Biene av Laline Paull, en bokanmeldelse

Jeg innrømmer det. Jeg leser ikke alltid bokanmeldelsene i Aftenposten, men jeg var smart som gjorde det for cirka to uker siden og dermed fant ut om Laline Paulls "Biene".

Science fiction

Handlingen i "Biene" er lagt til et biesamfunn og hovedpersonen, Flora 717, er en bie tilhørende den laveste kasten i hierarkiet, floraene, eller renholderne. Det at hun er annerledes gjør at hun verken finner seg til rette i ætten (eller kasten) sin eller i bikuben som sådan. Til tross for at posisjon i stor grad følger arv i dette samfunnet får Flora prøve seg som både amme, barnepike og samler. Det vil si hun får forlate kuben for å sanke mat til samfunnet. Man kan si hun foretar seg en slags klassereise i et samfunn som i utgangspunktet ikke har noen sosial mobilitet. Noe av det som appellerte til meg med hvordan denne boken blir beskrevet, var assosiasjonene det gav meg til bøker som George Orwells "Animal Farm", "Jevgenij Zamjatins "Vi", Robert Heinleins "Moon is a Harsh Mistress", Ayn Rands "Høysang" og Ursula LeGuins "The Disposessed", bøker hvor individet er underkastet et undertrykkende "Vi", hvor "Vi" gjerne ikke er alle, men noen få. De fleste av disse bøkene har til felles at de kan sortere under science fiction-merkelappen. Biene" skildrer nettopp et dystopisk samfunn, viser oss hvordan ting kan være organisert på en annen måte enn vi kjenner det som og støtter seg nært på vitenskapelige innsikter. Laline Paull sier også i et intervju at hun leser mye faglitteratur og lar seg inspirere av det. Den inspirasjonen har i hvert fall resultert i en meget interessant bok. Med rette kan vi nok også sortere "Biene" under den brede science ficiton-kategorien, som ikke trenger inkludere fremmede planeter, romskip eller videokameraer i hvert takhjørne.

Spennende språk og skremmende ambivalens

Ellen Sofie Lauritzen i Aftenposten skriver godt at biene sanser dufter, og Paull sanser språket; hun blander biologi og poesi. Dette er noe av det som gjør denne boken så spesiell. Språket er spennende, men samtidig veldig enkelt. Her må oversetter Merete Alfsen ha gjort en meget god jobb, for dette er riktig så pen lesning. Det er korte setninger, morsomme vendinger, morsomme navn og jeg tenkte flere ganger "nei, så pent" til formuleringer og beskrivelser av sanselige inntrykk i boken. Samtidig følges ofte disse av en ambivalens. Det høres fantastisk ut å oppleve de fantastiske duftene som fra dronningen og salvie-kasten som gir biene ro og nytelse, men alle disse tingene har skyggesider. Duftene beskrives på et tidspunkt som opiater og de brukes klart for å oppnå kontroll og sementere orden. Det er nettopp i det farefulle ved sanseinntrykkene at boken virkelig blir skremmende. Ikke minst fordi forfatteren lar Flora vingle. Hun vingler mellom sine egne ønsker og følelsen av å være en del av kuben. Som en fanatisk religiøs veksler hun mellom å føle seg som en syndig bie som har sviktet dronningen, mor og samfunnet, og mellom ønsket om å gjøre som hun vil. På visse tidspunkt griper den kollektive rusen så totalt om seg at samfunnet virkelig er ett. Det er oftest da de mest skremmende tingene skjer og etterpå er det ikke engang sikkert om biene husker hva som har skjedd. Makten har her voldsomme midler til disposisjon. Øyeblikkene av lykke oppleves både under dominans og opprør. Men jo mer biene lar seg rive med av lykken under dominans og kontroll, jo mer sårbare gjør de seg for å bli avrettet. For det skjer. Drapene er i gang allerede i første kapittel.

""Misdannelser er sykdom, Misdannelser er forbudt." Før bien rakk å svare, presset de to konstablene hodet hennes nedover til det lød et skarpt smell. Hun hang livløs mellom dem. De slengte liket fra seg i korridoren."

Men også menneskene og andre dyr er en trussel, ikke minst plantevernmidler. I følgende sitat er Flora utendørs på jakt etter mat til kuben.

Floras tunge rullet seg ut mot nektarperlen, samtidig som ørsmå partikler av oransje pollen prikket i pelsen hennes. Smaken av nektaren var så herlig og energien den ga henne så forbløffende at hun holdt på å falle av blomsterhodet - og så kom den lange ettersmaken der den første sødmen fikk et dypere, moskusaktig anstrøk. Flora hadde brukt opp halvparten av drivstoffet fra honningkaken på flyturen, og var sulten igjen, så hun drakk av den ene småblomsten etter den andre, på den ene stilken etter den andre, til hun kjente at kreftene vendte tilbake og at hun hadde nok nektar i kroen. 

Kort tid etter denne sødmen oppdager Flora at bakken er overstrødd med lik.

Multiemosjonell

Denne vekslingen mellom glede og frykt gjentas flere ganger i boken. På meg hadde det den effekten at "å nei"-refleksen begynte å smyge seg inn også når det gikk bra. Laline Paull skildrer et veldig usikkert univers der biene har begrenset med oversikt. Selv om hun har tillagt dem en viss intelligens, ligger det også en naivitet hos biene. De har visse menneskelige egenskaper og biene overfører kunnskap til hverandre og lærer ved erfaring, men det er begrenset med fremtidsplanlegging og oversikt. Ikke minst lar de seg ofte rive med av Hengivelsen eller andre nytelsesfulle duftdopseanser.

Boken er ganske lang. Den er på nesten 400 sider. Det er også utrolig mye som både skjer og beskrives i boken, så her er det mye. Samtidig føler ikke jeg at den er for lang eller for repetitiv. Vekslingene mellom nytelse og frykt er noe av det som skaper den spesielle dynamikken i denne boken og gir den en spesiell rytme. Dette gjør den annerledes fra bøkene den er beslektet med. Selve tematikken er berørt før og Paull er heller ikke den første forfatteren som skriver om bier. Det mesterlige med boken er dog nettopp først og fremst det at Flora faller inn og ut av gruppementaliteten, frem og tilbake mellom lykke og angst. Ting skjer plutselig, og det skjer utrolig mye. Boken inngir en usikkerhet som smitter over på leseren og skaper en unik leseropplevelse. Selv om jeg hadde blandede følelser over å falle i fristelse og bruke 332 kroner på en bok jeg kunne kjøpt billigere på engelsk eller lånt gratis på biblioteket, viste den seg å være godt verdt pengene.

Åpen

Romanen er likevel ekstremt åpen. Laline Paull kan få en til å reflektere over totalitarisme, men samfunnet føles likevel for meg som så fjernt og jeg er ikke sikker på hva jeg skal synes om slutten på boken. Den føler jeg ikke jeg kan diskutere uten å spoile for mye. Og kanskje er det her romanen glimrer aller mest, i usikkerheten som fortsetter å vedvare.

Les boken. Den er spennende. Den er annerledes. Den er multiemosjonell. Den har et interessant språk. Den er lettlest.

Boken kan fås tak i flere steder. Jeg kjøpte den på ARK, men du kan også bestille den for eksempel hos Adlibris.

Book review of Adam Nevill's "The Ritual"

After thinking for a few months that I'd like to read "The Ritual", I finally felt time was right for it. Although I just have to read some horror fiction every now and then, my relatively broad literature taste doesn't allow me to linger in one genre for long. Relatively satisfied by "Apartment 16", another book by Adam Nevill, which I read last fall after a recommendation by one of my colleagues at the bookstore, I was even more excited to read "The Ritual". Although I like literary chills now and then as well as the feeling of being gruesomely entertained, I'm all the more a sucker for more of a poetic language and some notions of the meaning of life tucked in every now and then. While perfectly capturing the feeling of dread and anxiety, portraying social alienation and conveying some real good imagery, "Apartment 16" still didn't go down to the depths of say Mark Z. Danielewski's "House of Leaves". In short, "Apartment 16" was "really quite good" but not sublime. Nevertheless, "really quite good" was definitely enough to make me come back.

One is often drawn to literature for personal reasons. I like the feeling of being able to psychologically connect to or relate to the main characters, which I did to large extent with one of "Apartment 16"'s main charcters (Seth). Now, apart from my previous experience with a Nevill book, "The Ritual" appealed to me for the reason of the story being set in North Sweden, on "a hiking trip in the Scandinavian wilderness of the Arctic Cirle". We follow four men which are again followed by some, for most of the book, unidentified predator, malicious being, a something, both in waking state and not least while dreaming, certainly or uncertainly, at night. In a forest, of course. In a huge, for the most part impenetrable forest, in the murky, half way sickly, rainy North Scandinavian September month. The four men are now in their early or mid-thirties. Three of them; Hutch, Dom and Phil, are more or less what we'd call firmly established with what appears to be steady finances and a safe and stable life. Only drawbacks are that especially Dom and Phil have gained a lot of weight and are not really fit for the trip. They look older and act Established with capital E, Rooted. Bound. Put. Chained. The fourth member of the group, Luke, on the other hand, is working in a record store, having changed jobs frequently. He doesn't identify with work the same way the others do. He is not married and appears not to be interested in being so. He is still a free spirit, somewhat rebellious and above all not desiring the chains of household. However, lately, his fire seems less bright. His social life has declined and although he still attracts women and gets some release of hedones that way or in other ways, life isn't as fun as it used to be. And though he definitely has had some good from his lifestyle, poverty seems to eat into him. And envy, perhaps. And disgust. For Dom's and Phil's lifestyles. This feeling, however, is reciprocal. Although quite clearly miserable in their marriages, Dom and Phil frequently lets sarcastic comments slip on Luke's failures with money and carreer. The comments are not appreciated. However, Luke is in wonderful shape and turns out to be best fit for the horrible adventure the group finds itself in. Tension between the friends, conflict and the outcome of these conflicts adds depth to the story, as well as contribute to the chill and excitement. Will the group rot from the inside? Should it? Will chances of survival for one or more of them be higher if breaking up? What will destroy them? The bad presence following them, surrounding them, even entering their minds at night? Or will it be the dividing lines cutting deeper and deeper between the main characters?

As can be guessed from the title, the evil power is let's say "cultish", and the scary things that happen can definitely be called ritualistic. "The Ritual" portrays evil, not just conflict. Evil will also briefly be commented on, proving that this book has solid thought and understanding behind it. And is it scary? You bet it is. Still, although I probably wouldn't say I'm an expert on the horror genre, I have read some books and seen lots of movies and might be a bit hard to impress. I wasn't overwhelmed. But I was solidly entertained, and the book did disturb me somewhat. However, there is still, luckily, the feeling that the writer has a good sense of life, and although this book clearly portrays some really dark stuff, you are still left with the feeling of the universe having some meaning. There is some goodness here too. And the most beautiful about this book is the way the main characters grow and learn.

