet med. Utrolig mye interessant. =D

Spiste også på en restaurant som vanlig. Der hørte vi en flott sang, som vanlig, og Daiva dristet seg til å spørre om hvilken artist det var. Etterpå kjøpte jeg CD-en på Rimi. Ganske bra. =D Litauisk.

Også i dag fikk man bekreftet at Litauen har mye å by en turist, spesielt om en liker små, rolige og koselige byer med gamle bygninger og arkitektur. Skogene er jo også fine da, som jeg så sist helg, men skoger finnes også i andre land. For mange europeere er jo ikke en gang hovedstaden, Vilnius, stor, selv om det for meg blir litt stort, men er også et flott sted å reise på ferie. Det er egentlig min type steder, men med hjemlengsel og greier, er det litt vanskeligere å sette pris på alt. Nå er det imidlertid godt under to uker til jeg skal hjem, så kanskje humøret kan lysne fremover nå.

Ting er ikke perfekt i mitt personlige liv, men etter nettopp å ha kommet hjem fra tur, er jeg fortsatt imponert av Kėdainiai, og valgte å fokusere på det. Har jo også lyst til å fortelle litt fra Litauen som land her, ikke bare la det være en personlig dagbok.

Fra slutten av måned seks til begynnelsen av nummer tolv

Omsider er det desember. Jeg sitter fortsatt her i Vilnius, men om 18 dager er jeg hjemme i gamlelandet. Jeg er sjokkert.

Nå - jeg overdriver. Men det må man jo, om man skal skrive litt mer enn ordinært.

Jeg er snart tyve. Jeg vet ikke om jeg føler meg eldre eller yngre. På en måte føler jeg meg som en gammel mann. Tross alt har jeg levd i et superbra forhold i over to år, jeg har reist masse, og nå har jeg også opplevd å bo i et nytt land. Det er også snart fire år siden jeg flyttet hjemmefra for første gang. Jeg har bodd seks-syv forskjellige steder ikke med foreldre - og bare dette året har jeg vært i syv forskjellige land, om man inkluderer Norge.

På den annen side føler jeg meg yngre og barnsligere enn før. Bare å tenke over dette i det hele tatt er jo ikke direkte et tegn på modenhet. Jeg tror det er et slags selvforsvar. Det er greit å være liten og forsvarsløs - det er så mye lettere å unnskylde ens dumme handlinger på det viset.

Dette høres ut som en nyttårsgjennomgang, og på sett og vis er det det. Det er første desember, men jeg har ikke for vane å skrive så ofte her i bloggen, så det er greit å gjøre det når jeg først har lyst.

Jeg tror at når alt som har skjedd i det siste først er bearbeid kan jeg vokse voldsomt på det, men akkurat nå er jeg vel i en slags dvale. Jeg er et dyr.

Den første halvdelen av 2008 var veldig fin. I hvert fall frem til midten av juni. Tror toppunktet var da jeg fikk seks på den siste eksamenen - i historie, og fikk høre jeg var den beste eleven på 20 år som hadde vært oppe til historieeksamen. Siden da har det vel egentlig bare gått nedover, eller i ekstreme bølger. Fra å bo med verdens beste kjæreste, ha verdens beste venner, og til og med ha en bra leilighet og råbra karakterer på videregående, en fin russetid, fine ferieturer til Spania og Ukraina - gikk jeg altså over i del to av dette året: Litauendelen. Den har hatt sine positive øyeblikk, og jeg har vært heldig som har opplevd så mye. Tror jeg har opplevd langt mer enn folk flest på min alder. Av og til tar jeg meg imidlertid i å spørre om det ikke er skadelig, alt i alt. Det elendige forholdet HER som kun varte i to måneder eller to og en halv, og alt bråket med nok en fyr - anger, halvdepresjon og dårlig selvbilde etter kritikk mot utseendet og andre ting. På den annen side: Alle ekskursjonene til forskjellige litauiske byer og småsteder, som alle har vært veldig fine, morsomme dager med de få vennene jeg har her. Jeg har fått sett Warszawa og Berlin. Gjør det også ganske bra på studiene tror jeg. Vi får se hva resultatet blir. Spiser også ofte på restaurant. God mat. Billig. Fine turer langs elven...

