Det åpenhjertige innlegget om kamp og seier

Denne dagen har jeg gledet meg lenge til - siste eksamen er unnagjort.

Jeg var aldri sikker på om jeg skulle komme meg helt frem hit, det har vært mange ganger da jeg har vurdert å dra hjem og droppe studiet, men folk oppmuntret meg til å holde ut, og jeg ville selv vise styrke. Litauen er et spennende og vakkert land, og studiet var morsomt, selv om jeg kunne ønske jeg hadde lært enda mer, og kanskje også hatt mer om historie.

Jeg tror spesielt det er to lekser jeg har lært dette året, som har slått meg som knyttnever i øyet. Først og fremst har jeg sluttet å tro at menneskers kvaliteter kan rangeres på en linje, som politiske partier fra venstre til høyre, men uten ytterpunktene. Ytterpunktene finnes. Videre har jeg også lært meg at man må være hard og bestemt på enkelte punkter.


I klassen min var det dessverre en meget lite sympatisk person, som fant sin glede i å komme med kommentarer om meg når jeg åpnet munnen i klasserommet. Det var meget ubehagelig, og pågikk fra november i fjor, og opp til dags dato. En liten bedring kom da jeg i slutten av mars direkte konfronterte ham og sa hva jeg mente om det, med stø og rolig stemme, uten å nedverdige meg til hans nivå med å komme med barnslige fornærmelser. Svaret jeg fikk tilbake viste tydelig hvorfor han behandlet meg slik: Fordi jeg var flink og tok skolen seriøst, noe de fleste andre ikke gjorde. Han sa noe slikt: "Fordi jeg ikke takler stemmen til vår flinke gutt". Jeg tror det er ganske klart hva som ligger bak en slik uttalelse. Et menneske som holder på slik, uten noen bedre grunn, kan ikke, etter mine standarder beskrives som godt.


"Det kan aldri bli moralsk riktig å ødelegge det beste". Nå er det på tide å ta et seriøst oppgjør med janteloven, og også med de onde menneskene som ikke tåler at folk er dyktige i noe. Jeg er flink i språk, og tar det lett som bare det. Jeg har god hukommelse og har et ekstremt talent for teoretiske ting. Det er det jeg er flink i. Jeg tror de fleste har noe de er flinke til, og det er dette de må gjøre. I vår klasse var det dessverre mange som tydeligvis ikke hadde stort der å gjøre. Det er ikke noe problem med ikke å få ting til, men man må da sannelig la de flinke være i fred. Dette er noe man gjerne ser i barneskolen og ungdomsskolen kanskje enda mer: Skolelysene blir mobbet eller dyttet ut av gjengen. Dette skjedde med meg på et universitet i en klasse der snittalderen antagelig var på like under 30.


I perioder har jeg vært på nippet til å få nærmest nazistiske ideer. Jeg har lurt på hvordan i alle dager voksne kan oppføre seg på det viset. Likevel har jeg klart å unngå å ta på meg slikt tankegods, og innsett at det er individer det er snakk om, og at jeg bare har vært uheldig som har kommet i en klasse med dårlige representanter. Det var også gode folk i klassen, det må tilføyes.

Det ble etterhvert en æressak for meg å konsentrere meg kun om studiene. Jeg kunne ikke la for mye tid gå til personlige greier, etter alt tullet som hadde hvert av forskjellig slag i forrige termin. Likevel har det gang på gang skjedd ting som har rokket ved min bestemmelse og balanse. Jeg er ekstremt stolt av at jeg har holdt ut til denne dagen. Jeg har også fått tilbakebetalt mye i form av erfaringer, også av det gode slaget.


Angående det berømmelige utsagnet jeg ofte har kommet med og som er ganske populært: "Man må være kulturrelativistisk". Jeg fikk en kommentar her for over et halvt år siden tror jeg: "Dette er feil". Det er det. Det er feil.

Man bør prøve å forstå andre kulturer. Spesielt om en har dem tett oppå seg. Men dersom en tvinger en person til å gjøre kompromisser med sine verdier, bare for å "gli inn" et sted, eller tilfredsstille en annen, av den grunn at personen har en annen kultur, har man gjort et overgrep. Det finnes ting i andre kulturer man kan oppfatte som galt, også i sin egen, om man blir plassert i bås. Man trenger ikke tilpasse seg dette. Et enkelt, og lite stort eksempel er: Min italienske venninne er et perfekt eksempel på en stereotyp italiener på et punkt: Hun kommer alltid for sent. Bortsett fra eksamen, har hun vært presis totalt to ganger på dette semesteret. Når vi hang mye sammen i begynnelsen og jeg ville på universitetet, sa hun gjerne: Det gjør ikke noe å være for sent. Men jeg så tydelig at det gjorde det: Et kvarter for sent, og de andre er halvveis gjennom en oppgave, eller læreren forklarer en ting. Mens læreren forklarer spør de som kommer for sent de som er der, hva det er snakk om, så må de be læreren gjenta det hun sa de siste fem minuttene, fordi de som kommer strøende inn forstyrret de som allerede var der. Det gjør noe. Det sinker undervisningen, og en går glipp av en del. Om man er et kvarter for sent hver dag hver uke utgjør det totalt fem klokketimer på en uke. Det sier seg selv at dette ikke er særlig fornuftig. Jeg føler ubehag ved å være for sen, og i begynnelsen prøvde jeg å gjøre alle til lags ved å følge deres standarder. Etterhvert innså jeg at jeg kunne ikke henge igjen hver dag og komme for sent, jeg måtte bare gå.


