Om solnedgang og to fabrikkpiper i horisonten

Jeg sitter og lærer det innviklede kasussystemet på litauisk, med bøkene i den brede vinduskarmen. Hovedboken i litauisk språk slått opp, på siden med oversikt over kasusbøyning av adjektiv - av og til blir den også bladd i, fordi studenten trenger annen informasjon. Ordboken i litauisk-norsk ligger ved siden, bruker den ikke denne dagen. Det handler ikke om ord i dag, bare grammatikk. Skrivebok nummer X er snart i ferd med å bli utskrevet også, fylt med diagrammer, setninger og korte tekster i stilen; "om min familie", "om helgen", "om min leilighet", "om mitt hus" og lignende. Her og der har studenten også fått opp noen tegninger av fjell, trær eller blader. Bladene har han hatt for vane å tegne i kladdebøkene sine i mange år - fjellene er en ny sak. Fjellene er på andre siden av Østersjøen, i det andre landet studenten har noe med å gjøre.

Jeg ser at solen går raskt ned fra vinduet. Det er et spesielt, litt rødlig lys over himmelen, som jeg synes er vakkert. Det kan man også se i fjellandet, kanskje oftere enn her i skoglandet. Fra fjerde etasje seg jeg ned på husene foran meg. I et av dem er det lys i vinduet og ingenting foran. En mann sitter med dataen sin. Dataen står foran vinduet. Det har jeg hørt ikke er bra. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg synes i hvert fall det er fint å gjøre skolearbeid i vinduskarmen så lenge det er lys. Jeg ser ikke ansiktet til mannen. Kun at han sitter foran dataen. Plutselig er han borte, for så å komme tilbake. Hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å skrive blogg hadde jeg også forsvunnet for et par minutter for så å komme tilbake til vinduskarmen. Hvor lenge kunne det pågått?

Det er altså et fint rødskjær på himmelen. Mot himmelen står to røykskyer ut fra to fabrikkpiper. Det er vakkert på sin måte. Jeg liker fabrikkpiper. Spesielt de polkagrisfargede øst-europeiske. Jeg vet ikke om det bare er en øst-europeisk ting, eller kanskje til og med sovjetisk, eller om fabrikkpipene er sånn også i andre land. Det er rart at fabrikkpipene skal se så fine ut nettopp her.

Solen går raskt ned, og snart kan jeg nok se rødt lys på det mer enn 300 meter høye TV-tårnet som stiger opp fra byen lenger frem. Av en eller annen merkelig grunn la jeg ikke merke til at jeg kunne se TV-tårnet fra soverommet mitt før i går natt. Pussig. Hvorfor ser jeg det ikke om dagen? Hvorfor har jeg ikke lagt merke til det før? Om natten er det så fint lys i det.

Oppvasken står og venter. Interessen min for å ta den er heller laber. Jeg må rydde. Har ikke lyst. Som vanlig kan jeg bare prioritere noen få ting om gangen; studere og så sekundære ting som trening og lesing.

Jeg savner folk og fe i fjellandet, men også her har jeg jo noe. Nå har jeg veldig lyst til å dra på en skogtur. Kanskje til helgen? Jeg blir litt lei av å sitte i by hele tiden, selv om det er mye flott arkitektur, noen fine fabrikkpiper langt unna, høyt TV-tårn og fine glassbygninger.

Jeg har lyst til å dra til Raudonė, et lite sted hvor det er et pent slott. Det er ganske langt dit. Kanskje jeg ikke kommer til å dra dit før over nyttår?

Det er flott å oppdage et nytt land, utforske, være oppdager. Jeg fortsetter å legge planer for nye ferier, og ting jeg skal gjøre. Det er som om jeg aldri kan roe meg ned. Hvorfor? Jeg vil jo ha litt stabilitet også. Ønskene er motstridende.

Også bruker jeg av og til for mye tid på internett - men så igjen: studiene går bra, og jeg leser og holder meg i form og er sosial. Er det da så farlig? Jeg vet ikke.

Innlegget ble ikke skrevet i vinduskarmen. Nå er det helt mørkt. Jeg titter ut gjennom gardinene. Mannen sitter fortsatt foran PC-en sin, og fabrikkene jobber visst fortsatt. Jeg kan igjen se TV-tårnet, og skilt i forskjellige farger for forskjellige butiker lyser mot meg. Nå må jeg ta oppvasken.

Om vakre skoger, såpeopera og tiggeren Rosie

Grunnet mye drama har jeg sett meg tvunget til ikke så skrive her på en stund - jeg har rett og slett ikke hatt tid.

Tiden har gått, og løpt litt, og av og til snublet. Endelig er jeg her jeg er i dag, selv om det ikke er noe spesielt med akkurat dagen i dag. Jeg har nå vært i Litauen i flere måneder. Gang på gang blir jeg overrasket over hvor vakkert dette landet er, men jeg legger også merke til forskjellene mellom Litauen og Norge, og savner en del ting. Men samtidig vet jeg at jeg kommer til å savne mye så fort jeg kommer tilbake til Norge. Nå lærer jeg jo stadig mer om Litauen og også om resten av verden, fordi jeg snakker med den internasjonale klassen min. Her er det lettere å føre enkelte samtaler fordi vi deler kunnskap, mens i samtale med en normal nordmann vil det være vanskelig å diskutere et spesifikt emne innenfor den litauiske historien for eksempel.

I perioder har grå slør og tårvått dugg (jeg er sarkastisk, for dem som ikke oppfattet det) senket seg over dagene og jeg har hatt hjemlengsel. Men nå er ting mye bedre. Jeg har egen leilighet, i blokk, men heldigvis ikke verste type sovjetblokk, men laget av murstein. Er mye bedre. Jeg betaler ikke så mye, og jeg fikk heldigvis lån fra lånekassen.

Noen ganger tegner jeg fjell i kladdeboken min. En stor overgang har også vært å flytte fra bygd til by. Jeg mener - det er ikke bare bare å gå ut i skogen her. Jeg må hive meg på en bybuss så og si bare for å komme til en ordentlig park. Det er en del parker i sentrum, men de er små. Likevel - den litauiske naturen er fantastisk. Skogene er nydelige, og det lukter så godt i dem. Noen ganger senker det seg et spesielt lys over landet. Jeg har sett Litauen badet i en gråtone som jeg ikke har sett noen andre steder. Det er virkelig noe av det vakreste jeg har sett. Det kan ikke forklares for noen som ikke har sett det, men når solen står opp om morgenen over skogen, og såvidt ligger bak en haug og lurer seg opp, og det er litt tåke, da er det et helt spesielt lys, og det er veldig vakkert.

For en stund siden var jeg og en venninne i Šiauliai, den fjerde største byen i Litauen. Derfra var det godt mulig å gå ut i naturen, og vi gikk rundt en innsjø og i skogen. Var nydelig. Var også godt å dra til en mindre by etter å ha vært i hovedstaden så lenge.

Nå er jeg i hvert fall singel og har egen leilighet. Føler at jeg endelig har kontroll selv. Har vært en god del såpeopera, i form av menn som har villet ha meg og jeg ikke var like interessert i forhold. Også ble det slutt med han jeg bodde sammen med i begynnelsen. Det funket bare ikke, så jeg gikk. Bodde hos en venninne en stund, og nå bor jeg altså for meg selv. Har vært slik en irriterende periode. Slutten av september og begynnelsen av oktober var virkelig noe for seg selv. Har vært mye rart. Jeg vil kalle det startproblemer. Nå er ting så mye bedre.

Studiene går bra, men er fascinerende hvor mye grammatikk det kan eksistere i et språk, og hvor mye som kan gjøres ut av det. Nydelig språk, nydelig.

Rosie er en dame som går kledt som en teaterkvinne. Hun tigger iført en stor hatt og fancy sminke. Hun har flotte kjoler og ser virkelig spesiell ut. Hun takker på flere språk, og de fleste vet hvem hun er.

Jeg har sett veldig mye av dette landet, men det er fortsatt så ekstremt mye å se...

Var i Europaparken denne helgen. Mange flotte skulpturer og kunstverk, og flott natur. Like ved var det en fin og koselig bygd. Veldig mange koselige små steder her. Mange som tror at hvis hovedstaden er fin, så betyr det at resten av landet forfaller, men i Litauen er det ikke tilfellet. Det er mange flotte steder rundtom i landet, og tallet på steder jeg vil besøke her øker bare etterhvert som jeg ser mer. Er utrolig hvor mye et såpass lite land kan by på. Også er det lett å reise mellom også, så det er ganske kjekt. Jeg har i hvert fall over et halvt år igjen å utforske det på, så det er flott.

Leser også en del litauisk historie, altså, og jeg blir så inspirert av alt jeg leser. Har virkelig lyst til å skrive en historisk roman som foregår i Litauen, eventuelt la noe foregå i Norge og noe i Litauen. Nå føler jeg at jeg må utsette det, fordi jeg vil vite enda mer om Litauens historie og om landet generelt, slik at det jeg skriver blir så bra og autentisk som mulig. Dessuten vet jeg at dersom jeg setter meg ned for å skrive vil jeg bli helt revet med og ikke klare å stoppe... Jeg har mer enn nok med studiene, det sosiale liv, og gå på treningssenter, samt reise litt rundt av og til.