Om et språk med kruseduller, et universitet i Narnia og Guds plan med det hele

Skolen har startet, høsten har kommet - og det er tilfredsstillende. Jeg er lei av varme busser, pene t-skjorter og sol. Jeg priser den gode høstduften, fargene som snart skal komme, gåturen fra Karliaus Mindaugo stotelė til universitetet og det morsomme språket med kruseduller på. Ja, skal jeg beskrive det litauiske språket er det ikke noen annen beskrivelse som passer bedre. Selv bokstavene har jo kruseduller, men også måten det sies på. Det er et veldig boklig språk på en måte, om jeg skal få si det slik. Når hovedlæreren vår pakker språket inn i nydelige små fyrstikkesker med julepapir på, liker jeg virkelig det litauiske språket. "Villlllll-nius". Det er byen jeg bor i, det. Bare kjenn på ordet, la tungen røre ganen, ikke fortennene, og la den tynne l-en danse. Ja - det er byen min, språket mitt. Det nye. 

Når jeg stirrer ut mot balkongen til klasserommet vårt, "skolegården" utenfor, som er tom, ettersom den er liten og vi er helt innerst i universitetslabyrinten, tenker jeg virkelig at jeg befinner meg i en pepperkakeby. Når vi snakker om det - typen min kjøpte faktisk "kjeks" i går, som var pepperkaker - "Mamma!". Seriøst - jul! Denne byen er så jul. Det må snø sånn at den virkelig kan vise seg frem i juledrakt. Det er virkelig noe fantasiaktig med byen og hele tilværelsen, vår flotte innvandrerklasse, tolerant og liberal, interessant og trygg, og hvor jeg hører hjemme, ja det er virkelig fantastisk. De søte lærerne - å gå til "Cili kava" hver dag for å kjøpe lavašas, ja, det er noe flott ved det hele. 

Likevel lusker det skygger i krokene, som rekker hendene ut etter meg, som vil trekke meg inn i kroken, inn i veggen, fange meg der inne, til jeg slipper opp for luft. Det er ikke Litauen. Litauen er på mange måter et paradis. Det er ikke Litauen som vil sluke meg - det er noe annet. 

Jeg hører også mye negativ "propaganda" rettet mot det fantastiske landet jeg bor i. 

Noe som virkelig er terapi er å la seg sluke av de litauiske skogene av og til, kjenne den gode lukten av kantareller, trær og alt annet, og la seg bli en del av det - av den flotte naturen her, å glemme alle problemene som ikke skal omtales i detalj. Jeg håper bare jeg kan fortsette å sette pris på dette fantasilandet som det er. Alt i alt vil jeg ikke bo her for alltid. Kanskje i fremtiden igjen, men etter dette året vil jeg ut av klesskapet og tilbake til Norge, hvor pent det enn er her. Så får man se hva fremtiden bringer. Jeg har jo også et solspråk å ta vare på. Hmm... Språkene mine har farger. Tror det er litt preget av flaggene til landene. Norsk er liksom... kaldt rødt, på en måte, engelsk er blått, spansk er gult og litauisk grønt. Jeg er veldig glad jeg får yndlingsfargen min opp i språkrepertoaret mitt. 

I tillegg tar jeg finsktimer, ikke så mange, ikke en gang en femtedel av antall litauisktimer, men det er nå litt. Er deilig når kulturforskjellene blir for store å ta en liten svipptur om nordiskhet, og la det finske språket marsjere fremover med taktfaste trommeslag, vakkert og kaldt. Hvitt, eller lyseblått, også så annerledes fra de varme språkene litauisk og spansk. 

De har faktisk soyamelk i den lille Maximabutikken på hjørnet her, selv om de mangler det på mange store butikker. Endelig kan jeg få tilfredsstilt soyabehovet i hvert fall.

Å leve i en ny kultur og et nytt land er både enklere og vanskeligere enn DU tror. På en måte er ting de samme, på en måte ikke. Siden jeg bor med en familie er jeg på en måte nødt til å tilpasse meg kulturen på en annen måte enn jeg ville ha gjort om jeg bodde alene. Men er det litauisk kultur? Ettersom familien er russisk, vet jeg ikke om det er litauisk eller russisk væremåte jeg blir konfrontert med.

Hvor vakkert jeg enn syntes russisk var, er det irriterende å være omgitt av et språk du ikke forstår, mens du er i begynnerfasen på et annet nytt språk som er nødvendig for å være der du er. Litauisk er forresten helt nydelig.

Sett med mine øyne kunne gjerne Litauen vært et par hundre grader mindre konservativt, og utviklet seg som Estland, isteden, men samtidig er det jo spennende med et land som velger en annerledes vei enn det meste av resten av Europa (bortsett fra Polen og Latvia). 

I januar skal jeg til Canada. Det blir godt å se noe nytt. =) Jeg er spent på det. Jeg er jo også veldig priviligert som får oppleve såpass mye som jeg gjør. Selv om humøret mitt ofte er ganske langt nede av forskjellige årsaker, er jeg jo heldig, og former jeg tankene og sinnet mitt, tenkemåten, rett, kan jeg nok bli lykkelig overalt. Ingen land er perfekte - land er noe tull oppfunnet av menneskeheten, som har behov for å kategorisere, dele inn i grupper, stenge ute, og forenkle den komplekse verden, og i demokratier styrer man etter kompromiss, noe som er veldig bra - men noe som også betyr at DU ikke kan få alt som DU vil, med mindre du alltid er enig med flertallet, noe som vanskelig kan la seg gjøre. Men nettopp derfor er det vi må engasjere oss politisk også. 

Jeg håper bare jeg lever til å se hvor jeg er om ti år. Eh..? Som om jeg kan være noe sted om ti år uten å leve. Uansett - fortsetter livet frem slik som det har gjort de siste to årene, vil jeg få litt av en bokserie å skrive. Jeg er fornøyd med det. 

Det er litt rart, og litt tidlig, men det jeg gleder meg mest til i livet, om jeg kan være så heldig å få det, noen gang, er faktisk den tiden hvor jeg kan bli far og ha et stabilt familieliv. Selvfølgelig ønsker jeg ikke at tempoet skal stoppe. Jeg ønsker kanskje å ta ansvar for noen. Ja - å få ansvar, og ta ansvar. Takket være en viss ny lov, så kan jeg jo også bli far. Av og til er det faktisk deilig å være norsk, hvor lite gjerne jeg enn innrømmer det. Jeg vil jo ikke være nasjonalist. Men for den saks skyld kunne jeg jo også vært født i Spania, Andorra eller Tsjekkia. 

Også er det Gud. Jeg håper virkelig det er en Gud som passer på meg et sted, av og til, selv om jeg ofte har problemer med å tro på det. Noen ganger tenker jeg på venner og kjære som om de er med meg i ånden, og at de er her. Jeg tenker på så mye rart - og på en eller annen måte blir det vel religiøsitet av det. Og er det tilfeldig at jeg skulle finne på den ville ideen å dra til Litauen for å studere litauisk? Hvorfor ikke russisk? Eller polsk, i det minste?

Verden er merkelig.

I hvert fall er jeg glad så lenge jeg har den, og verden har meg.