Julehandel og eksamen - et halvår på stormete hav går mot slutten

Man kan si dette halvåret har vært som en båttur på et urolig hav. Det har vært både flodbølger, stormer og til tider har man da også kantret. Nå nærmer man seg land, og jeg håper bare man kommer seg vel i land, og at båten kan være hel, om enn med skrammer, etter alt.

Julehandelen i år har vært... dyr. Har brukt mye penger på julegaver. Var på Akropolis handlesenter etter sist blogginnlegg. Kjøpte ikke så masse der, men det var litt av et styr. Synes det er altfor stort, og det er selvfølgelig ekstremt mange mennesker nå før jul. Etter å ha handlet og kjøpt en bok om litauisk historie til meg selv, satte jeg meg ned på en japansk restaurant ved skøytebanen i senteret. Jada, de har klemt inn en skøytebane inn der. Blir litt misunnelig når jeg ser folk gå på skøyter. Har aldri lært det. Satt og leste litt i boken om litauisk historie mens jeg ventet på maten.

Ellers var jeg og min italienske venninne sammen i turistgaten og så etter julegaver til folk. Ble litt revet med på en butikk. Hehe, i hvert fall er jeg snart i mål.

De siste dagene har vært noe enklere, men jeg gleder meg til å komme hjem.

I dag hadde jeg skriftlig eksamen. Var ekstremt bestemt før jeg tok den på at dette MÅTTE gå bra. Jeg har sjelden kjent en slik kampånd før en eksamen eller prøve før. Dette har vært ekstra viktig for meg. Dette halvåret har vært utrolig vanskelig. Før brukte jeg å si; "Alt Bo tar i blir til gull" (Bo er kallenavnet mitt). I det siste har det dessverre ikke vært slik, og jeg har ikke mye jeg kan skryte av fra denne siste perioden, derfor håper jeg å kunne ha brukbare resultater fra universitetet å vise til. Vi får se, på onsdag, når jeg får resultatene. Har også muntlig eksamen i morgen. Den er hakket verre, om enn kortere, og kanskje mindre formell, men det er jo alltid vanskeligere muntlig i språk enn skriftlig. Må snakke om èn av ni temaer. Er forholdsvis enkle, men det er jo så mange grammatiske feller å gå i. Også er det alltid et spørsmål om å komme seg opp om morgenen også.

Eksamenen i dag var inndelt i fem deler: lytting, ordforråd, grammatikk, lesing og skriving. Jeg følte det gikk ganske bra. Jeg svarte på alle spørsmålene, men det viser seg jo gjerne senere at man slurver litt eller misforstod noe. Tror jeg blandet sammen ordet for trapp og grader. Ble også litt distrahert etterhvert fordi han italieneren selvfølgelig måtte begynne å bable til han fra Moldova. Eksamenen varte bare i tre timer, og jeg gikk etter to. Det var raskt unnagjort og jeg kontrollerte også for feil, men kunne ikke finne noen. Er mer nervøs for morgendagen. Håper bare jeg får den vel overstått, og endelig kunne slappe av. Etter blir det en velfortjent ferie. Jeg har aldri trengt en ferie så mye som i år. Skolen er enklere og mindre krevende enn videregående, men privatlivet og alle inntrykkene har vært voldsomt.

Etter eksamen i dag så jeg presidenten utenfor presidentpalasset. Så ingen vakter, men de var nok kledd i sivil. Morsomt. Har ikke sett vår kongefamilie en gang, kun på TV, så dette var litt artig. Var overrasket over hvor nærmt man kunne komme presidenten og hvor lite formelt alt var. Folk kom rett opp til ham uten noe om og men. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg så jeg holdt meg litt i bakgrunnen. Tror ikke det var noe spesiell anledning, han skulle bare inn i palasset. Morsomt, man kan sitte på trappen der og eller rett utenfor dørene, og det er ingen vakter der. Presidentpalasset er like ved siden av universitetet.

Jeg gikk deretter sammen med hun italienske og han koreanske og spiste på restaurant. Nå sitter jeg her. Skal henge litt på dataen før jeg begynner å forberede meg til muntligen i morgen.

Jeg tør ikke begynne å pakke til jeg skal hjem. Er redd noe skal gå galt, tør ikke tro på at jeg skal hjem. Jeg håper så inderlig jeg kommer meg tilbake til Norge etter alt, og at jeg kan legge meg i min egen seng i Norge på torsdagskveld, ikke helt misfornøyd med resultatene tross alt.

Helgen har vært totalt kjedelig. Har øvd til eksamen, hengt på dataen, gått litt tur. Følt meg litt ensom i grunn.

Telefonita - en pelskledd dame med rødt krøllete hår går oversminket over gaten, med en gammeldags telefon på høyrearmen, telefonrøret i venstre hånd. Hun babler. Hun fins egentlig ikke. Hun ble oppdiktet i dag.

Solen skinte på lørdag og søndag. Det var kos.

Gikk en tur langs elven i sentrum. Ble overrasket over hvor mange moderne bygninger det tross alt er her, og hvor fint det er i den moderne delen av byen. Liker å gå langs elven. Gikk nå i en annen retning enn normalt, og så flere "skyskrapere" (relativt høye bygninger i glass) enn jeg ser når jeg går i den andre retningen. Var stille og rolig å spasere langs elven i den retningen. Flott. Satte meg litt ned på huk for å se på noen ender som svømte, eller kanskje rettere sagt; fløt på overflaten.