I'd give "The Ritual" top rating. It's a 6/6. It's entertaining, for sure. Although the language might not be that inventive, neither the build-up and not even the plot that much, it flows well and it is thoroughly done. The characters are convincing. So are their reactions to what happens and their changes in perspective as a consequence of it.  I found the book entertaining throughout, although there were times I was asking myself what I was hoping to get from this book. I probably appreciated this book even more because I really felt sympathy for Luke and related a lot to this character. Deep forests are exciting in themselves, so it's a good choice of scene. Although not really going that deep into Swedish or Scandinavian culture or society, what was there was convincing enough. It seems the author has done his job well on "The Ritual". The book succeeds in what seems to be its main aims. It entertains. It disturbs. But it is also a psychological journey. There is something more to it than just entertainment, still without in any sense being preachy or whatever.

It's a great book. Read it. 

I got it from the Norwegian bookstore ARK, but it can also be found at say Adlibris or cdon

Er det greit med dyretesting?

Mange reagerer på dyretesting. Er det riktig å teste produkter på dyr for å skaffe fordeler for mennesker? Mange vil mene at å teste unødvendige luksusprodukter som kosmetikk på dyr, er forkastelig. Mange av ingrediensene i kosmetikk går igjen og det er ofte lite variasjoner mellom produktene. Mye av verdien fra forsøkene vil man kunne få gjennom å teste kosmetikken på laboratoriedyrket vev i stedet. Men hva med medisiner? Medisiner har ofte virkning på en hel kropp, og er gjerne regnet for å være mer viktig enn sminke. Vi har en ebola-epidemi på gang og vi mangler effektive medisiner, selv om den eksperimentelle medisinen Zmapp virker lovende. De ferske nobelprisvinnerne i medisin; Edvard og May-Britt Moser samt John O'Keefe kritiseres av Dyrevernalliansen for å ha benyttet seg av inngripende dyreforsøk som har forårsaket stress. Noen få ser ut til å mene at det alltid er galt å utsette dyr for skade og død for menneskets fortjeneste. Ganske mange flere vil mene det er galt å torturere eller drepe et menneske for et annet menneskes fortjeneste. Noen mener det er et essensielt skille mellom dyr og mennesker, at mennesket har en spesiell status og at det er greit å gjøre med ikke-menneskelige dyr som vi vil. Noen har en mellomposisjon hvor de mener at viktige ting, som livreddende medisiner er ok å teste på dyr mens unødvendige ting som kosmetikk ikke er det.

Jeg gjorde meg noen betraktninger rundt temaet i en diskusjon på Facebook i dag. Her kommer essensen av det i noe redigert form.

Mennesket ikke nødvendigvis mer verdt

Jeg mener ikke at mennesker kollektivt sett nødvendigvis er mer verdt enn andre dyrearter. Jeg tenker det er viktig å se på hva vi mener er viktige kriterier for moralsk hensyn.

Alle dyr, med noen defekte unntak, har overlevelsesinstinkt. Ergo har vi en interesse av å holde oss levende og ikke dø. Alle dyr (med noen defekte unntak) har evne til å føle lidelse og smerte. Ergo har vi en interesse i å oppleve nytelse og unngå det som gjør vondt.

Tre måter å forholde seg til andre som vil leve på

Du kan inkorporere dette i minst tre ulike hovedmåter å forholde oss til andre individer på. Du kan:
a) Innse at livet ditt har verdi og at du ønsker å søke lykken og oppleve nytelse. Men du tar ikke på deg noen forpliktelse for andre. Du lar rå makt komme i førersetet. Den fysisk sterkeste vinner. Makt gir rett, og du kan overkjøre andres fundamentale interesser totalt.
b) Innse at livet ditt har verdi og at andre også finner sine liv verdifulle. Du tar ansvar for din egen lykke og overlevelse og respekterer andres rett til det samme. Du vil ikke aktivt drepe noen eller volde noen fysisk skade. Du krever at andre respekterer din rettighet til det samme.
c) Innse at livet ditt har verdi og at andre også finner sine liv verdifulle. Du tar ansvar for andres lykke og velger aktivt å forlenge deres liv og hjelpe dem fra lidelse og til å gi dem nytelse.

De fleste som er for testing på dyr støtter seg på en uprinsipiell miks av av a og c. De mener vi har en rett (og muligens en plikt) til å sørge for andre menneskers ve og vel ved å utvikle medisiner som skal forlenge livene deres eller gjøre dem mindre smertefulle (c). Imidlertid kan vi fysisk påføre andre dyr smerte og død på veien dit (a). Mennesker er mennesker og dyr er dyr. Tanken bak dette kan være et diffust spøkelse fra skapelsesmyten i første Mosebok hvor Gud setter mennesket over dyrene og skaper mennesket i sitt bilde. Mennesket har en gudegitt rett til å stå over dyrene. Det kan være en biologisk programmert tendens til å føle mer empati med individer fra egen art. Det kan være en vektlegging av intelligens som moralsk kriterium (merk at om individer skal graderes etter intelligens, vil noen dyr havne over noen mennesker, f.eks. er særs smarte aper, delfiner og kråker smartere enn enkelte barn, mentalt tilbakestående eller bevisstløse mennesker). Det kan være vektlegging av den frie vilje og den feilaktige idé om at mennesket har fri vilje mens dyr ikke har det. Etisk sett er det lite holdbart å komme med et navn på en gruppe og si at fordi et individ kan plasseres i denne gruppen skal det ha særbehandling. Det er blind gruppetenkning. Tidligere eksempler er forskjellsbehandling av ulike menneskeraser, kjønn eller seksuelle legninger (rasisme, sexisme, homofobi). Skal man gi mennesket spesiell etisk status må det kunne begrunnes hvorfor.