Dette er selvfølgelig fenomener som også kan skje med andre nordmenn eller litauere, men det er nok et faktum at folk i Sør-Europa er mindre presise. Det er det man alltid hører, og det har jeg fått bekreftet med egne erfaringer. Likevel skal det sies at den spanske jenten i klassen var svært presis, så det er unntak, som vanlig.

En annen ting som plaget meg var den ekstreme mangelen på disiplin. Folk tullet hele tiden, kom for sent, gjorde ikke leksene også videre. Dette sinket arbeidet voldsomt, og vi lærte mindre enn vi kunne ha gjort.


Spesielt den første terminen var ganske vanskelig på et personlig plan, men jeg kom meg gjennom begge. =D Det er jeg veldig fornøyd med, og stolt av.

Om en uke er jeg tilbake i Norge, og er helt ferdig her. Først må man gjøre leiligheten representabel, ta imot diplom/vitnemål, og så skal man reise litt rundt her. Den siste tour de Lietuva går blant annet til Anykščiai, Visaginas (tidligere omtalt), diverse småbyer, samt over grensen til Latvia, til Latvias neststørste by; Daugavpils.

Også når vi drar dit, og da vi var der - om oss mobile

Jeg har flydd mye i det siste, og ellers har jeg vært flink til å reise rundt i Litauen mens jeg har bodd her.

Som mange av vennene mine har fått med seg er jeg ganske opptatt av transport, og at den må være best mulig.

Jeg føler meg mektig når jeg sitter i et fly, i et tog eller ellers: Jeg er på vei et sted og skal gjøre noe.

På flyet fra Vilnius til Oslo satt jeg sammen med en dame fra Kaunas, som var veldig hyggelig. Hun hadde leilighet i Kaunas (den neststørste byen i Litauen, som jeg sikkert har skrevet flere ganger), og i Norge og Spania. Vi snakket litauisk, og diskuterte transport og infrastruktur i Norge og Litauen. Men ikke bare det - samtalen vår var et tydelig bevis på dagens mobilitet. Jeg har perioder der jeg vil hoppe av hele dette med å være her og der, men jeg tror ikke jeg kan gi avkall på det, ikke i nær fremtid.

På flyplassen på Gardermoen da jeg skulle levere bagasjen, var det en litauisk dame fra Šiauliai, min yndlingsby i Litauen, som stod der, så vi snakket litauisk.

I Bergen, mens jeg satt sammen med en venninne på toppen av Fløyen, et fjell i Bergen, hørte jeg at damene som satt på benken like ved oss var litauiske.

På flyplassen: "Da vi var i Ukraina". "Da jeg var i Canada". "Når vi skal til... Kanskje vi kan... Kanskje det...", "Når jeg skal til...", "Da du var på besøk hos meg" - togturen, flyplassen, den flyplassen vi liker best, den der - også i Riga, og i...

Moren min er i Vilnius nå. Jeg spør henne: "Føler du deg ikke som en del av noe stort? En stor bevegelse nå, liksom?", jeg spør halvveis tullende. "Ja, NÅ føler jeg meg en del av bevegelsen", sier hun.

Kanskje tar vi tog til Kaunas på lørdag.

I Litauen har man forstått verdien av muligheten til å kunne bevege seg raskt og effektivt. Veiene er supergode, i motsetning til i Latvia. Mellom Vilnius og Kaunas er det snakk om hurtigtog, og mange av togene her er allerede ganske nyoppussede kan man si. De fleste togene går i sneglefart (60-80 km/t), men på enkelte strekninger og med enkelte tog går de i bortimot 120 km/t. Dette må imidlertid forbedres. Det er lettere for all mulig handel og møtevirksomhet om man lettere kan komme seg imellom, og for et land som Litauen der det er en rekke byer av en viss størrelse er det viktig å kunne komme seg lett mellom dem, og som sagt: Dèt har de skjønt. Jeg føler at den viktigste saken i dagens politikk i Norge må være å forbedre infrastrukturen. Det man må gjøre nå er å overse politiske partier som snakker tull: Som gjør det til noen sak å fjerne den kjønnsnøytrale ekteskapsloven (KrF og kanskje FrP?), eller snakker om snikislamisering (FrP) når vi har et land å bygge. Jeg er virkelig i tenkeboksen angående hvilket parti jeg kommer til å stemme til høsten. Hvis noen kan tilby jernbane og veier, uten mye tull på slep (som idiotisk skolepolitikk eller avskaffelse av ekteskapslov) ville det vært fint. Kanskje man kunne startet et "Moderniseringsparti" som skal legge gode veier og jernbane, samt innføre skikkelig skole igjen, og ikke tøv. Men kan dette også løses med å la private få komme til? Dèt er et spørsmål. Jeg tror jeg burde sette meg inn i hvordan ting har blitt gjort her i Litauen.