Togtur til Kėdainiai en lørdag i desember

Til tross for regn og tidlig mørke, klarer man alltids å få tid til en liten ekskursjon en lørdag i desember. Når man bor i et land, som tross alt er spennende, må man jo prøve å få med seg mer enn hovedstaden. Bygdegutten vår, som av og til så lite forstår (og som av og til skriver om seg selv i tredje person), liker også å komme seg bort fra storbyen en og annen gang. I dag fikk imidlertid bygdegutten et lite sjokk - byen han dro til var finere enn forventet, og ganske annerldes. Dette kommer vi tilbake til senere.

I løpet av halvåret har jeg fått klemt inn et par småturer, spesielt i det siste, noe jeg nok har nevnt tidligere - og har nå vært i Kėdainiai, en av de eldste byene i Litauen. Den regnes også for å være Litauens geografiske sentrum.

Tok tog, som vi liker veldig godt å gjøre, selv om det hender at Litauens byråkrati selv skinner gjennom på togstasjonen. Billettsystemet er gammeldags, og onde tunger sier at datamaskinene de bruker for å ordne billettene er fra Sovjettiden. Det er veldig ofte uklart hvilken luke man skal gå til. I det minste er det greit å få informasjon, selv om man gjerne bruker litt tid på togstasjonen. Har i det siste blitt god venn med kaffeautomatene der. Selve togene er veldig bra. Som regel er de komfortable, og servicen på togene er flott, med togverter som kommer med kaffe og te til deg og sikkert mer om du vil. Som regel er det skjermer som sier deg hvor du er, temperatur og klokkeslett, og ellers, og hvis skjermene mangler, er det en høyttalerstemme som gir deg tilsvarende informasjon, på litauisk og engelsk.

Måtte opp tidlig, og etter å ha hengt på internett i går kveld (bygdegutten Bo ineffektiv?) var jeg litt trøtt i morgen tidlig, men man er jo alltid litt reiselysten da.

Tok litt under to timer med tog, men er alltid så morsomt å dra med toget. Var sammen med mine venninner fra Italia og Colombia.

- Det er ikke mye å si på infrastrukturen i Litauen, som er veldig bra, om ikke akkurat i selve hovedstaden -

Kėdainiai viste seg å være en større by enn forventet. Senere fant jeg ut at over 30.000 folk bor der. Hadde en flott gammelby, som faktisk var større enn i Klaipeda (Litauens tredje største by) og enn i Šiauliai (den fjerde største). Måtte gå et stykke fra togstasjonen til sentrum, men fikk hjelp av en hyggelig dame. Var en særdeles fargerik by. Man finner utrolig mange forskjellige farger på husene i Litauen, og gamlebyen her var virkelig flott og i særdeles god stand. Er overrasket over at Litauen ser så bra ut all-over. De stygge murblokkene fra Sovjettiden, som er meget grå, er dessverre mange steder, men de klarer likevel ikke ødelegge den gode følelsen som resten gir.

Mye var stengt i Kėdainiai, ettersom vi tross alt reiser utenfor sesongen. Var mange fine kirker, en slags borg eller slott. Var både luthersk, katolsk, ortodoks kirke og også synagoge.

Var innom et museum, der det var mye utstilt fra Kėdainiais og Litauens historie. Meget interessant. Brukte nok litt mye tid der, ante at de andre ble litt utålmodige, men jeg ble ganske revet med. Utrolig mye interessant. =D

Spiste også på en restaurant som vanlig. Der hørte vi en flott sang, som vanlig, og Daiva dristet seg til å spørre om hvilken artist det var. Etterpå kjøpte jeg CD-en på Rimi. Ganske bra. =D Litauisk.

Også i dag fikk man bekreftet at Litauen har mye å by en turist, spesielt om en liker små, rolige og koselige byer med gamle bygninger og arkitektur. Skogene er jo også fine da, som jeg så sist helg, men skoger finnes også i andre land. For mange europeere er jo ikke en gang hovedstaden, Vilnius, stor, selv om det for meg blir litt stort, men er også et flott sted å reise på ferie. Det er egentlig min type steder, men med hjemlengsel og greier, er det litt vanskeligere å sette pris på alt. Nå er det imidlertid godt under to uker til jeg skal hjem, så kanskje humøret kan lysne fremover nå.

Ting er ikke perfekt i mitt personlige liv, men etter nettopp å ha kommet hjem fra tur, er jeg fortsatt imponert av Kėdainiai, og valgte å fokusere på det. Har jo også lyst til å fortelle litt fra Litauen som land her, ikke bare la det være en personlig dagbok.

Fra slutten av måned seks til begynnelsen av nummer tolv

Omsider er det desember. Jeg sitter fortsatt her i Vilnius, men om 18 dager er jeg hjemme i gamlelandet. Jeg er sjokkert.

Nå - jeg overdriver. Men det må man jo, om man skal skrive litt mer enn ordinært.

Jeg er snart tyve. Jeg vet ikke om jeg føler meg eldre eller yngre. På en måte føler jeg meg som en gammel mann. Tross alt har jeg levd i et superbra forhold i over to år, jeg har reist masse, og nå har jeg også opplevd å bo i et nytt land. Det er også snart fire år siden jeg flyttet hjemmefra for første gang. Jeg har bodd seks-syv forskjellige steder ikke med foreldre - og bare dette året har jeg vært i syv forskjellige land, om man inkluderer Norge.

På den annen side føler jeg meg yngre og barnsligere enn før. Bare å tenke over dette i det hele tatt er jo ikke direkte et tegn på modenhet. Jeg tror det er et slags selvforsvar. Det er greit å være liten og forsvarsløs - det er så mye lettere å unnskylde ens dumme handlinger på det viset.

