Forskjellige motiver faller i smak hos forskjellige mennesker, men de fleste dras mot noen, mot postkort, eller bilder, som skaper assosiasjoner, drømmer og lengsler.
Jeg tenker her postkort i overført betydning. Når jeg tenker over hva jeg drømmer om, hva jeg ønsker, gjerne skulle gjort og lignende, får jeg ofte bilder i hodet. Eller kanskje kommer bildene først og lengslene etterpå? Rekkefølgen er kanskje ikke så viktig, så lenge det er en sammenheng. Likevel - dette rører meg kanskje mer enn store ord, stillinger og ambisjoner. Dette fordi, disse store greiene - det være seg frihet, opplysning, ønsket om å bli forfatter, drømmen om å stifte familie - gir seg uttrykk i små bilder i hodet, motiver som nesten kunne vært nettopp bilder, malerier eller en form for kunst. Det kunne vært uttrykt i særdeles korte dikt, i en utmalende beskrivelse eller lignende. Likevel. Jeg prøver meg på en påstand om at håp og ønsker som regel er knyttet til bilder.
Når jeg tenker på kjærlighet - et begrep de fleste har gjort seg i det minste noen tanker om - ser jeg for meg en bestemt scene. Det finnes flere scener, og flere motiv, men dette har kommet opp gjentatte ganger opp gjennom de siste årene. Jeg har kanskje ikke brukt ordet "kjærlighet" på det - det kan også ha vært assosiert med andre merkelapper, som "ro", "glede", "tilfredsstillelse" og kanskje andre. Uansett - det er jul, mest sannsynlig snø utenfor vinduene. Jeg sitter foran juletreet - i pyjamas. Juletreet, som er en gran, slik jeg er vant til - ekte, ikke i plast - lukter nettopp dèt; gran. En lukt jeg synes er spesielt god. Under treet ligger det gaver, innpakket i forskjellig slags papir. Ved siden av meg sitter en gutt, eller mann, også i pyjamas. Ingenting blir sagt. Det er tidlig på morgenen, for det er riktig mørkt ute - ihvertfall er lysene på juletreet stort sett eneste lyskilde. Det er varmt og godt.
Dette ble mange ord, men i alt beskriver de bare ett sekund. Det tar mer enn et sekund å uttrykke alt dette i ord, men scenarioet du ser, kan utspille seg i løpet av et særdeles kort tidsrom. I skildringen er det ting jeg forbinder med noe godt og koselig. Gutten, eller mannen, ville mest sannsynlig være en form for kjæreste, eller god venn. Han er kanskje den som forandrer seg mest for hver gang jeg tenker dette. Logisk, siden jeg tror jeg har hatt bildet i hodet siden jeg var ganske ung. Det er nok ikke rart, siden jul og slikt gjerne fascinerer unge mer enn voksne. Granen lukter som sagt godt, og den er grønn, min favorittfarge. Pyjamas bruker jeg jo aldri, men det er noe varmt og egentlig koselig. Det er noe litt ynkelig over det, på en måte, og det at man sitter sammen slik, inne, mens det truende mørket er utenfor, gir en følelse av samhold og fellesskap.
Ja - det gjøres på kort tid - ett sekund. Jeg kunne kanskje lagt til flere elementer, og det kunne fortsatt ha vært gjort på ett sekund.
Man ville bare ha sittet foran treet en kort stund. Kanskje ville man bare se på pakkene? Kanskje ble vi engasjerte i ivrig samtale, og ble sittende en stund til? Før eller senere ville uansett stemningen bli brutt. Man ville sette i gang med dagens aktiviteter. Med jul hører også mange oppgaver og gjerne stress. Det er gjerne en familietid og man har folk å besøke. Kanskje skal man ha gjester selv, kanskje har man barn en skal stelle til for. Da skal ribben i ovnen, eller lignende. Det er mye som skal gjøres. Det er stress, og en fokuserer på arbeidsoppgavene som blir gjort. Kanskje har man litt dårlig samvittighet fordi en nettopp ikke har tid til dem rundt seg akkurat da, men er nødt til å bli ferdig med de huslige syslene før en kan vie seg til familien, kjæreste eller gjester, eller seg selv?