Kriterier for etisk særbehandling

Jeg har så langt til gode å se ett godt kriterium for etisk særbehandling som alle individer av menneskearten innehar og alle individer fra andre arter mangler. Intelligens. Empati. Evne til resonnering. Til å treffe valg. Til å snakke. Alle disse evnene eller karakteristikkene er det noen få tilfeller av mennesker som mangler, og noen tilfeller av andre dyr som har (spesielt innen arter som aper, delfiner og kråker). Kollektivt å gi særstatus til mennesket just because er ikke filosofisk holdbart.

Noe som imidlertid kan være det er om vi legger inn en mulighet
d) Innse at ditt liv har verdi, og andre individers liv også har det. Men at det er forskjell på hvor mye nytelse og lidelse dere kan forvente å oppleve. Det er forskjeller på hvor lenge dere vil leve. Det er forskjeller på grad av bevissthet. Det er forskjeller på evnen til et meningsfullt liv. Ulike liv har derfor ulik verdi.

Så kan vi tenke videre.

Hvor mye mister for eksempel mennesket Ole på å dø av ebola? Hvor mye mister rotte 5643 på å dø og lide i et forsøk? Ole hadde kanskje planlagt å reise litt, planlagt å lese i hvert fall tretti bøker til, kose seg med en flaske vin i kveld og forventet minst 30 år til med barna sine. Rotte 5643 har kanskje ingen konsepter om livsalder, har ikke så mange valgmuligheter til hva han/hun kan finne på. Han/hun vil nyte å spise, vil nyte sosialt samvære med andre rotter og kanskje noe lek og enkel problemløsning (rotter er blant de smarteste dyrene, det er blant annet derfor de ofte brukes i forskning). Rotte 5643 dør trolig om tre år uansett og vil samlet sett oppleve mindre nytelse og mening enn Ole. Antageligvis. Vi har fortsatt begrenset informasjon om hvordan det er å være rotte. Likevel ser det ut til at det er Ole som taper mest på å dø og lide. Så tenker vi konsekvensialistisk er det verre at Ole dør enn at rotte 5643 gjør det.

Tenke konsekvenser

Vi burde altså se på tilleggskriterier til ønske om å leve og til å unngå lidelse og søke nytelse. Jo mer du taper, jo dypere du faller, jo mer skade er gjort. Ønsker vi å begrense total skade må vi derfor velge det individet som taper minst. I tilfellet med Ole versus rotte 5643 er det rotte 5643. Men ettersom rotter har evne til relativt meningsfulle liv burde vi utsette rotter for minst mulig smerte og forsøk. Vi bør bruke enklere dyr når dette er mulig, og aller helst kunstig fremdyrket vev og ikke-bevisst materiale. Heldigvis finansierer en del dyrevernorganisasjoner forskning som skal finne gode alternativer til dyreforsøk. For det beste er om vi kan slippe. Vi har noen alternativer som virker i noen tilfeller, og der hvor det kan brukes bør vi gjøre det. Forsøkene på dyr må begrenses så mye som mulig og utføres på dyr som samlet sett har færre interesser enn andre. Dyrene bør der det er mulig uten å forringe forsøkene få smertestillende og andre medikamenter som kan lette situasjonen best mulig, såfremt det er økonomisk forsvarlig. Det beste ville være defekte dyr som ikke kan føle lidelse og nytelse i den grad de finnes.

Selv ville jeg være skeptisk til noe nasjonalt forbud eller begrensning mot dyretesting i alle tilfeller før gode alternativer er etablert i alle tilfeller. Det virker også merkelig å skulle forby dyretesting når andre former for forbruk av dyr foregår i større skala og gir mindre nytte (kjøttproduksjon, meieri-industri, pelsindustri for å nevne noen). Kjøtt er til og med skadelig for helsen vår. Medisin kan bedre helsen. 

Den uattraktive aldrende kroppen

I dag kom jeg over en meget interessant artikkel noen hadde likt på Facebook, kalt "My 'Naked' Truth" skrevet av Robin Korth. Den handler om en moden kvinne som dater en moden mann. De har det flott sammen, men de har ikke sex. Hun får etterhvert vite hvorfor. Han tenner ikke på henne, hun er for gammel. Han har skjemt seg selv bort med yngre jenter. Hun bestemmer seg likevel for ikke å ta det til seg og heller sette pris på kroppen sin. Men hun vil ikke se ham igjen.

Dette er et tema jeg finner meget interessant og kunne skrevet veldig mye om. Men jeg skal her forholde meg til det ganske kort.

Det er veldig mange godt voksne som kun tenner på yngre mennesker. Man kan undre seg hvorfor. Er vi biologisk programmert sånn? Yngre folk er oftere friske og kan føde barn. Også menns alder spiller inn når det kommer til å få barn. Kanskje er det biologisk fornuftig å satse på yngre? Og kanskje tryggere valg som kjæreste også? De unge skal jo leve en stund, den eldste kan dø først og slipper å dø ensom.