Alt i alt er det både og, men jeg tror jeg vil si jeg hadde det bedre før. Nå går humøret i bølger, også rett og slett fordi jeg er i et annet land og savner alle der hjemme. Alt er nytt, og jeg føler meg uten sikkerhetsnett og grunn å stå på. Det merkes bare sterkere og sterkere, selv om jeg tross alt har venner her. Likevel er de ikke litauere.

Alle problemene jeg har hatt, som jeg ikke har lyst til å gå inn på her (fordi de er personlige, men også fordi det tar lang tid å skildre) fører også til at jeg av og til tenker særdeles nasjonalistisk, og av og til nesten nazistisk. Når man går i en klasse med kun folk fra forskjellige land, og det er èn person fra hvert land, og man ikke kommer godt overens med mange av dem, er det veldig lett for at man begynner å tenke negativt. Jeg sammenligner også byråkratiet i Litauen med det langt mer effektive Norge. Når det er sagt er ikke Litauen i seg selv det som plager meg mest, men faktisk i større grad historier om andre europeiske land, statistikk jeg leser og lignende. Politikken som føres i veldig mange europeiske land er sjokkerende. Fattigdomsprosent og arbeidsledighet i store land som Frankrike, Tyskland og Polen for eksempel. En annen ting som er spesielt vanskelig for meg å takle er overfladiskheten. Ikke bare i Litauen, men i resten av Europa generelt sett. Det kan for eksempel lett skildres med faktumet at for mange europeere er det utenkelig å gå ute i offentlighet med treningsklær. Min eks her var etnisk russer, og snakket masse dritt om Litauen og litauere. Selv brydde han seg kun om TV, og å se bra ut, og disset meg for kviser og sa jeg måtte bruke hudkremer og alt mulig rart. At folk behandler en slik, kan skape fæle holdninger hos enhver. Jeg har også flere negative erfaringer her, og føler at bortsett fra to venninner fra Italia og Colombia, er det særdeles vanskelig å finne noen jeg kan snakke godt med.

Det er også hardt å innrømme at det er så store forskjeller. Tidligere har jeg villet nekte for det. Men forskjellene mellom europeiske land er langt større enn jeg tidligere trodde. Videre er folk også så mye mer like enn man tror, også. Det som er skremmende er imidlertid at jeg føler virkelig at Norge er hjemmet mitt, selv om jeg er så sterkt imot nasjonalisme. Men også innvandrerne i Norge er mine landsmenn, så sånn sett er jeg ikke nasjonalist. Det er bare disse fæle, overfladiske kulturene, og menneskene som hater deg for en kvise eller joggesko - jeg bare ikke klarer å like. Jeg vet man bør prøve å være kulturrelativistisk og forståelsesfull, men dette har jeg også prøvd, men når jeg ikke fikk det samme tilbake var det vanskelig å fortsette med det. Jeg er redd for utviklingen jeg ser hos meg selv. Av og til tenker jeg: Jeg hater Europa, og Norge er ikke europeisk. Jeg føler også merkelig nok også et større fellesskap med asiater, afrikanere og sør-amerikanere. Og man ser jo hvem som er de kriminelle innvandrerne i Norge: Hovedsakelig europeere, og ingen andre. Også jeg som anser meg som EU-tilhenger. Alt i alt begynner jeg å bli skeptisk. Det er så mye rart. Syns også delvis at EØS er litt urettferdig. Nå som finanskrisen er her, og det er snakk om å kutte antallet flyktninger vi skal ta imot i Norge, mens EØS-landsborgerne fortsatt kan strømme inn...