Dette høres ut som en nyttårsgjennomgang, og på sett og vis er det det. Det er første desember, men jeg har ikke for vane å skrive så ofte her i bloggen, så det er greit å gjøre det når jeg først har lyst.

Jeg tror at når alt som har skjedd i det siste først er bearbeid kan jeg vokse voldsomt på det, men akkurat nå er jeg vel i en slags dvale. Jeg er et dyr.

Den første halvdelen av 2008 var veldig fin. I hvert fall frem til midten av juni. Tror toppunktet var da jeg fikk seks på den siste eksamenen - i historie, og fikk høre jeg var den beste eleven på 20 år som hadde vært oppe til historieeksamen. Siden da har det vel egentlig bare gått nedover, eller i ekstreme bølger. Fra å bo med verdens beste kjæreste, ha verdens beste venner, og til og med ha en bra leilighet og råbra karakterer på videregående, en fin russetid, fine ferieturer til Spania og Ukraina - gikk jeg altså over i del to av dette året: Litauendelen. Den har hatt sine positive øyeblikk, og jeg har vært heldig som har opplevd så mye. Tror jeg har opplevd langt mer enn folk flest på min alder. Av og til tar jeg meg imidlertid i å spørre om det ikke er skadelig, alt i alt. Det elendige forholdet HER som kun varte i to måneder eller to og en halv, og alt bråket med nok en fyr - anger, halvdepresjon og dårlig selvbilde etter kritikk mot utseendet og andre ting. På den annen side: Alle ekskursjonene til forskjellige litauiske byer og småsteder, som alle har vært veldig fine, morsomme dager med de få vennene jeg har her. Jeg har fått sett Warszawa og Berlin. Gjør det også ganske bra på studiene tror jeg. Vi får se hva resultatet blir. Spiser også ofte på restaurant. God mat. Billig. Fine turer langs elven...

Alt i alt er det både og, men jeg tror jeg vil si jeg hadde det bedre før. Nå går humøret i bølger, også rett og slett fordi jeg er i et annet land og savner alle der hjemme. Alt er nytt, og jeg føler meg uten sikkerhetsnett og grunn å stå på. Det merkes bare sterkere og sterkere, selv om jeg tross alt har venner her. Likevel er de ikke litauere.

Alle problemene jeg har hatt, som jeg ikke har lyst til å gå inn på her (fordi de er personlige, men også fordi det tar lang tid å skildre) fører også til at jeg av og til tenker særdeles nasjonalistisk, og av og til nesten nazistisk. Når man går i en klasse med kun folk fra forskjellige land, og det er èn person fra hvert land, og man ikke kommer godt overens med mange av dem, er det veldig lett for at man begynner å tenke negativt. Jeg sammenligner også byråkratiet i Litauen med det langt mer effektive Norge. Når det er sagt er ikke Litauen i seg selv det som plager meg mest, men faktisk i større grad historier om andre europeiske land, statistikk jeg leser og lignende. Politikken som føres i veldig mange europeiske land er sjokkerende. Fattigdomsprosent og arbeidsledighet i store land som Frankrike, Tyskland og Polen for eksempel. En annen ting som er spesielt vanskelig for meg å takle er overfladiskheten. Ikke bare i Litauen, men i resten av Europa generelt sett. Det kan for eksempel lett skildres med faktumet at for mange europeere er det utenkelig å gå ute i offentlighet med treningsklær. Min eks her var etnisk russer, og snakket masse dritt om Litauen og litauere. Selv brydde han seg kun om TV, og å se bra ut, og disset meg for kviser og sa jeg måtte bruke hudkremer og alt mulig rart. At folk behandler en slik, kan skape fæle holdninger hos enhver. Jeg har også flere negative erfaringer her, og føler at bortsett fra to venninner fra Italia og Colombia, er det særdeles vanskelig å finne noen jeg kan snakke godt med.

Det er også hardt å innrømme at det er så store forskjeller. Tidligere har jeg villet nekte for det. Men forskjellene mellom europeiske land er langt større enn jeg tidligere trodde. Videre er folk også så mye mer like enn man tror, også. Det som er skremmende er imidlertid at jeg føler virkelig at Norge er hjemmet mitt, selv om jeg er så sterkt imot nasjonalisme. Men også innvandrerne i Norge er mine landsmenn, så sånn sett er jeg ikke nasjonalist. Det er bare disse fæle, overfladiske kulturene, og menneskene som hater deg for en kvise eller joggesko - jeg bare ikke klarer å like. Jeg vet man bør prøve å være kulturrelativistisk og forståelsesfull, men dette har jeg også prøvd, men når jeg ikke fikk det samme tilbake var det vanskelig å fortsette med det. Jeg er redd for utviklingen jeg ser hos meg selv. Av og til tenker jeg: Jeg hater Europa, og Norge er ikke europeisk. Jeg føler også merkelig nok også et større fellesskap med asiater, afrikanere og sør-amerikanere. Og man ser jo hvem som er de kriminelle innvandrerne i Norge: Hovedsakelig europeere, og ingen andre. Også jeg som anser meg som EU-tilhenger. Alt i alt begynner jeg å bli skeptisk. Det er så mye rart. Syns også delvis at EØS er litt urettferdig. Nå som finanskrisen er her, og det er snakk om å kutte antallet flyktninger vi skal ta imot i Norge, mens EØS-landsborgerne fortsatt kan strømme inn...