Eller er det samfunnets normer som spiller inn? Det finnes tusen ting som skal gjøre deg yngre, kremer som ikke virker, øvelser og plastisk kirurgi. Man skal ikke spørre om en kvinnes alder, det er frekt. Å si at man ser ung ut for alderen er et stort kompliment. Men ikke minst; man skal ikke like eldre eller modne mennesker. Ikke på den måten, i hvert fall. Er det et tabu vi fortsatt har så er det forhold med store aldersforskjeller. Mange inntar samme posisjon her som til andre ting innen seksualitet og romanse; alle skal fungere likt. Men det gjør man jo ikke.

Kanskje er dette med attraktiv alder for mange mer stabilt enn vi liker å tro. Så mange av de unge i dag som synes det er rart og baksnakker vennene sine som har kjærester eller sexpartnere som er eldre, kanskje de selv vil slite når de blir 40, 50 og 60 når de fortsatt liker 20-åringer, men ikke tør å innrømme det?

Jeg mener vi har en kamp å føre mot ageismen, altså diskriminering på grunnlag av alder og fordommer knyttet til det. Jeg føler meg heller ikke vel med det aldersapartheidet deler av samfunnet og kulturen ser ut til å ville pådytte oss. Alle må ikke like det samme eller alt.

Samtidig tror jeg det kan være nyttig å tenke over hvorfor man fungerer som man gjør. Hvorfor tenner du ikke på modne mennesker? Kan det være du egentlig ikke har kjent etter? Jeg brukte noen år på å skjønne at jeg liker menn som er eldre enn meg bedre enn jevnaldrende eller yngre (å like voksnere mennesker har faktisk et navn; teleiofili eller adultofili). Jeg tror det er lett å trykke copy-paste på samfunnets forventninger. Før kunne det gå flere år før folk fant ut at de egentlig var homofile. Kanskje er det fortsatt sånn med alder? Jeg frykter at forholdet til en moden og aldrendre kropp blir ødelagt for mange allerede i ung alder, med at det unge da fremstillles som det vakre mens eldre er off limits. Dette synet kan tas med inn i voksen alder. Med konsekvens at man ikke liker egen kropp, og heller ikke jevnaldrende sine, men søker yngre partnere. Ikke nødvendigvis slik det fungerer for alle, men det kan være verdt å tenke gjennom disse tingene.

Bør niqab og burka forbys?

Bør niqab og burka forbys?

Dette diskuteres etter at den europeiske menneskerettighetsdomstolen har konkludert med at det er lov å forby dette. FrP ønsker forbud, og AP vurderer det.

Dette synes jeg er en vanskelig og sammensatt sak. Det er illiberalt å nekte folk å kle seg slik de vil. Det er illiberalt å gripe inn i noens religionsfrihet. Og på kort sikt kan det føre både til at noen kvinner velger å bli innendørs i stedet for å vise seg offentlig og til at de radikaliseres ytterligere og føler seg diskriminert. Dessuten vil flere sympatisere med dem og føle at de er utsatt for et overgrep.

På den annen side er niqab og burka uttrykk for det motsatte av likestilling. Det er både kvinne- og manne-fiendtlig. Kvinnen i niqab viser ikke hvem hun er, men anonymiseres bak en heldekkende uniform. Menn får servert det implisitte budskap om at vi ikke kan kontrollere oss om vi ser en flik hud. Kvinner er svake og må beskyttes fra dette skumle mannlige begjæret.

Det er vanskelig å få tillit til noen man ikke kan se. Når plagget de skjuler seg bak i tillegg kommuniserer noe som bryter fundamentalt med verdiene til andre, er dette med på å bygge murer som ikke kommer verken den religiøse eller samfunnet til gode. Dette er samtidig en vurdering vi burde kunne forvente at de kan ta selv, men om vedkommende har begrensede norskkunnskaper og en homogen omgangskrets kan vi ikke nødvendigvis forvente at personen har tenkt over denne siden av saken eller forstår viktigheten.

Vi må også spørre oss om hva niqab og burka egentlig er. Er det et religiøst uttrykk for gudstro, eller er det i dag mer et symbol på politisk islamisme - ikke det samme som religionen islam - med alt det innebærer (kjønnssegregering, dødsstraff blant annet for utro kvinner, homofile og frafalne fra religion, fysisk avstraffelse, blasfemilover hvilket betyr innskrenkelse av ytringsfriheten etc)? Konsekvensen av politisk islamisme ser vi blant annet i Iran og i områder okkupert av islamistiske opprørsgrupper for ikke å snakke om hvordan deler av lovverket i Saudi-Arabia er. Situasjonen er som i andre totalitære regimer, som for eksempel nazistiske eller kommunistiske. I en del europeiske land er symboler på disse ideologiene forbudt, nettopp fordi de impliserer massedrap og vold. Men det betyr fortsatt ikke at det nødvendigvis er riktig å forby det.