Selv stress kan fanges på et fotografi, ihvertfall om man har et gammelt kamera. Et mislykket bilde - fordi personen ikke står i ro. Kanskje mange farger. Utålmodig blikk.
Om man nå velger å spille inn en film, eller skrive en bok om hele dagen istedet for å knipse bilder, hva skjer da? Jo, da kommer både sittingen foran treet, stresset og kanskje middagen etter matlaging med. Kanskje blir det vekslet noen bitre ord i løpet av dagen, på grunn av alt stresset.
Det ser ut til at jo lenger tidsrommet for noe er, jo større sjanse er det for at det går galt. Det er også en større sjanse for at det vil skje noe positivt. Uansett, jo lenger tidsrom, jo lenger og mer detaljert filmen eller boken er - jo mer nyansert. Jo gråere blir det. Det gode og det dårlige kokes på en måte sammen til en grå grøt, som til tross for at vi på en måte har hatt julen som tema, er mer eller mindre hverdagsliv. Kjedelig, uinspirerende. Imidlertid - postkortene, bildene, de kan portrettere nettopp et øyeblikks glede.
Jeg tror flere har slike postkort. De kan være fiktive, eller de kan være reelle minner. Uansett - disse gir oss ønsker og lengsler. Vi ønsker å realisere det, vi ønsker å gjenta det. De fleste vil være enige i at det kan vi ikke. Det vil ikke bli akkurat slik. Postkortet er vakkert nettopp på grunn av sin unikhet.
Sitter man lenge nok foran det juletreet blir man lei. Magien vil før eller senere forsvinne. Sitter man der en uke blir man helt sprø. Men, så fint som man hadde det i det lille øyeblikket, vil det meste som kommer etter bli en nedtur. Det er trist, men slik er det. Vi kan bli tilsendt, eller sende, eller se på, nye postkort opp gjennom livet. Men - de er nettopp det; vakre postkort. Vakre øyeblikk, drømmer eller slikt. Når man begynner å ville overføre det vakre øyeblikkets egenskaper til abstrakte begreper som "kjærlighet", "parforhold", "familie", "lykke", eller lignende, og disse baserer seg på postkortenes - eller de indre bildenes - motiv, vil man bli skuffet. Et parforhold er ikke kun å sitte foran juletreet i pyjamas og være avslappet og kjenne den gode duften av gran. Det er også mest sannsynlig krangling, skuffelse og frustrasjon også - i tillegg til nye gleder, da selvfølgelig. Problemet er at, ihvertfall jeg, mer eller mindre ubevisst, har ønsket å skaffe meg glede ved å skaffe meg disse tingene, med de STORE MERKELAPPENE, for å se på postkortene. Det har ikke funket. Som sagt; en kan velge å spille inn en film istedet, men blir filmen for lang blir man lei. Ingen orker å se en ti timer lang film der hverdagslivet, og det traurige, unektelig også vil spille en viktig rolle.
Så: Jo kortere en definerer en periode i tid, jo større er sjansen for at den kan defineres som utelukkende god. Jo lenger den blir, jo mer nøytral eller kjedelig vil den mest sannsynlig bli. De fleste vil mest sannsynlig ønske å realisere motivene (i dobbel forstand), og la dem dure avgårde. Problemet er at når de opphører å være bilder, da vil også gleden synke.
Denne tankerekken er nok litt preget av buddhismen, men det er også tanker jeg har vært inne på tidligere, selv om jeg kanskje ikke så det slik. Ideen med postkortene er min egen, da det faktisk er slik jeg observerer mine egne ønsker og lengsler.
Ut fra dette kan man gjøre videre slutninger alt etter som en føler for. Selv setter jeg det jo inn i et visst system, men det kan også tolkes nettopp som at man kan være flinkere til å sette pris på nettopp de små, hellige, øyeblikkene - postkortene, og være glade for dem, og ikke forvente å få evig lykke med å gå etter de store greiene. De vil ikke nødvendigvis gi deg et foto-album fullt av nydelige bilder. Bildene knipses gjerne ganske spontant. Ofte skjønner man ikke at man kommer til å få et fantastisk øyeblikk før man er i det, og siden er det kanskje vanskelig å forklare hvorfor nettopp dèt var så fint.