Jeg har sett så mye rart, og merkelig nok er dette rare ikke til så stor grad representert av Litauen og litauere, men de andre europeerne her. Det eneste syke med Litauen er overfladiskheten, men det virker som om det er spredt stort sett over hele Europa, etter impulsene jeg får også fra de andre i klassen.

Alt i alt er det ganske ensomt. Jeg er jo ganske rar i utgangspunktet, men nå innser jeg jo også at deler av den rarheten kanskje kun kunne ha utviklet seg i Norge og kun der, så jeg passer faktisk bedre der. Jeg kunne ønske jeg kunne møte noen det virkelig gikk an å snakke med som kunne overbevise meg igjen om at alt er like bra.

Nå har de pyntet Vilnius til jul. Det er fint. Mye mer lys nå, og ser koseligere ut i sentrum. Det er nå jul over hele Europa, i det minste.

På lørdag var jeg og mine to venninner i Varėna, en liten by i sør-Litauen. Vi var der hovedsakelig for å gå tur i skogen, og vi kom oss inn i skogen uten problem. Vi så ingen andre der og det var så herlig stille sammenlinget med Vilnius hvor det alltid er noe lyd et eller annet sted (er kanskje også frustrert over overgangen fra å bo på et lite sted til å bo i en virkelig by). Det var en nydelig furuskog hvor det virkelig duftet fantastisk. Var vel i skogen i rundt to og en halv time. Ellers var det ikke så veldig mye å se i selve byen. Togstasjonen var rar, med bilder på veggene som jeg tror var hentet fra litauisk mytologi. Var ganske fin, men den var så og si folketom, og det var ekko der inne, så jeg følte meg uvel med å prate der.

Det var en del fargerike hus, som er typisk for Litauen og Øst-Europa. Her ser man rett som det er grønne hus, for eksempel. Det ser vi ikke stort til i Norge, og man burde virkelig oppdage andre farger enn bare rødt, hvit og beige der hjemme, for det går an å bruke litt mer fra fargeskalaen også. Her ser man litt av hvert, og det er veldig mange koselige små hus. Generelt sett er husene mindre, men de fleste bor vel i de typiske grå, sovjetblokkene, men det er noe forskjellig fra by til by. Noen byer og steder er ganske uten de stygge blokkene, som likevel kan være litt fascinerende. I Varėna var det imidlertid ganske mange. Er også en gamlere del; "Senoji Varėna", som ligger et stykke fra den byen vi var i. Har sett den fra bil, og der var det bare koselige små hus rundt en nydelig innsjø.

Spiste også på en fantastisk restaurant. Noe av den beste maten jeg har spist. Var stor og koselig, med tremøbler og gammeldags stil. Var også veldig billig.

Ellers hadde byen en fin stemning. Den var rolig, ikke så mye trafikk og folk i gatene. Jeg er dritlei av trengselen i hovedstaden. Det er så mye trafikk at det er utrolig, av og til. Mange andre ville si at Varėna var en død by. Men den var omtrent som Sortland, og det er det jeg trives med. Jeg vil ikke ha masse liv og folk sprettende glade og ropene ute i gatene. Det er ikke det jeg er vant til.

Jeg tror alt i alt jeg ville trivdes bedre i en av de mindre byene i Litauen.

Også Varėna var pyntet for jul.

Alt i alt må jeg nå si èn ting til Litauens ære: Det er utrolig mange fine steder her, både byer og natur, og litauiske byer er finere enn norske, generelt sett, men det er jo også noe subjektivt da. Men jeg tror kanskje ikke jeg er bymenneske, tross alt. Har ikke lyst til å bo i bygd heller, men det finnes da en mellomting!

I det minste kan jeg altså lære masse fra alt dette. Håper bare ikke jeg ender opp som en desillusjonert, sur og nasjonalistisk grinebiter.

Om solnedgang og to fabrikkpiper i horisonten

Jeg sitter og lærer det innviklede kasussystemet på litauisk, med bøkene i den brede vinduskarmen. Hovedboken i litauisk språk slått opp, på siden med oversikt over kasusbøyning av adjektiv - av og til blir den også bladd i, fordi studenten trenger annen informasjon. Ordboken i litauisk-norsk ligger ved siden, bruker den ikke denne dagen. Det handler ikke om ord i dag, bare grammatikk. Skrivebok nummer X er snart i ferd med å bli utskrevet også, fylt med diagrammer, setninger og korte tekster i stilen; "om min familie", "om helgen", "om min leilighet", "om mitt hus" og lignende. Her og der har studenten også fått opp noen tegninger av fjell, trær eller blader. Bladene har han hatt for vane å tegne i kladdebøkene sine i mange år - fjellene er en ny sak. Fjellene er på andre siden av Østersjøen, i det andre landet studenten har noe med å gjøre.

Jeg ser at solen går raskt ned fra vinduet. Det er et spesielt, litt rødlig lys over himmelen, som jeg synes er vakkert. Det kan man også se i fjellandet, kanskje oftere enn her i skoglandet. Fra fjerde etasje seg jeg ned på husene foran meg. I et av dem er det lys i vinduet og ingenting foran. En mann sitter med dataen sin. Dataen står foran vinduet. Det har jeg hørt ikke er bra. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg synes i hvert fall det er fint å gjøre skolearbeid i vinduskarmen så lenge det er lys. Jeg ser ikke ansiktet til mannen. Kun at han sitter foran dataen. Plutselig er han borte, for så å komme tilbake. Hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å skrive blogg hadde jeg også forsvunnet for et par minutter for så å komme tilbake til vinduskarmen. Hvor lenge kunne det pågått?

Det er altså et fint rødskjær på himmelen. Mot himmelen står to røykskyer ut fra to fabrikkpiper. Det er vakkert på sin måte. Jeg liker fabrikkpiper. Spesielt de polkagrisfargede øst-europeiske. Jeg vet ikke om det bare er en øst-europeisk ting, eller kanskje til og med sovjetisk, eller om fabrikkpipene er sånn også i andre land. Det er rart at fabrikkpipene skal se så fine ut nettopp her.

Solen går raskt ned, og snart kan jeg nok se rødt lys på det mer enn 300 meter høye TV-tårnet som stiger opp fra byen lenger frem. Av en eller annen merkelig grunn la jeg ikke merke til at jeg kunne se TV-tårnet fra soverommet mitt før i går natt. Pussig. Hvorfor ser jeg det ikke om dagen? Hvorfor har jeg ikke lagt merke til det før? Om natten er det så fint lys i det.

Oppvasken står og venter. Interessen min for å ta den er heller laber. Jeg må rydde. Har ikke lyst. Som vanlig kan jeg bare prioritere noen få ting om gangen; studere og så sekundære ting som trening og lesing.

Jeg savner folk og fe i fjellandet, men også her har jeg jo noe. Nå har jeg veldig lyst til å dra på en skogtur. Kanskje til helgen? Jeg blir litt lei av å sitte i by hele tiden, selv om det er mye flott arkitektur, noen fine fabrikkpiper langt unna, høyt TV-tårn og fine glassbygninger.

Jeg har lyst til å dra til Raudonė, et lite sted hvor det er et pent slott. Det er ganske langt dit. Kanskje jeg ikke kommer til å dra dit før over nyttår?

Det er flott å oppdage et nytt land, utforske, være oppdager. Jeg fortsetter å legge planer for nye ferier, og ting jeg skal gjøre. Det er som om jeg aldri kan roe meg ned. Hvorfor? Jeg vil jo ha litt stabilitet også. Ønskene er motstridende.

Også bruker jeg av og til for mye tid på internett - men så igjen: studiene går bra, og jeg leser og holder meg i form og er sosial. Er det da så farlig? Jeg vet ikke.

Innlegget ble ikke skrevet i vinduskarmen. Nå er det helt mørkt. Jeg titter ut gjennom gardinene. Mannen sitter fortsatt foran PC-en sin, og fabrikkene jobber visst fortsatt. Jeg kan igjen se TV-tårnet, og skilt i forskjellige farger for forskjellige butiker lyser mot meg. Nå må jeg ta oppvasken.

Om vakre skoger, såpeopera og tiggeren Rosie

Grunnet mye drama har jeg sett meg tvunget til ikke så skrive her på en stund - jeg har rett og slett ikke hatt tid.

Tiden har gått, og løpt litt, og av og til snublet. Endelig er jeg her jeg er i dag, selv om det ikke er noe spesielt med akkurat dagen i dag. Jeg har nå vært i Litauen i flere måneder. Gang på gang blir jeg overrasket over hvor vakkert dette landet er, men jeg legger også merke til forskjellene mellom Litauen og Norge, og savner en del ting. Men samtidig vet jeg at jeg kommer til å savne mye så fort jeg kommer tilbake til Norge. Nå lærer jeg jo stadig mer om Litauen og også om resten av verden, fordi jeg snakker med den internasjonale klassen min. Her er det lettere å føre enkelte samtaler fordi vi deler kunnskap, mens i samtale med en normal nordmann vil det være vanskelig å diskutere et spesifikt emne innenfor den litauiske historien for eksempel.

I perioder har grå slør og tårvått dugg (jeg er sarkastisk, for dem som ikke oppfattet det) senket seg over dagene og jeg har hatt hjemlengsel. Men nå er ting mye bedre. Jeg har egen leilighet, i blokk, men heldigvis ikke verste type sovjetblokk, men laget av murstein. Er mye bedre. Jeg betaler ikke så mye, og jeg fikk heldigvis lån fra lånekassen.

Noen ganger tegner jeg fjell i kladdeboken min. En stor overgang har også vært å flytte fra bygd til by. Jeg mener - det er ikke bare bare å gå ut i skogen her. Jeg må hive meg på en bybuss så og si bare for å komme til en ordentlig park. Det er en del parker i sentrum, men de er små. Likevel - den litauiske naturen er fantastisk. Skogene er nydelige, og det lukter så godt i dem. Noen ganger senker det seg et spesielt lys over landet. Jeg har sett Litauen badet i en gråtone som jeg ikke har sett noen andre steder. Det er virkelig noe av det vakreste jeg har sett. Det kan ikke forklares for noen som ikke har sett det, men når solen står opp om morgenen over skogen, og såvidt ligger bak en haug og lurer seg opp, og det er litt tåke, da er det et helt spesielt lys, og det er veldig vakkert.

For en stund siden var jeg og en venninne i Šiauliai, den fjerde største byen i Litauen. Derfra var det godt mulig å gå ut i naturen, og vi gikk rundt en innsjø og i skogen. Var nydelig. Var også godt å dra til en mindre by etter å ha vært i hovedstaden så lenge.

Nå er jeg i hvert fall singel og har egen leilighet. Føler at jeg endelig har kontroll selv. Har vært en god del såpeopera, i form av menn som har villet ha meg og jeg ikke var like interessert i forhold. Også ble det slutt med han jeg bodde sammen med i begynnelsen. Det funket bare ikke, så jeg gikk. Bodde hos en venninne en stund, og nå bor jeg altså for meg selv. Har vært slik en irriterende periode. Slutten av september og begynnelsen av oktober var virkelig noe for seg selv. Har vært mye rart. Jeg vil kalle det startproblemer. Nå er ting så mye bedre.

Studiene går bra, men er fascinerende hvor mye grammatikk det kan eksistere i et språk, og hvor mye som kan gjøres ut av det. Nydelig språk, nydelig.

Rosie er en dame som går kledt som en teaterkvinne. Hun tigger iført en stor hatt og fancy sminke. Hun har flotte kjoler og ser virkelig spesiell ut. Hun takker på flere språk, og de fleste vet hvem hun er.

Jeg har sett veldig mye av dette landet, men det er fortsatt så ekstremt mye å se...

Var i Europaparken denne helgen. Mange flotte skulpturer og kunstverk, og flott natur. Like ved var det en fin og koselig bygd. Veldig mange koselige små steder her. Mange som tror at hvis hovedstaden er fin, så betyr det at resten av landet forfaller, men i Litauen er det ikke tilfellet. Det er mange flotte steder rundtom i landet, og tallet på steder jeg vil besøke her øker bare etterhvert som jeg ser mer. Er utrolig hvor mye et såpass lite land kan by på. Også er det lett å reise mellom også, så det er ganske kjekt. Jeg har i hvert fall over et halvt år igjen å utforske det på, så det er flott.

Leser også en del litauisk historie, altså, og jeg blir så inspirert av alt jeg leser. Har virkelig lyst til å skrive en historisk roman som foregår i Litauen, eventuelt la noe foregå i Norge og noe i Litauen. Nå føler jeg at jeg må utsette det, fordi jeg vil vite enda mer om Litauens historie og om landet generelt, slik at det jeg skriver blir så bra og autentisk som mulig. Dessuten vet jeg at dersom jeg setter meg ned for å skrive vil jeg bli helt revet med og ikke klare å stoppe... Jeg har mer enn nok med studiene, det sosiale liv, og gå på treningssenter, samt reise litt rundt av og til.

Om et språk med kruseduller, et universitet i Narnia og Guds plan med det hele

Skolen har startet, høsten har kommet - og det er tilfredsstillende. Jeg er lei av varme busser, pene t-skjorter og sol. Jeg priser den gode høstduften, fargene som snart skal komme, gåturen fra Karliaus Mindaugo stotelė til universitetet og det morsomme språket med kruseduller på. Ja, skal jeg beskrive det litauiske språket er det ikke noen annen beskrivelse som passer bedre. Selv bokstavene har jo kruseduller, men også måten det sies på. Det er et veldig boklig språk på en måte, om jeg skal få si det slik. Når hovedlæreren vår pakker språket inn i nydelige små fyrstikkesker med julepapir på, liker jeg virkelig det litauiske språket. "Villlllll-nius". Det er byen jeg bor i, det. Bare kjenn på ordet, la tungen røre ganen, ikke fortennene, og la den tynne l-en danse. Ja - det er byen min, språket mitt. Det nye. 

Når jeg stirrer ut mot balkongen til klasserommet vårt, "skolegården" utenfor, som er tom, ettersom den er liten og vi er helt innerst i universitetslabyrinten, tenker jeg virkelig at jeg befinner meg i en pepperkakeby. Når vi snakker om det - typen min kjøpte faktisk "kjeks" i går, som var pepperkaker - "Mamma!". Seriøst - jul! Denne byen er så jul. Det må snø sånn at den virkelig kan vise seg frem i juledrakt. Det er virkelig noe fantasiaktig med byen og hele tilværelsen, vår flotte innvandrerklasse, tolerant og liberal, interessant og trygg, og hvor jeg hører hjemme, ja det er virkelig fantastisk. De søte lærerne - å gå til "Cili kava" hver dag for å kjøpe lavašas, ja, det er noe flott ved det hele. 

Likevel lusker det skygger i krokene, som rekker hendene ut etter meg, som vil trekke meg inn i kroken, inn i veggen, fange meg der inne, til jeg slipper opp for luft. Det er ikke Litauen. Litauen er på mange måter et paradis. Det er ikke Litauen som vil sluke meg - det er noe annet. 

Jeg hører også mye negativ "propaganda" rettet mot det fantastiske landet jeg bor i. 

Noe som virkelig er terapi er å la seg sluke av de litauiske skogene av og til, kjenne den gode lukten av kantareller, trær og alt annet, og la seg bli en del av det - av den flotte naturen her, å glemme alle problemene som ikke skal omtales i detalj. Jeg håper bare jeg kan fortsette å sette pris på dette fantasilandet som det er. Alt i alt vil jeg ikke bo her for alltid. Kanskje i fremtiden igjen, men etter dette året vil jeg ut av klesskapet og tilbake til Norge, hvor pent det enn er her. Så får man se hva fremtiden bringer. Jeg har jo også et solspråk å ta vare på. Hmm... Språkene mine har farger. Tror det er litt preget av flaggene til landene. Norsk er liksom... kaldt rødt, på en måte, engelsk er blått, spansk er gult og litauisk grønt. Jeg er veldig glad jeg får yndlingsfargen min opp i språkrepertoaret mitt. 

I tillegg tar jeg finsktimer, ikke så mange, ikke en gang en femtedel av antall litauisktimer, men det er nå litt. Er deilig når kulturforskjellene blir for store å ta en liten svipptur om nordiskhet, og la det finske språket marsjere fremover med taktfaste trommeslag, vakkert og kaldt. Hvitt, eller lyseblått, også så annerledes fra de varme språkene litauisk og spansk. 

