Sanity is international and interreligious

I have received messages from my friends outside Norway having heard about the tragedy happening on Friday 22nd of July, when a Norwegian nationalist extremist killed at least 76 people. The people sending me messages of concern are people who care, and people who have not dehumanised me because of having different passports, mother tongues or religion. These people are doing the opposite of Anders Breivik, the assassin behind the massacre at Utøya and the bomb attack in Oslo centre. My friends see me, other citizens of Oslo, the victims and their families, relatives and friends as individuals worthy of respect. The assasin did not. His ideology - extreme nationalism - cherish lines in the sand and mythological history, not extending far enough back in time, as the most important in life. This ideology, along with certain other political ideologies, threatens with wiping out what healthy religious practice and good ethical philosophy have tried to develop: compassion for all human beings and equality, maybe not of material possessions, but of personal worth.

Extreme nationalism manifests itself in violence everywhere in the world. However, as all educated people know, nationalism is a quite new ideology, which has its origins in the 19th century. Its dire concequences could be seen in the politics of Nazi Germany, and the nazi protectorates, and other right-wing authoritarian regimes. It could also be seen in the hidden Russian chauvinism of the Soviet Union, where national minorities were in a higher risk of repression than ethnic Russians. It can be seen in the actions of Hindu nationalist groupings in India, like Shiv Sena. It has been seen in tribal strife in Africa. It has been seen in the violent actions of IRA, or Palestinian activists and Israeli reactions. Less violent manifestations have been seen in the immoral treatment of certain asylum seekers in Norway, like the Ethiopian group having worked in Norway for years, paid taxes, learnt Norwegian and had children in Norway, whom the politicans have punished by taking their jobs and threatening with throwing them out of the country. These are the very people having paid parts of the politicians´ wages. In this case we have seen apathy from most of the Norwegian titulars. It shows us one thing: citizenship, modernity and political ideology have let people accept different moral treatment of certain groups than others. In certain discussions regarding this topic I have been met with the answer "... but it is OUR country". Differences in my criteria and these people´s criteria have their roots in the following: whereas I emphasize action, the fact that the Ethiopian group has contributed and done something for the rest and also has the same value because they are human beings and actually present, the others emphasize some imagined implisit quality or trait lying in people. This is manifest in their passport. 

Nationalism has been growing in Europe recently, and while most of the people are either apathic or against it, those who are not have been let do what they want. They have been posting their hatred on internet communities, online newspapers and the likes of it, without a proper response. The reason why is that lots of us are disgusted by the extreme nationalists´ dehumanisation of people, and lots of people feel that it is impossible to talk with these people. However - this situation has been there before. This was also the reactions of lots of Europeans when they saw the rise of Nazism. Apathy and passsivity don´t solve anything.

On the other hand - violent nationalism thrives in a climate of dualism. Where it is common and considered natural to draw lines in the sand between you and me, whether in terms of nationality, political view, religion, sexual orientation or anything similar, and considering these absolute - this mentality will more seldom be questioned. Computer games where the good guy has to shoot the evil zombies might not be so innocent as we think. For me - morality has to do with actions and not with qualities. 

Because speaking deeply - there are no inherent qualities. We are all human. This means we have a potential for change. This might be in a good direction or a bad direction. However, forgetting this - that the actions are what counts, might lead to dehumanisation. For the assassin killing so many people, these people were no people. They were manifestations of his enemy ideology, and just like a computer hero he went around shooting them. This mentality is utterly dangerous. 

Although we need to protest against wicked opinions, ideology and mentality, what we need most strongly to condemn is bad actions. Some actions are illegal. If the law is fair, it condemns certain actions, not imagined qualities. This means murder and violence are horrible actions. Furthermore, this means there should be no death penalty for any crime. This only carries on the mental dualism. No person is static. There is always a potential for change. Even the hardest stone is softened by the sea. 

One of my most cherished Buddhist tales is about the murderer Angulimala who collected fingers, but later in life he became a Buddhist and a pacifist. There is always hope for change in a positive direction. Seeing a person as lost in something you don´t like, and judging that person as undeserving of life, already contains the seed of dehumanisation - the start point of all totalitarian ideologies and mindsets. 

Tilbake fra India og Nepal

Endelig kom jeg meg til India, og Nepal for den saks skyld. Endelig. Endelig fordi jeg vel har hatt lyst til å reise til India fra jeg hørte ordet. At jeg ble buddhist har ikke minket interessen for India. Endelig, også fordi India vel har den mest spektakulære historien i hele verden, og ikke minst er India den flotteste stormakten vi har. Endelig, på grunn av indisk natur, kultur, arkitektur og mat. At folk var så utrolig hyggelige, vennlige og hjelpsomme var jeg imidlertid ikke forberedt på, men det var en høyst gledelig overraskelse.

Sakte har jeg beveget meg sørøstover på kartet. Litauen, Ukraina, Armenia, India. Jeg nevner disse fire, fordi disse nok er de landene jeg har vært i som jeg hadde aller mest lyst til å reise til før jeg dro, og også fordi alle fire kan anbefales på det hjerteligste.

Jeg har vært borte i to uker, og disse to ukene har vært så innholdsrike at jeg rett og slett ikke makter å skrive et enkelt blogg-innlegg om hva vi gjorde fra begynnelse til slutt. Det ville ta veldig lang tid å skrive, det ville bli oppramsende, og for hvert ord ville færre lese det. Jeg vil derfor, muligens usystematisk, komme med noen historier og fortelle om inntrykk jeg finner nevneverdig.

Først og fremst må jeg si at jeg virkelig elsker India. Jeg koste meg fra første til siste dag. Det eneste jeg var litt ukomfortabel med var en togtur fra Lucknow til Agra, da det var åpen vogn og ikke kupeer, folk satte seg overalt selv om det ikke var deres seter, og setet mitt, eller sengen min var meget hard. Tiggerne og de ivrige selgerne kan også bli irriterende, og vi betalte tips nesten hele tiden. Bortsett fra disse faktorene var alt bra. Det ville neppe vært like bra om det ikke var for at jeg reiste sammen med et veldig bra reisefølge, og vi hadde det utrolig morsomt. I tillegg til godt samhold i gruppen var vi også kjempeheldig med guider, sjåfører og andre ansvarspersoner i India og Nepal.

Hovedmålet med reisen var å besøke viktige steder i Buddhas liv, deriblant de fire store stedene. Det vil si der han ble født (Lumbini i Nepal), der han fikk oppvåkning (Bodh Gaya i Bihar, India), der han holdt sin første tale som Buddha (Sarnath, i Uttar Pradesh, India) og der han døde, eller oppnådde parinirvana (Kushinagar, i Uttar Pradesh, India).

Min mest intense åndelige opplevelse under reisen var under meditasjon i Lumbini, Nepal, på et trinn ned mot en kunstig dam hvor det var store mallefisker og små skilpadder. Solen stekte aggressivt, og mens andre hadde funnet skygge under de vakre trærne rundt dammen satt jeg ned mot vannet. Den røde velsignelsen i pannen min rant nedover ansiktet med svetten, mens jeg konsentrerte meg om pusten, hvordan den gikk inn og ut. Fokus. Riktig dypt kom jeg ikke, da jeg etterhvert gav etter for heten, som sikkert ikke ble mindre intens av at jeg hadde på meg en mørk, relativt tykk bukse kjøpt i Nepal, og flyttet meg under et tre, jeg også. Imidlertid kunne jeg føle en tilstand uten frykt, men total velvære. Og det er vel ikke så langt fra målet - om man bare kunne holdt følelsen hele tiden. Det var minutter uten hat og begjær. Og - hva har man da? En følelse av å være fornøyd. Hva kommer til viten og kunnskap, synes det tydelig at alle kunnskap ikke kan være aktiv på en og samme tid, da en i et øyeblikk ikke fanger alt, hvilket igjen betyr at en kan ha øyeblikk uten dumhet. Så - hva skjer om en ikke har noen dumme tanker, intet begjær og intet hat - jo: man er i øyeblikket lykkelig. Da jeg åpnet øynene igjen kunne jeg se på dammen jeg hadde sett før jeg lukket øynene. De store mallefiskene holdt seg som regel i dypet, men kom av og til opp, slik at en kunne gispe av beundring. Men etter å ha sett dem noen ganger er også de normale. De er og de eksisterer og de svømmer rundt. For meg var dette et av høydepunktene. Trist nok var batteriet på kameraet mitt i streik da vi var i Nepal.