En sentral del av enhver sivilisasjon er retten til å ytre seg og ha divergerende meninger fra flertallet. Men det går en grense ved drapstrusler. Her befinner vi oss i en gråsone. Det er mulig at oppslutning om nazisme, kommunisme (med væpnet revolusjon o.l.) og politisk islamisme ikke trenger å implisere oppslutning om drap i form av voldelige aksjoner eller dødsstraff, men vold er en betydelig ingrediens i disse ideologiene. Dette må selvfølgelig bekjempes, men spørsmålet er hvordan vi best gjør det. Økt synlighet og aksept for symboler på disse ideologiene (f,eks niqab), vil kunne føre til økt oppslutning om dem blant grupper som står dem nært. Radikale light kan bli radikale pluss. Men på den annen side kan motstand fra storsamfunnet også føre til økt radikalisering. Ved å gi uttrykk for at vi ikke aksepterer fascisme i noen form, får vi imidlertid et skarpere bilde av våre egne verdier og hva vi står for.

Man kan diskutere hva niqab egentlig er et uttrykk for, men det er ikke ønskelig at folk bruker det. Det er ingenting å tjene på å dekke seg til, annet enn å bekrefte sin egen ekstremisme, og man kunne emosjonelt fått det samme fra å definere seg inn i et annet (og sunnere) fellesskap og gi det full tilslutning. Bruk av heldekkende plagg bygger mistillit mellom grupper, uten at det har noe positivt utfall for noen, om man ser rasjonelt på det. Å bli mislikt kan være verdt det om det er prisen å betale for noe som er mer verdt. Rasjonelt sett tjener ingen på denne ideologien, det er bare å sammenligne land som er styrt av den med land som ikke er det.

Med å forby niqab vil vi bli kvitt plagget, men vil dette øke eller redusere oppslutningen om ekstremisme? Vil det virke kvinnefrigjørende for niqabbrukere flest, eller vil det gjøre at de sitter hjemme? Svarene på dette avgjør om vi bør forby det eller ikke, og jeg er ikke helt sikker på hva svarene er.

Hva mener du?

Årsaker til postkommunistisk homofobi

Regnbueflagget

I april lanserte jeg debutromanen min, "Gintaras", som har fått en del oppmerksomhet i mediene. Boken tar opp, i roman-form, hvordan det er å være homofil i Litauen. Boken min viser ikke verst tenkelig situasjon, selv om den tegner et relativt trist bilde. 2012 har på enkelte måter vært et trist år for homofile i mange øst- og sentral-europeiske land, på grunn av såkalte antipropaganda-lover som er foreslått eller implementert i noen land og regioner. Dette har samtidig ført til økt fokus på homofobien i disse landene, og også TV-aksjonen 2012 satte dette i fokus. Jeg har vært opptatt av i intervjuer, samt i selve boken, å få frem at den øst-europeiske situasjonen er annerledes fra den vest-europeiske, både nå, og da homokampen virkelig begynte her. Jeg skal her kort skissere årsaker til at situasjonen i det postkommunistiske Europa er slik den er.

1. Kommunismen 

Sovjet-flagget

I boken min påstår Gintaras følgende: Det har mer med Sovjetunionen å gjøre enn med religionen. I Sovjetunionen ble ikke forskjeller oppmuntret. Homofili var straffbart med fem års fengsel. På grunn av de potensielle farene ved å demonstrere eller kjempe for endringer ble ingenting gjort. (Fra side 107).

Gintaras er selv kristen, og hans kategoriske avvisning av religionens rolle er selvfølgelig ikke helt korrekt. Mer om dette i punkt to. Uansett er det viktig å ha i mente at organisasjonsfrihet i Sovjetunionen var så og si ikke-eksisterende. Organisasjonslivet som eksisterte var i regi av det offentlige, og på dettes premisser, selv om det som relativt kjent ble en oppmykning under de siste årene under Gorbatsjov. Sovjets oppløsning i 1991 var før den store internett-alderen, og derfor var informasjonstilgangen under Sovjet-tiden relativt enkel å kontrollere. Likevel er det klart at kontrollen ikke sev ordentlig inn i alle hjem, slik at hjernevasken ikke ble
total. Spesielt i de baltiske land var det en oppfatning blant mange at regimet var pådyttet, og man identifiserte seg ikke med det. Likevel er det fra dét til homoaktivisme en lang vei. Hovedpoenget her er at folk ikke fikk korrekt informasjon om homofili, om bifili eller om transseksualitet, og at det ikke var mulighet til å organisere seg for LHBT-rettigheter. Videre er det viktig å huske at mange (ikke alle) øst- og sentral-europeiske land var relativt rurale og teknologisk tilbakeliggende sammenlignet med Vest-Europa allerede før kommunismen. Det var også derfor et diskusjonsmoment innad i kommunistiske grupper om Øst-Europa kunne bli kommunistisk, ettersom de fleste landene i regionen ikke hadde gått gjennom noen kapitalistisk fase av historien (slik man gjerne så det). Man fikk da altså kommunismens likhets-ideal parret med bygdedyrets naboslarv. Mangelen på fri konkurranse og stor spredning i varetilbud gjorde også at folk ytre sett ble seende nokså like ut, i klesveier og annet. Mangelen på ekte sivilsamfunn og organisasjonsfrihet førte til et mindre dynamisk samfunn, hvor man kunne innbille seg at man var enige og like, om man inderlig ønsket å tro det. Selv om man ikke ville det, ville det kreve en enorm innsats å orientere seg om det skjulte mangfold, og hvem hadde vel tid til det?