De har faktisk soyamelk i den lille Maximabutikken på hjørnet her, selv om de mangler det på mange store butikker. Endelig kan jeg få tilfredsstilt soyabehovet i hvert fall.

Å leve i en ny kultur og et nytt land er både enklere og vanskeligere enn DU tror. På en måte er ting de samme, på en måte ikke. Siden jeg bor med en familie er jeg på en måte nødt til å tilpasse meg kulturen på en annen måte enn jeg ville ha gjort om jeg bodde alene. Men er det litauisk kultur? Ettersom familien er russisk, vet jeg ikke om det er litauisk eller russisk væremåte jeg blir konfrontert med.

Hvor vakkert jeg enn syntes russisk var, er det irriterende å være omgitt av et språk du ikke forstår, mens du er i begynnerfasen på et annet nytt språk som er nødvendig for å være der du er. Litauisk er forresten helt nydelig.

Sett med mine øyne kunne gjerne Litauen vært et par hundre grader mindre konservativt, og utviklet seg som Estland, isteden, men samtidig er det jo spennende med et land som velger en annerledes vei enn det meste av resten av Europa (bortsett fra Polen og Latvia). 

I januar skal jeg til Canada. Det blir godt å se noe nytt. =) Jeg er spent på det. Jeg er jo også veldig priviligert som får oppleve såpass mye som jeg gjør. Selv om humøret mitt ofte er ganske langt nede av forskjellige årsaker, er jeg jo heldig, og former jeg tankene og sinnet mitt, tenkemåten, rett, kan jeg nok bli lykkelig overalt. Ingen land er perfekte - land er noe tull oppfunnet av menneskeheten, som har behov for å kategorisere, dele inn i grupper, stenge ute, og forenkle den komplekse verden, og i demokratier styrer man etter kompromiss, noe som er veldig bra - men noe som også betyr at DU ikke kan få alt som DU vil, med mindre du alltid er enig med flertallet, noe som vanskelig kan la seg gjøre. Men nettopp derfor er det vi må engasjere oss politisk også. 

Jeg håper bare jeg lever til å se hvor jeg er om ti år. Eh..? Som om jeg kan være noe sted om ti år uten å leve. Uansett - fortsetter livet frem slik som det har gjort de siste to årene, vil jeg få litt av en bokserie å skrive. Jeg er fornøyd med det. 

Det er litt rart, og litt tidlig, men det jeg gleder meg mest til i livet, om jeg kan være så heldig å få det, noen gang, er faktisk den tiden hvor jeg kan bli far og ha et stabilt familieliv. Selvfølgelig ønsker jeg ikke at tempoet skal stoppe. Jeg ønsker kanskje å ta ansvar for noen. Ja - å få ansvar, og ta ansvar. Takket være en viss ny lov, så kan jeg jo også bli far. Av og til er det faktisk deilig å være norsk, hvor lite gjerne jeg enn innrømmer det. Jeg vil jo ikke være nasjonalist. Men for den saks skyld kunne jeg jo også vært født i Spania, Andorra eller Tsjekkia. 

Også er det Gud. Jeg håper virkelig det er en Gud som passer på meg et sted, av og til, selv om jeg ofte har problemer med å tro på det. Noen ganger tenker jeg på venner og kjære som om de er med meg i ånden, og at de er her. Jeg tenker på så mye rart - og på en eller annen måte blir det vel religiøsitet av det. Og er det tilfeldig at jeg skulle finne på den ville ideen å dra til Litauen for å studere litauisk? Hvorfor ikke russisk? Eller polsk, i det minste?

Verden er merkelig.

I hvert fall er jeg glad så lenge jeg har den, og verden har meg. 

Om individet, spansk og yoga

Med verkende magemuskler, en smak av kaffe i munnen og Shakira syngende på PC-en setter jeg ned for å skrive. "Let me see you move like you come from Colombia". Skulle gjerne latt dere se meg bevege meg som om jeg var fra et "tredje verden"-land. Men det er ikke det jeg skal snakke om, selv om mine hofter faktisk KAN lyve, fordi de ikke alltid beveger seg når jeg faktisk vil bevege dem, lyver ikke tastaturet. 

Jeg tillater kanskje tankene å løpe for mye - men jeg er faktisk litt kreativ for øyeblikket, selv om jeg tviler på at jeg vil klare å få ned tankene på ... ikke papiret, men skjermen, via tastaturet. Jeg fikk et behov for å snakke litt om individets betydning i dag. Jeg har innsett at hvert menneske er unikt. Oi, hvilken oppdagelse. Ja, det kan man jo si. Men det er lett nok å kaste ut denne klisjeen uten virkelig å forstå den. For å forstå hvor viktig et menneske er, må man miste et par mennesker, eventuelt være borte fra dem, fysisk eller mentalt, på en eller annen måte, og/eller møte særdeles spennende og spesielle mennesker. Jeg har gjort begge deler. Og jeg har satt begge delene i gang, fordi jeg kan - fordi jeg er flink til å finne gode mennesker, interessante og annerledes, men som passer min smak. Miste, si farvel, men ikke helt, fordi jeg er rastløs, kreativ, impulsiv, ukontrollert. Det gjør meg spesiell. Akkurat som de menneskene jeg møter er spesielle. 

