Utdrag fra Jernmeditasjonen: Trommeslag

Det er ett år siden jeg lanserte sci-fi-romanen Jernmeditasjonen som e-bok. En god måte å markere det på er ved å legge ut en rekke utdrag. Dette utdraget er hentet fra kapittel 5 med samme tittel som boken, altså "Jernmeditasjonen". Jeg velger å kalle utdraget for "Trommeslag".

_

Her det fantastiske statuer av nesten helt sort jern. Det er hester her. Store hester, men også føll. Det er svaner som flyr naturtro gjennom luften. De beveger seg lett. Men også disse er av jern. De henger ikke i noe. De bare svever, eller flyr, eller er der på vingene. Her er trær. Høye og prangende, med beskyttende kroner. Bladene er detaljerte, med fine årer. Her er insekter i luften. Her er bøker av jern, som man ikke kan bla i. Her er edderkopper. Her er kuer. Her er slanger. Spesielt en statue der en slange åler seg opp høyt over resten, med en bok i munnen, treffer meg som spesiell. Slangen forsvarer liksom boken mot de andre, mot omverdenen. Men ingen kan snakke, og de fleste beveger seg heller ikke.

Jeg merker det er tungt å gå, at jeg ikke er vant til det. Og ikke før har jeg tenkt tanken, før en gammeldags benk i mørkt jern dukker opp. Jeg legger meg oppå den, og ser utover en havflate med hoppende fisker over, med en båt duvende oppå, med et bavang-dhang så vidt dinglende over. Altså et sånt teknologisk redskap med robotlignende egenskaper. Det er litt hjerteaktig, så det passer neppe for alle. 

Jeg ser ubåter titte opp. U-båter med klesstativ-lignende stråleapparater for tilknabbing av informasjon på toppen. Jeg ser duppende isfjell, flytende isflak med bjørner på, og jeg ser skyer fly over himmelen. Alt i jern, alt i spissfindig spesielle varianter av mørkegrått. Nå kommer selvfølgelig også trommeslaget på nytt. 

Benken under meg duver i sin kulde og fasthet. Jeg er fortsatt naken på overkroppen. Verden beveger seg. Bølgene av jern klirrer seg over flatene. 

Det er ingen stemme i noen vind. 

Jeg ligger her og observerer. Og så begynner jeg å tenke litt på om det hadde vært gøy å slå på den trommen.

Jeg vil være observant og oppmerksom akkurat når trommeslaget kommer, sånn at jeg kan mane det frem i eget hode, og delta i det. Ikke bare ta det inn, men innbille meg at også jeg slår på trommen. Av en eller annen grunn er jeg smertelig klar over at jeg ikke ser meg selv slå på noen tromme. Jeg klarer ikke visualisere det, klarer ikke se det for mitt indre blikk. 

Jeg tenker på sterke menn med supermuskler. Tross genterapier er vi ikke alle like sterke ennå. Og selv nå er kråkene svakere enn oss fysisk. Men så har de nebbene sine da. Og det teller jo ikke så rent lite. Men hvis noen skrapet nebbet sitt mot ru metall, ville jeg bli irritert. Men nå har jeg nesten glemt meg bort. 

Jeg venter på trommeslaget. Jeg holder lyden inni hodet mitt, og gjentar den. Og så treffer jeg. Lyden kommer utenfra idet jeg starter et nytt slag inni meg. 

Så slo jeg litt på tromme likevel.

_

Vil du lese mer? Jernmeditasjonen kan kjøpes blant annet på Boldbooks:  https://boldbooks.no/bokhandel/jernmeditasjonen/

Du kan også kjøpe den for eksempel på ebok.no eller på Amazon

Utdrag fra Jernmeditasjonen: Det eneste mennesket i verden

Det er ett år siden jeg lanserte min sci-fi-roman "Jernmeditasjonen" som e-bok. Jeg tenkte en fin måte å markere det på var å legge ut en rekke utdrag her på bloggen. Dette er hentet fra kapittel 2, "Prajnas". Jeg velger å kalle utdraget for "Det eneste mennesket i verden":

_

Hvis jeg er det eneste mennesket igjen, bærer jeg på en måte menneskehetens ry på mine skuldre. Men for den saks skyld; hvilket inntrykk har kråkene av meg eller andre mennesker i det hele tatt? Vi er tross alt historiens tapere. Jeg får tenke på noe, og håpe på at jeg blir trøtt en gang. 