Men hva skjer så, etter kommunismens fall? Jo, forskjeller kommer til syne, både økonomisk, sosialt og i livsstil. Gjennom vestlige og globale filmer blir en presentert for et mangfold som har vært holdt under teppet i eget land. Blant annet homofili. Og "plutselig" er det noen som blir det åpenlyst i den østlige delen av Europa også. Hva kan årsaken være? Det må være denne trenden! Amerikaniseringen, vestliggjøringen og propagandaføringen til dekadente andre. Det er lett å forstå at dette kan bli trodd, men det er selvfølgelig en feiltagelse. Og den grunner i mangel på informasjon. "Antipropagandalovene" kan fortsette å holde folk tilbake i denne kunnskapsløsheten.

Her må vi også nyansere ved å påpeke at det i Jugoslavia var en helt annen grad av organisasjonsfrihet enn i de andre landene, og at homofili der ble legalisert UNDER "kommunismen". Nå kan det hevdes at Jugoslavia nettopp var mindre kommunistisk enn de andre landene, og dessuten ikke var med i østblokken. Jugoslavia var langt mer åpent.

Verdimessig er kommunismen ikke humanistisk. Den tillegger ikke individet samme viktighet som en rekke andre ideologier og verdisyn gjør. Tvert imot ligger det en grotesk dehumanisering i ideologien som retter seg mot "de rike" og borgerskapet. Individet gjøres til instrument for de mange, og for systemer. Som bestefaren til Gintaras sier i boken:

Jo likere, jo mindre verdi. Det er lettere å gi fra seg et eple om man har ti av dem, enn bare ett. Men nettopp derfor må det være slik. Den som da er ulik, er derfor farlig. (Sidene 95-96).


2. Religion og utdanning

Årsaken til at religion kommer i andre rekke som forklaring er at man i flere f.eks. hovedsakelig katolske land har kjønnsnøytrale ekteskap (Spania, Argentina og Portugal), og gode rettigheter for LHBT-befolkningen. Om det ikke hadde vært for kommunismen (som spesielt for Baltikums og Sentral-Europas del var pådyttet) ville det ikke vært for urimelig å vente at denne delen av Europa ville fulgt samme utvikling.

I flere postkommunistiske land har religionen fått en oppblomstring. Dette gjør også situasjonen så annerledes enn i vest, fordi her har homokampen gjerne gått hånd i hånd med en sekularisering av samfunnet. I den østlige delen av Europa ser vi i mange tilfeller en "re-sakralisering". Religionen var gjerne anti-kommunistisk, og ble derfor kul. Dessuten ble det nyttig som nasjonsmarkør i kontrast til den kommunistiske fortiden, og kanskje også det "materialistiske" Vest-Europa (utbredt forestilling).

Likevel ser vi at veldig sekulære land som Tsjekkia og Estland ER mer tolerante enn de mer religiøse post-kommunistiske landene. Å skylde på katolisismen blir litt enkelt da sympati for homofile ser ut til å være enda mindre i Latvia enn i Litauen, og førstnevnte har langt færre katolikker i befolkningen enn Litauen. Nick de Leu (2010) viser at utdanning her også kan ha noe å si, da Estland scorer best av de baltiske land i så henseende. I kontrast står det særdeles dårlig til for homofile i de sentral-asiatiske post-sovjetiske landene, som har en hovedsakelig muslimsk befolkning, om man skal tro Wikipedias oversiktsider for LHBT-rettigheter i ulike land. Her må vi også nyansere ved å påpeke at Albania, som dog er meget sekularisert, ikke kan sies å gjøre det dårligere enn mange andre land på Balkan i dette henseendet.

3. Geografisk beliggenhet

Det bør også påpekes at de landene hvori folket viser mest tolerante holdninger overfor homofile grenser mot "vest-europeiske" land, eller har særdeles nær kontakt med disse (spesielt gjelder dette Tsjekkia og Slovenia i Sentral-Europa, mens Estland er mest tolerant av de post-sovjetiske landene, og har veldig nære bånd til Finland).

4. Nasjonalisme og nasjonsbygging

Etter og i forbindelse med kommunismens fall kom det også mange "nye" statsdannelser (mange av disse hadde i realiteten vært okkupert, og det er derfor feil å kalle disse statene nye). Disse ble delvis til som konsekvens av nasjonalisme, delvis ikke. I alle tilfeller var det "nødvendig" med et verdimessig grunnlag for sin eksistens, en idé om hva den nye staten skulle være, og hvordan folket den representerte var. Ettersom det er veldig mange små stater i denne regionen, med kulturer som ble gjort relativt like hverandre under kommunismen, er det ikke bare lett å finne nasjonenes særegenheter i forhold til hverandre. Det vi dessverre ser er at mange har omfavnet en illiberal, partikularistisk, etnisk, ekskluderende og intolerant nasjonsforståelse. Selv om ikke et flertall mennesker i regionen har gjort det, forsurer enkelte individer debattklimaet med disse holdningene.

Holdningene legitimerer også en selektiv bruk av religionen, hvor man tar i bruk deler som tillater en å svinge pekefingrene. Håpet her er at mer liberale religiøse påpeker dobbeltmoralen, og orienterer om ordentlige religiøse verdier. Her kan også norske kristne bidra ved å kontakte pekefinger-fekterne og fortelle at "hei, uhm, du tar feil, vold er teit".

Derfor åpner også boken med et sitat fra Matteusevangeliet (7:1-5)

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt' når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror. 