Om individet - jeg har kjent mennesker, og kjenner fortsatt, som har alle mulige interesser og er intelligente som bare det. Og alle disse betyr utrolig mye for meg - og fordi alle betyr så mye og jeg binder meg sånn til alle - fremstår jeg som uavhengig, enda jeg kanskje er den mest avhengige av alle 

Kontroll! Av og til burde man kanskje ta en titt på menneskene rundt seg, sortere dem fra hverandre, fra forskjellige situasjoner og kjenne på akkurat hvor spesiell den ene og den andre personen er. Hvordan ville de vært om vi flyttet dem over i en annen setting? Hvis vi leker Gud med verden rundt oss, hvordan vil resultatet bli? Vi ser at vi er forskjellige, at venn A ville gjort en ting, og B en annen ting. Nettopp derfor er både A og B spesielle. Og så er jeg selv oppi alt det der, med mine egne særegenheter og spesialiteter, og av og til kan det være vanskelig å se hvor A, B og DU begynner og ender, i alt, men når du først klarer å skille alt dette fra hverandre og se bit for bit, individ for individ, innser du hvor utrolig komplekst sammensatt verden rundt deg er, og hvor mye alle betyr, hver for seg, ene og alene, OG sammen i hele sammensuriet.

Jeg forklarer kanskje dårlig - men vi bør være flinkere til å tenke over det, hvor unike vi er, og folk rundt oss, vennene våre, kjærestene våre, elskerne våre, familien vår. Ingen kan noensinne bli en annen eller fylle den samme plassen som en annen hadde - men på tross av alt dette, er vi mye mer like hverandre enn vi liker å tro, også. For når alt kommer til alt, er vi bare kjøtt og blod. Vi spiser, vi drikker, vi sover. Vi tisser. Vi puler. Vi vil bli så lykkelige som mulig, og alt oppi alt - er vi litt lykkelige, så er vi ikke lykkelige nok, eller vi  har dårlig samvittighet for at vi er lykkelige. I hvert fall jeg. Da kan vi reise til India, eller i det minste be til Gud. 

Så, angående spansk. Selvfølgelig, kremt, har også hvert språk, hvert ord en spesiell plass. Og takk til spansken - mitt språk, for å være min gode følgesvenn i disse dagene, i et fremmed land, i en ny kultur. Spansk som jeg har brukt så mye tid på å lære har nå vist seg å være fantastisk. Når jeg kommer tilbake til Norge vil jeg kanskje ta spansk årsenhet - fordi jeg ikke har noe bedre å gjøre, og fordi jeg elsker spansk, har jeg funnet ut. Også vil jeg gjerne tilbake til "El real sitio de San Ildefonso de la Granja" og drikke varm sjokolade. =) 

En vakker dag skal jeg sitte på sjokoladeriet i La Granja og skrive et nydelig dikt, som ingen vil forstå, fordi jeg vil ha mitt eget språk. Ikke at det skal være et oppdiktet språk, men det vil være min personlighet som nedfelles, min identitet, med alle feil og mangler, og alle defekter, alle synder, og de få små gledene som også måtte finnes, og som likevel ingen vil kunne forstå fordi det vil være så håpløst kroklete eller så håpløst enkelt at det blir flatt og tilsynelatende intetsigende. Da kanskje jeg vil smile til folk rundt meg og forklare - hvis noen er interesserte i å høre -for en dag forstår jeg kanskje meg selv.

På spansk (eller litauisk, eller norsk). 

En kveld i august

Så Nicolai var gal nok til å ta spranget over til Litauen, etter alt. Avisoverskrifter, stort oppstyr - nei, ikke meg. 

Nå har jeg sittet på balkongen og sett lyset gradvis svinne over de mange blokkene jeg ser fra her, og det høye TV-tårnet med den roterende restauranten, hvor jeg ikke har vært siden mars i fjor, første gang jeg var her i Vilnius. I blomsterkassene på balkongen er de samme blomstene mamma bruker å ha noen ganger, tror jeg. Jeg har aldri virkelig lagt skikkelig merke til dem, tror jeg. Men de lukter godt. Skulle gjerne sittet lenger, men det ble for mørkt til å lese og en merkelig inspirasjon drev meg til å skrive blogg. 

Drevet av underfundig åndelighet - eller rett og slett mangel på noe å gjøre mens kjæresten min er på jobb - gjorde jeg litt yoga i dag. Ble ganske utkjørt. Det var meningen.

Dagen er farget rød, en fin ferskentone, kanskje, med en tung duft av blomster. Det er tungt, bølgende og vakkert. Jeg tror jeg trives. Begynte og føle dette fra i dag av. 

Inspirasjonen er på vei tilbake til meg. Skulle bare mangle med alt jeg opplever. Snart kommer verdens hittil beste bok i bokhyllene, så nå kan dere bare glede dere. Nåja... 

Verden er snudd opp ned, ristet, tømt og fylt igjen, som en Rema-pose, eller Maxima, som jeg handler på nå. Heldigvis kan jeg kjøpe mye godt både på Rema og Maxima, og utvalget er størst i sistnevnte, og prisene er også gunstigere. Hva jeg prøver å si, vet jeg ikke. 

Snart begynner skolen - gleder meg til det. Da blir det internasjonalt, kan dere tro. 

Nå drømmer jeg om en skiferie til Slovenia, selvfølgelig med tilhørende dager med kafékos i Ljubljana... Men hvem vet om jeg får råd til det... Men jeg må ut i snøen for å finne meningen med livet og alt det der, skjønner dere jo. En blir ikke profet i eget land. 

Har nettopp hatt fantastiske dager i Berlin, med min fantastiske kjæreste. Før det har jeg hatt en fantastisk sommer, lik ingen andre. En gang skriver jeg kanskje en humoristisk roman i tredjeperson om hele greia. =) 

Jeg tenkte jeg skulle skildre livets dybder her, men så veldig dypt kom jeg ikke. I det minste er det en start. =)