Ikke langt unna der jeg bor her i Vilnius, er det jernbanemuseum. Dit må man.

Jeg har imidlertid benyttet meg av mulighetene til mobilitet og vært i Bergen en tur, noe som her skal omtales, om ikke i detalj, ettersom jeg ikke har tid eller anledning til å skrive altfor detaljert om alt.

Bergen er virkelig en nydelig by. Det høres kanskje klisjè-aktig ut, men jeg føler at det er en by der det moderne og naturen går hånd i hånd. Det er en god del pene (!) broer der, men man ser naturen overalt, noe som gir en følelsen av å være på et relativt lite sted, men på samme tid, hvis man ser Bergen fra Fløyen f.eks. ser man jo at det er veldig vidstrakt og det er ganske stort likevel. Det ser ut som en by som er helt konstruert fra en opprinnelig plan - alt passer godt sammen føler jeg. Kanskje studerer jeg der til høsten.

Å høre sjøfuglene igjen, å se både havet og fjellene igjen - det er helt herlig! Byen kombinerer på fantastisk måte nettopp byfølelse og natur. Fantastisk! Jeg glorifiserer av og til enten naturen eller byen. Det er klart - da jeg bodde i "Fjorden" kjedet jeg meg ofte, men jeg innså etter å flyttet til Vilnius at det også her er ting jeg må gi avkall på: det at man kan gå rett ut i naturen. Det er av og til fint å gå tur i byen også, men det er ikke helt det samme. Noen går tur for å trimme, andre går tur for å slappe av. For min del er det en kombinasjon gjerne, men jeg ønsker virkelig å kunne slappe av: Dèt gjør jeg ikke i sentrum av Vilnius. Heldigvis er det en fin park ikke så altfor langt unna, men det er likevel et stykke å gå, og det er ofte veldig mange folk der, spesielt på søndager, så det er ikke så ekstremt avslappende likevel.

I byen kan man få tak i alt, selvfølgelig, og det er for enkelte mer å gjøre. Noe av det viktigste for meg er at det er et samlingspunkt som er lett tilgjengelig for alle. I vår globaliserte verden har jeg mange venner her og der. Det er klart at det er lettere for folk å besøke hverandre i byene enn i en bygd som ligger 2,5 timers kjøring fra flyplass i Nord-Norge!

Derfor hyller jeg Bergen, som ser ut til å kunne kombinere på god måte det man kan få fra begge steder. Likevel oppdager man gjerne minussider etter å ha bodd på et sted over en viss periode, så kanskje glorifiserer jeg nå med en typisk turists begeistring, slik moren min delvis gjør nå i Vilnius.

Jeg hadde det virkelig fantastisk i Bergen, og det var godt å kunne slappe av. Jeg tillot meg til og med å legge meg sent. Det er deilig å kunne gjøre visse unntak så lenge man vet man klarer å vende tilbake til rutinene igjen etterpå.

I Bergen fikk jeg også møtt to mennesker som er viktige for meg. I den anledning ønsker jeg å hylle mennesket. Hehe - dette innlegget har ganske sterke politiske undertoner. Jeg prøver å gi hvert innlegg et slags tema. Det flyter litt ut, likevel, men det er en viss tråd i det.

Jeg snakker om tog og transport. Hvem oppfant det? Det ville ikke vært noen grunn til å reise om det ikke var noen fornuftige mennesker å reise til. Det betyr ikke at man ikke nødvendigvis kan reise til et sted uten å møte noen - men for at et sted skal være verdt å besøke må noen ha vært fornuftige på et eller annet tidspunkt; eller gjort noe bra. En fin by har blitt reist av noen. Drar man til naturen er det noen som har vært fornuftige nok til å la naturen akkurat DER være i fred. Drar man på besøk til noen, er det fordi de menneskene er verdt å besøke, og har de bosatt seg et sted hadde de grunn til det igjen. Så alt i alt kan man si at mennesket er det som driver alt - et tog uten mennesker er ikke mulig. Men utvikling av transport leder oss inn i en god sirkel.

Det er èn ting jeg har endret mening om i løpet av tiden i Litauen. Hva som er ondt og godt. Det er kanskje sant at det er "noe ondt og noe godt i oss alle" men det er virkelig ikke likt fordelt! Jeg har møtt forferdelige mennesker, heldigvis ikke så mange. På den annen side vet jeg om mennesker jeg vil beskrive som bortimot perfekte - og jeg er utrolig glad for at de finnes, tross alt.

Bildene er alle fra Bergen. Jeg har en del bilder jeg kanskje synes er finere, men disse passer bedre til det jeg skriver om.