5. Muligheten til bare å flytte

Individer i de østlige EU-statene kan lett flytte til mer liberale land i Vest-Europa uten å trenge ta opp kampen i egne land. Vest-europeere og amerikanere hadde ikke denne muligheten, men måtte ta opp kampen hjemme under homokampens begynnelse. Denne tendensen er nok forsterket, og er selv med på å forsterke, av at det sivile samfunn i mange land i Øst- og Sentral-Europa er svakt. Det er ikke like stor tendens til å organisere seg for en sak. Dette er nok delvis på grunn av manglende erfaring med et reelt sivilsamfunn fra kommunismen, men også på grunn av at flere land i regionen kan beskrives som lavtillitssamfunn. Dette kan nok også trekkes tilbake til diktatur-perioden, men også til turbokapitalisme og kriser i omstillingen til markedsøkonomi på 90-tallet, med den kriminalitet og de problemer det bød på i mange av landene.
____

Du får tak i romanen "Gintaras" på de fleste kjente nettbokhandlene. Her er fra baksiden av boken:

Gintaras er snart ferdig med videregående. Det er bare måneder igjen. Han er interessert i Aidas fra parallellklassen, en annen gutt. I Litauen er dette uakseptabelt. De to guttene blir observert sammen på et utested. Etterpå blir månedene som gjenstår av skoleåret en stor prøvelse. En lærerinne tar affære. Hun ringer moren til Gintaras, og forteller at Gintaras er syk, at han er homofil. Lyden av telefonrøret som legges på er et smell. 

Gintaras tenker at han må flytte fra landet for å kunne føle seg trygg. Han gjør som mange andre. Han flytter vestover. I hans tilfelle til Norge. Romanen illustrerer at det ikke kun er økonomiske faktorer som driver utvandringen fra de øst-europeiske EU-landene. 

Min debutroman, "Gintaras", er nå lansert

Omslagsillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg er utrolig glad for å skrive at boken min omsider er ute. Dette er en roman som kretser rundt tema som homofobi, innvandring, religion og usikkerhet.

Veldig mange har forhåndsbestilt, noe jeg er meget glad for. Boken håper jeg folk finner underholdende, samtidig som den kommer med noen klare budskap. Det er en vanskelig problematikk som presenteres og det ligger en god del research-arbeid bak. Jeg kunne ikke ha skrevet denne boken om jeg selv ikke hadde bodd i Litauen hvor handlingen utspiller seg. Jeg elsker å skrive skjønnlitterært og inspirasjonen jeg hadde da jeg skrev mesteparten av boken var nydelig å ha. 

Enkeltkapitlene ble gjerne skrevet med bestemte ideer bak. Historien som sådan var viktig i og med at jeg var klar på at dette virkelig var noe jeg ønsket å skrive og fant spennende. Samtidig så jeg at dette hang sammen med reell problematikk. På den måten er dette absolutt en realistisk roman. Samtidig er det et lite drøss av romantikk i by- og naturbeskrivelser. Vilnius, hvor mesteparten av handlingen utspiller seg, er en vakker by som jeg har ønsket å gi leseren et inntrykk av gjennom ord. Vilnius er et mangfoldig sted med barokk arkitektur, grå boligblokker og moderne glassbygninger. Slik er det også mange tendenser som kappes om dominansen i det litauiske idélandskapet. Forsideillustrasjonen på boken viser blant annet byggverk av forskjellig karakter. Jeg har tidligere skrevet et eget blogginnlegg om forsiden på boken. Jeg skrev der at jeg ville "ha en illustrasjon som kommuniserte kontraster, slik det også er i selve historien." 

Boken er resultatet av lang jobbing. Jeg har flere ganger gått gjennom manuskriptet før romanen fikk den endelige formen som den har i dag. Dette føles godt nettopp fordi det har resultert i noe håndfast og konkret. Jeg har ofte ønsket jeg kunne hatt en jobb for eksempel hvor jeg kunne vise til klare resultater. Når man studerer lærer man mye, men andre ser ikke hva man har i hodet før man presenterer det på noe vis. Derfor er også personlige samtaler så tilfredsstillende, fordi man da også får noe ut av hodet. 

Prosessen med skrivingen er jo også resultatet av de erfaringer og den relevante kunnskapen jeg har samlet meg. Helt fra jeg var liten gutt har jeg drevet med skriving. Gjennom skrivekurs har jeg møtt flere av mine beste venner. Jeg har vært heldig som har kunnet diskutere med, og bli oppmuntret av, mennesker med samme interesse. Noen av de mest avgjørende punktene i livet mitt har vært i forbindelse med skriving. Det er derfor nå et veldig viktig mål som er nådd. At jeg er med på å sette homofobi og mobbing, med de triste konsekvensene det kan ha, i fokus er ekstra tilfredsstillende. 

Jeg setter veldig pris på lesere, og det er nok mange som utsettes for problemene boken belyser som ønsker at det spres kunnskap om temaene, og forståelse for at intoleranse er ødeleggende. 

Tusen takk til alle som har kjøpt boken. Boken kan bestilles fra forlaget Publicas nettsider.

Oppdatering, 18. april: Boken kan også kjøpes fra bl.a. adlibris og bokkilden. 
Tine skriver om boken på sin blogg. På nettstedet gaysir.no kan du lese artikkelen "Drømmen om et bedre liv" skrevet av Marte Oraug Skogtrø. Også Bladet Vesterålen skriver om boken 18. april.

Oppdatering, 24. april: Boken kan nå kjøpes fra de fleste store norske nettbokhandler.