Jeg kan se for meg en ren planet hvor det fortsatt er natur. Altså trær og grønne ting. Hvor det er mange farger. Hvor det er glede. Hvor det er mennesker i forskjellige aldre. Hvor det er snø. Og klart sollys. Og måne. Kanskje flere måner, til og med. Stjerner. Og vann. Blanke vannflater. Hoppende fisk. Krepsdyr på havbunnen. Tang. Sjøgress. Maneter. Korallrev. Og fjell over havet, selvfølgelig. Kjempehøye fjell. Olympus Mons-fjellet på Mars, mye større enn noe fjell på jorden. Det hadde vært fint å se. Jeg husker et bilde jeg så av noen på toppen av det… Det var hunder der også… Eller kanskje det bare var en animasjon. Men fint var det. 

Romskip. Tenk å gå inn i et, slik som pionerene gjorde for flere hundre år siden, med høy risiko for ikke å kunne komme tilbake til jorden. Følelsen av å forlate, kanskje for alltid. Følelsen av å begi seg ut på et dristig eventyr. Reise sin vei. Spenningen i brystet. Håpet om den nye verden. Jernrust og korrodert metall. Og masse bevegelse. Fart. Eller kanskje merket man ikke farten, det har jeg ikke lest noe om. Men i alle fall. 

Mot noe nytt.

_

Vil du lese mer?

Jernmeditasjonen kan kjøpes hos Boldbooks, her: https://boldbooks.no/bokhandel/jernmeditasjonen/

Eller for eksempel på ebok.no eller Amazon.

Utdrag fra Jernmeditasjonen: En drage av forurensning

Det er ett år siden jeg lanserte sci-fi-romanen "Jernmeditasjonen" som e-bok. Det tenkte jeg markere med å legge ut noen utdrag fra boken. Her er det første. Dette er en liten del av kapittel 11, "Redet", og jeg velger å kalle utdraget for "En drage av forurensning":

_

Lyset er blodet i en drage av forurensning. Lyset spiller gjennom huden der den er tynn. For lys er likevel ikke helt som blod. Har du forsøkt å holde lys mot fingrene dine? Blir de ikke lysende rosa, kanskje? Har dette noensinne skremt deg? Vi bor i en drage, og lyset kjører gjennom det gigantiske monsteret som bilene i din tid kjører gjennom tunneler. Denne dragen husker jeg fra drømmen jeg hadde i natt. Også husker jeg hvordan den begynte å sprekke. Jeg husker hvordan lyset ble sterkere, hvordan det begynte å dryppe som blod fra sår. Så ble lyset ekstremt intenst og jeg var med ett tilbake til den natten - natten med det sterke lyset. Eksplosjonen. Ødeleggelsen. Jeg våknet og brukte noen sekunder på å oppfatte rommets mørke. Det var ikke uvelkomment, det kan jeg love deg. 

Frokosten min er en gigantisk grønn frukt med prikker på. Den lukter merkelig og smaker tilsvarende. Jeg spiser med en gammeldags skje. Spisingen går langsomt og jeg er utålmodig. Jeg sukker over frukten. Ser stramt på den. Ser ut vinduet på den mørklyse verden. Dragen. Det er en drage, men lyset flyter ikke gjennom den like dramatisk som i drømmen min. Jeg lurer på hvordan det var for folk før. Og for kråkene. Tenk å gå i gatene. Tenk å gå inn på en kafé og bestille noe å drikke. Tenk å se kråkene rote i søppelboksene eller hoppe bort fortauene. Tenk å se klart og ikke gjennom røyk. Tenk å aldri å ha sett lik ligge i gatene. Jeg stirrer på frukten min. Ser ut vinduet igjen. Og sukker nok en gang. 

Var det sant det jeg hadde sagt til Rasjitoja, at det ligger i menneskenaturen å skape slik ødeleggelse? I så fall; er hvert menneske et potensielt monster? Burde jeg ikke da mest av alt ønske å sitte her for meg selv?

_

Du kan kjøpe Jernmeditasjonen på Boldbooks, hvor du også finner flere utdrag: https://boldbooks.no/bokhandel/jernmeditasjonen/

... eller for eksempel på ebok.no eller Amazon.