Delhi er en merkelig by. Den er stor, men bygningene er ikke alltid så høye. Den er fylt med grønne lunger her og der, og den er underlig fargeløs. Det er en del flott arkitektur, så klart, men for min del var Lotustemplet høydepunktet. Lotustemplet er et hvitt, stort og vakkert tempel, formet som en lotus. Initiativet til tempelet er tatt av bahai-troende, og tempelet er åpent for religiøse av alle konfesjoner, og der kan en be, meditere eller gjøre det som er passende den aktuelle religion. Utenfor her er det også dammer, hvor en kan vaske føttene, og ikke minst glødende veier en helst skal gå på - barbent.

Bodh Gaya, stedet hvor Siddharta Gautama ble Buddha - opplyst - stedet hvor den buddhistiske filosofi ble til, er et nydelig sted, med det flotte Mahabodhi-tempelet, og et gigantisk bodhi-tre som visstnok  stammer fra det samme bodhi-treet Siddharta ble opplyst under. Bodh Gaya har flere templer og er et stille og rolig sted i vakre omgivelser. Imidlertid slapp en heller ikke her unna fattigdommen, og det var ikke fritt for at folk ville profittere på religiøses følelser og stemning ved å løpe etter en med buddhistiske effekter som de absolutt skulle selge. Vi ble også vist to skoler som ble drevet av donasjoner, og der de ansvarlige gjerne ville ha nettopp dét. Om det finnes et godt formål er det vel det, men samtidig kunne en bli noe overrasket over hvor direkte folk kunne be om penger.

Varanasi er en viktig by for hinduer, og her renner den hellige Ganges gjennom. Ved noen ghater ned mot Ganges er det kremering av døde, andre steder bader man, eller ofrer man, eller tar båt. Vi ble med på en Aarti-seremoni ved elven, og interessant nok kom også lederen for BJP, et av Indias største partier, til seremonien. Varanasi var et sant sammensurium av alt. Selgere, religiøse, lukten av røkelse, tidvis av urin, og ikke minst: utrolig mange kuer. Duften av røkelse satt fortsatt igjen i klærne etter jeg kom tilbake til Norge. Vi kunne også nyte fantastisk masala-te fra leirkopper, og vi besøkte en utrolig spennende silkebutikk, hvor alt var håndlaget, og vi kunne sitte og slappe av mens selgerne presenterte varene. Noe annet fantastisk var å se solen stå opp over Ganges, og alle de gigantiske fuglene som fløy over elven.

Av profane steder så vi ved siden av Delhi, også Lucknow og Agra, hvor berømte Taj Mahal ligger. Av disse stedene ble jeg mest imponert over Chota Imambara i Lucknow, som er bygd som mausoleum. Inne er det fantastiske grønne vegger, og i etasjene over hovedrommene er det labyrinter som er utrolig fascinerende. Lucknow er også en av Indias vakreste byer, selv om byen har blitt forandret av tiden, både på grunn av slitasje og på grunn av modernisering. Imidlertid ser byen ut til å blomstre igjen nå, og helhetlig sett mener jeg dette er den vakreste byen vi så i India, det vil si jeg mener det var vakrere enn Delhi, Agra, Varanasi, Patna (som vi bare kjørte gjennom, så og si), og småstedene. Litt fordi Lucknow har et helhetlig preg, den er ren, og har ikke så mange supermoderne bygninger som Delhi. Under Mayawati, lederen for partiet BSP, har det blitt bygd en fantastisk vakker park i Lucknow, som for tiden var stengt, men som kunne ses utenfra. Den er rett og slett fantastisk, med gigantiske stein-elefanter og en Ambedkar-stupa. Bhimrao Ambedkar var hovedarkitekten bak Indias sekulære grunnlov, og han var også buddhist, og kritisk til kastevesenet, noe også Mayawati og BSP er. Parken heter nå "Bhimrao Ambedkar memorial".

Indisk mat og herlige krydder fulgte med overalt. Jeg ble litt lei av kylling og geit, da det stort sett var det det gikk i, da biff og ku-kjøtt ikke spises av hinduer, og svin ikke spises av muslimer, og forøvrig er store deler av befolkningen vegetarianere. Heldigvis kunne man av og til avveksle med fisk, og den var stort sett veldig god.

Etter å ha kommet tilbake fra India har jeg fortsatt igjen en god følelse. Åpne mennesker, smilende mennesker, hyggelige mennesker, en føler en kan snakke om alt med, gjør at jeg til og med kan tenke meg å flytte til India. Flott land.