Jeg har sett så mye rart, og merkelig nok er dette rare ikke til så stor grad representert av Litauen og litauere, men de andre europeerne her. Det eneste syke med Litauen er overfladiskheten, men det virker som om det er spredt stort sett over hele Europa, etter impulsene jeg får også fra de andre i klassen.

Alt i alt er det ganske ensomt. Jeg er jo ganske rar i utgangspunktet, men nå innser jeg jo også at deler av den rarheten kanskje kun kunne ha utviklet seg i Norge og kun der, så jeg passer faktisk bedre der. Jeg kunne ønske jeg kunne møte noen det virkelig gikk an å snakke med som kunne overbevise meg igjen om at alt er like bra.

Nå har de pyntet Vilnius til jul. Det er fint. Mye mer lys nå, og ser koseligere ut i sentrum. Det er nå jul over hele Europa, i det minste.

På lørdag var jeg og mine to venninner i Varėna, en liten by i sør-Litauen. Vi var der hovedsakelig for å gå tur i skogen, og vi kom oss inn i skogen uten problem. Vi så ingen andre der og det var så herlig stille sammenlinget med Vilnius hvor det alltid er noe lyd et eller annet sted (er kanskje også frustrert over overgangen fra å bo på et lite sted til å bo i en virkelig by). Det var en nydelig furuskog hvor det virkelig duftet fantastisk. Var vel i skogen i rundt to og en halv time. Ellers var det ikke så veldig mye å se i selve byen. Togstasjonen var rar, med bilder på veggene som jeg tror var hentet fra litauisk mytologi. Var ganske fin, men den var så og si folketom, og det var ekko der inne, så jeg følte meg uvel med å prate der.

Det var en del fargerike hus, som er typisk for Litauen og Øst-Europa. Her ser man rett som det er grønne hus, for eksempel. Det ser vi ikke stort til i Norge, og man burde virkelig oppdage andre farger enn bare rødt, hvit og beige der hjemme, for det går an å bruke litt mer fra fargeskalaen også. Her ser man litt av hvert, og det er veldig mange koselige små hus. Generelt sett er husene mindre, men de fleste bor vel i de typiske grå, sovjetblokkene, men det er noe forskjellig fra by til by. Noen byer og steder er ganske uten de stygge blokkene, som likevel kan være litt fascinerende. I Varėna var det imidlertid ganske mange. Er også en gamlere del; "Senoji Varėna", som ligger et stykke fra den byen vi var i. Har sett den fra bil, og der var det bare koselige små hus rundt en nydelig innsjø.

Spiste også på en fantastisk restaurant. Noe av den beste maten jeg har spist. Var stor og koselig, med tremøbler og gammeldags stil. Var også veldig billig.

Ellers hadde byen en fin stemning. Den var rolig, ikke så mye trafikk og folk i gatene. Jeg er dritlei av trengselen i hovedstaden. Det er så mye trafikk at det er utrolig, av og til. Mange andre ville si at Varėna var en død by. Men den var omtrent som Sortland, og det er det jeg trives med. Jeg vil ikke ha masse liv og folk sprettende glade og ropene ute i gatene. Det er ikke det jeg er vant til.

Jeg tror alt i alt jeg ville trivdes bedre i en av de mindre byene i Litauen.

Også Varėna var pyntet for jul.

Alt i alt må jeg nå si èn ting til Litauens ære: Det er utrolig mange fine steder her, både byer og natur, og litauiske byer er finere enn norske, generelt sett, men det er jo også noe subjektivt da. Men jeg tror kanskje ikke jeg er bymenneske, tross alt. Har ikke lyst til å bo i bygd heller, men det finnes da en mellomting!

I det minste kan jeg altså lære masse fra alt dette. Håper bare ikke jeg ender opp som en desillusjonert, sur og nasjonalistisk grinebiter.