Det er ett år siden jeg lanserte sci-fi-romanen Jernmeditasjonen som e-bok. En god måte å markere det på er ved å legge ut en rekke utdrag. Dette utdraget er hentet fra kapittel 5 med samme tittel som boken, altså "Jernmeditasjonen". Jeg velger å kalle utdraget for "Trommeslag".
_
Her det fantastiske statuer av nesten helt sort jern. Det er hester her. Store hester, men også føll. Det er svaner som flyr naturtro gjennom luften. De beveger seg lett. Men også disse er av jern. De henger ikke i noe. De bare svever, eller flyr, eller er der på vingene. Her er trær. Høye og prangende, med beskyttende kroner. Bladene er detaljerte, med fine årer. Her er insekter i luften. Her er bøker av jern, som man ikke kan bla i. Her er edderkopper. Her er kuer. Her er slanger. Spesielt en statue der en slange åler seg opp høyt over resten, med en bok i munnen, treffer meg som spesiell. Slangen forsvarer liksom boken mot de andre, mot omverdenen. Men ingen kan snakke, og de fleste beveger seg heller ikke.
_
Her det fantastiske statuer av nesten helt sort jern. Det er hester her. Store hester, men også føll. Det er svaner som flyr naturtro gjennom luften. De beveger seg lett. Men også disse er av jern. De henger ikke i noe. De bare svever, eller flyr, eller er der på vingene. Her er trær. Høye og prangende, med beskyttende kroner. Bladene er detaljerte, med fine årer. Her er insekter i luften. Her er bøker av jern, som man ikke kan bla i. Her er edderkopper. Her er kuer. Her er slanger. Spesielt en statue der en slange åler seg opp høyt over resten, med en bok i munnen, treffer meg som spesiell. Slangen forsvarer liksom boken mot de andre, mot omverdenen. Men ingen kan snakke, og de fleste beveger seg heller ikke.
Jeg merker det er tungt å gå, at jeg ikke er vant til det. Og ikke før har jeg tenkt tanken, før en gammeldags benk i mørkt jern dukker opp. Jeg legger meg oppå den, og ser utover en havflate med hoppende fisker over, med en båt duvende oppå, med et bavang-dhang så vidt dinglende over. Altså et sånt teknologisk redskap med robotlignende egenskaper. Det er litt hjerteaktig, så det passer neppe for alle.
Jeg ser ubåter titte opp. U-båter med klesstativ-lignende stråleapparater for tilknabbing av informasjon på toppen. Jeg ser duppende isfjell, flytende isflak med bjørner på, og jeg ser skyer fly over himmelen. Alt i jern, alt i spissfindig spesielle varianter av mørkegrått. Nå kommer selvfølgelig også trommeslaget på nytt.
Benken under meg duver i sin kulde og fasthet. Jeg er fortsatt naken på overkroppen. Verden beveger seg. Bølgene av jern klirrer seg over flatene.
Det er ingen stemme i noen vind.
Jeg ligger her og observerer. Og så begynner jeg å tenke litt på om det hadde vært gøy å slå på den trommen.
Jeg vil være observant og oppmerksom akkurat når trommeslaget kommer, sånn at jeg kan mane det frem i eget hode, og delta i det. Ikke bare ta det inn, men innbille meg at også jeg slår på trommen. Av en eller annen grunn er jeg smertelig klar over at jeg ikke ser meg selv slå på noen tromme. Jeg klarer ikke visualisere det, klarer ikke se det for mitt indre blikk.
Jeg tenker på sterke menn med supermuskler. Tross genterapier er vi ikke alle like sterke ennå. Og selv nå er kråkene svakere enn oss fysisk. Men så har de nebbene sine da. Og det teller jo ikke så rent lite. Men hvis noen skrapet nebbet sitt mot ru metall, ville jeg bli irritert. Men nå har jeg nesten glemt meg bort.
Jeg venter på trommeslaget. Jeg holder lyden inni hodet mitt, og gjentar den. Og så treffer jeg. Lyden kommer utenfra idet jeg starter et nytt slag inni meg.
Så slo jeg litt på tromme likevel.
_
Vil du lese mer? Jernmeditasjonen kan kjøpes blant annet på Boldbooks: https://boldbooks.no/bokhandel/jernmeditasjonen/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar